Alt blir verre dag for dag

[Angstlei]

Skrev av en eller annen grunn anonymt da jeg postet om dette i Januar. Beklager om dette blir litt langt.
Uansett så ble livet mitt snudd på hodet ved årsskifte.
Har hatt store angstplager hele livet samt tunge vårdepresjoner og depresjon ved endringer, selv små.
Alltid har hjemmet og mamma vært de to holdepunktene i livet som har gjort at jeg har klart å holde hodet over vannet, disse ble begge revet bort i fjor.
Mamma akutt syk etterfulgt av demens. Vi fikk beskjed om at hun ikke kom til å leve mange dager allerede tilbake i mars 2021, men hun ble bedre å havnet på sykehjem og man kunne snakke med henne, men hun var betydelig dement noe som gjorde vært eneste besøk veldig tungt. Parallelt med dette måtte jeg og broren min ordne med salg av leiligheten vil alle har bodd sammen i de siste 17 årene da vi ikke hadde råd til å beholde den. Jeg bodde noen år på hybel etc. før jeg flyttet hjem igjen. Jeg har aldri hatt noe "ordentlig" liv, ingen utdannelse, ingen kjærester og bare en jobb i kun ett år, følger meg m.a.o som verdens største taper, er nå ufør.

Vi fikk solgt leiligheten og jeg fikk kjøpt meg en liten leilighet og så i desember så dør mamma etterfulgt av vi måtte tømme barndomshjemmet i løpet av veldig kort tid. Flyttet tidlig i Januar og i begynnelsen var jeg nok litt i sjokk så alt gikk på en rar måte bedre enn det gjør nå.

Nå har det gått flere måneder og alt blir bare verre dag for dag. Er ensom, så ufattelig ensom at det gjør fysisk vondt, i tillegg har jeg absolutt ingenting å fylle dagene med. Jeg våkner i sjokk hver morgen og eneste jeg fyller dem med er å sitte foran tv'en og nettbrett. Klarer riktignok å gå en daglig tur med broren min, men det er det hele.

Når jeg bodde hjemme før så hadde jeg liksom ikke så veldig mye mer å gjøre, men alt var bedre. Hadde jo også for noen år siden lammende agorafobi som gjorde at jeg ikke kom meg ut døra på lang tid. Heldigvis løste det seg før alt dette skjedde.

 Nå er det bare negativt tankespinn som tar opp all hjerneaktivitet, jeg skulle besøkt mamma mer på sykehjem, skulle gjort mer før hun ble syk, skulle vært i jobb og hatt egen familie etc. Mange jeg snakker med sier de ville blitt "gale" av å ikke ha noe meningsfylt å fylle dagene med, men jeg er rådløs til hvordan jeg skal få til dette slik jeg føler meg nå. De gangene jeg har klart å gjøre noe mer i løpet av en dag som tidligere gjorde meg litt glad og ga mestringsfølelse så gjør det meg nå bare trist. Alt gjør meg tris . 
Har aldri vært suicidal før, men er redd jeg skal bli det. Ser ikke hvordan dette skal bli bedre, og ha det slik som nå i mange år fremover virker uholdbart.

Noen som har gode råd å komme med?, er jeg nå bare i en akutt sorgfase som vil lette eller vil dette bli den nye normen?.
Noen andre som har vært igjennom lignende livskriser som kan dele hvordan du kom deg igjennom? 

 

[Everybody]

Kan kjenne meg igjen i det du skriver. Er også ufør og har ingen kjæreste og kun 1 venn som jeg henger litt i blant med. Er også på besøk hos foreldrene mine innimellom. Selv om jeg ikke har noe å fylle dagene med så klarer jeg meg helt fint, men det er kjedelig i blant. Kanskje tenkt å skaffe meg hund etterhvert. Er også med på en turgruppe for folk med psykiske lidelser 1 dag i uken og min behandler har sagt at det finnes forskjellige aktiviteter man kan bli med på for folk med psykiske lidelser, fontenehuset osv. Kanskje noe sånt er noe å prøve? Tenker kanskje å prøve selv, får se.

[Gjest Anonym 2]

Du går en daglig tur med broren din? Hvordan er det med han? Bor dere to sammen nå? Eller har dere hver deres leilighet? Dere to bør jo sammen prøve å komme dere ut å få kontakt med andre. Lettere når dere er to. Som nevnt over her Fontenehus, eller andre steder der folk møtes for å få en aktiv hverdag. Det finnes sikkert en oversikt over hva som skjer i kommunen på nettet, hvis du ikke vet hvor du skal gå. Jeg vet ikke hvor gammel du er. Men på Fontenehuset er det aktiviteter både formiddag og kveld for de unge. Der er det filmkvelder og mye hyggelig aktiviteter på kveldene også. Dere trenger virkelig å møte andre unge mennesker høres det ut som.

[Angstlei]

Anonym 2 skrev (37 minutter siden):

Du går en daglig tur med broren din? Hvordan er det med han? Bor dere to sammen nå? Eller har dere hver deres leilighet? Dere to bør jo sammen prøve å komme dere ut å få kontakt med andre. Lettere når dere er to. Som nevnt over her Fontenehus, eller andre steder der folk møtes for å få en aktiv hverdag. Det finnes sikkert en oversikt over hva som skjer i kommunen på nettet, hvis du ikke vet hvor du skal gå. Jeg vet ikke hvor gammel du er. Men på Fontenehuset er det aktiviteter både formiddag og kveld for de unge. Der er det filmkvelder og mye hyggelig aktiviteter på kveldene også. Dere trenger virkelig å møte andre unge mennesker høres det ut som.

Går ikke så bra med broren min heller, han er også ufør grunnet depresjon. Jeg p.g.a angst. Skikkelig "heldig" med genene i familien.
Er bare han og jeg samt nevøen igjen av familien, pappa og halvbrødre er døde av kreft samt besteforeldrene gikk bort for lenge siden. Han leier ikke langt unna. Har passert 40 så er ikke "ung" lengre . 
Har tidligere vært raskt negativt til mye av tiltak, aner ikke hvorfor. Håper jeg kan endre på det nå. Har vært på fontenehuset før, passet ikke helt for meg den gangen, men kan jo prøve på nytt. Skjønner jeg må begynne å endre tankemønstrene mine.
Hadde det i stor grad akkurat passe bra med å være passiv når jeg bodde sammen med mor og bror, dagen, månedene og årene gikk skremmende fort. Nå tar ikke dagene slutt og det gjør så ufattelig vondt . 
 

 

[Gjest Anonym 2]

Angstlei skrev (13 minutter siden):

Går ikke så bra med broren min heller, han er også ufør grunnet depresjon. Jeg p.g.a angst. Skikkelig "heldig" med genene i familien.
Er bare han og jeg samt nevøen igjen av familien, pappa og halvbrødre er døde av kreft samt besteforeldrene gikk bort for lenge siden. Han leier ikke langt unna. Har passert 40 så er ikke "ung" lengre . 
Har tidligere vært raskt negativt til mye av tiltak, aner ikke hvorfor. Håper jeg kan endre på det nå. Har vært på fontenehuset før, passet ikke helt for meg den gangen, men kan jo prøve på nytt. Skjønner jeg må begynne å endre tankemønstrene mine.
Hadde det i stor grad akkurat passe bra med å være passiv når jeg bodde sammen med mor og bror, dagen, månedene og årene gikk skremmende fort. Nå tar ikke dagene slutt og det gjør så ufattelig vondt . 
 

 

Jeg tenker at noe av det du går igjennom nå er sorg. Det er ufattelig vondt. Veldig trist at dere begge sliter med angst og depresjon. Det kan ta tid med sorg,  særlig når du mistet din mor så tidlig, hun var nok ikke så veldig gammel,  når du bare er rundt 40. Kanskje du kunne trengt å ha noen å snakke med? Kanskje en psykolog. Da tenker jeg kanskje en privat. Føler de er bedre på sånne ting, vet ikke. Jeg tenker også at hvis du ikke syntes Fontenehuset var noe, kanskje du kunne fått deg en støttekontakt? Det er en som kan ta deg med på hyggelige ting. Den personen kan du jo prate med og. Da er det bare dere to, kanskje det er bedre for deg? Det er gratis. 

[Angstlei]

Anonym 2 skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at noe av det du går igjennom nå er sorg. Det er ufattelig vondt. Veldig trist at dere begge sliter med angst og depresjon. Det kan ta tid med sorg,  særlig når du mistet din mor så tidlig, hun var nok ikke så veldig gammel,  når du bare er rundt 40. Kanskje du kunne trengt å ha noen å snakke med? Kanskje en psykolog. Da tenker jeg kanskje en privat. Føler de er bedre på sånne ting, vet ikke. Jeg tenker også at hvis du ikke syntes Fontenehuset var noe, kanskje du kunne fått deg en støttekontakt? Det er en som kan ta deg med på hyggelige ting. Den personen kan du jo prate med og. Da er det bare dere to, kanskje det er bedre for deg? Det er gratis. 

Takker for svar. Heldigvis var hun ganske gammel siden hun fikk meg veldig sent, så sånn sett er det ikke ett tragisk dødsfall aldersmessig,  men gjør selvsagt ufattelig vondt uansett. Mamma hadde en psykolog som hun gikk til grunnet begynnende demens etc. jeg var med henne mange ganger dit igjennom de siste årene så hun kjenner familien godt. Var så heldig at jeg kunne begynne hos henne, vet dog ikke om jeg kan fortsette der over lengre tid, men er uansett veldig flott å ha nå.
Regner med den akutte sorgen vil avta noe av seg selv. Er bare blitt veldig mye på en gang. Ting gikk veldig fort på slutten, selv om hun var på sykehjem var helsen stabil før hun fikk blodforgiftning og lungebetennelse på en gang. Alt skjedde så fort.
Hun døde 7.12, jeg tok over nye leilighet 14.12, begravelsen var 20.12 og utflytting av den gamle 5.1. For en som ikke liker forandring og har vært i overkant avhengig av moren sin i voksen alder samt tryggheten av den gamle leiligheten så har vel sorgreaksjonen først begynt å komme skikkelig nå. Savner både mamma og den gamle leiligheten så enormt mye og skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette .

[Gjest Anonym 2]

Angstlei skrev (8 minutter siden):

Takker for svar. Heldigvis var hun ganske gammel siden hun fikk meg veldig sent, så sånn sett er det ikke ett tragisk dødsfall aldersmessig,  men gjør selvsagt ufattelig vondt uansett. Mamma hadde en psykolog som hun gikk til grunnet begynnende demens etc. jeg var med henne mange ganger dit igjennom de siste årene så hun kjenner familien godt. Var så heldig at jeg kunne begynne hos henne, vet dog ikke om jeg kan fortsette der over lengre tid, men er uansett veldig flott å ha nå.
Regner med den akutte sorgen vil avta noe av seg selv. Er bare blitt veldig mye på en gang. Ting gikk veldig fort på slutten, selv om hun var på sykehjem var helsen stabil før hun fikk blodforgiftning og lungebetennelse på en gang. Alt skjedde så fort.
Hun døde 7.12, jeg tok over nye leilighet 14.12, begravelsen var 20.12 og utflytting av den gamle 5.1. For en som ikke liker forandring og har vært i overkant avhengig av moren sin i voksen alder samt tryggheten av den gamle leiligheten så har vel sorgreaksjonen først begynt å komme skikkelig nå. Savner både mamma og den gamle leiligheten så enormt mye og skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette .

Ja det skjedde fort. Sorg er det uansett. Fint at du har fått snakket litt med psykolog da. Jeg skjønner at det virker uoverkommelig. Du har så lite familie også høres det ut som. Broren din sliter like mye som deg  så det er ingenting å støtte seg til. Du skulle ha hatt en god venninne. Har du ikke kontakt med barndomsvenninne heller? Ikke en gammel kollega? Du jobbet en liten stund? Bare en person å støtte deg litt til? Jeg vet ikke? Jeg tenker igjen en støttekontakt. Har du ikke snakket med andre personer opp igjennom,  mens du bodde med moren din? Prøv å få kontakt med den/de igjen? Jeg håper virkelig det går bra med deg. Og broren din. 

[Angstlei]

Anonym 2 skrev (1 time siden):

Ja det skjedde fort. Sorg er det uansett. Fint at du har fått snakket litt med psykolog da. Jeg skjønner at det virker uoverkommelig. Du har så lite familie også høres det ut som. Broren din sliter like mye som deg  så det er ingenting å støtte seg til. Du skulle ha hatt en god venninne. Har du ikke kontakt med barndomsvenninne heller? Ikke en gammel kollega? Du jobbet en liten stund? Bare en person å støtte deg litt til? Jeg vet ikke? Jeg tenker igjen en støttekontakt. Har du ikke snakket med andre personer opp igjennom,  mens du bodde med moren din? Prøv å få kontakt med den/de igjen? Jeg håper virkelig det går bra med deg. Og broren din. 

Jo, har heldigvis god kontakt med barndomsvenner fortsatt, men de har jo levd «normale» liv i forhold til meg så de er jo veldig opptatte med barn og jobb forståelig nok. Siden jeg også har levd så isolert tidligere med agorafobien så er det sikkert ikke så greit for de å skjønne at jeg plutselig har behov for mer sosial kontakt.  

[Eva Sofie]

Dette hørtes så avgjort ikke greit for deg. Og om du ikke forsøker å gjøre noe aktivt for å komme deg ut av situasjonen, vil det ikke bli bedre. Men først og fremst tenker jeg at du kan jobbe godt og grundig med en grunnleggende tanke du ser ut til å ha om deg selv:

Angstlei skrev (14 timer siden):

følger meg m.a.o som verdens største taper, er nå ufør.

Kast den tanken på havet og la den blåse med vinden langt pokker i vold. Tenker du slik om din ror, at han også er en taper, siden han også er uføretrygdet og strever med livet sitt? I så fall hvorfor/hvorfor ikke? Hva gjør at du er så unik at det skal være andre regler for for verdivurdering for akkurat deg her i livet?

Jeg blir irritert og oppgitt når jeg ser noen medlemmer her på DOL snakke nedvurderende om (seg selv) og andre som går på uføretrygd. Selv om kanskje et svært lite fåtal mottar sin uføretrygd ufortjent her i landet, og det er under 1% har jeg lest et sted fra SSB, så kan resten heve sin uførestønad vel fortjent, for den har vært igjennom en vurdering hos NAV og godkjent av lege med medisinske erklæringer, de siste årene også arbeidsutprøvinger m.m. De aller fleste ville heller ha jobbet fremfor å motta uføretrygd, og noen av oss gjør det også etter yteevne, men har uføretrygd som en økonomisk trygghet i bunn. Så løft ditt flotte hode og si til deg selv at du har like mye verdi her på jorden som alle andre - og du kan ta like mye plass som alle andre. Det var det sidesporet...  Men det var viktig å få sagt, siden det synes å påvirke synet på deg selv en del...

Angstlei skrev (14 timer siden):

Noen som har gode råd å komme med?, er jeg nå bare i en akutt sorgfase som vil lette eller vil dette bli den nye normen?.

Jeg støtter rådet om støttekontakt, men vet at det kan være noe utfordrende i enkelte kommuner å finne støttekontakt. Men ikke la det hindre deg i å søke - du finner søknadsskjema o.l. på kommunens hjemmesider - kommunenavn.kommune.no.

Jeg tenker at noe som ofte er til svært nyttig hjelp for mange, og det vet jeg fordi jeg ser det i egen jobbhverdag, er at man kommer sammen med andre som har opplevd det samme og får dele tanker, erfaringer, opplevelser o.l. og se at man ikke er alene. At man der har et felles fellesskap hvor alle har gjennomgått det samme, at man har en felles forståelse, at man kan le, spøke, snakke alvor og gråte sammen fordi man alle har en felles forståelse som andre ikke har. Veldig mange kommuner tilbyr det som heter Sorggrupper, som jeg ser har 5-10 deltakere, og startes opp kontinuerlig, ofte når man har nok deltakere. Jeg vil virkelig anbefale deg å vurdere å delta på en slik sorggruppe om du ser at kommunen din har dette.

Her er en lenke til en nettside - sorggrupper.no - hvor du kan skrive inn din kommune og se hvilke tilbud de ulike kommunene har. Gitt at informasjonen faktisk er oppdatert. Det kan jeg ikke garantere, men det er kontaktinformasjon.

Jeg vet også at tilsvarende grupper finnes innen flere emner, også innen det å håndtere angst, og da er det gjerne i regi av en organisasjon, som f.eks. Angstringen. De holder også møter og webinarer.

Og jeg tenker kanskje at det er en måte at du kan fylle livet ditt med mening? Hvilke interesser har du? Det må ikke være psykiatri. Det kan være fotografering, programmering, musikkinstrument, matlaging, håndarbeid, korsang, andre hobbyer, videoproduksjon m.m. - nå er jeg tradisjonell i tankegangen, men det skyldes dårlig kreativitet...  Mulig du kan starte opp med noe av dette? Det er jo dessverre slik at innhold i livet må en lage selv - det kommer ikke rekende på ei fjøl.

Ønsker deg lykke til. Håper du fikk noen ideer. Det er ofte vi selv som setter våre egne begrensninger  

[Angstlei]

Eva Sofie skrev (På 16.5.2022 den 5.22):

Dette hørtes så avgjort ikke greit for deg. Og om du ikke forsøker å gjøre noe aktivt for å komme deg ut av situasjonen, vil det ikke bli bedre. Men først og fremst tenker jeg at du kan jobbe godt og grundig med en grunnleggende tanke du ser ut til å ha om deg selv:

Kast den tanken på havet og la den blåse med vinden langt pokker i vold. Tenker du slik om din ror, at han også er en taper, siden han også er uføretrygdet og strever med livet sitt? I så fall hvorfor/hvorfor ikke? Hva gjør at du er så unik at det skal være andre regler for for verdivurdering for akkurat deg her i livet?

Jeg blir irritert og oppgitt når jeg ser noen medlemmer her på DOL snakke nedvurderende om (seg selv) og andre som går på uføretrygd. Selv om kanskje et svært lite fåtal mottar sin uføretrygd ufortjent her i landet, og det er under 1% har jeg lest et sted fra SSB, så kan resten heve sin uførestønad vel fortjent, for den har vært igjennom en vurdering hos NAV og godkjent av lege med medisinske erklæringer, de siste årene også arbeidsutprøvinger m.m. De aller fleste ville heller ha jobbet fremfor å motta uføretrygd, og noen av oss gjør det også etter yteevne, men har uføretrygd som en økonomisk trygghet i bunn. Så løft ditt flotte hode og si til deg selv at du har like mye verdi her på jorden som alle andre - og du kan ta like mye plass som alle andre. Det var det sidesporet...  Men det var viktig å få sagt, siden det synes å påvirke synet på deg selv en del...

Jeg støtter rådet om støttekontakt, men vet at det kan være noe utfordrende i enkelte kommuner å finne støttekontakt. Men ikke la det hindre deg i å søke - du finner søknadsskjema o.l. på kommunens hjemmesider - kommunenavn.kommune.no.

Jeg tenker at noe som ofte er til svært nyttig hjelp for mange, og det vet jeg fordi jeg ser det i egen jobbhverdag, er at man kommer sammen med andre som har opplevd det samme og får dele tanker, erfaringer, opplevelser o.l. og se at man ikke er alene. At man der har et felles fellesskap hvor alle har gjennomgått det samme, at man har en felles forståelse, at man kan le, spøke, snakke alvor og gråte sammen fordi man alle har en felles forståelse som andre ikke har. Veldig mange kommuner tilbyr det som heter Sorggrupper, som jeg ser har 5-10 deltakere, og startes opp kontinuerlig, ofte når man har nok deltakere. Jeg vil virkelig anbefale deg å vurdere å delta på en slik sorggruppe om du ser at kommunen din har dette.

Her er en lenke til en nettside - sorggrupper.no - hvor du kan skrive inn din kommune og se hvilke tilbud de ulike kommunene har. Gitt at informasjonen faktisk er oppdatert. Det kan jeg ikke garantere, men det er kontaktinformasjon.

Jeg vet også at tilsvarende grupper finnes innen flere emner, også innen det å håndtere angst, og da er det gjerne i regi av en organisasjon, som f.eks. Angstringen. De holder også møter og webinarer.

Og jeg tenker kanskje at det er en måte at du kan fylle livet ditt med mening? Hvilke interesser har du? Det må ikke være psykiatri. Det kan være fotografering, programmering, musikkinstrument, matlaging, håndarbeid, korsang, andre hobbyer, videoproduksjon m.m. - nå er jeg tradisjonell i tankegangen, men det skyldes dårlig kreativitet...  Mulig du kan starte opp med noe av dette? Det er jo dessverre slik at innhold i livet må en lage selv - det kommer ikke rekende på ei fjøl.

Ønsker deg lykke til. Håper du fikk noen ideer. Det er ofte vi selv som setter våre egne begrensninger  

Takker for hyggelig og nyttig tilbakemelding. Har vært en mester på å snakke meg selv ned dessverre, på den annen siden føler jeg meg smart og veldig oppegående og føler jeg kunne bidratt med masse. Har i og for seg gjort det også dog uten å få penger for det. 

Men, skal snakke mer neste gang jeg får time hos psykologen. Hun frarådet meg i begynnelsen å begynne med for mye da det kunne slå negativt ut, men er jo ingen fasit på dette. Skal aller først begynne å trene litt så jeg kommer meg mere ut.
Det som er en ny erfaring for meg er at selv nå når jeg har mestret ting som tidligere nærmest ville gitt meg en endorfinrus så blir jeg bare trist. Og tanken på at jeg ikke blir glad fører meg inn i en dum meningsløs negativ spiral.

Får vel bare akseptere at nå gjør det veldig vondt og gjøre det beste ut av det. Har tross alt vært en enorm endring i livet mitt med negativt fortegn. At jeg er i såpass form som jeg er må jeg være stolt av. 
For 3-4 år siden klarte jeg ikke gå rundt hjørnet uten å holde fast i mamma p.g.a agorafobien. 
Nå har jeg det siste året både mistet mamma, ordnet begravelse, solgt og tømt leilighet samt kjøpt ny og fått alt på plass.
Er ikke dårlig det .  

[Eva Sofie]

Angstlei skrev (På 17.5.2022 den 17.11):

Takker for hyggelig og nyttig tilbakemelding. Har vært en mester på å snakke meg selv ned dessverre, på den annen siden føler jeg meg smart og veldig oppegående og føler jeg kunne bidratt med masse. Har i og for seg gjort det også dog uten å få penger for det. 

Men, skal snakke mer neste gang jeg får time hos psykologen. Hun frarådet meg i begynnelsen å begynne med for mye da det kunne slå negativt ut, men er jo ingen fasit på dette. Skal aller først begynne å trene litt så jeg kommer meg mere ut.
Det som er en ny erfaring for meg er at selv nå når jeg har mestret ting som tidligere nærmest ville gitt meg en endorfinrus så blir jeg bare trist. Og tanken på at jeg ikke blir glad fører meg inn i en dum meningsløs negativ spiral.

Får vel bare akseptere at nå gjør det veldig vondt og gjøre det beste ut av det. Har tross alt vært en enorm endring i livet mitt med negativt fortegn. At jeg er i såpass form som jeg er må jeg være stolt av. 
For 3-4 år siden klarte jeg ikke gå rundt hjørnet uten å holde fast i mamma p.g.a agorafobien. 
Nå har jeg det siste året både mistet mamma, ordnet begravelse, solgt og tømt leilighet samt kjøpt ny og fått alt på plass.
Er ikke dårlig det .  

Det jeg kanskje lurer litt på at psykologen din frykter, er at du skal aktivisere deg så mye slik at det blir en form for distraksjon fra alt det vonde du går og tenker og føler på. For å unngå å føle og tenke, fyller du opp kalenderen til det ekstreme. For de av oss som har forsøkt det, vet vi at det er en lite langsiktig løsning og aller minst gagner den deg selv.

Så jeg støtter henne fullt i at du kanskje bør begynne forsiktig, og når en aktivitet går fint, klatrer du videre på neste trinn. - Og om noe skulle vise seg å bli litt for mye, er det ingen skam å snu heller   Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i det at man ev. tok på seg litt mer enn man trodde man ville klare. Det er jo kjempe bra at du har viljen på plass til å ville prøve!

Stå på!

[Angstlei]

Skulle ønske jeg fikk det litt bedre snart, liker ikke det at jeg får tanker som at det ikke er noe vist å leve lengre, er ikke suicidal, men kan ikke skjønne at livet skal bli bedre. Har fortsatt ingenting å ta meg til om dagene og energien forsvinner dag for dag. Psykologen mente kanskje Wellbutrin kunne være en medisin for meg, men at jeg ikke burde starte med den om sommeren.