Ikke savne ens eget barn

[AnonymBruker]

Gjennom mange år har vi hatt utfordringer med et av barna. Vi har kjempet i årevis, med skole, utredninger, tilrettelegginger, det har vært mye.

I tillegg har søsken blitt påvirket og preget, da vi måtte gjøre de tiltak BUP mente var bra, så det ble nok også strevsomt for søsken alle hensyn vi måtte ta.

Nå har vårt barn kommet i konflikt med oss, foreldre, barnet har hatt konflikter pågående fra småbarnsalderen, gjennom barnehage, skole og nå videregående. Spesielt jeg har kjempet på alle fronter, trodd på Hen sin versjon, trodd «alle andre var vanskelige». Nå får vi ikke innsyn lengre, og kontakten med oss er brutt fra barnets side.

Det jeg aldri trodde kunne skje, er at jeg ikke savner mitt eget barn. Når jeg ser på bildene, husker de fine minnene, for de er det også mange av, så tenker jeg at mitt barn er nå blitt voksen, selv om fortsatt strever med sitt. Jeg skulle fortsatt ville hjulpet, men nå som barnet vårt har kuttet kontakten, er det også som en slags lettelse, og det gir jo også grobunn for dårlig samvittighet. Men det er som jeg nå får puste og livet kjennes lettere, men jeg greier ikke helt forstå hvordan jeg kan føle fred og frihet, av at det barnet jeg har kjempet for i årevis, helt plutselig ikke vil se oss lengre.

jeg tenker vel det er en midlertidig følelse, og at med tiden vil mitt savn også komme. 
Det er flere måneder siden jeg så barnet mitt, da kom hen plutselig hjem, mente selv at hen er psykopat. Jeg trøstet og forklare at sånn er det nok ikke, skjønt tanken har streifet meg,  om hen faktisk er «psykopat».Uansett det er rart å være mor, og ikke savne sitt barn. Men er så sliten, kommer hen tilbake, vil vi/jeg gjøre alt det som trengs. Men nå er jeg der at jeg ikke savner, og dit hadde jeg ALDRI trodd jeg skulle komme.

Jeg elsker barnet mitt, men er sliten av anklager, aggresjon og utageringer, brått var det som om jeg så med nytt blikk på alt som har skjedd gjennom årevis, den dagen hen ikke lengre ville se oss. Nå mener barnet vårt, at vi foreldre har traumatisert hen, det har behandler visstnok sagt, men vi vet jo ikke. 

Dette er et hjertesukk fra en sliten mamma

 

Anonymkode: 170ff...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Gjennom mange år har vi hatt utfordringer med et av barna. Vi har kjempet i årevis, med skole, utredninger, tilrettelegginger, det har vært mye.

I tillegg har søsken blitt påvirket og preget, da vi måtte gjøre de tiltak BUP mente var bra, så det ble nok også strevsomt for søsken alle hensyn vi måtte ta.

Nå har vårt barn kommet i konflikt med oss, foreldre, barnet har hatt konflikter pågående fra småbarnsalderen, gjennom barnehage, skole og nå videregående. Spesielt jeg har kjempet på alle fronter, trodd på Hen sin versjon, trodd «alle andre var vanskelige». Nå får vi ikke innsyn lengre, og kontakten med oss er brutt fra barnets side.

Det jeg aldri trodde kunne skje, er at jeg ikke savner mitt eget barn. Når jeg ser på bildene, husker de fine minnene, for de er det også mange av, så tenker jeg at mitt barn er nå blitt voksen, selv om fortsatt strever med sitt. Jeg skulle fortsatt ville hjulpet, men nå som barnet vårt har kuttet kontakten, er det også som en slags lettelse, og det gir jo også grobunn for dårlig samvittighet. Men det er som jeg nå får puste og livet kjennes lettere, men jeg greier ikke helt forstå hvordan jeg kan føle fred og frihet, av at det barnet jeg har kjempet for i årevis, helt plutselig ikke vil se oss lengre.

jeg tenker vel det er en midlertidig følelse, og at med tiden vil mitt savn også komme. 
Det er flere måneder siden jeg så barnet mitt, da kom hen plutselig hjem, mente selv at hen er psykopat. Jeg trøstet og forklare at sånn er det nok ikke, skjønt tanken har streifet meg,  om hen faktisk er «psykopat».Uansett det er rart å være mor, og ikke savne sitt barn. Men er så sliten, kommer hen tilbake, vil vi/jeg gjøre alt det som trengs. Men nå er jeg der at jeg ikke savner, og dit hadde jeg ALDRI trodd jeg skulle komme.

Jeg elsker barnet mitt, men er sliten av anklager, aggresjon og utageringer, brått var det som om jeg så med nytt blikk på alt som har skjedd gjennom årevis, den dagen hen ikke lengre ville se oss. Nå mener barnet vårt, at vi foreldre har traumatisert hen, det har behandler visstnok sagt, men vi vet jo ikke. 

Dette er et hjertesukk fra en sliten mamma

 

Anonymkode: 170ff...4f8

Kjenner meg igjen og det var en lettelse da hen flyttet ut som 18 åring, tror det blir sånn når det har vært masse problemer. Da er det godt når det er over og en får det litt på avstand. 

Anonymkode: 7179c...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg igjen og det var en lettelse da hen flyttet ut som 18 åring, tror det blir sånn når det har vært masse problemer. Da er det godt når det er over og en får det litt på avstand. 

Anonymkode: 7179c...fc1

Takk for svar. Hvor lenge er det siden for din del? Jeg har ikke endret noe på rommet til mitt barn, kjenner smerte hver dag når titter inn.

til tross for den merkelige følelsen av ikke å savne og frihet.

Har hatt det vanskelig de første ukene, så etter nye konflikter, etter korte besøk, da hen ville ha ting og ble sint, så begynte å kjenne på lettelse av ikke bli kontaktet.

Men jeg tenker dette er en blanding av slitenhet, sorg, følelse av å ikke håndtere, ikke kunne gjøre noe, men jeg tror følelsen av frihet går over, savnet kommer tror jeg, men jeg vet ikke når. Hvordan er det for deg?

Anonymkode: 170ff...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Takk for svar. Hvor lenge er det siden for din del? Jeg har ikke endret noe på rommet til mitt barn, kjenner smerte hver dag når titter inn.

til tross for den merkelige følelsen av ikke å savne og frihet.

Har hatt det vanskelig de første ukene, så etter nye konflikter, etter korte besøk, da hen ville ha ting og ble sint, så begynte å kjenne på lettelse av ikke bli kontaktet.

Men jeg tenker dette er en blanding av slitenhet, sorg, følelse av å ikke håndtere, ikke kunne gjøre noe, men jeg tror følelsen av frihet går over, savnet kommer tror jeg, men jeg vet ikke når. Hvordan er det for deg?

Anonymkode: 170ff...4f8

Det er ti år siden hen flyttet ut og hen kuttet ikke kontakten her, det var et evig mas. Men hen er nå i et forhold og da er kontakten mindre og jeg er lettet, endelig fred å få. Det er synd å si det. Jeg savner hen ikke for det har vært for mange problemer men er selvsagt glad i hen og ønsker hen alt godt, er glad hen er i et forhold og er opptatt med det. 

Anonymkode: 7179c...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ti år siden hen flyttet ut og hen kuttet ikke kontakten her, det var et evig mas. Men hen er nå i et forhold og da er kontakten mindre og jeg er lettet, endelig fred å få. Det er synd å si det. Jeg savner hen ikke for det har vært for mange problemer men er selvsagt glad i hen og ønsker hen alt godt, er glad hen er i et forhold og er opptatt med det. 

Anonymkode: 7179c...fc1

Ok takk. For meg er det et relativt nytt sår. Lettelsen og friheten jeg føler akkurat nå, tenker jeg er tegn på slitenhet. Mitt barn er enda tenåring. Jeg trøster meg med at før kutt av kontakt, så fikk jeg barnet mitt inn på spesialskole, og vet at ordnet livssituasjon nå.

Likevel alt jeg har gjort er borte for barnet mitt. Jeg kjempet så hardt og stilt opp mer enn mange, tilrettelagt, forstått, trøstet, funnet hjelp, tilrettelegging osv…

Jeg tenker det er for tidlig vite hva som skjer videre. Om hen har psykopatiske trekk. Hen mener jeg er narsissist, og far er psykopat, derfor må gå i traumebehandling. Jeg googlet narsissisme, og det passer ikke til meg, jeg har vel egentlig stilt for få krav, vært en mamma som har forstått og tilrettelagt og gjort som jeg fikk beskjed om fra bup.

Jeg har ofte vært svært redd mitt barn, kanskje uten grunn, men fordi oppførte seg truende, fratok meg personlige ting, men aldri utøvd direkte vold. Men for å forhindre eskalering og vold ble jeg nødt til å vike unna, ikke si noe, trekke meg tilbake. Jeg ville ikke at det skulle bli eskalering av konflikt, at det feks hen skulle bli voldelig, da det ville gjort ting verre for hen, om du forstår.

Anonymkode: 170ff...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ok takk. For meg er det et relativt nytt sår. Lettelsen og friheten jeg føler akkurat nå, tenker jeg er tegn på slitenhet. Mitt barn er enda tenåring. Jeg trøster meg med at før kutt av kontakt, så fikk jeg barnet mitt inn på spesialskole, og vet at ordnet livssituasjon nå.

Likevel alt jeg har gjort er borte for barnet mitt. Jeg kjempet så hardt og stilt opp mer enn mange, tilrettelagt, forstått, trøstet, funnet hjelp, tilrettelegging osv…

Jeg tenker det er for tidlig vite hva som skjer videre. Om hen har psykopatiske trekk. Hen mener jeg er narsissist, og far er psykopat, derfor må gå i traumebehandling. Jeg googlet narsissisme, og det passer ikke til meg, jeg har vel egentlig stilt for få krav, vært en mamma som har forstått og tilrettelagt og gjort som jeg fikk beskjed om fra bup.

Jeg har ofte vært svært redd mitt barn, kanskje uten grunn, men fordi oppførte seg truende, fratok meg personlige ting, men aldri utøvd direkte vold. Men for å forhindre eskalering og vold ble jeg nødt til å vike unna, ikke si noe, trekke meg tilbake. Jeg ville ikke at det skulle bli eskalering av konflikt, at det feks hen skulle bli voldelig, da det ville gjort ting verre for hen, om du forstår.

Anonymkode: 170ff...4f8

Hen var utagerende og voldelig frem til hen var 16 år her, jeg gjorde også som bup sa og støttet og ga omsorg. Jeg tror dere har gjort deres beste, bare la hen ta avstand da ser hen kanskje tydeligere senere. At dere ville hen det beste. 

Anonymkode: 7179c...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hen var utagerende og voldelig frem til hen var 16 år her, jeg gjorde også som bup sa og støttet og ga omsorg. Jeg tror dere har gjort deres beste, bare la hen ta avstand da ser hen kanskje tydeligere senere. At dere ville hen det beste. 

Anonymkode: 7179c...fc1

Ok takk

Anonymkode: 170ff...4f8