Somatisk vs psykisk sykdom

[AnonymBruker]

Har du noen gang vært innlagt for noe somatisk og opplevd engasjement og interesse fra familien i form av telefoner og besøk? 

Men når det kommer til innleggelser på psykiatrisk så er det helt stille? Ingen telefoner og ingen besøk. Jeg har bare pappa i live, i tillegg til søsken som jeg ikke forventer stort fra. De er liksom "unnskyldte" pga div ting. Men pappa? 

Jeg er innlagt på psykiatrisk og har perm i helga. Jeg ringte han i dag for å høre om jeg kunne ta en tur bort, men han var kort mot meg og sa han var opptatt. Synes det er veldig sårt 💔 Jeg stiller alltid opp for ham når det gjelder noe. 

Jeg tenker at det for noen familier er veldig tabu når det gjelder psykisk sykdom. Det er i noen familier et ikke-tema og noe man ikke skal forholde deg til. Som sagt er det veldig sårt. 

Noen med lignende erfaringer? Det hadde vært interessant å få vite hvordan det er i andres familier. 

Anonymkode: d22d7...7d9

[Glitter]

Hm, min far besøkte meg av og til i starten av min tid som innlagt i psykiatrien, men han har sluttet med det. Jeg har ikke behov for besøk når jeg er innlagt i psykiatrien. Føler jeg har nok med meg selv da. Mamma har aldri besøkt meg i psykiatrien. Hun er så brydd med at hun har jobbet her selv (ikke de avdelingene jeg har vært på), så hun har ikke villet det. Det har ikke gjort meg noe. Ref det over.

I fjor da jeg var innlagt i somatikken i en måned så byttet mamma og stefar og pappa på å besøke meg. I starten fikk jeg besøk hver dag (bortsett fra første uken pga jeg var på et annet sykehus i en annen by), etter hvert minst annenhver dag tror jeg. Da hadde både jeg og de behov for at de kom. Den måneden snakket jeg mer med mine foreldre enn på mange år. Jeg har dessverre falt tilbake til stillhet og tilbaketrukkethet. Og det merkes også mtp hvor ofte mine foreldre kontakter meg. 

Jeg har jo lyst til å ha bedre kontakt med de, men jeg sliter med det. 

 

Skjønner det føles sårt for deg at din var virket kort og ikke ville møtes. Nå vet ikke jeg hvordan deres relasjon er, men det er jo ikke sikkert det egentlig hadde noe med deg å gjøre. 

Så tror jeg også, uten at jeg vet om det gjelder deg, at når psykisk sykdom har vart over tid og med flere innleggelser så blir det nærmest som en del av hverdagen. Jeg vet i hvert fall at mine foreldre, og forsåvidt også jeg, slapper litt mer av når jeg er innlagt. Da har de ikke følerne så mye ute mtp om jeg er dårlig eller ikke. De vet jo da at jeg er dårlig, men de vet jo også at jeg foreløpig er trygg og at jeg har folk rundt meg. Samt de vet at jeg ikke har behov for besøk når jeg er innlagt. Har omså mer behov for det når jeg er hjemme alene i hverdagen. Er bare det med å faktisk orke det da. 

Endret 19. juni 2022 av Glitter

[hattifnattus]

Ja, jeg hadde epilepsi ( har vært anfallsfri og medisinfri fra rundt 18-19-årsalderen så den er ikke like aktiv lenger) fra 5-6-årsalderen og opplevde at folk var mer engasjert i sykehusopphold og behandlingen der enn for mine psykiske lidelser som jeg har vært i behandling for siden jeg var 10 år gammel. Det psykiske har jeg dog aldri vært innlagt for, men har vært innom BUP, DPS, privatpraktiserende psykiater,poliklinikker osv.

Nå er jeg ikke i psykiatrisk behandling mer men den gangen jeg var det så prøvde jeg ofte fortelle om diagnosene ,behandlingen osv i håp om å gi dem en bedre forståelse i hvorfor jeg reagerer og oppfører meg som jeg gjør, men jeg opplever ikke at de bryr seg noe særlig. Kanskje de er redde fordi psykisk sykdom alltid har vært tabu i vår familie? Jeg har en mor som er nevrotisk og  har spiseforstyrrelser, mormor hadde kraftig angst, pappa hadde mest sannsynlig asperger og ganske kraftig angst, men alle ble bare kalt for å være "nervøs " og noe vi ikke fikk snakke om.

Ironisk nok så leverte lillesøster nettopp mastergraden sin i psykologi, og er blitt mye mer åpen for å også snakke om psykisk sykdom. Det er ikke alt jeg tør å fortelle henne, som suicidalitet, selvskading, alkoholmisbruket mitt osv, men det er godt å endelig ha en annen som også viser støtte når det kommer til det psykiske og ikke bare det fysiske   Ser ut som de fremtidige barna i vår familie forhåpentligvis får voksne de kan snakke åpent og ærlig med om alt

[hattifnattus]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Hm, min far besøkte meg av og til i starten av min tid som innlagt i psykiatrien, men han har sluttet med det. Jeg har ikke behov for besøk når jeg er innlagt i psykiatrien. Føler jeg har nok med meg selv da. Mamma har aldri besøkt meg i psykiatrien. Hun er så brydd med at hun har jobbet her selv (ikke de avdelingene jeg har vært på), så hun har ikke villet det. Det har ikke gjort meg noe. Ref det over.

I fjor da jeg var innlagt i somatikken i en måned så byttet mamma og stefar og pappa på å besøke meg. I starten fikk jeg besøk hver dag (bortsett fra første uken pga jeg var på et annet sykehus i en annen by), etter hvert minst annenhver dag tror jeg. Da hadde både jeg og de behov for at de kom. Den måneden snakket jeg mer med mine foreldre enn på mange år. Jeg har dessverre falt tilbake til stillhet og tilbaketrukkethet. Og det merkes også mtp hvor ofte mine foreldre kontakter meg. 

Jeg har jo lyst til å ha bedre kontakt med de, men jeg sliter med det. 

 

Skjønner det føles sårt for deg at din var virket kort og ikke ville møtes. Nå vet ikke jeg hvordan deres relasjon er, men det er jo ikke sikkert det egentlig hadde noe med deg å gjøre. 

Så tror jeg også, uten at jeg vet om det gjelder deg, at når psykisk sykdom har vart over tid og med flere innleggelser så blir det nærmest som en del av hverdagen. Jeg vet i hvert fall at mine foreldre, og forsåvidt også jeg, slapper litt mer av når jeg er innlagt. Da har de ikke følerne så mye ute mtp om jeg er dårlig eller ikke. De vet jo da at jeg er dårlig, men de vet jo også at jeg foreløpig er trygg og at jeg har folk rundt meg. Samt de vet at jeg ikke har behov for besøk når jeg er innlagt. Har omså mer behov for det når jeg er hjemme alene i hverdagen. Er bare det med å faktisk orke det da. 

Det siste du skriver der stemmer litt om hvordan jeg har behandlet folk jeg har blitt kjent med gjennom psykiatrien. Når de har vært så mye innlagt at de er mer der enn hjemme hos seg selv så har jeg alltid endt opp med å besøke de mindre fordi jeg vet de er trygge der, og også enten er veldig dårlige eller har mye å gjøre form av behandling så jeg har vært redd for å virke " masete " om jeg kommer for ofte.

Er de hjemme og jeg vet de har dårlig boevne/er lite selvstendige og er syke så besøker jeg dem langt oftere, fordi jeg bekymrer meg for hvordan de har det og prøver å avlaste og hjelpe til. På en avdeling så er det jo folk som passer på og ordner for en i motsetning til hjemme. 

[Glitter]

hattifnattus skrev (17 minutter siden):

Det siste du skriver der stemmer litt om hvordan jeg har behandlet folk jeg har blitt kjent med gjennom psykiatrien. Når de har vært så mye innlagt at de er mer der enn hjemme hos seg selv så har jeg alltid endt opp med å besøke de mindre fordi jeg vet de er trygge der, og også enten er veldig dårlige eller har mye å gjøre form av behandling så jeg har vært redd for å virke " masete " om jeg kommer for ofte.

Er de hjemme og jeg vet de har dårlig boevne/er lite selvstendige og er syke så besøker jeg dem langt oftere, fordi jeg bekymrer meg for hvordan de har det og prøver å avlaste og hjelpe til. På en avdeling så er det jo folk som passer på og ordner for en i motsetning til hjemme. 

Ja, det er sant. Nå er jo jeg mer hjemme enn innlagt, men det var jo en tid for noen år siden hvor jeg var mer innlagt enn hjemme. Det blir jo litt annerledes det, enn en som er innlagt for første gang med nyoppstått sykdom. 

Mine venner ble jo bekymret og lei seg da jeg ble innlagt første gangen. Nå er det mer slik at de vet jeg får litt ro og tid til å samle krefter.  Det er liksom ikke en big deal lenger. For noen av oss. Pluss at jeg skjermer de jo. De vet absolutt ikke om alt lenger. Jeg vil ikke at de skal bekymre seg eller gå lei.

Men i fjor på somatikken så var det plutselig en big deal igjen. 

Endret 19. juni 2022 av Glitter

[Gjest Vendi]

Takk for svar! 

Det er jo på en måte sånn for meg også at besøk kanskje hadde vært veldig slitsomt nå, men vet jo ikke. Er i depresjon, og har jo ikke så mye av "mentale krefter", så kanskje er det til det beste å ikke få besøk. Likevel er det sårt at faren min ikke bryr seg. Han kunne jo i det minste ha ringt meg eller skrevet melding til meg. 

Det er absolutt ikke vanlig for meg å være mye innlagt, for jeg klarer meg jo for det meste helt fint selv. Det er bare når symptomene på sykdommen min blir alvorlig at jeg legger meg inn. Jeg liker ikke å være innlagt, men skjønner i denne omgang nå at det er til det beste for meg at jeg er det, og at jeg hører på råd fra fagfolk. Sist jeg var innlagt skrev jeg meg ut altfor tidlig til at symptomene fikk roet seg, og det straffet seg jo iom at det tar lengre tid før jeg blir frisk. Jeg er veldig sliten og har heldigvis fått muligheten til å sove og hvile meg mye i tillegg til at medisineringen er blitt vurdert og endret. 

Endret 19. juni 2022 av Vendi

[hattifnattus]

Glitter skrev (Akkurat nå):

Ja, det er sant. Nå er jo jeg mer hjemme enn innlagt, men det var jo en tid for noen år siden hvor jeg var mer innlagt enn hjemme. Det blir jo litt annerledes det, enn en som er innlagt for første gang med nyoppstått sykdom. 

Det er jo det. Det er jo mulig det hadde blitt sånn at det dabbet av om noen hadde vært veldig mye somatisk innlagt også, men de fleste jeg kjenner er innlagt i somatikken langt sjeldnere (et par ganger i livet ) og da blir det jo gjerne hyppigere besøk. 

[Glitter]

hattifnattus skrev (1 minutt siden):

Det er jo det. Det er jo mulig det hadde blitt sånn at det dabbet av om noen hadde vært veldig mye somatisk innlagt også, men de fleste jeg kjenner er innlagt i somatikken langt sjeldnere (et par ganger i livet ) og da blir det jo gjerne hyppigere besøk. 

Ja, det er ganske naturlig egentlig.

Jeg tar meg i hvert fall ikke nær av det på noen måte. Det har vært en gradvis og naturlig utvikling.

[hattifnattus]

Vendi skrev (4 minutter siden):

Takk for svar! 

Det er jo på en måte sånn for meg også at besøk kanskje hadde vært veldig slitsomt nå, men vet jo ikke. Er i depresjon, og har jo ikke så mye av "mentale krefter", så kanskje er det til det beste å ikke få besøk. Likevel er det sårt at faren min ikke bryr seg. Han kunne jo i det minste ha ringt meg eller skrevet melding til meg. 

Det er absolutt ikke vanlig for meg å være mye innlagt, for jeg klarer meg jo for det meste helt fint selv. Det er bare når symptomene på sykdommen min blir alvorlig at jeg legger meg inn. Jeg liker ikke å være innlagt, men skjønner i denne omgang nå at det er til det beste for meg at jeg er det, og at jeg hører på råd fra fagfolk. Sist jeg var innlagt skrev jeg meg ut altfor tidlig til at symptomene fikk roet seg, og det straffet seg jo iom at det tar lengre tid før jeg blir frisk. Jeg er veldig sliten og har heldigvis fått muligheten til å sove og hvile meg mye i tillegg til at medisineringen er blitt vurdert og endret. 

Ts. 

Jeg tenker at man kan vise at man bryr seg på andre måter om man ikke vil/har tid til å besøke, som i form av SMS, telefonsamtaler hvor man spør vedkommende hvordan man har det osv, særlig om du faktisk har vist initiativ til at du ønsker å dele det. 

Jeg får følelsen av at faren din kanskje tilhører en generasjon hvor man snakket lite om psykisk sykdom så han vet kanskje ikke hva han skal si? Kanskje du skulle spurt han om hva det er som gjør at han tar så lite kontakt?  Mange kan tro at når man er innlagt for noe psykisk så vil man ha ro og være i fred?

Endret 19. juni 2022 av hattifnattus

[Glitter]

Vendi skrev (3 minutter siden):

Takk for svar! 

Det er jo på en måte sånn for meg også at besøk kanskje hadde vært veldig slitsomt nå, men vet jo ikke. Er i depresjon, og har jo ikke så mye av "mentale krefter", så kanskje er det til det beste å ikke få besøk. Likevel er det sårt at faren min ikke bryr seg. Han kunne jo i det minste ha ringt meg eller skrevet melding til meg. 

Det er absolutt ikke vanlig for meg å være mye innlagt, for jeg klarer meg jo for det meste helt fint selv. Det er bare når symptomene på sykdommen min blir alvorlig at jeg legger meg inn. Jeg liker ikke å være innlagt, men skjønner i denne omgang nå at det er til det beste for meg at jeg er det, og at jeg hører på råd fra fagfolk. Sist jeg var innlagt skrev jeg meg ut altfor tidlig til at symptomene fikk roet seg, og det straffet seg jo iom at det tar lengre tid før jeg blir frisk. Jeg er veldig sliten og har heldigvis fått muligheten til å sove og hvile meg mye i tillegg til at medisineringen er blitt vurdert og endret. 

Ts. 

Skjønner det gjør vondt. Han kunne absolutt tatt en tlf i hvert fall. Høre hvordan det går. 

Det er nå i hvert fall bra at du tar deg selv på alvor og hører på fagfolkene.

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom er et ikke tema fra min mor ,vil ikke snakke om det. Mannen stoler ikke på psykiatrien av en eller annen merkelig grunn. Ingen av dem har tilegnet seg noe informasjon og de later som ingenting. 

Mannen har kjørt meg til innleggelser men har aldri vært med inn for samtale.Han har også hentet meg for permisjon og fått streng beskjed av lege om å ikke slippe meg avsyne,da over telefon, legen ringte han,men han har kjørt meg hjem og så dratt igjen for å gjøre en hobby. 

Jeg har spurt han før innleggelse om hvordan han synes helsen min er ,da kan han si at han synes jeg er veldig syk ,men følger det ikke opp på noen måte. 

Ingen har noen gang vært på besøk heller. 

Så å være pårørende passer ikke for alle, heldige er de som har pårørende som bryr seg. 

Anonymkode: ce346...bb2

[stjernestøv]

Jeg fikk besøk da jeg var innlagt av mannen og ungene, ville jo se dem da og de ville se meg. Da jeg var på somatisk besøkte bare mannen meg, sønnen var bare et år da og jeg savnet han. Rart mannen ikke tok han med 😮

[AnonymBruker]

Hei.

Da jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling så kom familien og besøkte meg to-tre ganger totalt i løpet av de 3 månedene jeg var innlagt. De var der bare for å levere mobil/pc og klær.

Jeg tror at de syntes det var ubehagelig å være rundt 'syke' mennesker.

Da jeg var innlagt på somatisk avdeling da jeg var 12 år gammel (dog for alvorlig anorexia) så var moren min der 30-50 % av tiden. Hun sa at behandlere der hadde bedt henne om å være der mer, men at hun selv var uenig i det da hun hadde hørt om behandlingssteder i Italia hvor de ikke ønsket at foreldrene var der i det hele tatt, og at de burde tenke på det at hun jobber og ikke kan ta seg så mye fri. Det var ikke spesielt hyggelig å ha henne der utenom at hun av og til tok meg med ut på tur og at hun av og til tok meg med ned til å kjøpe magasiner, hvilket jeg likte. Jeg hadde blitt tvunget til å bruke rullestol, så måtte bli kjørt.

Da jeg var innlagt på somatisk avdeling senere pga somatisk sykdom så fikk jeg ikke noe besøk, men da var jeg også innlagt kort tid (under en uke). Jeg har dog fått kjeft for å ha ringt eller dratt til lege for noe somatisk flere ganger, samt for å bruke medisner for noe somatisk.

Jeg har derimot ikke fått like mye kjeft for å få behandling for psykisk sykdom eller dra til psykolog. Jeg tror dette har sammenheng med at foreldrene mine tror at jeg kun har psykisk sykdom og tror at de bør støtte meg med tanke på det.

De ønsker likevel at jeg helst ikke skal assosiere meg med psykisk syke som i en kommunal bolig, pga bekymring for mulige konsekvenser om jeg skulle få en jobb og kollegaer eller sjefen søker opp adressen min. De hadde nok heller ikke ønsket å komme på besøk om jeg ble innlagt på psykiatrisk sykehus.

Jeg vet ikke om dette svarer helt på spørsmålet ditt.

Anonymkode: 1e308...21b

[Gjest Hurja]

Da jeg var innlagt på somatisk fikk jeg besøk av mannen min, sønnen min, svigerdatteren min og noen kolleger. Jeg fikk også mange meldinger fra besteveninna mi, datteren min og mannen min, og en og annen melding fra andre som brydde seg. Datteren min bor ikke her, så hun sendte blomster og meldinger. 

Da jeg kom hjem fikk jeg fine blomster av kollegene mine og en masse fine og omsorgsfulle kommentarer om god bedring i en lukket jobb-gruppe på fb i tillegg til de som fortsatt brydde seg mye om meg. 

Jeg tenker det er disse menneskene som står meg nærmest, og det er også disse jeg velger å bruke min tid og energi på. Jeg orker ikke å bruke så mye tid og energi på mennesker som ikke bryr seg så mye om meg lenger.

Jeg har aldri vært innlagt på psykiatrisk, men da jeg var alvorlig deprimert ønsket jeg meg innleggelse fordi jeg var fysisk og psykisk utmattet. Jeg ønsket meg en seng og bare få være i fred. Jeg tror ikke jeg hadde orket besøk og oppmerksomhet av andre enn mann og barn den gangen, og knapt nok dem. 

Endret 19. juni 2022 av Hurja

[Marye]

Jeg har fått mye besøk da jeg var på mental sykehuset

men heldigvis ikke fra pappa og søsteren min, for vil ikke at de skal se meg når jeg er psykotisk

de vurderte å komme fikk jeg vite etterpå, heldigvis kom de ikke.

 

de som pleier komme er venner og tanta mi, hun er nærmeste pårørende 

[Gjest Vendi]

Orker ikke å svare hver enkelt, men vil si tusen takk til alle som bidro i tråden. Det var interessant å lese.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2022 den 11.06):

Har du noen gang vært innlagt for noe somatisk og opplevd engasjement og interesse fra familien i form av telefoner og besøk? 

Men når det kommer til innleggelser på psykiatrisk så er det helt stille? Ingen telefoner og ingen besøk. Jeg har bare pappa i live, i tillegg til søsken som jeg ikke forventer stort fra. De er liksom "unnskyldte" pga div ting. Men pappa? 

Jeg er innlagt på psykiatrisk og har perm i helga. Jeg ringte han i dag for å høre om jeg kunne ta en tur bort, men han var kort mot meg og sa han var opptatt. Synes det er veldig sårt 💔 Jeg stiller alltid opp for ham når det gjelder noe. 

Jeg tenker at det for noen familier er veldig tabu når det gjelder psykisk sykdom. Det er i noen familier et ikke-tema og noe man ikke skal forholde deg til. Som sagt er det veldig sårt. 

Noen med lignende erfaringer? Det hadde vært interessant å få vite hvordan det er i andres familier. 

Anonymkode: d22d7...7d9

Det er trist å høre. Jeg hadde ikke overlevd uten familien min da jeg var lagt inn på tvang. De passet på at jeg kom meg ut på tur og fikk spise middag med dem hver dag. De passet også på at jeg fikk kommet meg til treningssenter flere ganger i uka. De var der på skift for meg. 

Anonymkode: 9018c...39c