Hvordan oppleves dine depresjoner?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for svar. Hvor lang tid tok det før du følte noe igjen da etter at du startet med medisiner? Må ha vært en deilig opplevelse for deg å være påkoblet livet igjen da, etter så lang tid uten.

Anonymkode: 0fcec...544

Det kom seg fort

Anonymkode: c9e02...a82

[Glitter]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Den avkoblingen fra verden og de du egentlig er glad i, det er grusomt. Det er som at hodet forstår at ting er vakkert, men det vekker ingenting i en. At en film egentlig er spennende, men det skjer ingenting innvendig. Man vet at man elsker noen, men man blir ikke varm i hjertet. Jeg blir veldig opphengt i at alle følelser mangler og blir desperat etter å kjenne noe. Om så det bare er bunnløs sorg. Det er en merkelig sykdom, som virkelig får en til og ikke kjenne seg selv igjen og utspiller seg på så ulike måter.

Anonymkode: 0fcec...544

Ja det er vondt å ha det slik. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja. Og altoppslukende. Man tror virkelig at man aldri skal komme seg ut av det.

Anonymkode: 0fcec...544

Jeg pleier som en annen AB nevnte minne meg selv på at det er jo ikke like mørkt hele tiden. Sist jeg var suicidal måtte jeg virkelig huske på dette, og huske på at når jeg ikke er like dårlig så ønsker jeg jo ikke å dø. Klarte å unngå å gjøre meg noe ved å tenke slik, men det krevde veldig aktiv jobbing med hodet.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Ja det er vondt å ha det slik. 

Jeg pleier som en annen AB nevnte minne meg selv på at det er jo ikke like mørkt hele tiden. Sist jeg var suicidal måtte jeg virkelig huske på dette, og huske på at når jeg ikke er like dårlig så ønsker jeg jo ikke å dø. Klarte å unngå å gjøre meg noe ved å tenke slik, men det krevde veldig aktiv jobbing med hodet.

Ja, man har jo et ønske om å få slippe å ha det sånn. Det handle jo som oftest om at man vil slippe å være syk og bli seg selv igjen. Så var det denne tålmodigheten da, alle sier at det kommer til å gå over. Det er bare vanskelig å tro på når man står midt oppi det og ikke får noen følelser av lettelse når noen sier det. Det er fortsatt bare en hel blokade som nekter å få frem følelsene og dermed også troen på at det går over, siden ingenting innvendig sier at «ja, de har rett».

Anonymkode: 0fcec...544