Hvor ille har du det før du sier fra & ber om ekstra time?

[AnonymBruker]

Hvor ille har du det før du sier fra & ber om ekstra time?

Jeg synes det er så vanskelig å avgjøre. 

Da jeg gikk til psykolog sa hun alltid at jeg bare måtte ringe om det skulle være noe (noe jeg aldri gjorde).
& samme med psykiatri tjenesten. 

Fastlegen tar meg sjeldent alvorlig, men skriver stort sett "ta kontakt ved forverring" på slutten av meldingen. 
Men vet jo ikke om det bare er sånn standart oppsett som han skriver til alle eller.

Anonymkode: aa169...f10

[AnonymBruker]

Om jeg kjenner at jeg begynner å bli en fare for meg selv (typ selvmords risikoen er ganske høy eller alvorlig selvskading) så tar jeg kontakt.  

Anonymkode: a0bae...662

[Everybody]

De skal ta deg seriøst dersom du ringer. Da ringer de opp igjen hvis de har for mye å gjøre. Har gjort det et par ganger og det har gått bra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Om jeg kjenner at jeg begynner å bli en fare for meg selv (typ selvmords risikoen er ganske høy eller alvorlig selvskading) så tar jeg kontakt.  

Anonymkode: a0bae...662

Hva skjer da, får du ekstra time veldig kjapt og blir du innlagt da?

Anonymkode: 91d25...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hva skjer da, får du ekstra time veldig kjapt og blir du innlagt da?

Anonymkode: 91d25...06e

Kommer an på. Noen ganger har det vært ekstra time, mens andre ganger har jeg blitt innlagt. Innleggelse er som regel kun hvis det har vært snakk om reel fare for å begå selvmord.

Anonymkode: a0bae...662

[Eva Sofie]

Jeg har også hatt åpen invitasjon fra min terapeut om å ta kontakt om ting eskalerer, men samtidig har jeg den ødeleggende fuglen som hvisker meg støtt i øret: "Men du skal ikke være til bry og plage utenom timene...". Jeg og min terapeut har kommet frem til at det er i mine anstrengelser om å ikke være til bry og ta plass, at det ofte kan føre til det motsatte - mens det ikke var min hensikt.

Jeg kan ta et eksempel som nå er mer enn tre år siden. Situasjonen rundt meg eskalerte, jeg selvskadet meg to dager på rad (og hadde ikke gjort det på tre år...) og unnlot også å oppsøke nødvendig legehjelp for skadene - jeg skjemtes over nederlaget. Da jeg oppsøkte legehjelp 2. dagen, fikk jeg akutt time med psykiater på legevakten, for dette var en forverring av tilstanden som hadde vært stabil siden sist utskrivelse for da 5 år siden. Psykiateren kontaktet min terapeut, og jeg dro hjem med avtale med min faste terapeut neste ettermiddag. Vi snakket sammen etterpå om denne hendelsen og sett på andre måter jeg kunne reagert på - og fått bedre hjelp og unngått at det eskalerte. Som han sa: Du gjør faktisk det du ønsker å unngå, å ta mer plass, i det du forsøker å unndra deg kontakt. Om du hadde kontaktet meg direkte, i det "snøballen rullet utfor stupet", kunne vi tatt en samtale ev. over telefon og forhindret at den krasjlandet. Det er alltid en fordel for de fleste pasienter, om det er mulig, å snakke med sin faste terapeut, fremfor helsepersonell som ikke kjenner deg. Det har for meg alltid føltes lite givende, med enkelte unntak.

Jeg har etter denne hendelsen arbeidet med å ta kontakt før snøballen får fart på seg. Men det innebærer å ta plass og gjøre seg selv synlig. For meg, og for mange andre, er det vanskelig. Tenk da på at det er terapeutens ansvar å vurdere hvem av h*ns pasienter som trenger tiden.