Kupton? Blandet personlighetsforstyrrelse

[Glitter]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Enten har du vel eupf eller så har du det ikke. Har du diagnosen innebærer det at du også har den i gode perioder. Man kan ikke ha en pf som bare gjelder i dårlige perioder. 

Anonymkode: d2f40...de2

Nei jeg vet. Er jo derfor jeg synes det er rart at jeg i bedre perioder ikke har disse veldig plagsomme symptomene. 

Det er jo slikt jeg stusser på. Men så blir jeg dårlig og blir mye mer "borderline", og da tenker jeg at jeg har den. 

Jeg vet ikke jeg. Jeg aksepterer de diagnosene jeg har fordi min behandler mener jeg har de. Men innimellom blir jeg i stuss.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Enten har du vel eupf eller så har du det ikke. Har du diagnosen innebærer det at du også har den i gode perioder. Man kan ikke ha en pf som bare gjelder i dårlige perioder. 

Anonymkode: d2f40...de2

Er jo derfor Glitter undrer seg litt over diagnosen sin. 

Anonymkode: 0e112...4b5

[AnonymBruker]

Glitter skrev (20 minutter siden):

Nei jeg vet. Er jo derfor jeg synes det er rart at jeg i bedre perioder ikke har disse veldig plagsomme symptomene. 

Det er jo slikt jeg stusser på. Men så blir jeg dårlig og blir mye mer "borderline", og da tenker jeg at jeg har den. 

Jeg vet ikke jeg. Jeg aksepterer de diagnosene jeg har fordi min behandler mener jeg har de. Men innimellom blir jeg i stuss.

Kanskje du bare har bipolar og ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Folk har jo blitt feildiagnosert med den lidelsen før (inkludert meg). Nesten litt sånn moderne " hysteria " diagnose..

Anonymkode: 53c24...da7

[Fru2020]

frosken skrev (1 time siden):

Ikke en veldig god kilde, men her står det noe om at personligshetsforstyrrelser også kan komme til syne i voksen alder:

Personlighetsforstyrrelser, voksne - Helse Bergen (helse-bergen.no)

 

De på DPS mener at jeg alltid har hatt en personlighetsforstyrrelse. Hans ord er at jeg har hatt en skjevutvikling fra jeg var barn av. Men suicidaliteten var atypisk at oppstod i voksen alder.

Men jeg mener også at jeg nå også er så velfungerende at jeg ikke tilfredsstiller diagnosen. 

Da står jeg igjen med en periode på fire år hvor jeg ikke fungerte og 39 år hvor jeg fungerte.

[frosken]

Fru2020 skrev (30 minutter siden):

De på DPS mener at jeg alltid har hatt en personlighetsforstyrrelse. Hans ord er at jeg har hatt en skjevutvikling fra jeg var barn av. Men suicidaliteten var atypisk at oppstod i voksen alder.

Men jeg mener også at jeg nå også er så velfungerende at jeg ikke tilfredsstiller diagnosen. 

Da står jeg igjen med en periode på fire år hvor jeg ikke fungerte og 39 år hvor jeg fungerte.

Tenker du at du da også er arbeidsfør igjen?

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje du bare har bipolar og ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Folk har jo blitt feildiagnosert med den lidelsen før (inkludert meg). Nesten litt sånn moderne " hysteria " diagnose..

Anonymkode: 53c24...da7

Hmm. I starten, altså de første årene av mitt store sammenbrudd så var jeg jo ustabil hele tiden. Ikke i møte med relasjoner, men jeg utagerte bare mer og mer. Ble satt på masse medisiner og de klikket jeg av og ble beltelagt og gjorde alvorlige ting. Det var alt da en psykiater som tenkte bipolar. Det var før jeg møtte min nåværende behandler som gav meg PF. Og som 4,5 år senere satt bipolar.

Jeg har alltid hatt behov for å gjøre ting på min måte og lurer på om jeg var litt styrende i relasjon med mine få og nære venner som yngre. Altså jeg tok hensyn og vi kranglet aldri, men jeg slet med å tilpasse meg mine omgivelser. Det gjør jeg nå også. Har jo lurt på om det er det med AS pluss bipolar som virkelig er mine problemer. Man kan jo være destruktiv og rigid samt problemer med å tilpasse seg av Asperger og bipolar. Men så "gal" som jeg har vært, og så mye som jeg kan miste fatningen mot meg selv ennå og spesielt slik jeg kan bli med rus i systemet så ligner det jo mye på borderline. Kan bli utrolig aggressiv mot mamma hvis jeg er paranoid pga rus .Men jeg klikker aldri skikkelig med mindre jeg er full eller rusa. Med unntak av når jeg ikke har tålt diverse medisiner. I 2017 og deler av 2018 tok jeg mange overdoser, kuttet meg mye, taklet ikke være alene og i 2019 døde jeg nesten av en overdose som definitivt var impulsiv pga avvisning. Men med tiden har jeg blitt mindre impulsiv enn jeg var. Forrige selvmordsforsøk var ikke impulsivt og ikke alle har vært det. Jeg vet de gangene det var mer som et rop om hjelp og impulsivt, og de gangene det har vært noe som har bygd seg opp over tid og som har vært planlagt og med intensjon om å dø. Det er nå 15 mnd siden jeg forsøkte å ta livet mitt, og kun en periode med tung depresjon siden da har jeg vært i nærheten av å gjøre noe lignende. 

Har stått i mange situasjoner som definitivt hadde ført meg inn i selvmordstanker og den type adferd de årene jeg var ille med det der siste året som jeg har taklet uten å gjøre meg noe. jeg var 26 første gang jeg forsøkte selvmord etter 6 mnd tung depresjon. Så utviklet det seg til at jeg overtok rollen med å mishandle meg selv når jeg ikke lenger var i relasjon til noen som gjorde det. Og jeg lekte stadig med døden med forsøk for jeg var ambivalent. Ville dø, men samtidig redd for det. Men mine forsøk med full intensjon om å dø tenker jeg har kommet av bipolar depresjon. Overdoser som selvskading, flukt og "gambling" tror jeg mer er i retning av personlighetsforstyrrelse hvor jeg ikke greide å romme meg selv og egne følelser. Likevel var det av alvorlig og dødelig karakter. Fordi akkurat der og da ville jeg forsvinne, men kunne få kalde føtter underveis. 

Men min oppvekst med familie, skole osv og at jeg kun var 16 da jeg begynte å bli utsatt for psykisk vold, tyder jo kanskje på at jeg har kommet inn i en skjev utvikling mtp PF. Samtidig kanskje er det det som utløste bipolaritet hos meg. Det at jeg lett får paranoia og psykotiske vrangforestillinger er nok bare min egen feil for det hadde jeg aldri før jeg begynte å ruse meg. Men tror nok at mine problemer i bunn har gjort meg sårbar mtp rusavhengighet. Alle mine tre nåværende diagnoser er knyttet til økt risiko for rusmisbruk. 

Men det som er rart mtp borderline er at jeg kom meg gjennom utdanning og var i studentmiljø, har aldri vært i konflikt på arbeidsplassen og kun fått gode tilbakemeldinger, fått de jobber jeg har vært på intervju for (og det er rart mtp Asperger diagnosen), har vært i veldig lite vennskapelig drama osv. Rart å klikke såpass 26 år gammel. Men det var etter brudd med min eks alt av reaksjoner på hele livet kom. De kalte det et alvorlig og dramatisk funksjonsfall, og skjønte egentlig ikke hvordan det gikk an å gå fra å være så ressurssterk til å forfalle så mye på et halvt år. Men jeg har slitt fra jeg kan huske tre år gammel. Har bare parallelt med å slite også vært en helt annen og mer fungerende person. 

Det er helt ok for meg å ha borderline. Dvs behandler har sagt at mulig jeg burde hatt blandet PF nå og ikke borderline, men det har jo ingen betydning. Jeg har en type oppfølging som hun ikke gir til særlig mange, så jeg vil tro hun ser at ting ikke er helt tydelig og sikkert. Så selv om jeg har diagnosen så får jeg et litt annerledes/utvidet tilbud. Men var jo først i januar i år at hun ble enig med to andre psykiatere (fra 2017 og 2021) at jeg har bipolar. For hun så meg mest som borderline og så ustabil som jeg har vært skjønner jeg det. 

Det er en saus av symptomer og spørsmål om hva som kom av hva osv. Men jeg hadde en tante som var bipolar og muligens hadde PF, min mor har trekk i hvert fall fra unnvikende PF og min eldste sønn har ADHD og om ikke autisme så har han autistiske trekk. Pluss vi har alkoholisme i familien. 

Mtp min adferd de verste årene av mitt sammenbrudd og hvordan jeg føler og tenker når jeg blir veldig dårlig så får jeg det ikke til å stemme at jeg egentlig kun har bipolar. Men jeg tror selv at blandet PF er mer korrekt i dag enn borderline. Men det spiller ingen stor rolle egentlig. Jeg vil bare lære om, og forsrå meg selv. Hvis det at jeg feks impulsivt valgte å ruse meg kan bygge opp under PF slik Frosken tenkte så er det ok for meg. Da kan jeg forstå det med rusen som et symptom eller en strategi som jeg kan jobbe med for å bli kvitt. Framfor å tenke at som rusavhengig har jeg kun 20% sjans (eller hva det var) for å bli varig rusfri. 

Jeg er usikker både på Asperger syndrom og borderline. 

Beklager ble langt dette. Jeg bare lurer jo oppriktig på om det er riktig eller ikke. Men min adferd tyder jo veldig på boborderline i perioder. Er bare rart jeg i bedre perioder definitivt ikke oppfyller kriteriene til den diagnosen. 

Fru2020 skrev (1 time siden):

De på DPS mener at jeg alltid har hatt en personlighetsforstyrrelse. Hans ord er at jeg har hatt en skjevutvikling fra jeg var barn av. Men suicidaliteten var atypisk at oppstod i voksen alder.

Men jeg mener også at jeg nå også er så velfungerende at jeg ikke tilfredsstiller diagnosen. 

Da står jeg igjen med en periode på fire år hvor jeg ikke fungerte og 39 år hvor jeg fungerte.

Jeg tenker litt som deg i grunn. At du har hatt et alvorlig sammenbrudd og traumerelaterte reaksjoner som kunne se veldig ut som PF, men egentlig er det ikke det. Men at det tok tid å komme seg vekk fra den måte å reagere på, fordi ditt toleransevindu var så lavt at du lærte i helsevesenet at du ikke kunne ta kontroll selv. 

Men du har jo vist lenge nå at dette greier du jo selv. Du er selvstendig og ressurssterk og du tyr ikke lengre til destruktive strategier med en gang det er vanskelig. Og du virker å ta dine indre følelser mer på alvor framfor å bare skyve det vekk eller bli redd. 

Og hyppig suicidalitet alene er vel ikke grunn nok til å si at noen har en PF?

Tror dog det er mer sannsynlig at du er feildiagnosert med PF enn at jeg er det. Så for deg er det sikkert mer viktig å virkelig finne ut av for å få riktig behandling enn det er for meg. 

[Fru2020]

Glitter skrev (18 timer siden):

Jeg tenker litt som deg i grunn. At du har hatt et alvorlig sammenbrudd og traumerelaterte reaksjoner som kunne se veldig ut som PF, men egentlig er det ikke det. Men at det tok tid å komme seg vekk fra den måte å reagere på, fordi ditt toleransevindu var så lavt at du lærte i helsevesenet at du ikke kunne ta kontroll selv. 

Men du har jo vist lenge nå at dette greier du jo selv. Du er selvstendig og ressurssterk og du tyr ikke lengre til destruktive strategier med en gang det er vanskelig. Og du virker å ta dine indre følelser mer på alvor framfor å bare skyve det vekk eller bli redd. 

Og hyppig suicidalitet alene er vel ikke grunn nok til å si at noen har en PF?

Tror dog det er mer sannsynlig at du er feildiagnosert med PF enn at jeg er det. Så for deg er det sikkert mer viktig å virkelig finne ut av for å få riktig behandling enn det er for meg. 

Jeg tenker som deg at mye av atferden var preg av hvordan jeg først ble møtt i helsevesenet. Det var de som ved å ikke stole på meg, lærte meg at jeg ikke var til å stole på. 

 

frosken skrev (20 timer siden):

Tenker du at du da også er arbeidsfør igjen?

Nei jeg tenker vel egentlig ikke det. Jeg er ikke helt der enda, men på god vei. Jeg tror jeg skal tilbake hundre prosent i jobb og jeg tror jeg kan få meg en lederstilling igjen. Men jeg må skynde meg langsomt. Alle som står rundt meg i helsevesenet er opptatt av det. Jeg vil så mye nå som jeg har oppdaget at jeg klarer noe. Men jeg merker det jo nå som jeg har vært på konferanser to helger på rad. Jeg har jo ikke overskudd til å fungere lenger enn halvannen dag, med gode lange pauser (organisasjonen jeg er med i tatt hensyn til folk med utfordringer)

Men jeg har sluttet å reagere på følelser slik som jeg gjorde når alt var krise. Jeg er blitt voksen igjen. Når de satte diagnosen var jeg blitt et barn mye på grunn av måten de møtte meg på på den første avdelingen jeg ble innlagt. En uke etter at jeg ble innlagt tok jeg den første utredningen for pf. Jeg hadde noen unnvikende tendenser, men psykiateren sa til meg at du har en god og sunn personlighet. Etter å ha vært innlagt et par måneder tok de utredningen på ny. De fant flere symptomer, men ikke nok til en pf. Etter enda flere måneder tok de en tredje utredning og da gav de meg diagnosen. Jeg tenker at jeg utviklet symptomene mens jeg var innlagt i psykiatrien. Kanskje fordi de veldig gjerne ville at jeg skulle få diagnosen. 

Men jeg står ikke uten utfordringer. Jeg har svært lav selvfølelse som påvirker meg, men dette er ene og alene knyttet til mitt forhold til kropp. Jeg har en sunn selvtillit.