Den indre kritiker

[Vhanja]

Jeg tror det er en del mennesker, inkludert meg, som kan være plaget med den indre kritiker. Det å kunne gi selvkritikk og korrigere seg selv er jo en bra ting, men noen ganger kan denne egenskapen gå altfor langt.

Selv de gangene jeg har fått til noe som faktisk er veldig bra, så vil min indre kritiker finne noe å kritisere. Jeg får til noe, blir glad, og når den første gleden har lagt seg så begynner hjernen å lete etter detaljer som kunne vært gjort bedre/annerledes slik at jeg kan nyansere eller bagatellisere det jeg selv har fått til. Husker da jeg studerte - fikk jeg karakterer jeg ikke var fornøyd med, så kritiserte jeg meg selv for ikke å ha studert godt nok. Fikk jeg gode karakterer så avfeide jeg det med at jeg nok bare hadde vært heldig med å få den ene oppgaven jeg tilfeldigvis kunne (selv om jeg ofte fikk gode karakterer).

Så jeg lurer på et par ting som jeg håper noen av dere kanskje har noen tanker om.

1. Hvorfor gjør hjernen min dette? Nå kan ingen av dere vite nøyaktig hvorfor jeg er slik, men generelt sett hva ligger bak en slik overdreven indre kritikk?

2. Hva kan jeg gjøre for å minske det? Jeg vil jo beholde selvkritikk der det er nyttig og nødvendig, men jeg vil også kunne være stolt over det jeg får til uten at hjernen min må finne en måte å bagatellisere det på.

[Kashmir-]

Tror grunnen kan være at man har fått en del kritikk eller ikke har fått gode tilbakemeldinger på det man gjør. Eller i mitt tilfelle også har hatt personer rundt seg som alltid har gjort visse ting bedre, så hvem man velger å sammenligne seg med rettere sagt. Jeg sliter daglig med å ikke være for kritisk både til andre og meg selv, men har blitt bedre fordi jeg tenker at noe er godt nok. Alt må ikke være perfekt, helt riktig eller best mulig. Å snakke positivt til seg selv fant jeg ut er superviktig selv om noe kunne blitt gjort bedre, og det var veldig uvant til å starte med. Det hjelper ihvertfall. 

[Vhanja]

Kashmir skrev (På 22.2.2023 den 8.26):

Tror grunnen kan være at man har fått en del kritikk eller ikke har fått gode tilbakemeldinger på det man gjør. Eller i mitt tilfelle også har hatt personer rundt seg som alltid har gjort visse ting bedre, så hvem man velger å sammenligne seg med rettere sagt. Jeg sliter daglig med å ikke være for kritisk både til andre og meg selv, men har blitt bedre fordi jeg tenker at noe er godt nok. Alt må ikke være perfekt, helt riktig eller best mulig. Å snakke positivt til seg selv fant jeg ut er superviktig selv om noe kunne blitt gjort bedre, og det var veldig uvant til å starte med. Det hjelper ihvertfall. 

Beklager treg tilbamelding her.

Du har mange gode eksempler her. Jeg tror for min del det er en kombinasjon av en mor som aldri kunne innrømme feil og dermed drev med "gaslighting" og manipulasjon hvor alle våre konflikter alltid var min feil  + utenforskap pga mobbing gjennom hele grunnskolen. De to kombinert har ført til at jeg er særdeles selvkritisk.

Det kan være plagsomt og ødeleggende i perioder. Hvordan kan man redusere det?

[Gjest Vendi]

Vhanja skrev (4 minutter siden):

Beklager treg tilbamelding her.

Du har mange gode eksempler her. Jeg tror for min del det er en kombinasjon av en mor som aldri kunne innrømme feil og dermed drev med "gaslighting" og manipulasjon hvor alle våre konflikter alltid var min feil  + utenforskap pga mobbing gjennom hele grunnskolen. De to kombinert har ført til at jeg er særdeles selvkritisk.

Det kan være plagsomt og ødeleggende i perioder. Hvordan kan man redusere det?

Jeg også tror det har mye med barndom og oppvekst å gjøre, og hvilke tilbakemeldinger man fikk fra foreldre og jevnaldrende. Jeg fikk mye kritikk og bekreftelse på liten verdi fra egne foreldre og var mye redd dem. I tillegg ble jeg mobbet da jeg gikk i grunnskolen (1. til 9. klasse). Det gjør jo noe med en.. Selvtillit og selvbilde er mange ganger helt på bunnen, selv om det for det meste fungerer greit. Men noen ganger kan jeg uten rimelig grunn få et fullstendig kollaps i selvtilliten min, nærmest fra det ene øyeblikket til det andre. Jeg har en skade der, men er gradvis blitt bedre med årene.

Hvordan redusere selvkritikken har jeg dessverre ikke noe godt svar på. Uten det litt klisjéaktige "Snakk positivt til deg selv, snakk deg selv opp". Og terapi da. Har ikke fått aktiv behandling som går direkte på dette med selvfølelsen, men tror man kan få hjelp til å bedre den. 

[Vhanja]

Vendi skrev (8 minutter siden):

Jeg også tror det har mye med barndom og oppvekst å gjøre, og hvilke tilbakemeldinger man fikk fra foreldre og jevnaldrende. Jeg fikk mye kritikk og bekreftelse på liten verdi fra egne foreldre og var mye redd dem. I tillegg ble jeg mobbet da jeg gikk i grunnskolen (1. til 9. klasse). Det gjør jo noe med en.. Selvtillit og selvbilde er mange ganger helt på bunnen, selv om det for det meste fungerer greit. Men noen ganger kan jeg uten rimelig grunn få et fullstendig kollaps i selvtilliten min, nærmest fra det ene øyeblikket til det andre. Jeg har en skade der, men er gradvis blitt bedre med årene.

Hvordan redusere selvkritikken har jeg dessverre ikke noe godt svar på. Uten det litt klisjéaktige "Snakk positivt til deg selv, snakk deg selv opp". Og terapi da. Har ikke fått aktiv behandling som går direkte på dette med selvfølelsen, men tror man kan få hjelp til å bedre den. 

Ja, jeg tror man på et eller annet vis må snakke seg opp.

Jeg husker jeg fikk et lite gjennombrudd da jeg var 35 år. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde bare holdt meg innenfor komfortsonen selv om jeg hadde lyst til mye mer. Jeg skjønte da at livet mitt ville bli veldig brenset, om veldig komfortabelt, om jeg bare levde det fra sofaen.

Det var fra da jeg begynte å gjøre ting som var skummelt. Dvs hvis det var noe jeg innerst inne ville, men ikke våget gjøre fordi det var skremmende, så var det et tegn for meg at jeg burde gjøre det. Og det har jeg levd etter de siste ti årene, og dermed også utviklet meg mye.

Men den indre stemmen er der fortsatt, selv når jeg har utfordret meg selv og mestret i ti år.

[Gjest Vendi]

Vhanja skrev (6 minutter siden):

Det var fra da jeg begynte å gjøre ting som var skummelt. Dvs hvis det var noe jeg innerst inne ville, men ikke våget gjøre fordi det var skremmende, så var det et tegn for meg at jeg burde gjøre det. Og det har jeg levd etter de siste ti årene, og dermed også utviklet meg mye

Veldig godt å lese at du har hatt så god framgang. Håper det fortsetter og at du stadig finner ut av det 

Endret 24. februar 2023 av Vendi

[Glitter]

Jeg tror også dette kommer mye av oppvekst. 

Så tror jeg aktiv bruk av ABC-modellen som noen andre skrev innlegg om her om dagen kan være til hjelp. Det er en kognitiv modell. Kan se om jeg finner et bra eksempel på Google. 

Endret 24. februar 2023 av Glitter

[Glitter]

https://mentalhelse.no/fa-hjelp/hjelpetelefonen/til-deg-som-onsker-hjelp/den-mentale-tannborsten/6-tren-mentalt-laer-deg-abc-modellen-bruk-den-gjerne-ukentlig-ved-forverring-av-psykisk-helse-bor-den-jobbes-med-daglig

Den forklarer det. Og den kan brukes for å temme den indre kritikeren.

[Vhanja]

Glitter skrev (11 minutter siden):

https://mentalhelse.no/fa-hjelp/hjelpetelefonen/til-deg-som-onsker-hjelp/den-mentale-tannborsten/6-tren-mentalt-laer-deg-abc-modellen-bruk-den-gjerne-ukentlig-ved-forverring-av-psykisk-helse-bor-den-jobbes-med-daglig

Den forklarer det. Og den kan brukes for å temme den indre kritikeren.

Takk for lenke. Det ser veldig bra ut. Jeg skal lese det og jobbe med å følge det neste gang en slik tanke dukker opp.