Tillært og påtvunget hjelpeløshet?

[Gjest Vendi]

Synes problemstillingen @Fru2020 tar opp i en annen tråd her er litt interessant. Er det sånn at pasienter noen ganger blir tillært og påtvunget hjelpeløshet? Jeg velger å lage en egen tråd om temaet, for akkurat nå ligger det meg nært. 

Jeg har nettopp valgt å avslutte DPS etter noen år i systemet der. En viktig grunn til det er at jeg følte meg unødvendig sykeliggjort og litt "uselvstendiggjort". Nå er heldigvis ikke sykdomsbildet mitt så komplekst, men jeg skriver bare om det jeg reagerte på i behandlingen jeg fikk. Mener ikke å provosere noen, for andre har andre sykdommer, symptomer, erfaringer, behov, osv enn meg. Jeg forteller bare min historie 🙂  

Jeg har BP1/Schizoaffektiv som diagnose og har opplevd å bli veldig godt ivaretatt - kanskje altfor godt - hos DPS. I psykoedukasjon lærte jeg blant annet å være obs på stemningssvingninger og andre avvik. Så langt, så godt kanskje. Men den minste lille ting utenom det vanlige ble jeg oppfordret til å melde fra om. Jeg kunne ringe når som helst, og så sant behandler hadde tid fikk jeg prate med henne. Ekstra time ble ordnet kjapt ved behov. Jeg lærte derfor å være hypersensitiv for endringer, og at jeg kunne ta kontakt ved det minste behov. Jeg lærte på en måte å være syk og avhengig. Jeg lærte ikke godt nok hva som er normale vanlige ting som alle opplever, og det som er sykelig - det være seg stemningssvingninger, selvmordstanker, søvnvansker, eller "rare tanker". Alt ble liksom tolket som sykt og tatt alvorlig, og da følte jeg meg naturligvis syk også. (Men egentlig følte jeg meg ikke så syk). Men det ble en slags tillært forestilling om at jeg hadde det så ille, hvor jeg ble avhengig av dem for å finne ut av ting. En tillært hjelpeløshet. Nå skal det sies at jeg ikke var en som "maste" så veldig, men jeg hadde jo hele tida det i bakhodet at jeg nok var veldig syk, (- ellers hadde jeg vel ikke fått den gode oppfølgingen?) Jeg synes det rett og slett ble for mye fokus på sykdom og symptomer, og jeg kjente meg mange ganger ikke igjen. Dette opptok meg veldig også mellom hver time. Jeg har følt meg litt hjelpeløs til tider, og ikke minst ekstremt selvfokusert, for mye selvransakende og overanalyserende.

Jeg tror ikke dette er helt bra. Kan det være sånn at DPS noen ganger hjelper folk til uselvstendighet og avhengighet av hjelp når de lar noen pasienter gå år etter år? Burde DPS heller jobbe mer mot tilfriskning og selvstendiggjøring av pasienter, og ruste dem til å klare livet på egenhånd? Det er nok det som er det overordnede målet deres også, men i noen tilfeller tror jeg oppgaven blir litt misforstått sånn at det går feil vei. Da må det jo være noe med metodene deres?

Noen som har innspill? 

(Jeg sier ikke at jeg ikke har en sykdom som lager krøll for meg, for det gjør den jo tidvis. Men nå har jeg bestemt meg for å klare meg selv. Det er på tide "å bli voksen" og klare utfordringer selv. Det er på tide å skille sykelighet fra normalitet. Den som skal følge meg opp nå er fastlegen. Jeg er glad for at jeg er ute av systemet deres. Jeg vil ikke lenger ha sånt fokus på at jeg er så syk, jeg vil ha fokus på det som er positivt i livet og på det jeg tross alt klarer.

Jeg sier ikke at DPS er sånn for alle overalt, for de yter riktig hjelp til mange, men jeg opplevde at det var sånn for meg der jeg gikk. Men kanskje var det jeg som opplevde det hele feil og trakk feil konklusjoner? Det får man vel kanskje aldri vite.. Uansett; jeg er ferdig der og ser nå framover )

[AnonymBruker]

Vendi skrev (2 minutter siden):

Synes problemstillingen @Fru2020 tar opp i en annen tråd her er litt interessant. Er det sånn at pasienter noen ganger blir tillært og påtvunget hjelpeløshet? Jeg velger å lage en egen tråd om temaet, for akkurat nå ligger det meg nært. 

Jeg har nettopp valgt å avslutte DPS etter noen år i systemet der. En viktig grunn til det er at jeg følte meg unødvendig sykeliggjort og litt "uselvstendiggjort". Nå er heldigvis ikke sykdomsbildet mitt så komplekst, men jeg skriver bare om det jeg reagerte på i behandlingen jeg fikk. Mener ikke å provosere noen, for andre har andre sykdommer, symptomer, erfaringer, behov, osv enn meg. Jeg forteller bare min historie 🙂  

Jeg har BP1/Schizoaffektiv som diagnose og har opplevd å bli veldig godt ivaretatt - kanskje altfor godt - hos DPS. I psykoedukasjon lærte jeg blant annet å være obs på stemningssvingninger og andre avvik. Så langt, så godt kanskje. Men den minste lille ting utenom det vanlige ble jeg oppfordret til å melde fra om. Jeg kunne ringe når som helst, og så sant behandler hadde tid fikk jeg prate med henne. Ekstra time ble ordnet kjapt ved behov. Jeg lærte derfor å være hypersensitiv for endringer, og at jeg kunne ta kontakt ved det minste behov. Jeg lærte på en måte å være syk og avhengig. Jeg lærte ikke godt nok hva som er normale vanlige ting som alle opplever, og det som er sykelig - det være seg stemningssvingninger, selvmordstanker, søvnvansker, eller "rare tanker". Alt ble liksom tolket som sykt og tatt alvorlig, og da følte jeg meg naturligvis syk også. (Men egentlig følte jeg meg ikke så syk). Men det ble en slags tillært forestilling om at jeg hadde det så ille, hvor jeg ble avhengig av dem for å finne ut av ting. En tillært hjelpeløshet. Nå skal det sies at jeg ikke var en som "maste" så veldig, men jeg hadde jo hele tida det i bakhodet at jeg nok var veldig syk, (- ellers hadde jeg vel ikke fått den gode oppfølgingen?) Jeg synes det rett og slett ble for mye fokus på sykdom og symptomer, og jeg kjente meg mange ganger ikke igjen. Dette opptok meg veldig også mellom hver time. Jeg har følt meg litt hjelpeløs til tider, og ikke minst ekstremt selvfokusert, for mye selvransakende og overanalyserende.

Jeg tror ikke dette er helt bra. Kan det være sånn at DPS noen ganger hjelper folk til uselvstendighet og avhengighet av hjelp når de lar noen pasienter gå år etter år? Burde DPS heller jobbe mer mot tilfriskning og selvstendiggjøring av pasienter, og ruste dem til å klare livet på egenhånd? Det er nok det som er det overordnede målet deres også, men i noen tilfeller tror jeg oppgaven blir litt misforstått sånn at det går feil vei. Da må det jo være noe med metodene deres?

Noen som har innspill? 

(Jeg sier ikke at jeg ikke har en sykdom som lager krøll for meg, for det gjør den jo tidvis. Men nå har jeg bestemt meg for å klare meg selv. Det er på tide "å bli voksen" og klare utfordringer selv. Det er på tide å skille sykelighet fra normalitet. Den som skal følge meg opp nå er fastlegen. Jeg er glad for at jeg er ute av systemet deres. Jeg vil ikke lenger ha sånt fokus på at jeg er så syk, jeg vil ha fokus på det som er positivt i livet og på det jeg tross alt klarer.

Jeg sier ikke at DPS er sånn for alle overalt, for de yter riktig hjelp til mange, men jeg opplevde at det var sånn for meg der jeg gikk. Men kanskje var det jeg som opplevde det hele feil og trakk feil konklusjoner? Det får man vel kanskje aldri vite.. Uansett; jeg er ferdig der og ser nå framover )

Har du godtatt diagnosen? 

Anonymkode: 0d0f5...941

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du godtatt diagnosen? 

Anonymkode: 0d0f5...941

Nei, egentlig ikke.. 😅

[AnonymBruker]

Vendi skrev (Akkurat nå):

Nei, egentlig ikke.. 😅

❤️

Anonymkode: 0d0f5...941

[Glitter]

Lært hjelpeløshet er visst et begrep i psykiatrien. Det skrev de om da jeg var i behandling på BET. Akkurat det er jeg ikke enig i da for jeg har alltid slitt med selvstendighet. 

Min behandler har alltid fokusert veldig på min friske side og ikke bare min syke. Det tror jeg er viktig. 

Jeg er jo som du vet veldig var på mine egne svingninger fordi jeg er så vant til å hele tiden svinge inn og ut av sykdom, men den varheten opplever jeg ikke kommer fra psykiatrien. 

Kanskje har de rundt deg vært så redd for at du skal bli skikkelig syk at de har overført redslen til deg slik at du reagerer med en gang du kjenner noe? Det er uansett forståelig og jeg tror det er en ganske vanlig problemstilling ved stemningslidelser. 

[Gjest Vendi]

Så bra at behandleren din alltid har fokusert på dine friske sider, det kunne jeg ønske det var blitt mer gjort hos meg også. 

Jeg opplever at jeg har blitt lært denne hyperoppmerksomheten på egne symptomer av behandlingsinstitusjonen. Men det er kanskje vanlig ved stemningslidelser ja.

[AnonymBruker]

Er helt enig i det og det burde bli satt mer fokus på nettopp dette. Men det som forundrer meg litt er hvor tilfeldig det virker å være hvem som får masse hjelp. Og det virker som at dps heller ønsker at noen få skal få masse hjelp (som du nevner gå der i flere år, ringe ved behov, ekstra time ved behov), enn at de heller gir flere mennesker litt hjelp på veien. 

Man kan bli så sykeliggjort at det blir nesten umulig å bryte ut av den syke rollen og man blir nesten hjernevasket til å tro man er sykere enn man er. 

Tenker også at dps'ene burde også fokusere mer på å hjelpe folk inn i arbeid, spesielt siden så mange blir unge uføre idag pga psykiske problemer som for det første kan behandles og for det andre at de ikke har så stort funksjonsvikt at de ikke ville klart å arbeide. Noen mennesker blir så opptatt av behandling og psykiatri og bruker så mye tid på det, tid og krefter som de faktisk heller kunne brukt på å være i jobb noen dager i uken. 

Anonymkode: 94cad...e14

[Gjest Vendi]

Men nå kommer den sedvanlige tvilen på meg selv som jeg så ofte opplever. Hva om jeg bare har misforstått og tolket DPS feil? Hva om jeg faktisk er så syk som jeg har fått inntrykk av at jeg er? Tenk om jeg bare mangler sykdomsinnsikt? Tenk om jeg gjorde en stor feil ved å slutte? Tenk om jeg egentlig trenger den tette oppfølgingen? Tenk om, tenk om... Dette er jo til å bli gal av.., og jeg kjenner jeg er litt redd. Jeg er faktisk en sårbar person. 

Endret 26. mars 2023 av Vendi

[Gjest Vendi]

Kanskje mitt store ønske om å bare få være normalt frisk og oppegående som alle andre skygger for å se behovet for hjelp? 

[AnonymBruker]

Vendi skrev (1 minutt siden):

Kanskje mitt store ønske om å bare få være normalt frisk og oppegående som alle andre skygger for å se behovet for hjelp? 

Kanskje. Du har sikker strevd med dette en stund nå? Det er det ingen her som vet. For meg virker du oppgående klok og reflektert. 

Anonymkode: 0d0f5...941

[AnonymBruker]

Det er vel ikke diagnose men forløp som utløser ressurser sånn jevnt over? Har du BP1 eller schizoaffektiv har du vel hatt manier/psykose? Det er jo alvorlig og verdt å forebygge. 
 

Jeg har BP2 og har aldri blitt vurdert til å behøve mer enn stabiliserende medisiner og samtale rundt disse. Det er rimelig, har aldri hatt mani eller psykose. 

Anonymkode: b323f...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Er helt enig i det og det burde bli satt mer fokus på nettopp dette. Men det som forundrer meg litt er hvor tilfeldig det virker å være hvem som får masse hjelp. Og det virker som at dps heller ønsker at noen få skal få masse hjelp (som du nevner gå der i flere år, ringe ved behov, ekstra time ved behov), enn at de heller gir flere mennesker litt hjelp på veien. 

Man kan bli så sykeliggjort at det blir nesten umulig å bryte ut av den syke rollen og man blir nesten hjernevasket til å tro man er sykere enn man er. 

Tenker også at dps'ene burde også fokusere mer på å hjelpe folk inn i arbeid, spesielt siden så mange blir unge uføre idag pga psykiske problemer som for det første kan behandles og for det andre at de ikke har så stort funksjonsvikt at de ikke ville klart å arbeide. Noen mennesker blir så opptatt av behandling og psykiatri og bruker så mye tid på det, tid og krefter som de faktisk heller kunne brukt på å være i jobb noen dager i uken. 

Anonymkode: 94cad...e14

Da jeg gikk på DPS så fikk jeg beskjed allerede første time før jeg rakk å si navnet mitt at her fikk ingen gå i mer enn et år. Det synes jeg er veldig rart med tanke på hvor mange som går der i årevis og også det at jeg ikke engang var i gang med behandling eller utredning så de ante jo ikke prognoser. Kanskje det hadde holdt med 10 timer, eller kanskje hadde jeg trengt mer?

Jeg tror det kommer veldig an på hvem som får hjelo og ikke. Noen DPS-er ser ut til å ta seg veldig god tid, mens andre må hive ut på løpende bånd.

Men at noen har sånne særordninger at de kan ringe utenom, få ekstra timer fort og nærmest blir oppfordret til å legge seg inn så fort de kjenner på forandring i humøret tror jeg fort kan gjøre større skade enn nytte. Her planter man jo nærmest ideen i hodet på pasienten at de er for hjelpesløse på egenhånd og derfor alltid må ha dem i bakhånd fort.

Anonymkode: 2c78a...5c9

[AnonymBruker]

Vendi skrev (24 minutter siden):

Men nå kommer den sedvanlige tvilen på meg selv som jeg så ofte opplever. Hva om jeg bare har misforstått og tolket DPS feil? Hva om jeg faktisk er så syk som jeg har fått inntrykk av at jeg er? Tenk om jeg bare mangler sykdomsinnsikt? Tenk om jeg gjorde en stor feil ved å slutte? Tenk om jeg egentlig trenger den tette oppfølgingen? Tenk om, tenk om... Dette er jo til å bli gal av.., og jeg kjenner jeg er litt redd. Jeg er faktisk en sårbar person. 

Hvordan fungerer du i hverdagen da? Er jo det som på en måte sier noe om hvor syk en er. Om man greier å være sosial, ha relasjoner, jobbe/studere, personlig hygiene, vaske og holde orden hjemme, greie å handle inn ting man trenger osv. 

Anonymkode: 94cad...e14

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje. Du har sikker strevd med dette en stund nå? Det er det ingen her som vet. For meg virker du oppgående klok og reflektert. 

Anonymkode: 0d0f5...941

Ja, jeg har strevd med dette en stund. Tusen takk

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vel ikke diagnose men forløp som utløser ressurser sånn jevnt over? Har du BP1 eller schizoaffektiv har du vel hatt manier/psykose? Det er jo alvorlig og verdt å forebygge. 
 

Jeg har BP2 og har aldri blitt vurdert til å behøve mer enn stabiliserende medisiner og samtale rundt disse. Det er rimelig, har aldri hatt mani eller psykose. 

Anonymkode: b323f...f7f

Ja, er vel mest forløpet ja. Jeg har vært en del ustabil. 

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan fungerer du i hverdagen da? Er jo det som på en måte sier noe om hvor syk en er. Om man greier å være sosial, ha relasjoner, jobbe/studere, personlig hygiene, vaske og holde orden hjemme, greie å handle inn ting man trenger osv. 

Anonymkode: 94cad...e14

Ønsker ikke å detaljert gå inn på hvordan jeg fungerer eller ikke fungerer i hverdagen, men det er et spekter fra veldig bra til veldig dårlig. 

[Gjest Vendi]

.

Endret 26. mars 2023 av Vendi

[AnonymBruker]

Vendi skrev (17 minutter siden):

Ønsker ikke å detaljert gå inn på hvordan jeg fungerer eller ikke fungerer i hverdagen, men det er et spekter fra veldig bra til veldig dårlig. 

Klokt valg. Stå på videre Vendi. Stol på deg selv. 

Anonymkode: 0d0f5...941

[Gjest Hurja]

Du er en klok, fornuftig og reflektert dame, Vendi. Så lenge du samarbeider godt med fastlegen om medisinering og oppsøker fastlegen om det skjer endringer så ser jeg ikke noe problem i at du ønsker å ha et annet fokus enn på sykdom. Og om du finner ut at du ønsker å ha en fot innafor dps for sikkerhets skyld så kan du jo snakke med fastlegen om det?

[Gjest Vendi]

Hurja skrev (18 minutter siden):

Du er en klok, fornuftig og reflektert dame, Vendi. Så lenge du samarbeider godt med fastlegen om medisinering og oppsøker fastlegen om det skjer endringer så ser jeg ikke noe problem i at du ønsker å ha et annet fokus enn på sykdom. Og om du finner ut at du ønsker å ha en fot innafor dps for sikkerhets skyld så kan du jo snakke med fastlegen om det?

Tusen takk for gode ord og gode råd ❤️