Føler at tiden min går forbi

[AnonymBruker]

Eneste reisen jeg gjør stort sett er liksom reisen hjem til familien. Det er langt og isolert fra det meste, folka der er i en egen boble. Et sted jeg ikke orker å være lenge om gangen. 
Ellers går hverdagen i jobb. Jeg har noen hobbyer, men likevel er jeg langt unna det jeg håpet å bli.

Jeg er ikke av de som har barndomsvenninner/klassevenner å møte når jeg er på hjemstedet. Jeg har slekt. 
Og de folk jeg har blitt kjent med i voksenlivet har spredt seg. De hadde barndomsvenner fra før som de går tilbake til (naturlig forstår jeg). Jeg har ei barndomsvenninne, men hun passer det aldri for omtrent fordi vi bor et stykke fra hverandre, hun har et barn som ikke var planlagt, er deltidsufør/dårlig økonomi og veldig ofte syk. Vi snapper daglig, men vi får ikke gjort det venninner liksom skal.

Så ser jeg på instaen/tiktoken til hun ene jeg har blitt kjent med i voksen alder. Vi bodde sammen i utlandet i forbindelse med karriere(hun er også norsk og fra Oslo). Vi har ikke møttes etter at jeg flyttet til Oslo fordi hun allerede har mange venner her og er oppvokst her. Hun er på utenlandsturer hele tiden hun har fri. Hun treffer også mye folk som hun blir venn med. 
Hun har familien OG barndomsvennene å komme hjem til i Norge. Og hun har alltid noen å reise med og får liksom venner alle steder. 
 

Nå er det ikke sånn at jeg føler hun har noe som skulle vært mitt. Og jeg synes ikke synd i meg selv og tror jeg har det verst her i verden. Men dette er et problem jeg aldri føler jeg blir kvitt. Som en slags skygge som bare henger over meg hvor enn.

Ikke kommenter at jeg ikke skal sammenligne meg med andre. Jeg vet selv.

Anonymkode: 55564...fc3

[AnonymBruker]

Og ser innlegget kanskje sporet litt av trådtittel, men saken er at jeg fremdeles er nesten like alene som før. Jeg reiser ikke, fordi jeg ikke har noe å reise til. Og har ikke så mange å finne på noe med, selv om jeg har prøvd. 

Anonymkode: 55564...fc3

[AnonymBruker]

Og mens jeg ønsker at reisen min egt gikk til utlandet for å besøke noen eller jobbe, så er turen min bare til hjemstedet 😕 

Anonymkode: 55564...fc3

[Kashmir-]

Hva mener du med at du ikke har noe å reise til? Er det ikke steder du vil dra, og kan du ikke reise alene? Og en annen ting, så kan du vel ta opp med venninnen din at du kunne tenkt deg en tur om så bare en langhelg et sted, og spurt om hun kunne tenke seg det. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (55 minutter siden):

Hva mener du med at du ikke har noe å reise til? Er det ikke steder du vil dra, og kan du ikke reise alene? Og en annen ting, så kan du vel ta opp med venninnen din at du kunne tenkt deg en tur om så bare en langhelg et sted, og spurt om hun kunne tenke seg det. 

Jeg har prøvd noen ganger på rad nå. Hun er ofte syk. Hun jobber og deltidsufør. Hun er et barn med ekstra utfordringer i tillegg til sine egne problemer(ptsd). Så jobber jeg også. Så det er vanskelig å få det til å klaffe. Det er ikke så mye hun kan være med på pga økonomien sin, OG at hun ofte er syk og i tillegg har et barn.

Jeg bare savner mer det å ha noen som prioriterer livet med meg, som jeg deler noe sammen med. Så jeg mener ikke at dette her går på andre, det går begge veier. 
 

Og så er jeg lei av at andre spør hva jeg skal i ferien osv. Ja, mange er bare hjemme av forskjellige grunner. Men veldig mange er på turer med venner enten det er hytta eller utlandet. Det er det der jeg savner. 
 

Mitt eneste sosiale og givende liv er jobben. Jeg føler meg så alene de dagene jeg har fri. 

Anonymkode: 55564...fc3

[AnonymBruker]

Og det med å reise alene. Jeg takler bare ikke å bare sture. Ensomhetsfølelsen blir med uansett. Før reiste jeg pga jobb og stod opp hver dag med motivasjon. Men særlig, etter covid har det blitt veldig vanskelig. Mange jeg kjente har sluttet av den grunnen, men disse har stifter familie, fått andre interesser og ellers klart å skaffe et nytt liv. 
Jeg vil ikke det. Jeg er ikke klar for å gi slipp liksom. Det er dette jeg føler går forbi. At jeg bruker tiden min her, fordi jeg ikke kommer til… og jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke er flink nok, ikke kjenner de riktige folka eller bare ikke har flaks nok. Og det er her jeg blir veldig irritert. 
 

Må jeg øve mer på å tro på at det vil skje? 
Noen mener jo at tror man nok så går det. Men det kan være helt bortkastet og ende i skuffelse, om jeg går og tror på noe som aldri vil skje. 
 

Men jeg gir bare ikke slipp. Jeg lever egentlig mitt reservelag og ikke livet.

Anonymkode: 55564...fc3

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Og det med å reise alene. Jeg takler bare ikke å bare sture. Ensomhetsfølelsen blir med uansett. Før reiste jeg pga jobb og stod opp hver dag med motivasjon. Men særlig, etter covid har det blitt veldig vanskelig. Mange jeg kjente har sluttet av den grunnen, men disse har stifter familie, fått andre interesser og ellers klart å skaffe et nytt liv. 
Jeg vil ikke det. Jeg er ikke klar for å gi slipp liksom. Det er dette jeg føler går forbi. At jeg bruker tiden min her, fordi jeg ikke kommer til… og jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke er flink nok, ikke kjenner de riktige folka eller bare ikke har flaks nok. Og det er her jeg blir veldig irritert. 
 

Må jeg øve mer på å tro på at det vil skje? 
Noen mener jo at tror man nok så går det. Men det kan være helt bortkastet og ende i skuffelse, om jeg går og tror på noe som aldri vil skje. 
 

Men jeg gir bare ikke slipp. Jeg lever egentlig mitt reservelag og ikke livet.

Anonymkode: 55564...fc3

Jeg vet ikke om det skjer om du bare tror, men det å være positiv og ha tro gjør noe med deg i god forstand. Jeg tror det er det som får ting til skje i så fall 🙂 men jeg har forståelse for at det ikke alltid er lett. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (12 timer siden):

Jeg vet ikke om det skjer om du bare tror, men det å være positiv og ha tro gjør noe med deg i god forstand. Jeg tror det er det som får ting til skje i så fall 🙂 men jeg har forståelse for at det ikke alltid er lett. 

Nei.. noen ganger bare skjer ting. Men jeg føler at jeg lever reservelivet

Anonymkode: 55564...fc3

[Everybody]

Det er nok mange som skulle ønske de hadde et annet liv enn de har. Man må prøve å ikke sammenligne seg selv med andre og heller gjøre det som gir en glede. 

[AnonymBruker]

Everybody skrev (10 timer siden):

Det er nok mange som skulle ønske de hadde et annet liv enn de har. Man må prøve å ikke sammenligne seg selv med andre og heller gjøre det som gir en glede. 

Jeg gjør det som gir glede, men jeg lever et slags reserveliv uansett. Når jeg nå dro til hjembyen i påsken, skulle jeg heller ønske jeg kom direkte fra utlandet eller var på vei til flyplassen i stedet. 

Anonymkode: 55564...fc3

[AnonymBruker]

Livet uten venner er vanskelig ja. Man kan ikke gjøre alt som andre kan og man går glipp av mye. Man har det ofte vondt. Kanskje en kjæreste er lettere enn en venn? 

Anonymkode: f837a...01d

[Grendel]

Noen ganger virker det som om det "å reise" og poste bilder av drinker har blitt definisjonen på å ha et liv, men jeg tenker at jobben, hobbyer og hverdagen er en mye viktigere.

Jeg tror kanskje det viktigste for deg (TS) er å bygge opp et visst sosialt nettverk. Dernest å innse at du faktisk har et liv allerede.

[AnonymBruker]

Grendel skrev (10 minutter siden):

Noen ganger virker det som om det "å reise" og poste bilder av drinker har blitt definisjonen på å ha et liv, men jeg tenker at jobben, hobbyer og hverdagen er en mye viktigere.

Jeg tror kanskje det viktigste for deg (TS) er å bygge opp et visst sosialt nettverk. Dernest å innse at du faktisk har et liv allerede.

Det er virkelig ikke lett å bygge nettverk nå. Når folk hele tiden er syke, utslitt, stifter familie eller har venner fra før. 
Jeg klarer ikke å slå meg til ro. Jeg ser mange eksempler på hva som går an, men det er som om denne skyggen bare har vært med meg fra fødsel. Har elsket livet de gangene jeg har følt at jeg kunne reise fra den jeg er født som, og alt jeg er kjent med. Men denne skyggen jeg har hatt over meg har alltid kommet tilbake.

Anonymkode: 55564...fc3