Hvordan komme ut av foreldrenes grep?

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år nå, jobber, tjener egne penger og bor sammen med min samboer. Dette hindrer ikke foreldrene mine i å prøve å bestemme over meg og kontrollere livet mitt. Får ikke lov til noe av dem. Vi skulle pusse opp, men foreldrene mine var så imot det at vi måtte droppe prosjektet. Vi skal egentlig til London, men samboeren min kom til å nevne det, og nå får jeg ikke dra, fordi de mener han liksom ikke kan passe på meg. Vi drar likevel, men jeg vet de kommer nok til å finne det ut. De truer med verge og alt mulig. Det hjelper ikke å snakke med dem, og det er ikke så lett dette. Er det flere som har det sånn? Jeg begynner å bli fortvilet. Hva gjør jeg? Samboeren min støtter meg, men det hjelper jo heller ikke at han snakker med dem.

Anonymkode: a58d0...3db

[emilie321]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er 27 år nå, jobber, tjener egne penger og bor sammen med min samboer. Dette hindrer ikke foreldrene mine i å prøve å bestemme over meg og kontrollere livet mitt. Får ikke lov til noe av dem. Vi skulle pusse opp, men foreldrene mine var så imot det at vi måtte droppe prosjektet. Vi skal egentlig til London, men samboeren min kom til å nevne det, og nå får jeg ikke dra, fordi de mener han liksom ikke kan passe på meg. Vi drar likevel, men jeg vet de kommer nok til å finne det ut. De truer med verge og alt mulig. Det hjelper ikke å snakke med dem, og det er ikke så lett dette. Er det flere som har det sånn? Jeg begynner å bli fortvilet. Hva gjør jeg? Samboeren min støtter meg, men det hjelper jo heller ikke at han snakker med dem.

Anonymkode: a58d0...3db

Har de noe som helst grunn til å tenke at du trenger verge?  Eller er det "bare" en trussel.  Det er ikke de som bestemmer om du skal ha verge eller ikke, heldigvis.  Men de kan og tydelig gjør livet surt for deg. 

[AnonymBruker]

emilie321 skrev (Akkurat nå):

Har de noe som helst grunn til å tenke at du trenger verge?  Eller er det "bare" en trussel.  Det er ikke de som bestemmer om du skal ha verge eller ikke, heldigvis.  Men de kan og tydelig gjør livet surt for deg. 

Det er ingen grunn til det, de bare truer med det. 

Anonymkode: a58d0...3db

[emilie321]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ingen grunn til det, de bare truer med det. 

Anonymkode: a58d0...3db

Da synes jeg du bør holde klare grenser. En annen ting du kan og kanskje bør gjøre, er å ta en prat med fastlegen din. Fortell om grepet de har på deg og at de truer med å umyndiggjøre deg.  Da kan fastlegen skrive dette i journalen og du kan også bli tryggere på at de ikke kommer til å gjøre noe med truslene. Jeg ville også få det skrevet i journalen hvem din nærmeste pårørende er, f.eks samboer.  Dette tror jeg vil gjøre det lettere for deg til å holde klare grenser og samtidig få deg til å føle deg tryggere.

[Kashmir-]

Såpass. De kontrollerer deg og det kan de ikke fortsette med. Har du psykolog eller en lege du kan drøfte dette med, og som du har tillit til at backer deg opp?

Jeg bruker ikke å anbefale noen å kutte kontakt med nær familie, men du må distansere deg her. Si fra at du må leve ditt eget liv og at du vil ta intiativ til kontakt. Gjør deg uavhengig av dem, det er ikke så mye annet å gjøre. Det de driver med er ikke bra, og det hjelper ingenting at de sier at det er godt ment! For det er ikke gode handlinger ovenfor deg. Du er voksen og pusser opp når du vil. Du reiser også når du vil.

Men du må være helt selvstendig og ikke være avhengig av noe hjelp fra dem hvis rådet mitt skal gjelde. 

Endret 8. april 2023 av Kashmir

[Vhanja]

Slutt å fortelle dem ting. Ikke fortell dem at dere skal på ferie eller at dere skal pusse opp. Og selvsagt ikke gi etter. De kan true med hva de vil, hvis det ikke er hold i det så kommer de ingen vei.

[emilie321]

Vhanja skrev (17 minutter siden):

Slutt å fortelle dem ting. Ikke fortell dem at dere skal på ferie eller at dere skal pusse opp. Og selvsagt ikke gi etter. De kan true med hva de vil, hvis det ikke er hold i det så kommer de ingen vei.

Enig. Men å leve med dette er tøft.

[Vhanja]

emilie321 skrev (31 minutter siden):

Enig. Men å leve med dette er tøft.

Det skjønner jeg. Det er derfor man bør skjerme seg selv så mye som mulig med å fortelle minst mulig og gjerne også redusere kontakten.

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 time siden):

Såpass. De kontrollerer deg og det kan de ikke fortsette med. Har du psykolog eller en lege du kan drøfte dette med, og som du har tillit til at backer deg opp?

Jeg bruker ikke å anbefale noen å kutte kontakt med nær familie, men du må distansere deg her. Si fra at du må leve ditt eget liv og at du vil ta intiativ til kontakt. Gjør deg uavhengig av dem, det er ikke så mye annet å gjøre. Det de driver med er ikke bra, og det hjelper ingenting at de sier at det er godt ment! For det er ikke gode handlinger ovenfor deg. Du er voksen og pusser opp når du vil. Du reiser også når du vil.

Men du må være helt selvstendig og ikke være avhengig av noe hjelp fra dem hvis rådet mitt skal gjelde. 

Takk for godt tips 😊❤️

Anonymkode: a58d0...3db

[frosken]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er 27 år nå, jobber, tjener egne penger og bor sammen med min samboer. Dette hindrer ikke foreldrene mine i å prøve å bestemme over meg og kontrollere livet mitt. Får ikke lov til noe av dem. Vi skulle pusse opp, men foreldrene mine var så imot det at vi måtte droppe prosjektet. Vi skal egentlig til London, men samboeren min kom til å nevne det, og nå får jeg ikke dra, fordi de mener han liksom ikke kan passe på meg. Vi drar likevel, men jeg vet de kommer nok til å finne det ut. De truer med verge og alt mulig. Det hjelper ikke å snakke med dem, og det er ikke så lett dette. Er det flere som har det sånn? Jeg begynner å bli fortvilet. Hva gjør jeg? Samboeren min støtter meg, men det hjelper jo heller ikke at han snakker med dem.

Anonymkode: a58d0...3db

Hvorfor lar du foreldrene dine bestemme over deg? Hvis dere har penger og behov for oppussing, så spiller det jo ingen rolle hva foreldrene dine mener?

[AnonymBruker]

frosken skrev (2 minutter siden):

Hvorfor lar du foreldrene dine bestemme over deg? Hvis dere har penger og behov for oppussing, så spiller det jo ingen rolle hva foreldrene dine mener?

De er så kontrollerende og prøver jeg å si noe blir det bare kjefting og bråk, og jeg får dårlig samvittighet. Det er ikke så lett.

Anonymkode: a58d0...3db

[Nicklusheletida]

Du har ingen plikt til å melde alt du foretar deg til foreldrene dine. 

[Everybody]

Dette høres jo helt sykt ut

[Kashmir-]

frosken skrev (1 time siden):

Hvorfor lar du foreldrene dine bestemme over deg? Hvis dere har penger og behov for oppussing, så spiller det jo ingen rolle hva foreldrene dine mener?

 

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De er så kontrollerende og prøver jeg å si noe blir det bare kjefting og bråk, og jeg får dårlig samvittighet. Det er ikke så lett.

Anonymkode: a58d0...3db

Du kan Google opp : Utforsk sinnet. "Foreldre som kontrollerer voksne barn" Det kan hende du finner noen svar der. 

[emilie321]

frosken skrev (1 time siden):

Hvorfor lar du foreldrene dine bestemme over deg? Hvis dere har penger og behov for oppussing, så spiller det jo ingen rolle hva foreldrene dine mener?

Har selv vokst opp med svært kontrollerende foreldre.  Spesielt den ene prøvde seg ofte selv da jeg ble voksen og det var ikke alltid like lett å stå imot. Her er det dessuten trusler som mest sannsynlig setter igang en eller annen form for usikkerhet.  Skjønner at Ts synes dette er svært vanskelig.

[frosken]

Kashmir skrev (8 timer siden):

 

Her som ellers har man primært kontroll over egen atferd, - man kan endre sin egen måte å forholde seg til det som skjer på, mens man uhyre sjelden klarer å endre på andre mennesker. 

[frosken]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

De er så kontrollerende og prøver jeg å si noe blir det bare kjefting og bråk, og jeg får dårlig samvittighet. Det er ikke så lett.

Anonymkode: a58d0...3db

Skjønner at det ikke er lett, men tror at veien ut av dette er at du tar selvstendige valg (som at dere reiser til London) og så forsøker å ikke bry deg om motforestillingene dine foreldre måtte ha. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

De er så kontrollerende og prøver jeg å si noe blir det bare kjefting og bråk, og jeg får dårlig samvittighet. Det er ikke så lett.

Anonymkode: a58d0...3db

Dette gjør vondt å lese - fordi jeg (også) kjenner meg igjen i deler av det du beskriver. Kritikken fra egne foreldre skjer så subtilt og tilsynelatende tilfeldig, som det står i artikkelen som @Kashmir anbefalte i "Utforsk Sinnet". 

For egen del fikk jeg anbefalt å bryte kontakten med familien fra samtlige terapeuter gjennom ca. 10 år. Jeg har ikke brutt kontakten helt, men reduserrt den til et minimum de siste tre-fire årene - det har redusert en stor stressfaktor i hverdagen.

Et lite avsnitt kopiert ut fra artikkelen: "De vurderer det faktum at de voksne barna tar sine egne beslutninger som truende. Den kontrollerende foreldrenes svar på dette er å stille spørsmål ved disse beslutningene. Faktisk får de til og med sine voksne barn til å føle seg skyldige over beslutningene de tar. De sier ting som: “Hvordan våger du flytte til en annen by for denne jobben og la meg være alene?” eller “Hvordan kan du overveie et seriøst forhold når du vet at jeg trenger deg?”

Kontakten ble redusert gradvis. Jeg tenker som så at døren ikke er lukket for all tid, men så lenge jeg merker at det drypper negative kommentarer og kritikk, får det

 

 

frosken skrev (2 timer siden):

Her som ellers har man primært kontroll over egen atferd, - man kan endre sin egen måte å forholde seg til det som skjer på, mens man uhyre sjelden klarer å endre på andre mennesker. 

Du har rett i det. Likevel tenker jeg at det skal enormt med indre styrke til for å stå imot egne foreldre som gjennom år kan ha gjort sitt for å f.eks. fortalt deg at du ikke duger til å ta egne beslutninger. Det som særlig er vanskelig å håndtere, om en velger å ta egne valg for seg selv, er anklagene om f.eks. ikke være samarbeidsvillig "slik som andre søsken", ikke ønske å hjelpe være uinteressert i familien og egne foreldre, kun tenke på seg selv

 etc., som er det narrativet foreldrene lager seg,

Jeg tenker at her bør TS finne en styrke sammen med sin samboer, og få ham med på sin side. En del av det å bli voksen og selvstendig, innebærer også at egne foreldre ikke trenger å få vite alt av hva som skjer i det voksne barnets liv. Og særlig ikke når foreldrenes hensikt er å kontrollere hva som skjer. Det tok meg noen p

[emilie321]

Eva Sofie skrev (37 minutter siden):

Dette gjør vondt å lese - fordi jeg (også) kjenner meg igjen i deler av det du beskriver. Kritikken fra egne foreldre skjer så subtilt og tilsynelatende tilfeldig, som det står i artikkelen som @Kashmir anbefalte i "Utforsk Sinnet". 

For egen del fikk jeg anbefalt å bryte kontakten med familien fra samtlige terapeuter gjennom ca. 10 år. Jeg har ikke brutt kontakten helt, men reduserrt den til et minimum de siste tre-fire årene - det har redusert en stor stressfaktor i hverdagen.

Et lite avsnitt kopiert ut fra artikkelen: "De vurderer det faktum at de voksne barna tar sine egne beslutninger som truende. Den kontrollerende foreldrenes svar på dette er å stille spørsmål ved disse beslutningene. Faktisk får de til og med sine voksne barn til å føle seg skyldige over beslutningene de tar. De sier ting som: “Hvordan våger du flytte til en annen by for denne jobben og la meg være alene?” eller “Hvordan kan du overveie et seriøst forhold når du vet at jeg trenger deg?”

Kontakten ble redusert gradvis. Jeg tenker som så at døren ikke er lukket for all tid, men så lenge jeg merker at det drypper negative kommentarer og kritikk, får det

 

 

Du har rett i det. Likevel tenker jeg at det skal enormt med indre styrke til for å stå imot egne foreldre som gjennom år kan ha gjort sitt for å f.eks. fortalt deg at du ikke duger til å ta egne beslutninger. Det som særlig er vanskelig å håndtere, om en velger å ta egne valg for seg selv, er anklagene om f.eks. ikke være samarbeidsvillig "slik som andre søsken", ikke ønske å hjelpe være uinteressert i familien og egne foreldre, kun tenke på seg selv

 etc., som er det narrativet foreldrene lager seg,

Jeg tenker at her bør TS finne en styrke sammen med sin samboer, og få ham med på sin side. En del av det å bli voksen og selvstendig, innebærer også at egne foreldre ikke trenger å få vite alt av hva som skjer i det voksne barnets liv. Og særlig ikke når foreldrenes hensikt er å kontrollere hva som skjer. Det tok meg noen p

Er så enig i det du skriver.