Reaksjoner etter å ha vært nær å miste et barn

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som ble hasteoperert. Det sto om tid. Operasjonen ble velykket. Alt gikk veldig bra. Tiden har gått, men jeg kjenner fortsatt på en stor lettelse over at dette endte bra. Tenler mye på det. Men på en positiv måte. Det endte jo bra. Jeg nyter livet bedre enn før. Men har ikke klart å legge bak meg det som skjedde, med tanke på at jeg tenker på hvor glad jeg er for at det endte bra. Er det normalt å tenke sånn i lang tid i etterkant av en akutt livstruende hendelse? 

Anonymkode: 0f40d...1d6

[kupton]

Det er normalt både i betydningen vanlig og i betydningen friskt.

[AnonymBruker]

kupton skrev (1 minutt siden):

Det er normalt både i betydningen vanlig og i betydningen friskt.

Det er godt å høre. 

Det var ganske traumatisk da det skjedde.  Jeg sto midt i et mareritt. Men overgangen fra den situasjonen til å få tilbake normal-livet ble veldig befriende. Det ga en følelse av en dyp takknemlighet ovenfor kiruger, sykehuset, og alle som bidro til å redde livet. Jeg trodde jo aldri livet skulle bli bra igjen da det sto på. Men jeg tenker fortsatt på det, men jeg tenker på det med en dyp takknemlighet, lettelse, og jeg blir mer opptatt av å nyte livet, tenke på hvert ord som jeg sier til andre for en gang kan det være det siste, osv. 

Så alt i alt så er det nok en naturlig reaksjon å være glad og lettet i evig tid etterpå. Det blir nok en reaksjon for evig. 

 

Anonymkode: 0f40d...1d6