@Kupton: Hallusinasjoner…? Opprettholdelse av diagnose?

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det har skjedd med meg! Har BP og hatt diagnosen i mange år, enighet hos mange behandlere. Og så fikk jeg en psykolog for en tid siden som mener jeg har ptsd og traumer i tillegg, 

Anonymkode: ff4e3...3fe

Vær ytterst skeptisk. Hva er traumet, og husker du det selv?

Endret 11. juni 2023 av kupton

[AnonymBruker]

kupton skrev (16 minutter siden):

Vær ytterst skeptisk. Hva er traumet, og husker du det selv?

Jeg er veldig skeptisk. Jeg mener selv jeg ikke har traumer. Hun har likevel tilført ptsd som diagnose ved siden av BP. Hun mener det er oppveksttraumer fra barndom og kaller det omsorgssvikt i epikrisen. Jeg har aldri brukt det ordet og har ikke samme opplevelse selv. Jeg har ingen flashbacks osv. Men jeg har helt åpenbare symptom på BP i historikken min, også som ungdom. Depresjon feks. Hun mener denne kom delvis av mine foreldres håndtering av egne barn. Hun var enig i BP også og mener jeg har begge diagnosene. Nå har jeg altså en diagnose jeg er sikker på at jeg ikke har. Og en jeg vet jeg har. 

Anonymkode: ff4e3...3fe

[AnonymBruker]

Jeg hadde en dårlig oppvekst med mye kjeft og utfrysing av en forelder. Jeg har snakket med behandler om det men aldri har noen diagnostisert traume. Enda jeg vil si jeg hadde en ille barndom. Jeg fikk schizofreni.

Anonymkode: 3d1b7...c36

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde en dårlig oppvekst med mye kjeft og utfrysing av en forelder. Jeg har snakket med behandler om det men aldri har noen diagnostisert traume. Enda jeg vil si jeg hadde en ille barndom. Jeg fikk schizofreni.

Anonymkode: 3d1b7...c36

Noen behandlere ser bare symptomene man har der og da men andre er opptatt av barndommen, tror det kan gi ulike diagnoser alt etter som hvilke behandler man har. 

[frufru]

Worriesome Plenty 2 skrev (På 9.6.2023 den 17.50):

Jeg tror det er ganske lett å bli kvitt schizofreni diagnosen om man ikke har sykdommen. Jeg fikk min i 18 årsalderen, men opplevde en bedring da jeg var 22 som varte 4 år, da hadde jeg bare Ocd symptomer og ingen sa jeg måtte ta ap osv. Da jeg ble syk igjen som 26 åring trodde de det bare var ocd jeg hadde. Og jeg fikk kun ad, det trigget en psykose hos meg og jeg ble utredet på nytt i top prosjektet der de satte diagnosen til paranoid schizofreni.

 

Men poenget mitt er jo da att jeg de fire årene ble ansett for ikke å ha diagnosen. Selv om jeg fikk diagnosen som 18 åring.

Fikk du egentlig bort diagnosen da? Du brukte ikke medisiner, men du fikk en ny diagnose senere. Jeg tror jeg har en diagnose på papiret i psykiatrien. Jeg har ikke brukt medisiner for den i 2 år nå og jeg er skrevet ut av psykiatrien. Min erfaring er at ingen utenfor psykiatrien vet om min diagnose , for det er ingen som nevner den. Men jeg tror diagnosen står i psykiatrien. 

[Eva Sofie]

bibben skrev (7 timer siden):

Mine opplevelser er «spisset» inn mot helt konkrete lukter som har vært i situasjoner. Om det da kategoriseres i retning av «flashbacks» eller hallusinasjoner er jeg plutselig blitt litt usikker på. Men de er såpass sterke at jeg kan våkne av det om natten eller bli veldig redd av det om dagen. Håper det var et godt svar.

Det var et svært godt svar... Og bra du setter egne grenser, for øvrig. Det å få avklart om en lukt er relatert fra fortiden eller ikke, er relevant. Selv har jeg noen få triggende lukter som hensetter meg til traumatiske situasjoner, men hos meg er det mest knyttet til lyder. Det at jeg en og annen gang kan kjenne lukten av bål/bålrøyk, kommer imidlertid av epilepsien, fikk jeg vite av en nevrolog.

[bibben]

kupton skrev (6 timer siden):

Psykiatrien har de siste årene blitt "velsignet" med en hærskare unge kv psykologer som ser traumer i alle situasjoner hos alle pasienter.

En må huske at traumer ikke utelukker psykosediagnose. Det er heller slik at traumer forklarer psykose.

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2009/11/sammenhengen-mellom-barndomstraumer-og-senere-utvikling-av-psykotiske-lidelser

Riktignok gammel, men allikevel kanskje interessant...

Takk for det du har skrevet i det siste. Det å få en slags forståelsesramme, en faglig trygghet og en anerkjennelse for det rare som hodet har inne i seg hjelper på en måte til ikke å føle seg så underlegen og fremmed for omverdenen. For meg betyr det faktisk at det jeg opplever henger sammen med de vurderingene som noen fagfolk har tatt.

Fordi jeg ikke føler meg som en hel person så er det litt vanskelig å ta innover seg at man «har noe» som har et navn, som for eksempel en diagnose. For hvis man «har noe» så er jo det et tegn på at man er en fast eksistens. Ofte tenker jeg at hele tilværelsen er en drøm, en illusjon. Derfor vil jeg også vekk, fordi det er et «liksom-liv». På sett og vis kan det kalles en farlig holdning fordi livet blir ubetydelig fordi det ikke «er».

Rent identitetsmessig føler jeg ikke at jeg har et personlig navn. Navnet er fremmed. Det har ikke noe med meg å gjøre. Det er mer for å være høflig og ikke bringe andre i forlegenhet at jeg svarer når mitt navn brukes. Jeg har ikke et navn, ikke et fast utseende og jeg venter på en fornemmelse av å ha en kropp som jeg er i. Foreløpig har ikke livet startet. Jeg vet like når det skjer på ordentlig. Kanskje er det slik fordi jeg opplever at livet så langt har vært en unntakstilstand, en force majeure-situasjon som har vart inntil nå for to år siden. Men jeg klarer ikke å finne en «hvilepuls» eller «fare over-fornemmelse». Det er som å leve med et tunnelsyn. Og angst som ikke kan slås av.

Alt virker liksom uvirkelig, og jeg lever på en autopilot der jeg hører en stemme som sier ting som andre tror er meg. Det kommer fra min munn. Men det er akkurat som om jeg ikke er der, er ikke i samtalen. Heldigvis opplever jeg tidvis en slags nærhet med to utvalgte personer. Det er min behandler pluss et annet menneske. Da kan jeg føle noe som kjennes som kanskje «vanlige» følelser. I alle fall en betydelig trygghet. Denne form for nærhet trekker meg inn i virkeligheten for en stakket stund. Av den grunn er jeg takknemlig for å få gå i behandling hos en erfaren psykolog.

[Worriesome Plenty 2]

frufru skrev (1 time siden):

Fikk du egentlig bort diagnosen da? Du brukte ikke medisiner, men du fikk en ny diagnose senere. Jeg tror jeg har en diagnose på papiret i psykiatrien. Jeg har ikke brukt medisiner for den i 2 år nå og jeg er skrevet ut av psykiatrien. Min erfaring er at ingen utenfor psykiatrien vet om min diagnose , for det er ingen som nevner den. Men jeg tror diagnosen står i psykiatrien. 

Kanskje den lå i noen gamle systemer fra da jeg var syk som 18 åring, jeg flyttet også, men den var jo borte for de som behandlet meg da jeg ble dårlig igjen. De sa nei du har ikke schizofreni. Og så fikk je ssri og ble helt psykotisk.

[bibben]

kupton skrev (På 9.6.2023 den 18.50):

Jeg tenker at det med lukthallusinasjonene ikke er så viktig for diagnosen. Det er imidlertid det andre du skriver ( kan føle at jeg går i oppløsning, bare er et sett med øyne, og forsvinner vekk fra situasjonen).

Men om du var min pasient, ville jeg tatt en MR av hodet ditt. Lukthallusinasjoner kan ha en organisk årsak. Ja, jeg vet at du ikke spurte om det.

Bare et lite oppfølgingsspørsmål etter å ha tenkt litt på dette svaret ditt: Er det nok med en CT for å sjekke hodet? Eller finnes det andre løsninger for pasienter som ikke klarer å gjennomføre MR?

[kupton]

bibben skrev (1 time siden):

Bare et lite oppfølgingsspørsmål etter å ha tenkt litt på dette svaret ditt: Er det nok med en CT for å sjekke hodet? Eller finnes det andre løsninger for pasienter som ikke klarer å gjennomføre MR?

Svært vanskelig spørsmål. Vanskelig å si at CT er "nok" når den langt bedre MR finnes.

Men det jeg kan si sikkert, er at CT er bedre enn ingenting.