Kognitiv terapi depersonalisering

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kanskje å føle meg til stede i meg selv eller med annet er en dekkende beskrivelse.. et slags filter som nesten føles fysisk,  mellom meg og meg og meg og annet😜 systemet er låst på en måte.

Men det taler kanskje for angst /depresjon som årsak da, og at man har vært avskåret fra alt lenge og ikke har mental kapasitet..? 
 

Anonymkode: d7f85...83d

Nettopp, og dette får du ikke låst opp her på nettet. Hele poenget😉 Du må GJØRE noe for å bli bedre, ikke bare eksistere med denne låsen og filteret. Ganske bra beskrivelse forresten. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Det tok to år for meg å komme tilbake til meg selv. Minst. Hadde ukjent familie, ukjent speilbilde, ukjent historie (som jeg husket, men mye manglet og den har ikke min på ordentlig). Merker at det nå er noe jeg tenderer til å gli inn i for noen uker eller måneder igjen om gangen. Av en eller annen grunn synes jeg det er interessant at du nevner tv og serier og slikt. Jeg tålte ikke at noen hadde det på i samme rom en gang. Det verste var at jeg mistet følelsesmessig tilknytning til familie. Føles ut som to pr av deres liv er borte. 

Dette var et forløp uten psykologisk eller medisinsk behandling. Aner ikke hva man kan gjøre med det, men eksponering for hverdag, folk og jobb i seg selv var ikke noen løsning. Var i jobb halvannet år i den tilstanden. 

Anonymkode: a957e...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Det tok to år for meg å komme tilbake til meg selv. Minst. Hadde ukjent familie, ukjent speilbilde, ukjent historie (som jeg husket, men mye manglet og den har ikke min på ordentlig). Merker at det nå er noe jeg tenderer til å gli inn i for noen uker eller måneder igjen om gangen. Av en eller annen grunn synes jeg det er interessant at du nevner tv og serier og slikt. Jeg tålte ikke at noen hadde det på i samme rom en gang. Det verste var at jeg mistet følelsesmessig tilknytning til familie. Føles ut som to pr av deres liv er borte. 

Dette var et forløp uten psykologisk eller medisinsk behandling. Aner ikke hva man kan gjøre med det, men eksponering for hverdag, folk og jobb i seg selv var ikke noen løsning. Var i jobb halvannet år i den tilstanden. 

Anonymkode: a957e...540

Herregud, skremmende. Men du kom jo ut.. hvorfro ble det sånn?

Anonymkode: d7f85...83d

[AnonymBruker]

For meg føles det egentlig veldig fysisk, som en osteklokke rundt hodet.. lurer også litt på om slikt kan forverres/være bivirkning av medisiner også? Siden dette har forverret seg for meg med det.? Noen som vet?

Anonymkode: d7f85...83d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Herregud, skremmende. Men du kom jo ut.. hvorfro ble det sånn?

Anonymkode: d7f85...83d

Hvordan jeg kom meg ut vet jeg ikke. Tiden gikk og det var langsom bedring. Da gikk det mye og ned psykisk fortsatt, men det jeg bruker som målestokk er først og fremst følelsen av tilknytning til barna. Det er mulig å få til mye praktisk hva man bare vet hvordan, uten å være tilstede. 

Jeg tror det ble sånn fordi jeg hadde en dyp depresjon, en av de to verste i mitt liv, da det skjedde noe veldig alvorlig med et av barna mine. Først glemte jeg at det var skjedd en veldig lang stund etterpå, men jeg kom på der igjen noen måneder senere. Jeg hadde hatt depresjoner og svingninger tidligere også. Også vært noe frakoblet, ref. osteklokkefølelsen hos bruker som skrev rett over her. Men det der var å miste seg selv helt. Man skal liksom ikke dvele ved fortiden, men det preger meg mye ennå. Det som skjedde, hvordan jeg var som menneske i lang tid osv. Er mye mer redd for å være sånn enn deprimert. 

Håper du kan finne en bedre løsning på å komme ut av dette. Vet ikke om tid er eneste man trenger. 

 

Anonymkode: a957e...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvordan jeg kom meg ut vet jeg ikke. Tiden gikk og det var langsom bedring. Da gikk det mye og ned psykisk fortsatt, men det jeg bruker som målestokk er først og fremst følelsen av tilknytning til barna. Det er mulig å få til mye praktisk hva man bare vet hvordan, uten å være tilstede. 

Jeg tror det ble sånn fordi jeg hadde en dyp depresjon, en av de to verste i mitt liv, da det skjedde noe veldig alvorlig med et av barna mine. Først glemte jeg at det var skjedd en veldig lang stund etterpå, men jeg kom på der igjen noen måneder senere. Jeg hadde hatt depresjoner og svingninger tidligere også. Også vært noe frakoblet, ref. osteklokkefølelsen hos bruker som skrev rett over her. Men det der var å miste seg selv helt. Man skal liksom ikke dvele ved fortiden, men det preger meg mye ennå. Det som skjedde, hvordan jeg var som menneske i lang tid osv. Er mye mer redd for å være sånn enn deprimert. 

Håper du kan finne en bedre løsning på å komme ut av dette. Vet ikke om tid er eneste man trenger. 

 

Anonymkode: a957e...540

Føler det svinger litt og, ofte verre på morgen og inn og ut av følelsen av å tenke klart og være meg selv gjennom dagen. Ekkelt..  Legen mener angst da.. 

Anonymkode: d7f85...83d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Føler det svinger litt og, ofte verre på morgen og inn og ut av følelsen av å tenke klart og være meg selv gjennom dagen. Ekkelt..  Legen mener angst da.. 

Anonymkode: d7f85...83d

Ja. Da så. Aner ikke. Får vel høre på fagfolk det. Prøve å behandle angsten og se om det andre også blir bedre ❤️

Anonymkode: a957e...540

[AnonymBruker]

Hei,

Takk for at du startet tråden. Jeg kjenner meg igjen i en del av dine opplevelser, og det var på mange måter lettende å lese det. Ville du vært intressert i å forklare mer rundt hvordan du har opplevd derealiseringen?

Jeg tror mine opplevelser kan gå under en slags freeze/survival mode/derelasiering. For i 1 1/2 - 2 år av livet mitt følte det som om jeg var fanget i noe greier jeg ikke kom ut av. Til andre sa jeg at jeg var i "boblen min". Noe jeg før ikke trodde eksisterte eller var mulig.

 

Min opplevelse var først og fremst at alt ble litt smalet til rundt meg, og på den måten at avstander ble større. Romfølelsen var rett og slett annerledes. Dette har jeg opplevd ved å gå inn på lesesalen på universitetet mitt. 

Nå (2 1/2 år som frisk): som å gå inn i et vanlig rom fylt med mennesker. 

Da: Redd. Om å gjøre å finne plassen sin. Ser ikke hele rommet, det føles veldig stort.

Merker også det i gangen på universitetet. Husker den var kjempeskummel og føltes uendelig lang, og ja avstanden til folk var bare helt annerledes. Og nå er alt bare normalt. Jeg er ute av det, men spør meg stadig hva var jeg inni?

Husker også opplevelser av å dra på besøk å se ansiktene deres smile men igjen denne avstanden. De er nærme men alt er bare rart. 

1 1/2 år av mitt liv handler om å komme ut av dette, for jeg merket det så godt. Det ble gradvis bedre, men gikk sakte. Da jeg ble  bedre i studiebyen min og skulle hjem var jeg spent på hvordan det ble da jeg gikk av toget. Er jeg i en litt letter boble nå eller kommer jeg tilbake i den jeg var i da jeg dro derfra? Tankene mine var så spacet at jeg ikke delte dem med noen. Redd for å ikke bli trodd. De skulle bare vist, men jeg vil bare ut av det.

Jeg har ikke opplevd depersonalisering. Jeg har ikke sett ned på mine egne hender og følt de ikke var mine eller lignende. og tror ikke jeg kan være i samme bane som psykotiske personer,  scizofrene osv, uten at jeg kan så mye om det.  Eneste er at jeg snakket med meg selv svært mye. Men det var bare jeg som gikk gjennom scenarior og hadde samtaler. Det kunne være om hva som helst. Har lest meg opp til at det er vanlig å snakke meg seg selv, men man føler seg jo litt rar som gjør det. 

Jeg lurer på hvordan det blir å jobbe. Så for meg å ta en sidejobb på matbutikk. Tenkte det kunne være et tiltak for å bli mer tilstede. Men tenkte å fylle opp i hyllene også går noen mot meg som en rar greie. som at jeg ville skvette av det. Og å sitte i kassen ville jeg nok klart, men bare ja, tanken på at jeg gjør alt dette som er normalt, men i min tilstand. Blandt andre mennsker som bare skulle vist. 

De var til tider skummelt å gå ut døren. Husker å møte naboen i fellestrappen vår da jeg var hjemme. Det var bare annerledes. Naboen min, ulikt mine foreldre, er en empat, så hun så faktisk at jeg ikke hadde det bra. Vi skrev på meldinger og hun spurte om det gikk bra. Skrev at jeg virket deprimert. For depresjon var vel det de rundt meg som ikke viste hva jeg følte, tenkte var det som gjorde at jeg ikke var meg selv i denne perioden.

Men jeg opplevde det aldri som så mørkt. Jeg likte forsovet livet mitt. Jeg var bare fanget i noe jeg ikke kom ut av, og det gjorde ting håpløst og ble jo nedfor av det. Og lei av at det tok så lang tid å bli meg igjen. Men jeg ville for all del leve, bare ikke i den tilstanden jeg var i. 

Jeg likte ikke å gå en gang. Å gå på en strak lang strekning var ekkelt. Følte ikke jeg gikk rett. 

 

Det var i denne tiden også vanskelig å ta ordet i sosiale settinger. I lunsjen på skolen satt jeg bare å hørt på de andre prate, hjemme blandt venninnegjengen fra videregående ble det det samme. Jeg hadde ikke noe å komme med. Det gikk så mye kapasistet i hjernen min til å skjønne de greiene her. Og en ensomhet i at jeg ikke turte dele det. 

 

Også med enkelt venninner jeg er trygg på var det rart. Bedre enn større gjenger, men så mye kapasitet gikk selv da på at jeg tenkte  "nå er jeg syk og dere skjønner ikke." 

 

Jeg bodde med ei venninne i studiebyen min det siste halvåret da jeg kom ut av det her. Hun spurte om jeg hadde angst, ettersom jeg ikke ville på skolen og brukte lang tid på å komme meg ut døren. Hun tok avstand til meg, og vårt vennskap ble ødleagt av å bo sammen. Noe jeg forstår. Men jeg begynte å bli så vant til å leve som "syk" og i denne boblen, at jeg tok sjansen på å flytte sammen.  Men hun som ekskluderer og unnviker hadde en veldig negativ påvirkning på meg. 

 

Grunnen til at jeg kjenner meg litt igjen i survival mode. er at jeg engang leste at den ga seg ved å overgi seg. For jeg ga tilslutt opp.  Jeg skjønte at jeg ikke hadde mer jeg kunne gjøre, og det var det som funket litt for meg. Så klart var det også tid, ettersom det gradvis lettet i årene jeg var "syk" men ja,  det motsatte av eksponering viste seg å hjelpe i å tilslutt la boblen slippe det siste taket. Jeg ga opp vennskapet med hun jeg bodde med, og også de andre studievennene mine, skjønte jeg ikke kunne gjøre mer. Jeg stoppet å studere for en periode, jeg dro hjem uten å trene. La meg på rommet mitt. Så episoder på episoder av how i met you mother å ga faen. Skjønner andre også nå opplevde meg som deprimert. Jeg ville jo ikke gjøre ting som før ga meg glede og fylte vel de fleste symptomene. Men jeg følte jeg hadde fred, fordi boblen ikke var så intens lenger. Jeg var ute av det og utslitt. 

 

Jeg hadde en sommer som fulgte etter her med mye isolasjon. Jeg følte meg frisk, men husket hvordan det var å være i boblen  min, og var liveredd for å havne inne i den igjen. Jeg havnet ikke inn i den igjen. Har hatt 3 enkelt opplevelser hvor jeg har kommet inn i det i etterkant,  men har klart å bryte ut. For i det  1 1/2 året jeg var syk var jeg i det konstant. 

Jeg vet ikke om noen kommer til å lese dette. Men setter enormt pris på alle svar. 

 

Hilsen meg som fortsatt vil forstå og normalisere dette

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d8dcd...1e9