Hva er den største psykiske smerten du har opplevd?

[AnonymBruker]

Hva er den største psykiske smerten du har opplevd?

Anonymkode: 42f66...f45

[AnonymBruker]

Eller, "Hva er den vondeste psykiske smerten du har opplevd?" Blir vel kanskje mer rett å si?

Anonymkode: 42f66...f45

[AnonymBruker]

Ensomhet der jeg ikke hadde noen og ensomhet innad i familien. 

Anonymkode: 87617...f0b

[Glitter]

Vet ikke hvordan beskrive det. I hvert fall ikke nå i ettertid. Det er som om jeg har begynt å fortrenge det. Akkurat som at jeg ikke kan huske akkurat hvor vondt det var å føde, men jeg husker at jeg skrek. 

Den psykiske smerten tok i hvert fall fra meg alt av funksjon, og jeg ble drevet til både selvskading og selvmord og rus samt gjorde en forferdelig ting. Det var et mørke der som ikke så ut til å lysne noen gang. 

Men akkurat hvordan det føltes klarer jeg faktisk ikke helt å huske. 

Ensomt var det. 

[AnonymBruker]

Det var så mørkt at det er vanskelig å sette ord på.

Anonymkode: 332bc...424

[AnonymBruker]

Helt forferdelig. Lå og vred meg i smerte. Det kjentes som jeg skulle revne innvendig. 

Anonymkode: 45d6d...e50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt forferdelig. Lå og vred meg i smerte. Det kjentes som jeg skulle revne innvendig. 

Anonymkode: 45d6d...e50

Det var godt forklart for hvordan det kjentes for meg også. Grusomt.

Anonymkode: 332bc...424

[FjellOgDalar]

Det å ikke oppleve noen utsikt til bedring  etter mange år var det som drev meg til selvmordsforsøk for seks år siden. Heldigvis overlevde jeg, og jeg ser nå optimistisk på livet. 

[Trinity80]

Da jeg fjernet hele tykktarmen på Ullevål sykehus. Det var en tung tung sorg og følelse av tap over det. Jeg var veldig dårlig, men det å miste en del av kroppen sin på denne måten gikk inn på meg ordentlig. 
Psykisk smerte, i tillegg til fysisk nevropatisk smerte unner jeg ingen i verden. 

[UtakknemligDiva]

Den tiden jeg følte jeg var pliktig til å ta livet mitt fordi jeg var feilskapt. 
Jeg var ikke sikker på om jeg så meg selv sånn andre så meg, altså, jeg trodde kanskje det var noe såpass galt med hjernen min at jeg så en annen person i speilet enn hva andre så. 
Folk som ikke kjente meg trodde jeg var ekstremt oppegående, og ble «overrasket» når jeg ikke hadde høyere utd. Jeg trodde også de kanskje syntes så synd på meg at de bare latet som de syntes jeg virket oppegående, så komplimenter klarte jeg også å vri til noe negativt.

Jeg var tross alt diagnostisert med asd, så alt med meg måtte være galt. Jeg var sikker på at jeg var en person som ingen noen gang kunne elske eller like (bare mamma), og var forpliktet til å ta livet av meg om jeg ville verden godt (jeg så ikke vitsen med å eksistere siden jeg ikke kunne få barn eller gjøre nytte på noen måte).
Vet ikke hvor mange år det varte.

Var heller ikke noe glad i foreldrene mine, siden det var fra de jeg hadde fått genene. Heller ikke broren min, fordi han var fra samme foreldre.

Endret 29. desember 2023 av UtakknemligDiva