Bygge opp mental kapasitet

[Trinity80]

Jeg fikk råd av psykiater på DPS for noen måneder siden (ved oppstart) å være mer sammen med min nevø og niese. Hun mente det ville være bra for meg på ulike måter, blant annet å bygge opp igjen min mentale kapasitet etter lang tids depresjon og panikkangst. Hennes plan var å redusere tiden jeg var på kontoret, jobbe mer hjemmefra og heller bruke energi-overskuddet på tantebarna mine på 3 og 4 år. (fremdeles jobbe 100%, men på en annen måte).

Jeg var tvilende, fordi jeg følte meg så utslitt og følelsesmessig flat. Jeg måtte i sengen å hvile etter samvær med de i en eller maks to timer. Utmattet er vel rette ordet.

Nå 4-5 måneder ut i behandling så skjønner jeg hva planen var. Livet har fått ny mening og det å være sammen med disse småbarna har gjort meg annerledes. Jeg tenker annerledes om veldig mye. Panikkangsten har jeg en veldig god kontroll på også, den eier meg ikke lenger. Depresjonen er så å si borte.

Nyttårsaften var det toppen av lykke da jeg lagde middag for alle med hjelp av lillegutten på kjøkkenet, og så satt meg for å sminke meg med lillejenta som kopierte alt jeg gjorde. Jeg følte tilhørighet, trygghet og glede. Er mange år siden jeg hadde disse følelsene. Men folkene var jo der hele tiden, jeg så de ikke bare.

Det ironiske var at jeg måtte ta sterke smertestillende for i det hele tatt å møte opp på denne tilstelningen. Men for et fantastisk kveld det ble ❤️

Retrospektivt så er man kodet til å selvisolere når ting blir vanskelig, og når ting går ut over mentale kapasiteten og energien. Men lærte nå at det er veldig viktig å bygge opp disse kreftene igjen. Jeg kunne ha risikert mange år til med angst og depresjon og selvisolering. Shit!

Dette er og en påminnelse om at ting KAN gå bra, og at løsningene våre ikke alltid er de vi ser for oss. Men de er der!

Jo, og denne julen droppet jeg all slektstreff og hadde heller middag og aktiviteter ute med nærmeste familie og venner ❄️ Det betydde også mer energi. 

[AnonymBruker]

Takk for at du deler fin erfaring. Fantastisk å høre at du har det bra! Jeg har (nesten) mistet alt håp om å bli bedre av min depresjon. Er så sliten.

Anonymkode: c81a9...4b9

[Gjest Krøll47]

Takk som deler. Fint å lese om din erfaring, en solskinnshistorie i dette tilfellet ❤️ Ha det fortsatt godt.

[kupton]

Vg+ på nyttårsaften har en artikkel skrevet av en lege « Du kan ikke hvile deg til mer energi»

Den bør mange på dette forum lese. 

[AnonymBruker]

https://www.vg.no/forbruker/helse/i/kEo7OB/sliten-eller-troett-dette-trenger-du-og-det-er-to-typer-slitenhet Her er artikkelel. Jeg prøvde denne metoden på BP-depresjon. Det gikk så til helvete at det endte med ect. Jeg begynte å bli syk og skulle være flink pasient som heller trente og jobbet 100% enn å hvile som kroppen ville. Sto på en stund i samråd med lege og endte alvorlig deprimert og innlagt. Skal aldri prøve å ikke hvile meg ut en en depresjon igjen.

Anonymkode: e1bd0...7b4

[AnonymBruker]

Noen typer utmattelse trenger man ro og hvile for å komme ut av

Anonymkode: e9ad1...724

[kupton]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Noen typer utmattelse trenger man ro og hvile for å komme ut av

Anonymkode: e9ad1...724

Ja, men ikke 24t i døgnet. Det må være en passe balanse mellom aktivitet og hvile.

[AnonymBruker]

kupton skrev (6 minutter siden):

Ja, men ikke 24t i døgnet. Det må være en passe balanse mellom aktivitet og hvile.

Ja.
men Anbefaler å sjekke ut psykologen Rune Karlson som har skrevet bok og kurs om utbrenthet og utmattelse. Han har skrevet mye om at hvis man går på en slik smell så trenger hjernen ro og at de «vanlige» tingene som anbefales for energi ikke er gjeldene i slik sammenheng- som trening, sosiale relasjoner etc. 

han skriver også om kraftige symptomer som angst og uro som symptomer på utmattelse. Og at det er noe annet enn depresjon. 

Men selvsagt må man være i noe aktivitet men ikke slik man tenker er bra dersom utgpunktet er feks en depresjon. 
 

når det er sagt kan man og det er ganske vanlig- få depresjon som reaksjon på at man er utbrent og hjernen er utmattet, og fordi disse vanlige strategiene ikke fungerer / gjør vondt verre. Og det er en vanskelig situasjon når man blir møtt av holdninger om at bare tren eller vær sosial så blir du bedre 

Anonymkode: e9ad1...724

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (9 timer siden):

Jeg fikk råd av psykiater på DPS for noen måneder siden (ved oppstart) å være mer sammen med min nevø og niese. Hun mente det ville være bra for meg på ulike måter, blant annet å bygge opp igjen min mentale kapasitet etter lang tids depresjon og panikkangst. Hennes plan var å redusere tiden jeg var på kontoret, jobbe mer hjemmefra og heller bruke energi-overskuddet på tantebarna mine på 3 og 4 år. (fremdeles jobbe 100%, men på en annen måte).

Jeg var tvilende, fordi jeg følte meg så utslitt og følelsesmessig flat. Jeg måtte i sengen å hvile etter samvær med de i en eller maks to timer. Utmattet er vel rette ordet.

Nå 4-5 måneder ut i behandling så skjønner jeg hva planen var. Livet har fått ny mening og det å være sammen med disse småbarna har gjort meg annerledes. Jeg tenker annerledes om veldig mye. Panikkangsten har jeg en veldig god kontroll på også, den eier meg ikke lenger. Depresjonen er så å si borte.

Nyttårsaften var det toppen av lykke da jeg lagde middag for alle med hjelp av lillegutten på kjøkkenet, og så satt meg for å sminke meg med lillejenta som kopierte alt jeg gjorde. Jeg følte tilhørighet, trygghet og glede. Er mange år siden jeg hadde disse følelsene. Men folkene var jo der hele tiden, jeg så de ikke bare.

Det ironiske var at jeg måtte ta sterke smertestillende for i det hele tatt å møte opp på denne tilstelningen. Men for et fantastisk kveld det ble ❤️

Retrospektivt så er man kodet til å selvisolere når ting blir vanskelig, og når ting går ut over mentale kapasiteten og energien. Men lærte nå at det er veldig viktig å bygge opp disse kreftene igjen. Jeg kunne ha risikert mange år til med angst og depresjon og selvisolering. Shit!

Dette er og en påminnelse om at ting KAN gå bra, og at løsningene våre ikke alltid er de vi ser for oss. Men de er der!

Jo, og denne julen droppet jeg all slektstreff og hadde heller middag og aktiviteter ute med nærmeste familie og venner ❄️ Det betydde også mer energi. 

Var du ute av den verste depresjonen da du begynte med dette da?

Anonymkode: e9ad1...724

[AnonymBruker]

kupton skrev (56 minutter siden):

Ja, men ikke 24t i døgnet. Det må være en passe balanse mellom aktivitet og hvile.

Enig. Man må presse seg selv om kroppen hyler nei og stritter imot. 

Anonymkode: c81a9...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Enig. Man må presse seg selv om kroppen hyler nei og stritter imot. 

Anonymkode: c81a9...4b9

Si det til en med alvorlig bipolar depresjon. Vedkommende vil ikke kunne gjennomføre og bli sykere av å prøve 

Anonymkode: e1bd0...7b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Si det til en med alvorlig bipolar depresjon. Vedkommende vil ikke kunne gjennomføre og bli sykere av å prøve 

Anonymkode: e1bd0...7b4

Eller med utmattet hjerne/ utbrenthet som  skrevet om litt over her.

Hvorfor blir en med bipolar depresjon sykere av det foresten?

Syns dette er en interessant diskusjon😊 og at det i mange tilfeller ikke er en løsning for alle 😊

Anonymkode: e9ad1...724

[Glitter]

Veldig hyggelig å lese. Håper det fortsetter å bli bedre.

 

Selv har jeg i mange år blitt dårligere av å presse meg, fram til nå nylig. Nå har jeg blitt veldig mye bedre og både fysisk og mental kapasitet til å gjøre mer. Det merker også ungene da de ringer meg oftere.

[Trinity80]

Her bør jeg nok presisere detaljer rundt det jeg skrev, forsøkte å fortelle så kort som mulig, men ser at det kommer noen kommentarer som jeg ønsker å svklare. Dette var stegvis det som hjalp meg:

- Opplevde ekstrem utmattelse, depersonalisering og derealisering. DPS konkluderte også med at jeg hadde psykotiske episoder - men detta var på grunn av veldig lite søvn over lenger periode.

- Verste perioden var sommerferien: mine venner trodde jeg var sammen med familien, og familien trodde jeg var sammen med venner. Jeg ønsket bare å isolere meg.

- Snakket åpent med fastlegen og senere min søster. Hun ringte bekymringsmelding til min fastlege, etter at hun hadde diskutert det med meg. Fastlegen tok  MADRS-test når jeg lå under dyna hjemme, pr. mobil. Hun fortalte at dersom jeg ikke klarte å gjennomføre testen måtte hun ringe psykiaterisk legevakt da hun var svært bekymret for meg.

- Fikk svar fra DPS innen 48 timer, og time innen to uker. Hadde frem til da forsøkt ulike AD - uten hell.

- DPS ga raskt tilbud om å bytte medikament (til Cipralex) på laveste dose. Fikk også Vival som jeg kunne ta ved behov, da jeg allerede var dårlig, og AD kan gi økt angst i oppstartsperiode.

- Allerede etter 3 uker merket jeg en virkning, det gikk på timer med gode perioder i starten. Så uker, til ganske godt stabilisert. Hadde ikke behov for Vival, men godt å ha det liggende. En slags trygghet.

- Begynte så smått å aktivisere meg, være mer sosial og mer tilstede. På det verste lå jeg i sengen og spiste ikke på flere dager, hadde ikke matlyst. Selvmordstanker og alt var uvirkelig.

- Har nå gått til DPS og psykiater hver uke siden i sommer, dette har vært til enorm hjelp for meg. Har blant annet lagt bort mye jeg tidligere hadde lært var hjelpsomt. Men alle er ulike, og behandlingen bør være skreddersydd for hver enkelt - innenfor visse rammer selvfølgelig.

- Har nå holdt meg godt stabil, vet hva som gjør meg sliten og doserer energibruk etter det. Det vil ikke si at jeg unngår ting, men kan heller utføre ting slik at jeg fremdeles har overskudd til det jeg ønsker å gjøre. Livsstilen min er også noe annerledes, med litt andre prioriteringer.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var du ute av den verste depresjonen da du begynte med dette da?

Anonymkode: e9ad1...724

 

Nei, dette var i den verste perioden, men jeg hadde behov for riktig medisinering med riktig medikament i riktig dose i en liten stund først.

[Trinity80]

kupton skrev (1 time siden):

Ja, men ikke 24t i døgnet. Det må være en passe balanse mellom aktivitet og hvile.

Når man foreslår noe så tenker mange 0-100.

Her snakker man om å heller gå i 15 minutter og få frisk luft par ganger ila dagen, når man har det som verst. Ikke å klatre Besseggen  

Sosialisere i små doser til man er bedre osv.

 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (5 minutter siden):

Her bør jeg nok presisere detaljer rundt det jeg skrev, forsøkte å fortelle så kort som mulig, men ser at det kommer noen kommentarer som jeg ønsker å svklare. Dette var stegvis det som hjalp meg:

- Opplevde ekstrem utmattelse, depersonalisering og derealisering. DPS konkluderte også med at jeg hadde psykotiske episoder - men detta var på grunn av veldig lite søvn over lenger periode.

- Verste perioden var sommerferien: mine venner trodde jeg var sammen med familien, og familien trodde jeg var sammen med venner. Jeg ønsket bare å isolere meg.

- Snakket åpent med fastlegen og senere min søster. Hun ringte bekymringsmelding til min fastlege, etter at hun hadde diskutert det med meg. Fastlegen tok  MADRS-test når jeg lå under dyna hjemme, pr. mobil. Hun fortalte at dersom jeg ikke klarte å gjennomføre testen måtte hun ringe psykiaterisk legevakt da hun var svært bekymret for meg.

- Fikk svar fra DPS innen 48 timer, og time innen to uker. Hadde frem til da forsøkt ulike AD - uten hell.

- DPS ga raskt tilbud om å bytte medikament (til Cipralex) på laveste dose. Fikk også Vival som jeg kunne ta ved behov, da jeg allerede var dårlig, og AD kan gi økt angst i oppstartsperiode.

- Allerede etter 3 uker merket jeg en virkning, det gikk på timer med gode perioder i starten. Så uker, til ganske godt stabilisert. Hadde ikke behov for Vival, men godt å ha det liggende. En slags trygghet.

- Begynte så smått å aktivisere meg, være mer sosial og mer tilstede. På det verste lå jeg i sengen og spiste ikke på flere dager, hadde ikke matlyst. Selvmordstanker og alt var uvirkelig.

- Har nå gått til DPS og psykiater hver uke siden i sommer, dette har vært til enorm hjelp for meg. Har blant annet lagt bort mye jeg tidligere hadde lært var hjelpsomt. Men alle er ulike, og behandlingen bør være skreddersydd for hver enkelt - innenfor visse rammer selvfølgelig.

- Har nå holdt meg godt stabil, vet hva som gjør meg sliten og doserer energibruk etter det. Det vil ikke si at jeg unngår ting, men kan heller utføre ting slik at jeg fremdeles har overskudd til det jeg ønsker å gjøre. Livsstilen min er også noe annerledes, med litt andre prioriteringer.

 

 

Nei, dette var i den verste perioden, men jeg hadde behov for riktig medisinering med riktig medikament i riktig dose i en liten stund først.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dine symptomer. Har dessverre ingen nytt av medisinering foreløpig. Men mitt utgangspunkt er kanskje litt annerledes selv om forløpet er likt. Sliter også med veldig hjernetåke. Jeg opplever heller ikke at psykologen forstår min helhetlige situasjon foreløpig, men håper det er håp for meg og.
 

Anonymkode: e9ad1...724

[AnonymBruker]

Glitter skrev (28 minutter siden):

Veldig hyggelig å lese. Håper det fortsetter å bli bedre.

 

Selv har jeg i mange år blitt dårligere av å presse meg, fram til nå nylig. Nå har jeg blitt veldig mye bedre og både fysisk og mental kapasitet til å gjøre mer. Det merker også ungene da de ringer meg oftere.

Blir også det🥲 har virkelig prøvd å mobilisere meg som best jeg kan,men det blir bare verre og verre av det, og da er det ganske mørkt…

Anonymkode: e9ad1...724

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Blir også det🥲 har virkelig prøvd å mobilisere meg som best jeg kan,men det blir bare verre og verre av det, og da er det ganske mørkt…

Anonymkode: e9ad1...724

Litt er lurt likevel. Jeg klarte ikke ha ungene mine, jobbe eller slike ting. Men én kort tur klarte jeg. Bortsett fra når jeg har vært sengeliggende og invalidisert av alvorlig depresjon. Da har jeg vært innlagt. 

[Trinity80]

Har lest litt på studier og anbefalinger, og ikke ett sted står det at behandling av bipolar lidelse ikke skal inkludere aktivitet i depressive episoder. Motivasjon og energi er nok mangelfullt i disse periodene, men desto mer viktig. At man føler at man blir verre og utmattet er en ting. Hva som hjelper en på sikt er en annen ting.

På det verste hadde jeg en skummel opplevelse, som satte seg litt i meg: jeg opplevde at musklene skrudde seg av. Kan ikke forklare det bedre, men kroppen ville ikke lystre. Det er mulig det er dette dere snakker om, for det var virkelig skummelt.

Men det var for en periode og med en gang jeg kjente at tilstanden var 2% bedre, hoppet jeg i dusjen. For det der skremte vettet av meg.

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (3 minutter siden):

Har lest litt på studier og anbefalinger, og ikke ett sted står det at behandling av bipolar lidelse ikke skal inkludere aktivitet i depressive episoder. Motivasjon og energi er nok mangelfullt i disse periodene, men desto mer viktig. At man føler at man blir verre og utmattet er en ting. Hva som hjelper en på sikt er en annen ting.

På det verste hadde jeg en skummel opplevelse, som satte seg litt i meg: jeg opplevde at musklene skrudde seg av. Kan ikke forklare det bedre, men kroppen ville ikke lystre. Det er mulig det er dette dere snakker om, for det var virkelig skummelt.

Men det var for en periode og med en gang jeg kjente at tilstanden var 2% bedre, hoppet jeg i dusjen. For det der skremte vettet av meg.

Ikke meg du antagelig skriver til, da jeg ikke har noe erfaring med bipolar.

men ville kommentere på det med at kroppen ikke lystret. Jeg kjenner litt motsatt, at hodet krasjer fullstendig (tetter seg igjen hjernetåke, gardina går helt ned, får panikk og ser ikke klart og det dirrer i hjernen) ved det minste av stimuli eller virksomhet. Og dèt syns jeg er skikkelig skummelt. 🤪 Men nå har jeg som nevnt tidligere i tråden en utmattelse som utgangspunkt, men likevel så er noe av dette blitt psykisk, så det er ikke så lett å navigere.

Anonymkode: e9ad1...724