Jeg skulle endre meg i 2024, men alt er fortsatt det samme. Egentlig har jeg foreløpig bare gjort alt verre...

[AnonymBruker]

Jeg hadde bestemt meg i november at jeg skulle endre meg i år (2024), at alt skulle bli bedre, jeg skulle virkelig gjøre en innsats. Men foreløpig er alt fortsatt det samme. Eller, egentlig er alt nok (snart) verre. Vet jo at det ikke er for sent ennå men det plager meg litt. Selvfølgelig så tok jeg ett av de dummeste valgene jeg har tatt rett før jul da jeg valgte å slutte med både samtaleterapi og medisiner (men det er ikke det denne tråden hovedsakelig handler om). Det som var planen var å fylle dagene mer, jobbe mer, delta som frivillig, finne en eller flere hobbyer, møte flere folk, gå mer tur, begynne å trene, spise sunt osv osv. Men de 3 første dagene av året har jeg bare tilbrakt i senga, under dyna og sett på serier på netflix. 

Jeg rives mellom å være mer destruktiv (ødelegge mer for meg selv) og det å forsøke fikse ting sånn halvveis (ikke begynne på igjen med medisiner og samtaleterapi, men likevel forsøke å få "resten av livet" til å henge sammen og fungere så godt jeg kan). Men så er det den tanken at det bare går opp i opp, selv om jeg forsøker fikse det er det nok for sent... 

Bare noen tanker.... 

Anonymkode: 0c32e...276

[Glitter]

Det er jo ikke for sent. Du kan slutte å være så sta og begynne med medisiner og samtaleterapi så kan du sammen med behandler jobbe med å få alt det andre på plass. Men én ting av gangen er nok viktig, for det var mange ting du tenkte å forbedre. 

[Trinity80]

Er du i gang igjen nå? Det er tre dager ut i året, la oss få litt pause fra deg😅😅

[AnonymBruker]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Det er jo ikke for sent. Du kan slutte å være så sta og begynne med medisiner og samtaleterapi så kan du sammen med behandler jobbe med å få alt det andre på plass. Men én ting av gangen er nok viktig, for det var mange ting du tenkte å forbedre. 

Nei, det er sant. Det er ikke for sent, det er bare det at jeg er så forferdelig sta og når jeg først har gjort/sagt noe så må jeg stå for det? Om det gir mening? Jeg vet det sikkert er litt teit, for jeg tenker jo ikke slik om andre - hadde det vært snakk om noen andre hadde jeg sikkert vært en av de som gav råd om at det ikke var for sent å ombestemme seg og begynne på igjen med med medisiner og samtaleterapi. Men når det gjelder meg selv så er de tankene ikke gjeldene på en måte. Fordi jeg er sta og fordi jeg ikke klarer "tillate" meg selv det. Jeg fortjener jo heller ikke å ha det bra synes jeg. Ja, du har rett i at det er mange ting jeg ønsker å forbedre - for hadde jeg klart å forbedre det vet jeg livet mitt hadde fått så mye mer livskvalitet og jeg hadde fått det så mye bedre enn jeg har det nå... 

Anonymkode: 0c32e...276

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (5 minutter siden):

Er du i gang igjen nå? Det er tre dager ut i året, la oss få litt pause fra deg😅😅

I gang igjen? Det er ikke som om jeg har laget så forferdelig mange tråder? Men joda, jeg setter pris på at du er ærlig. Skal ikke lage noen flere tråder nå. Men håper det er greit at denne blir stående? Hadde veldig satt pris på råd... 

Anonymkode: 0c32e...276

[psykedeliker]

Hva med å prøve samtaleterapi uten medisiner?

[Glitter]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Nei, det er sant. Det er ikke for sent, det er bare det at jeg er så forferdelig sta og når jeg først har gjort/sagt noe så må jeg stå for det? Om det gir mening? Jeg vet det sikkert er litt teit, for jeg tenker jo ikke slik om andre - hadde det vært snakk om noen andre hadde jeg sikkert vært en av de som gav råd om at det ikke var for sent å ombestemme seg og begynne på igjen med med medisiner og samtaleterapi. Men når det gjelder meg selv så er de tankene ikke gjeldene på en måte. Fordi jeg er sta og fordi jeg ikke klarer "tillate" meg selv det. Jeg fortjener jo heller ikke å ha det bra synes jeg. Ja, du har rett i at det er mange ting jeg ønsker å forbedre - for hadde jeg klart å forbedre det vet jeg livet mitt hadde fått så mye mer livskvalitet og jeg hadde fått det så mye bedre enn jeg har det nå... 

Anonymkode: 0c32e...276

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Synes det er veldig synd det du nå gjør. Og jeg tror faktisk jeg skjønner litt hvor du kommet fra. For jeg kjemper imot mine destruktive greier som gjelder både bruk av medisiner, bruk av rusmidler, frykt for å ha det bra osv. Hver eneste dag. Men det kommer til et punkt hvor man MÅ slutte med det der. Du er ikke der ennå da, men du vil skjønne etter hvert at den staheten som du snakker om ikke er en styrke du har. Snarere tvert imot når du anvender den på den måten. 

Endret 3. januar av Glitter

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Hva med å prøve samtaleterapi uten medisiner?

Jeg veit ikke om jeg hadde fått lov til det? Jeg har en diagnose som tilsier at jeg egentlig burde ta medisiner livet ut.

Anonymkode: 0c32e...276

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg veit ikke om jeg hadde fått lov til det?

Hvorfor ikke, når du tydeligvis kan slutte med begge deler uten at det får noen konsekvens? Er du umyndiggjort?

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Synes det er veldig synd det du nå gjør. Og jeg tror faktisk jeg skjønner litt hvor du kommet fra. For jeg kjemper imot mine destruktive greier som gjelder både bruk av medisiner, bruk av rusmidler, frykt for å ha det bra osv. Hver eneste dag. Men det kommer til et punkt hvor man MÅ slutte med det der. Du er ikke der ennå da, men du vil skjønne etter hvert at den staheten som du snakker om ikke er en styrke du har. Snarere tvert imot når du anvender den på den måten. 

Åh ja, frykt for å ha det bra kan jeg kjenne meg mye igjen i. Jeg er så vandt til å ha det dårlig, så lenge at tanken om å leve ett (tilnærmet) friskt liv er skremmende. Merkelig nok. Du har rett i at det kommer til ett punkt man må slutte med det der. Jeg håper jeg en dag kan komme dit. Tok det lang tid for deg? Hva var det avgjørende øyeblikket på en måte? Du har nok rett i at staheten min ikke er en styrke, men jeg håper den kan bli det om/når jeg lærer å bruke den på en bra måte.

Anonymkode: 0c32e...276

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor ikke, når du tydeligvis kan slutte med begge deler uten at det får noen konsekvens? Er du umyndiggjort?

Jeg er ikke umyndiggjort nei?

Anonymkode: 0c32e...276

[AnonymBruker]

Det har jo bare gått tre dager, da. Du har jo mesteparten av året igjen.

Anonymkode: a7539...a34

[Glitter]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Åh ja, frykt for å ha det bra kan jeg kjenne meg mye igjen i. Jeg er så vandt til å ha det dårlig, så lenge at tanken om å leve ett (tilnærmet) friskt liv er skremmende. Merkelig nok. Du har rett i at det kommer til ett punkt man må slutte med det der. Jeg håper jeg en dag kan komme dit. Tok det lang tid for deg? Hva var det avgjørende øyeblikket på en måte? Du har nok rett i at staheten min ikke er en styrke, men jeg håper den kan bli det om/når jeg lærer å bruke den på en bra måte.

Anonymkode: 0c32e...276

Det har vel egentlig skjedd nå nylig for noen måneder siden. Så jeg vakler enda, men nå legger jeg opp til en frisk måte å leve på som ikke er preget av destruktivitet, innleggelser osv. Jeg har balet med sykdom og destruktivitet i syv år. Har prøvd flere ganger å komme ut av det uten hell. Nå gjør jeg diverse ting for å umuliggjøre det for meg selv å gå tilbake til det destruktive. Sørger for at fallhøyden blir såpass stor at jeg ikke våger det. Tar medisinene mine for å holde meg stabil og jobber veldig hardt med å holde meg rusfri. Jeg ble skikkelig lei rett og slett. Og det er ikke spesielt sjarmerende å være 33 år og ta det ene destruktive valget etter det andre. Og nå når jeg har blitt kvitt borderline-diagnosen så er jeg veldig opptatt av å bevise at det var riktig å ta den vekk. Det er ikke slik at alle er overbevist etter så mange år. Så jeg skal ikke gi noen en grunn til å bestride at diagnosen ble fjernet. 

Endret 3. januar av Glitter

[skogbrann]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Nei, det er sant. Det er ikke for sent, det er bare det at jeg er så forferdelig sta og når jeg først har gjort/sagt noe så må jeg stå for det? Om det gir mening? Jeg vet det sikkert er litt teit, for jeg tenker jo ikke slik om andre - hadde det vært snakk om noen andre hadde jeg sikkert vært en av de som gav råd om at det ikke var for sent å ombestemme seg og begynne på igjen med med medisiner og samtaleterapi. Men når det gjelder meg selv så er de tankene ikke gjeldene på en måte. Fordi jeg er sta og fordi jeg ikke klarer "tillate" meg selv det. Jeg fortjener jo heller ikke å ha det bra synes jeg. Ja, du har rett i at det er mange ting jeg ønsker å forbedre - for hadde jeg klart å forbedre det vet jeg livet mitt hadde fått så mye mer livskvalitet og jeg hadde fått det så mye bedre enn jeg har det nå... 

Anonymkode: 0c32e...276

Beklager, men du er jo ikke sta hvis du styres så kraftig av selvdestruktive impulser. Stahet ville vært å stå imot. 

[Kashmir-]

Jeg er redd jeg får kjeft nå, men det får være. 

Noen ganger. Ikke alltid, men noen ganger virker det på meg som noen her rett og slett dyrker negative tanker og sin mer og mindre miserable tilværelse. Det er bare evig konstantering om hvor elendig alt er, hvor vanskelig man gjør det for seg selv, og hvor lite man har evner ( les. vilje ) til å se muligheter og hvor viktig bare ett eneste skritt kan være. Ihvertfall hadde det jo vært NOE å dele her som man kunne fått en klapp på sluldra for. 

Jeg skjønner ikke hva du vil vi skal si. Eller, rettere sagt- jeg fatter ikke hvilken respons du vil  ha?  Hva vil du høre ? 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Det har vel egentlig skjedd nå nylig. Så jeg vakler enda, men nå legger jeg opp til en frisk måte å leve på som ikke er preget av destruktivitet, innleggelser osv. Jeg har balet med sykdom og destruktivitet i syv år. Har prøvd flere ganger å komme ut av det uten hell. Nå gjør jeg diverse ting for å umuliggjøre det for meg selv å gå tilbake til det destruktive. Sørger for at fallhøyden blir såpass stor at jeg ikke våger det. Tar medisinene mine for å holde meg stabil og jobber veldig hardt med å holde meg rusfri. Jeg ble skikkelig lei rett og slett. Og det er ikke spesielt sjarmerende å være 33 år og ta det ene destruktive valget etter det andre. Og nå når jeg har blitt kvitt borderline-diagnosen så er jeg veldig opptatt av å bevise at det var riktig å ta den vekk. Det er ikke slik at alle er overbevist etter så mange år. Så jeg skal ikke gi noen en grunn til å bestride at diagnosen ble fjernet. 

Det er bra jobba, og takk for at du deler. Kanskje jeg bare må komme til det punktet jeg også? Det punktet hvor jeg absolutt får nok? Kanskje jeg kan nå dette punktet nå, om det virkelig er slik at jeg blir virkelig dårlig av å avslutte medisiner og terapi så burde det vel være mer enn nok? Håper jeg... 

Anonymkode: 0c32e...276

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (3 minutter siden):

Beklager, men du er jo ikke sta hvis du styres så kraftig av selvdestruktive impulser. Stahet ville vært å stå imot. 

Hm, det har du kanskje rett i. Etter dette er over må jeg jobbe med å ville meg selv mer vel tror jeg.

Anonymkode: 0c32e...276

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (3 minutter siden):

Jeg er redd jeg får kjeft nå, men det får være. 

Noen ganger. Ikke alltid, men noen ganger virker det på meg som noen her rett og slett dyrker negative tanker og sin mer og mindre miserable tilværelse. Det er bare evig konstantering om hvor elendig alt er, hvor vanskelig man gjør det for seg selv, og hvor lite man har evner ( les. vilje ) til å se muligheter og hvor viktig bare ett eneste skritt kan være. Ihvertfall hadde det jo vært NOE å dele her som man kunne fått en klapp på sluldra for. 

Jeg skjønner ikke hva du vil vi skal si. Eller, rettere sagt- jeg fatter ikke hvilken respons du vil  ha?  Hva vil du høre ? 

Du får ikke kjeft av meg i alle fall. Jeg ser absolutt hva du mener. Jeg er definitivt en som dyrker negative tanker og selvdestruktivitet. Jeg lover at hvis jeg kommer meg ut av dette så skal jeg heller skrive om hvor sterk jeg var som klarte det? Noe sånt... 

Anonymkode: 0c32e...276

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er bra jobba, og takk for at du deler. Kanskje jeg bare må komme til det punktet jeg også? Det punktet hvor jeg absolutt får nok? Kanskje jeg kan nå dette punktet nå, om det virkelig er slik at jeg blir virkelig dårlig av å avslutte medisiner og terapi så burde det vel være mer enn nok? Håper jeg... 

Anonymkode: 0c32e...276

Mange må møte den totale bunnen før de klarer å begynne å virkelig jobbe mot bedring. 

Men her handler det jo ikke om noe plutselig og impulsivt. Her har du planlagt, og tatt et overveid valg om å ødelegge deg selv, og selv nå når du merker at det var dumt, så nekter du å stoppe. For du vil kjøre løpet helt ut. Altså du tar dette valget når du er ved dine fulle fem. Det bør kunne være mulig å velge annerledes med en gang. Ikke med vilje vente på å møte bunnen. 

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du får ikke kjeft av meg i alle fall. Jeg ser absolutt hva du mener. Jeg er definitivt en som dyrker negative tanker og selvdestruktivitet. Jeg lover at hvis jeg kommer meg ut av dette så skal jeg heller skrive om hvor sterk jeg var som klarte det? Noe sånt... 

Anonymkode: 0c32e...276

Kan du ikke komme deg opp av senga og gå ut å få litt luft? Lag det ett måltid mat, rydd en kvm av leiligheten/ huset ditt eller skift sengetøy eller noe? Vann blomster. Bare NOE hver dag? Så kan du skrive det inn her 🙂