Barn som spør om jeg er den ekte moren

[AnonymBruker]

Vært en anstrengende ettermiddag i dag. Ingen spesielle hendelser men generelt slitsomt å ha med det ene barnet å gjøre. Så spør hun omsider nå sent i kveld om jeg er den ekte moren eller en som har byttet plass med henne og at hun mistenker at en prikk under foten er et merke fra en sprøyte jeg kan ha gitt henne?!? 

Har noen ganger tenkt at andre nok oppfatter meg som over gjennomsnittet mistroisk når de får vite deler av det jeg tenker. Men at barnet også er sånn. Vet ikke hva jeg skal si. Er det gitt at barnet blir som meg da?? 

Anonymkode: 0eb8b...0b8

[psykedeliker]

Vis henne fødselsattesten og si at hun kan diskutere med fødestuen om den er ekte eller ikke. Så kutter du diskusjonen tvert!

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (9 minutter siden):

Vis henne fødselsattesten og si at hun kan diskutere med fødestuen om den er ekte eller ikke. Så kutter du diskusjonen tvert!

Hvordan skal en fødselsattest kunne bevise at jeg ikke er en stedfortreder for henne som egentlig bærer mitt navn da? Altså at jeg er en som har tatt vekk den ekte moren og gått inn i hennes sted? Også har ikke dette barnet nådd puberteten engang, så vet ikke helt om den forhandlingsstilen der funker. Det er rolig her nå med ble mange tårer og jeg måtte bevise på andre måter at jeg er moren og deretter at jeg ikke er sint eller lei meg for beskyldningene. 

Det som er enda mer uheldig er at spørsmålene får meg til å sette spørsmål ved meg selv også, fordi jeg har gjennomgått forandringer og ikke føler at jeg har vært samme hele veien. Enten må jo barnet være like paranoid som jeg selv eller så er det noe sannhet i det som spørres om. Dette ble veldig forvirrende. 

Anonymkode: 0eb8b...0b8

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan skal en fødselsattest kunne bevise at jeg ikke er en stedfortreder for henne som egentlig bærer mitt navn da?

Tror ikke du skjønte poenget her, så jeg gir opp.

[laban]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det som er enda mer uheldig er at spørsmålene får meg til å sette spørsmål ved meg selv også, fordi jeg har gjennomgått forandringer og ikke føler at jeg har vært samme hele veien. Enten må jo barnet være like paranoid som jeg selv eller så er det noe sannhet i det som spørres om. Dette ble veldig forvirrende. 

Ikke overtenk rundt sånne temaer. Det er ikke uvanlig at barn kommer med teorier om at de er forbyttet, adoptert eller på annen måte "feilplassert". Det kan være en måte å teste grenser på (for å få forsikringer / "bevis" for at du vil være der "for alltid", uansett hva som skjer eller hvordan barnet oppfører seg), eller fantasier / ønsker som kommer fram i forbindelse med noe som føles urettferdig (typen "den virkelige, snille moren min ville latt meg være oppe mye lenger"). 

I de aller, aller fleste tilfellene har dette ingenting med identitetskriser hos barnet eller feil / svikt hos foreldrene å gjøre. Fortsett å være en urokkelig voksen, svar sannferdig (gjerne også litt humoristisk: "Jeg virker kanskje som en ond stemor akkurat nå, men jeg må nok skuffe deg med at jeg både har hatt deg i magen og født deg") på spørsmålene uten å overdrive betydningen av dem.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Så spør hun omsider nå sent i kveld om jeg er den ekte moren eller en som har byttet plass med henne og at hun mistenker at en prikk under foten er et merke fra en sprøyte jeg kan ha gitt henne?!? 

Tidligere var det stort sett gjennom bøker og filmer (Mio, Harry Potter,...) barna fikk slike fantasi-triggende ideer. Nå er det i tillegg massevis av "inspirerende" historier på nettet rundt liknende tema. Benytt anledningen til å formidle at virkeligheten dessverre / heldigvis i de aller fleste tilfeller er kjedeligere, men også tryggere, enn i bøker og på skjerm. 

[AnonymBruker]

laban skrev (3 minutter siden):

Ikke overtenk rundt sånne temaer. Det er ikke uvanlig at barn kommer med teorier om at de er forbyttet, adoptert eller på annen måte "feilplassert". Det kan være en måte å teste grenser på (for å få forsikringer / "bevis" for at du vil være der "for alltid", uansett hva som skjer eller hvordan barnet oppfører seg), eller fantasier / ønsker som kommer fram i forbindelse med noe som føles urettferdig (typen "den virkelige, snille moren min ville latt meg være oppe mye lenger"). 

I de aller, aller fleste tilfellene har dette ingenting med identitetskriser hos barnet eller feil / svikt hos foreldrene å gjøre. Fortsett å være en urokkelig voksen, svar sannferdig (gjerne også litt humoristisk: "Jeg virker kanskje som en ond stemor akkurat nå, men jeg må nok skuffe deg med at jeg både har hatt deg i magen og født deg") på spørsmålene uten å overdrive betydningen av dem.

Tidligere var det stort sett gjennom bøker og filmer (Mio, Harry Potter,...) barna fikk slike fantasi-triggende ideer. Nå er det i tillegg massevis av "inspirerende" historier på nettet rundt liknende tema. Benytt anledningen til å formidle at virkeligheten dessverre / heldigvis i de aller fleste tilfeller er kjedeligere, men også tryggere, enn i bøker og på skjerm. 

Takk. Det hjalp å sove også. Ingen som mistenkte noen ting som helst i dag morges 😅 

Anonymkode: 0eb8b...0b8

[stjernestøv]

Jeg fantaserte om at jeg ikke hørte til i min familie når jeg vokste opp, spurte om jeg var adoptert. "Du har ligget i magen min" sa min mor. 

[AnonymBruker]

Mitt barn sa navn på tidligere mor, pekte ut hvor de bodde og sa navnet på brødrene sine. Mellom 3 og 4 år alderen skjedde det. Litt creepy.

 

Anonymkode: f77d0...5d5

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mitt barn sa navn på tidligere mor, pekte ut hvor de bodde og sa navnet på brødrene sine. Mellom 3 og 4 år alderen skjedde det. Litt creepy.

 

Anonymkode: f77d0...5d5

Min datter sa hun ville hjem til sin ekte mamma, var vel tre år gammel. Hun snakket mye om sine andre foreldre. Tror det var fra tidligere liv jeg.