Er alle negative til at du skal få barn om man er psykisk syk?

[AnonymBruker]

Hva er din personlige mening om å få barn som psykisk syk og hva er din erfaring av hvordan en blir møtt av andre om en er psykisk syk og enten har eller ønsker barn?

Anonymkode: eb336...b6f

[AnonymBruker]

Om man er alvorlig psykisk syk verken klarer man å ha barn eller burde få barn. 

Anonymkode: 7fa8a...d4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om man er alvorlig psykisk syk verken klarer man å ha barn eller burde få barn. 

Anonymkode: 7fa8a...d4a

Alvorlig psykisk syk er jo så mangt? Og hva avgjør om man defineres som alvorlig psykisk syk? Funksjonsnivå? Og hva om man HAR VÆRT alvorlig psykisk syk men nå er bedre? Hvor lenge må man ha vært i bedring før man tenker på å få barn? Eller vil en/du si at det er uaktuelt med barn så lenge man en gang var alvorlig psykisk syk?

Anonymkode: eb336...b6f

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva som defineres som «psykisk syk».. Jeg strever med en heftig depresjon, og får god oppfølging både av medisiner og samtaleterapi. Første gang i livet.
 

Samtidig er jeg mamma, til 3 stk. La meg si det slik, jeg hadde ALDRI gått inn for å få barn om dette var noe «kronisk» jeg hadde i forkant. Det er driiiiiiiiittøft akkurat nå! 🙈 Men det går jo..og jeg vet det går over. Ungene er relativt store, har et stabilt ekteskap og godt nettverk/familie utenom. De har det fint, og det vet jeg. 
 

«Alle» vet jo at det krever mye å være foreldre, i mange år. Men hvordan det faktisk føles å stå i den oppgaven over lengre tid når man egentlig ikke orker, det har jeg aldri visst før. 
 

Så alt etter hvilke begrensinger sykdommen setter for folk, ville jeg iallfall tenkt meg om både 2 og 10 ganger..OG diskutert med behandler. Noen situasjoner går det sikkert fint, andre er det en risikosport - der ungene er de som risikerer mest.. (Nå tenker jeg de som er veldig langvarig syke da..har du «bare» en enkelt depresjon, så er det å vente til du er frisk..)

Anonymkode: 4e7de...46b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet ikke helt hva som defineres som «psykisk syk».. Jeg strever med en heftig depresjon, og får god oppfølging både av medisiner og samtaleterapi. Første gang i livet.
 

Samtidig er jeg mamma, til 3 stk. La meg si det slik, jeg hadde ALDRI gått inn for å få barn om dette var noe «kronisk» jeg hadde i forkant. Det er driiiiiiiiittøft akkurat nå! 🙈 Men det går jo..og jeg vet det går over. Ungene er relativt store, har et stabilt ekteskap og godt nettverk/familie utenom. De har det fint, og det vet jeg. 
 

«Alle» vet jo at det krever mye å være foreldre, i mange år. Men hvordan det faktisk føles å stå i den oppgaven over lengre tid når man egentlig ikke orker, det har jeg aldri visst før. 
 

Så alt etter hvilke begrensinger sykdommen setter for folk, ville jeg iallfall tenkt meg om både 2 og 10 ganger..OG diskutert med behandler. Noen situasjoner går det sikkert fint, andre er det en risikosport - der ungene er de som risikerer mest.. (Nå tenker jeg de som er veldig langvarig syke da..har du «bare» en enkelt depresjon, så er det å vente til du er frisk..)

Anonymkode: 4e7de...46b

Tusen takk for at du deler, og for ett åpent og ærlig svar. Jeg har hørt(sett) flere som sliter psykisk som fikk barn før de ble syk si at de aldri hadde fått barn hadde de visst at de kom til å bli syke. Og det gjør jo meg usikker. Man vil jo barns beste, og jeg ville aldri satt ett barn til verden vel vitende om at det ville ta skade av min sykdom. Men slikt vet man kanskje ikke på forhånd? Eller er det slik at man alltid vil anta at ett barn vil ta skade dersom mor er psykisk syk? (spørsmålet er både til deg og alle andre her inne). 

Anonymkode: eb336...b6f

[AnonymBruker]

Kommer veldig an på hva slags sykdom du har. Jeg har bipolar og den kan holdes fint i sjakk med medisiner. Har bipolar 2 som ikke er den alvorligste typen. Hadde jeg lidd av schizofreni eller en alvorlig personlighetsforstyrrelse eller vært veldig plaget av Asperger hadde jeg tenkt at det ikke passer dammen med foreldrerollen 

Anonymkode: 88822...3a3

[Glitter]

Jeg har vært alvorlig syk med alvorlig grad av borderline, ubehandlet bipolar lidelse med hyppige episoder, asperger og rusavhengighet. Jeg ble så syk etter jeg hadde fått barn. Før jeg fikk barn slet jeg kun med depresjon ca en gang i året pluss ting jeg ikke visste var knyttet til asperger. Visste ikke om det andre/hadde ikke utviklet det andre. 

Jeg er alene og ungene mine har ikke bodd hos meg siden 2016. Jeg har samvær med de, men det har ikke vært stabilitet i hyppigheten av samvær og jeg har klart veldig lite. 

Nå er jeg kvitt borderline-diagnosen, jeg er medisinert bra mot bipolar og jeg er rusfri (en stadig kamp riktig nok). Jeg har en stabil psyke og en helt annen kapasitet. Nå er jeg frisk nok til at de kan bo mer hos meg igjen, men det tar tid å få solgt, flyttet og slikt. Håper det blir i år. 

Jeg har en stund tenkt at jeg ikke burde fått barn, men hvis ting fortsetter å utvikle seg i rett retning så vil jeg være i stand til å være der for ungene igjen og de har det jo bra. Men jeg har det veldig travelt med å få vært der mer for de. 

Ingen har sagt til meg at det er urealistisk å bli frisk nok til å ha ungene igjen. Men da jeg først ble veldig dårlig var det vel ingen som tenkte det ville ta så mange år. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (6 minutter siden):

Jeg har vært alvorlig syk med alvorlig grad av borderline, ubehandlet bipolar lidelse med hyppige episoder, asperger og rusavhengighet. Jeg ble så syk etter jeg hadde fått barn. Før jeg fikk barn slet jeg kun med depresjon ca en gang i året pluss ting jeg ikke visste var knyttet til asperger. Visste ikke om det andre/hadde ikke utviklet det andre. 

Jeg er alene og ungene mine har ikke bodd hos meg siden 2016. Jeg har samvær med de, men det har ikke vært stabilitet i hyppigheten av samvær og jeg har klart veldig lite. 

Nå er jeg kvitt borderline-diagnosen, jeg er medisinert bra mot bipolar og jeg er rusfri (en stadig kamp riktig nok). Jeg har en stabil psyke og en helt annen kapasitet. Nå er jeg frisk nok til at de kan bo mer hos meg igjen, men det tar tid å få solgt, flyttet og slikt. Håper det blir i år. 

Jeg har en stund tenkt at jeg ikke burde fått barn, men hvis ting fortsetter å utvikle seg i rett retning så vil jeg være i stand til å være der for ungene igjen og de har det jo bra. Men jeg har det veldig travelt med å få vært der mer for de. 

Ingen har sagt til meg at det er urealistisk å bli frisk nok til å ha ungene igjen. Men da jeg først ble veldig dårlig var det vel ingen som tenkte det ville ta så mange år. 

Du er veldig reflektert og selvbevisst rundt dette. Du skriver at du har tenkt at du ikke burde fått barn, men du var jo i en situasjon der du var stabil før du fikk dem. Ingen kunne vite hvordan det skulle bli, så du kan ikke legge "skylda" på deg selv for det og tenke at du ikke skulle fått barn. Det er ikke din feil! Ut fra det du skriver virker det som du har håndtert barna på beste måte når det nå har blitt som det har blitt. 

Anonymkode: ec37f...4dc

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er veldig reflektert og selvbevisst rundt dette. Du skriver at du har tenkt at du ikke burde fått barn, men du var jo i en situasjon der du var stabil før du fikk dem. Ingen kunne vite hvordan det skulle bli, så du kan ikke legge "skylda" på deg selv for det og tenke at du ikke skulle fått barn. Det er ikke din feil! Ut fra det du skriver virker det som du har håndtert barna på beste måte når det nå har blitt som det har blitt. 

Anonymkode: ec37f...4dc

Takk for det. Ja jeg har håndtert situasjonen med ungene best mulig tror jeg og vi har et godt forhold. De vil til meg og de ønsker å bo hos meg. Så får vi se om det blir mulig. 

[stjernestøv]

Sikkert mange som mener at jeg ikke burde fått barn men det gikk nå på et vis og jeg angrer ikke nå, men det var ikke lett. Men vi har hatt gode opplevelser sammen og men skulle gjerne vært frisk og vært enda mer tilstede i oppveksten, men var jo ikke like dårlig hele tiden. Og vi har alltid vært glad i hverandre og hatt et fint forhold, det at min datter slet sånn psykisk var en stor utfordring. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Tusen takk for at du deler, og for ett åpent og ærlig svar. Jeg har hørt(sett) flere som sliter psykisk som fikk barn før de ble syk si at de aldri hadde fått barn hadde de visst at de kom til å bli syke. Og det gjør jo meg usikker. Man vil jo barns beste, og jeg ville aldri satt ett barn til verden vel vitende om at det ville ta skade av min sykdom. Men slikt vet man kanskje ikke på forhånd? Eller er det slik at man alltid vil anta at ett barn vil ta skade dersom mor er psykisk syk? (spørsmålet er både til deg og alle andre her inne). 

Anonymkode: eb336...b6f

Nei, altså..hadde dette vært noe livsvarig så hadde jeg nok angra. Mest for egen del, barna blir godt tatt vare på. Drømmer om å bo helt alene jeg 🙈 Heldigvis for meg så er det jeg strever med midlertidig. Det tar bare litt lengre tid enn jeg hadde trodd. Jeg kommer til å bli frisk, og ting blir «normalt» igjen. 
 

Men selv i en så stabil familiesituasjon som vi har, så merker jeg jo på ungene at det påvirker de - naturlig nok. Skikkelig dårlig samvittighet for det, men er jo ikke akkurat et valg. En jobb kan man liksom både bli sykmeldt fra og skifte ut, mens familien er der 24/7 uansett hvordan man har det.

Anonymkode: 4e7de...46b