Skummelt å skulle be om og ta i mot hjelp fra helsepersonell

[AnonymBruker]

Hei dere... 

Jeg sliter. En del. Orker ikke helt utdype med hva og hvorfor akkurat her og nå, men håper noen likevel kan gi meg noen råd til hvordan jeg kan tillate meg selv å be om og å ta i mot den hjelpen jeg trenger.

For det er sånn at jeg skulle gjerne hatt mer hjelp enn det jeg har nå, men jeg sliter med å be om det og det å ta det i mot. Det blir for meg på mange måter tryggere å bare stå i det helt alene enn å skulle for det første be om hjelpen og sette ord på det jeg trenger for så å sette i gang en tilfriskningsprosess. For har man (jeg) først bedt om hjelp for så å ta det steget å ta den i mot så er der "ingen vei tilbake". Og det å bli frisk(ere) skremmer meg veldig på mange forskjellige måter egentlig. Sykdom har på mange måter blitt en trygghet for meg nå og er det jeg er blitt vandt med i løpet av disse årene som psykisk syk. 

Noen her som sliter eller har slitt med det samme og som kan dele litt erfaringer? Eller som ikke sliter med det samme men som likevel kanskje har noen gode råd å komme med til meg?

Anonymkode: 6d35b...0ac

[AnonymBruker]

TS her. Jeg må bare rette litt på meg selv. Jeg tror ikke helt "skummelt" var det rette ordet å bruke her. Det oppleves vel kanskje ikke akkurat direkte skummelt å skulle be om for så å ta i mot hjelp fra helsepersonell. Men "vanskelig" blir kanskje mer rett bruk av ord her?

Anonymkode: 6d35b...0ac

[Glitter]

Jeg har aldri slitt med å be om hjelpen, men jeg har etter hvert slitt med en slags frykt for å bli bedre for hva innebærer det for meg? Blir jeg mer alene? Må jeg stå i en hverdag med større krav som i jobb og barn? Hvordan skal jeg klare det? 

Sånne ting. 

Men nå har jeg hoppet i det. Gjør diverse grep som gjør at jeg får mindre kontakt med helsevesenet og en mer normal hverdag. Det er ofte vanskelig for jeg føler meg mer alene, men når jeg har blitt så stabil at det er på tide å gå videre så har jeg to valg. Enten kan jeg sabotere for meg selv slik at jeg blir værende i en hverdag hvor sykdom og helsepersonell er i fokus, eller jeg kan jobbe aktivt mot å holde meg stabil og begynne å fylle livet med vanlige ting. Foreløpig har jeg valgt det siste. For nå er jeg ikke så dårlig lenger og da må jeg tørre å gå videre. 

Sånn er det for meg da. Du må jo ta et slikt valg selv. Om du skal fortsette i samme sporet som egentlig bare opprettholder smerte, om enn en kjent smerte. Eller om du skal be om mer hjelp med et klart mål om at det er for å bli bedre. Det er egentlig ingen som kan gjøre deg klar for det, du må bli klar selv. 

Endret 8. januar av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (9 timer siden):

Jeg har aldri slitt med å be om hjelpen, men jeg har etter hvert slitt med en slags frykt for å bli bedre for hva innebærer det for meg? Blir jeg mer alene? Må jeg stå i en hverdag med større krav som i jobb og barn? Hvordan skal jeg klare det? 

Sånne ting. 

Men nå har jeg hoppet i det. Gjør diverse grep som gjør at jeg får mindre kontakt med helsevesenet og en mer normal hverdag. Det er ofte vanskelig for jeg føler meg mer alene, men når jeg har blitt så stabil at det er på tide å gå videre så har jeg to valg. Enten kan jeg sabotere for meg selv slik at jeg blir værende i en hverdag hvor sykdom og helsepersonell er i fokus, eller jeg kan jobbe aktivt mot å holde meg stabil og begynne å fylle livet med vanlige ting. Foreløpig har jeg valgt det siste. For nå er jeg ikke så dårlig lenger og da må jeg tørre å gå videre. 

Sånn er det for meg da. Du må jo ta et slikt valg selv. Om du skal fortsette i samme sporet som egentlig bare opprettholder smerte, om enn en kjent smerte. Eller om du skal be om mer hjelp med et klart mål om at det er for å bli bedre. Det er egentlig ingen som kan gjøre deg klar for det, du må bli klar selv. 

Den frykten for å bli bedre og hva det innebærer kan jeg kjenner meg igjen i. Hvordan har denne frykten blitt for deg etter at du valgte å hoppe i det? Ble den mindre? Større? Endret den seg på noen måte og så fall på hvilken måte da?

Det er nok sant det at jeg må bli klar selv og det er jeg ikke, ennå. Men jeg håper at jeg en dag kan bli det da. For slik som dette verken kan eller klarer jeg å leve resten av livet mitt.

Anonymkode: 6d35b...0ac

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Den frykten for å bli bedre og hva det innebærer kan jeg kjenner meg igjen i. Hvordan har denne frykten blitt for deg etter at du valgte å hoppe i det? Ble den mindre? Større? Endret den seg på noen måte og så fall på hvilken måte da?

Det er nok sant det at jeg må bli klar selv og det er jeg ikke, ennå. Men jeg håper at jeg en dag kan bli det da. For slik som dette verken kan eller klarer jeg å leve resten av livet mitt.

Anonymkode: 6d35b...0ac

Frykten er der enda, og derfor også trang til/behov for å selvsabotere. Flykte inn i det destruktive. Det er jo trygt. Og er det ikke den personen jeg er? Men, den er nok mindre enn den var vil jeg si. Da ting var ustabilt rundt meg virket det umulig å skulle gi slipp og gå over grensen. Men jeg ble utrolig sliten av å sitte fast i smerten og jeg nådde en del bunnpunkter. Begynte gradvis å ville meg vel. Parallelt med selvhatet altså. Og etter hvert ble det mindre skummelt. Jeg dro i rusbehandling og jeg begynte å jobbe med målene mine, og de har jeg fortsatt å jobbe med samtidig som jeg har ignorert destruktive tanker. Men det er ikke enkelt. Jeg har de fortsatt. 

Men selv om jeg fortsatt har frykten så erfarer jeg også at det er bedre å gjøre det som gjør livet bedre.