En god unnskyldning for at jeg ikke kommer til å komme hjem til mine foreldre i helgene fremover?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jo, det kan jo så for så vidt hende at de blir bekymret dersom jeg plutselig ikke lenger kommer på besøk og har masse unnskyldninger for det, eller det kan jo faktisk også hende att de ser på som disse unnskyldningene som plausible og godtar dem? Det at jeg skulle få det verre er jo ikke helt sikkert, og om det skulle skje at jeg fikk det verre så er det jo rett ikke sikkert at mine foreldre får det med seg? Forhåpentligvis ikke, ettersom vi da har lite kontakt med hverandre og de ikke ser meg IRL. Jeg vil tro det er vanskeligere å oppdage forverring når man aldri møter en person fysisk i alle fall? Eller hva tror du/dere?

Anonymkode: 85c12...ffc

Jeg skjønner ikke at du vil gamble med deg selv og dine foreldre på denne måten.

Anonymkode: 6a1ef...14e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner ikke at du vil gamble med deg selv og dine foreldre på denne måten.

Anonymkode: 6a1ef...14e

Det er vel redselen jeg har for å bli brukt tvang mot som gjør meg villig til det? Det var den første tanken som kommer opp i hodet som forklaring når jeg leste spørsmålet ditt i alle fall.

Anonymkode: 85c12...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er vel redselen jeg har for å bli brukt tvang mot som gjør meg villig til det? Det var den første tanken som kommer opp i hodet som forklaring når jeg leste spørsmålet ditt i alle fall.

Anonymkode: 85c12...ffc

Du kan vel unngå tvang hvis du samarbeider?

Anonymkode: 6a1ef...14e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan vel unngå tvang hvis du samarbeider?

Anonymkode: 6a1ef...14e

Jeg har dårlige erfaringer med det også skjønner du dessverre. Jeg har opplevd å bli innlagt helt frivillig men så endte det likevel opp med at jeg ble overført til tvang og ble holdt fast og tvangsmedisinert hver eneste dag i over en uke da før det gikk over til en gang i måneden. Og det selv om jeg ikke en gang gjorde motstand. Jeg sa bare verbalt at jeg ikke ville. De holdt faktisk så hardt at jeg fikk blåmerker også, og presset hodet mitt så hardt ned i senga at jeg slet med å få puste... Det opplevdes ikke noe greit.

Anonymkode: 85c12...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har dårlige erfaringer med det også skjønner du dessverre. Jeg har opplevd å bli innlagt helt frivillig men så endte det likevel opp med at jeg ble overført til tvang og ble holdt fast og tvangsmedisinert hver eneste dag i over en uke da før det gikk over til en gang i måneden. Og det selv om jeg ikke en gang gjorde motstand. Jeg sa bare verbalt at jeg ikke ville. De holdt faktisk så hardt at jeg fikk blåmerker også, og presset hodet mitt så hardt ned i senga at jeg slet med å få puste... Det opplevdes ikke noe greit.

Anonymkode: 85c12...ffc

Så mine erfaringer tilsier at det aller beste er å holde seg så langt unna helsevesenet som mulig.

Anonymkode: 85c12...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så mine erfaringer tilsier at det aller beste er å holde seg så langt unna helsevesenet som mulig.

Anonymkode: 85c12...ffc

Jeg forstår at det var en skremmende opplevelse, men jeg tror ikke isolering vil hjelpe. I verste fall kan det trigge bekymringsmelding fra dine foreldre som kan føre til ny runde tvang.

Anonymkode: 6a1ef...14e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår at det var en skremmende opplevelse, men jeg tror ikke isolering vil hjelpe. I verste fall kan det trigge bekymringsmelding fra dine foreldre som kan føre til ny runde tvang.

Anonymkode: 6a1ef...14e

Men jeg tror ikke det å ikke isolere seg vil hjelpe heller egentlig? Så da føles det logisk ut for meg å ta det valget jeg tenker kan hjelpe meg best i å unngå tvang: Altså å holde meg unna. Om du skjønner?

Anonymkode: 85c12...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men jeg tror ikke det å ikke isolere seg vil hjelpe heller egentlig? Så da føles det logisk ut for meg å ta det valget jeg tenker kan hjelpe meg best i å unngå tvang: Altså å holde meg unna. Om du skjønner?

Anonymkode: 85c12...ffc

Da får du bare håpe at valget ditt ikke fører til økt bekymring hos dine foreldre, forverring av egen tilstand og, i verste fall, bekymringsmelding fra dine foreldre.

Anonymkode: 6a1ef...14e

[Kayia]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det at jeg skulle få det verre er jo ikke helt sikkert, og om det skulle skje at jeg fikk det verre så er det jo rett ikke sikkert at mine foreldre får det med seg? Forhåpentligvis ikke, ettersom vi da har lite kontakt med hverandre og de ikke ser meg IRL. Jeg vil tro det er vanskeligere å oppdage forverring når man aldri møter en person fysisk i alle fall? Eller hva tror du/dere?

Det er her jeg tror du tenker feil. Om du uteblig helg etter helg når "det vanlige" er at dere møtes vil de nok skjønne at noe ikke er ok, og begynne å lure på hva, samt bekymre seg. 

Du sa tidligere at de er fornuftige folk, så hva med å bryte mønsteret ditt og gi dem tillitt til at de tåler å stå i at du sliter? Og - som også Frosken sier - la dem bidra til at du får det best mulig? 

Jeg tror at sjansen for å møte behandlingssystemet på en dårlig måte øker om du isolerer deg og utsetter å ta tak i ting på en god måte. Jeg tror du øker sjansen for å få en positiv opplevelse av behandlingssystemet - samt lengde på forløp - om du er åpen mens du ennå har kontroll. 

[AnonymBruker]

Kayia skrev (1 minutt siden):

Det er her jeg tror du tenker feil. Om du uteblig helg etter helg når "det vanlige" er at dere møtes vil de nok skjønne at noe ikke er ok, og begynne å lure på hva, samt bekymre seg. 

Du sa tidligere at de er fornuftige folk, så hva med å bryte mønsteret ditt og gi dem tillitt til at de tåler å stå i at du sliter? Og - som også Frosken sier - la dem bidra til at du får det best mulig? 

Jeg tror at sjansen for å møte behandlingssystemet på en dårlig måte øker om du isolerer deg og utsetter å ta tak i ting på en god måte. Jeg tror du øker sjansen for å få en positiv opplevelse av behandlingssystemet - samt lengde på forløp - om du er åpen mens du ennå har kontroll. 

Ja, jeg er åpen for at jeg kan tenke feil altså. Jeg skjønner godt det kan skje at de vil skjønne at noe ikke er ok dersom det blir slik at jeg ikke besøker dem på mange helger fremover nå. Moren min var her for øvrig akkurat nå nettopp hjemme hos meg nå. Jeg visste ikke at hun skulle komme og vi hadde ingen avtale, hun ringte bare og vekte meg og sa hun ønsket å komme med noe lunsj/frokost til oss. Vi hadde vel en fin samtale for så vidt. Hun spurte hvordan det gikk og jeg sa da greit, tror ikke hun mistenkte noe. Men det er jo vanskelig å si for meg egentlig kanskje. Mange har jo sine tanker om ting som de aldri deler, så man vet aldri sikkert hvilke tanker de sitter med innerst inne.

Ja. Jeg burde kanskje forsøke å snu det og bryte mønsteret mitt og gi dem mer tillitt og begynne å være mer åpen. Jeg vet bare ikke om jeg tør? Jeg vet ikke helt jeg. Jeg må bare si at det er veldig ulikt familien min å være åpen og ærlig. Vi holder stort sett alt personlig for oss selv. De er altså slik mot meg også altså, forteller aldri noe. Og det gjør det vanskeligere for meg å være den ene som skal legge mine byrder og det jeg sliter med over på dem, når de aldri deler noe med meg.

Det kan godt hende det er som du sier at sjansen for å møte behandlingssystemet på en dårlig måte øker for meg når jeg isolerer meg og utsetter å ta tak, det skal jeg være åpen for å tro. Selv om det føles tryggest å bare være helt for seg selv og deale med alt alene.

Anonymkode: 85c12...ffc

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg skjønner ikke at du vil gamble med deg selv og dine foreldre på denne måten.

Dette har ingenting med gambling å gjøre. I beste fall er det en avsporing fra tema. Voksne mennesker gjør akkurat som de vil.

[Kayia]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Moren min var her for øvrig akkurat nå nettopp hjemme hos meg nå. Jeg visste ikke at hun skulle komme og vi hadde ingen avtale, hun ringte bare og vekte meg og sa hun ønsket å komme med noe lunsj/frokost til oss. Vi hadde vel en fin samtale for så vidt. Hun spurte hvordan det gikk og jeg sa da greit, tror ikke hun mistenkte noe. 

Anonymkode: 85c12...ffc

Jeg tenker heller at hun mistenker noe, og derfor kom innom til tross for at dette ikke er vanlig eller avtalt. 

Jeg tror også at mistanken ble forsterket ved at hun vekket deg når klokken er langt på dag.

Jeg ville aldri kommet hjem til min jr midt i arbeidstiden uten avtale om jeg ikke hadde en mistanke om at det var noe ugreit, og om jeg fant han sovende etter lunsjtid ville jeg tenkt at jeg fikk bekreftet at noe var galt.

Endret 8. januar av Kayia

[AnonymBruker]

Kayia skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker heller at hun mistenker noe, og derfor kom innom til tross for at dette ikke er vanlig eller avtalt. 

Jeg tror også at mistanken ble forsterket ved at hun vekket deg når klokken er langt på dag.

Jeg ville aldri kommet hjem til min jr midt i arbeidstiden uten avtale om jeg ikke hadde en mistanke om at det var noe ugreit, og om jeg fant han sovende etter lunsjtid ville jeg tenkt at det var noe galt.

Jeg burde sikkert nevnt at det er vanlig for henne å bare ringe rett før hun kommer, hun er ikke så god på å lage avtaler for å si det sånn. Hehe. Det er også vanlig for meg at jeg sover til langt på dag de dagene jeg ikke er på jobb (jeg er ufør og jobber dermed redusert). Jeg står selvfølgelig opp tidlig om jeg har en avtale og skal noe en dag, men utenom det sover jeg stort sett så lenge jeg klarer har jeg fri. Jeg har alltid vært slik, uavhengig av hvor frisk eller dårlig jeg er. Så jeg HÅPER hun ikke mistenker noe.

Anonymkode: 85c12...ffc

[Glitter]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jo, det kan jo så for så vidt hende at de blir bekymret dersom jeg plutselig ikke lenger kommer på besøk og har masse unnskyldninger for det, eller det kan jo faktisk også hende att de ser på som disse unnskyldningene som plausible og godtar dem? Det at jeg skulle få det verre er jo ikke helt sikkert, og om det skulle skje at jeg fikk det verre så er det jo rett ikke sikkert at mine foreldre får det med seg? Forhåpentligvis ikke, ettersom vi da har lite kontakt med hverandre og de ikke ser meg IRL. Jeg vil tro det er vanskeligere å oppdage forverring når man aldri møter en person fysisk i alle fall? Eller hva tror du/dere?

Anonymkode: 85c12...ffc

Vel, jeg som deg har foreldre som blir bekymret og ringer inn til legevakt, fastlegen, politi, eller bare låser seg inn i boligen min. 

Hvis jeg plutselig kun vil kommunisere på SMS og ikke på tlf så blir de på vakt. Hvis jeg endrer mønster i adferd som å avlyse samvær med ungene så blir de på vakt. Hvis jeg høres annerledes ut på TLF så blir de på vakt. De blir også på vakt hvis jeg plutselig begynner å sende flere meldinger av meg selv. Feks at jeg bedriver et prosjekt som å henge opp bilder eller sender bilde av flere antrekk jeg har kjøpt. 

Ikke i noen av disse situasjonene har de sett meg fysisk. Men dette er tegn på at jeg enten er dårlig i form at depresjon eller hypomani eller det er et tegn på aktiv rus. Eller enda verre begge deler. Jeg har mange ganger trekt meg unna de, for å skåne de og for å slippe mas for min egen del. Hver gang er det fare på færde (fære?) og før eller siden vil de iverksette tiltak. 

Derfor de siste par år eller så, så har jeg sluttet med mine forsøk på unnvikelse og forsøk på å "ikke skape bekymring". For de kjenner meg jo og har en slags sjette sans. Så jeg har tatt telefonen uansett om jeg har vært deprimert og suicidal, hypoman (da svarer jeg jo med glede da, ringer gjerne først noe som ellers skjer sjeldent), har havnet på sykehus pga selvskading, eller er på en snurr med rus. Bortsett fra enkelte tilfeller hvor jeg har blitt rusutløst psykotisk og kommet med den ene ille uttalelsen etter den andre slik at de har ringt politi så har den mer transparente "taktikken" ikke ført til mer bekymring og flere tiltak/telefoner til helse/blålys siden de har fått vite enda mer enn før. Tvert imot har de roet seg mer ned. De har prøvd å snakke meg til fornuft og sånt, men de har roet ned på å sette himmel og jord i bevegelse. Nå er foreldrene mine rolig da jeg har over tid vært stabil og rusfri i noen måneder, men hvis jeg nå skulle la vær å ta telefonen når de ringer og ikke svarer innen et par timer så vil uroen melde seg og det tar neppe mer enn én dag før de tror at jeg ruser meg eller er blitt plutselig psykisk dårlig. 

poenget med å fortelle dette er at ved å redusere kontakten, endre adferd (ikke komme på besøk, komme med masse unnskyldninger framfor å si sannheten, ringe legen på forhånd og si at de blir å ringe, men at det de sier ikke er sant) så skaper du MER mistanke og bekymring enn om du enten fortsetter å dra til de når det er helg eller du er ærlig på tlf at du har begynt å bli dårlig og at du derfor ikke har overskudd til å komme på besøk. Da kan du også som nevnt av andre, var det @Kayia? Bli enig om en avtale hvor dere snakker på tlf med et fast og hyppig dagsintervall og at du selv sender en E-konsultasjon til fastlegen for å fortelle at du begynner å føle deg dårlig, men at du ønsker å løse det uten innleggelse og de medisinene du har brukt. (Også vil jeg oppfordre deg til å si at du er likevel åpen for frivillige tiltak dersom formen fortsetter å utvikle seg, og at du kanskje kan komme på time i slutten av måneden, men at dersom dine foreldre observerer at du blir verre så er du villig til å komme inn før, men at per nå så håndterer du det på egenhånd). 

De blir bare MER bekymret av at du unngår de og det får motsatt effekt av hva som var hensikten. Nemlig at de melder bekymring framfor at dere har en dialog hvor dere kan drøfte i lag om du er behandlingstrengende. 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Så mine erfaringer tilsier at det aller beste er å holde seg så langt unna helsevesenet som mulig.

Anonymkode: 85c12...ffc

Men det paradoksale her er at adferden og taktikken du nå har vil med stor sannsynlighet nettopp føre til at helsevesenet blir involvert og evt tvinger seg på hvis du ikke vil samarbeide. 

Ved å være ryddig og informere om at nå er det sånn at du har begynt å føle deg dårlig, men at per nå ønsker du ikke begynne på medisiner igjen eller gå til behandling. Du vil erfare hvordan dette utvikler seg, men at du har kontakt med familie og du skal ta kontakt igjen ved videre forverring. 

Jeg tror, at det vil skape minst bekymring/tiltak ut fra de alternativene du har. 

Ble litt langt, men altså sånn du nå gjør vil bare trigge helsevesenet og foreldre mer enn om du stiller med åpne kort. 

[Kayia]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Vel, jeg som deg har foreldre som blir bekymret og ringer inn til legevakt, fastlegen, politi, eller bare låser seg inn i boligen min. 

Hvis jeg plutselig kun vil kommunisere på SMS og ikke på tlf så blir de på vakt. Hvis jeg endrer mønster i adferd som å avlyse samvær med ungene så blir de på vakt. Hvis jeg høres annerledes ut på TLF så blir de på vakt. De blir også på vakt hvis jeg plutselig begynner å sende flere meldinger av meg selv. Feks at jeg bedriver et prosjekt som å henge opp bilder eller sender bilde av flere antrekk jeg har kjøpt. 

Ikke i noen av disse situasjonene har de sett meg fysisk. Men dette er tegn på at jeg enten er dårlig i form at depresjon eller hypomani eller det er et tegn på aktiv rus. Eller enda verre begge deler. Jeg har mange ganger trekt meg unna de, for å skåne de og for å slippe mas for min egen del. Hver gang er det fare på færde (fære?) og før eller siden vil de iverksette tiltak. 

Derfor de siste par år eller så, så har jeg sluttet med mine forsøk på unnvikelse og forsøk på å "ikke skape bekymring". For de kjenner meg jo og har en slags sjette sans. Så jeg har tatt telefonen uansett om jeg har vært deprimert og suicidal, hypoman (da svarer jeg jo med glede da, ringer gjerne først noe som ellers skjer sjeldent), har havnet på sykehus pga selvskading, eller er på en snurr med rus. Bortsett fra enkelte tilfeller hvor jeg har blitt rusutløst psykotisk og kommet med den ene ille uttalelsen etter den andre slik at de har ringt politi så har den mer transparente "taktikken" ikke ført til mer bekymring og flere tiltak/telefoner til helse/blålys siden de har fått vite enda mer enn før. Tvert imot har de roet seg mer ned. De har prøvd å snakke meg til fornuft og sånt, men de har roet ned på å sette himmel og jord i bevegelse. Nå er foreldrene mine rolig da jeg har over tid vært stabil og rusfri i noen måneder, men hvis jeg nå skulle la vær å ta telefonen når de ringer og ikke svarer innen et par timer så vil uroen melde seg og det tar neppe mer enn én dag før de tror at jeg ruser meg eller er blitt plutselig psykisk dårlig. 

poenget med å fortelle dette er at ved å redusere kontakten, endre adferd (ikke komme på besøk, komme med masse unnskyldninger framfor å si sannheten, ringe legen på forhånd og si at de blir å ringe, men at det de sier ikke er sant) så skaper du MER mistanke og bekymring enn om du enten fortsetter å dra til de når det er helg eller du er ærlig på tlf at du har begynt å bli dårlig og at du derfor ikke har overskudd til å komme på besøk. Da kan du også som nevnt av andre, var det @Kayia? Bli enig om en avtale hvor dere snakker på tlf med et fast og hyppig dagsintervall og at du selv sender en E-konsultasjon til fastlegen for å fortelle at du begynner å føle deg dårlig, men at du ønsker å løse det uten innleggelse og de medisinene du har brukt. (Også vil jeg oppfordre deg til å si at du er likevel åpen for frivillige tiltak dersom formen fortsetter å utvikle seg, og at du kanskje kan komme på time i slutten av måneden, men at dersom dine foreldre observerer at du blir verre så er du villig til å komme inn før, men at per nå så håndterer du det på egenhånd). 

De blir bare MER bekymret av at du unngår de og det får motsatt effekt av hva som var hensikten. Nemlig at de melder bekymring framfor at dere har en dialog hvor dere kan drøfte i lag om du er behandlingstrengende. 

Men det paradoksale her er at adferden og taktikken du nå har vil med stor sannsynlighet nettopp føre til at helsevesenet blir involvert og evt tvinger seg på hvis du ikke vil samarbeide. 

Ved å være ryddig og informere om at nå er det sånn at du har begynt å føle deg dårlig, men at per nå ønsker du ikke begynne på medisiner igjen eller gå til behandling. Du vil erfare hvordan dette utvikler seg, men at du har kontakt med familie og du skal ta kontakt igjen ved videre forverring. 

Jeg tror, at det vil skape minst bekymring/tiltak ut fra de alternativene du har. 

Ble litt langt, men altså sånn du nå gjør vil bare trigge helsevesenet og foreldre mer enn om du stiller med åpne kort. 

Dett syns jeg var et veldig klokt innlegg!

[AnonymBruker]

Glitter skrev (14 minutter siden):

Vel, jeg som deg har foreldre som blir bekymret og ringer inn til legevakt, fastlegen, politi, eller bare låser seg inn i boligen min. 

Hvis jeg plutselig kun vil kommunisere på SMS og ikke på tlf så blir de på vakt. Hvis jeg endrer mønster i adferd som å avlyse samvær med ungene så blir de på vakt. Hvis jeg høres annerledes ut på TLF så blir de på vakt. De blir også på vakt hvis jeg plutselig begynner å sende flere meldinger av meg selv. Feks at jeg bedriver et prosjekt som å henge opp bilder eller sender bilde av flere antrekk jeg har kjøpt. 

Ikke i noen av disse situasjonene har de sett meg fysisk. Men dette er tegn på at jeg enten er dårlig i form at depresjon eller hypomani eller det er et tegn på aktiv rus. Eller enda verre begge deler. Jeg har mange ganger trekt meg unna de, for å skåne de og for å slippe mas for min egen del. Hver gang er det fare på færde (fære?) og før eller siden vil de iverksette tiltak. 

Derfor de siste par år eller så, så har jeg sluttet med mine forsøk på unnvikelse og forsøk på å "ikke skape bekymring". For de kjenner meg jo og har en slags sjette sans. Så jeg har tatt telefonen uansett om jeg har vært deprimert og suicidal, hypoman (da svarer jeg jo med glede da, ringer gjerne først noe som ellers skjer sjeldent), har havnet på sykehus pga selvskading, eller er på en snurr med rus. Bortsett fra enkelte tilfeller hvor jeg har blitt rusutløst psykotisk og kommet med den ene ille uttalelsen etter den andre slik at de har ringt politi så har den mer transparente "taktikken" ikke ført til mer bekymring og flere tiltak/telefoner til helse/blålys siden de har fått vite enda mer enn før. Tvert imot har de roet seg mer ned. De har prøvd å snakke meg til fornuft og sånt, men de har roet ned på å sette himmel og jord i bevegelse. Nå er foreldrene mine rolig da jeg har over tid vært stabil og rusfri i noen måneder, men hvis jeg nå skulle la vær å ta telefonen når de ringer og ikke svarer innen et par timer så vil uroen melde seg og det tar neppe mer enn én dag før de tror at jeg ruser meg eller er blitt plutselig psykisk dårlig. 

poenget med å fortelle dette er at ved å redusere kontakten, endre adferd (ikke komme på besøk, komme med masse unnskyldninger framfor å si sannheten, ringe legen på forhånd og si at de blir å ringe, men at det de sier ikke er sant) så skaper du MER mistanke og bekymring enn om du enten fortsetter å dra til de når det er helg eller du er ærlig på tlf at du har begynt å bli dårlig og at du derfor ikke har overskudd til å komme på besøk. Da kan du også som nevnt av andre, var det @Kayia? Bli enig om en avtale hvor dere snakker på tlf med et fast og hyppig dagsintervall og at du selv sender en E-konsultasjon til fastlegen for å fortelle at du begynner å føle deg dårlig, men at du ønsker å løse det uten innleggelse og de medisinene du har brukt. (Også vil jeg oppfordre deg til å si at du er likevel åpen for frivillige tiltak dersom formen fortsetter å utvikle seg, og at du kanskje kan komme på time i slutten av måneden, men at dersom dine foreldre observerer at du blir verre så er du villig til å komme inn før, men at per nå så håndterer du det på egenhånd). 

De blir bare MER bekymret av at du unngår de og det får motsatt effekt av hva som var hensikten. Nemlig at de melder bekymring framfor at dere har en dialog hvor dere kan drøfte i lag om du er behandlingstrengende. 

Men det paradoksale her er at adferden og taktikken du nå har vil med stor sannsynlighet nettopp føre til at helsevesenet blir involvert og evt tvinger seg på hvis du ikke vil samarbeide. 

Ved å være ryddig og informere om at nå er det sånn at du har begynt å føle deg dårlig, men at per nå ønsker du ikke begynne på medisiner igjen eller gå til behandling. Du vil erfare hvordan dette utvikler seg, men at du har kontakt med familie og du skal ta kontakt igjen ved videre forverring. 

Jeg tror, at det vil skape minst bekymring/tiltak ut fra de alternativene du har. 

Ble litt langt, men altså sånn du nå gjør vil bare trigge helsevesenet og foreldre mer enn om du stiller med åpne kort. 

Tusen takk for at du deler av din egne erfaringer, jeg setter pris på åpenheten din. Det er bra å høre at de har roet seg ned etter at du ble mer transparent overfor dem. Nå høres dine foreldre litt mer ekstreme ut enn mine da. Eller, ekstrem blir kanskje litt feil ord å bruke her. Men jeg har tenkt lenge på det nå og jeg klarer ikke å komme på noe bedre ord å bruke dessverre. Hjernen min samarbeider ikke helt for tiden dessverre. Men du skjønner kanskje konseptet i det jeg forsøker å si likevel? At det skal mer til før mine foreldre ringer inn bekymring enn det det gjorde for dine foreldre før. For jeg har vel når jeg tenker meg om og er helt ærlig vært ganske så dårlig de gangene de har ringt inn bekymringsmelding på meg.

Det var en god ide det du beskriver med å sende e-konsultasjon til fastlegen. Jeg skal tenke litt på det, så får jeg se hva jeg gjør. Kanskje greit å være føre var? Eller hva det nå er en sier i slike situasjoner? (Igjen, hjernen min henger ikke helt med for tiden).

Anonymkode: 85c12...ffc

[psykedeliker]

Kayia skrev (20 minutter siden):

Dett syns jeg var et veldig klokt innlegg!

Det sier mest om deg.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk for at du deler av din egne erfaringer, jeg setter pris på åpenheten din. Det er bra å høre at de har roet seg ned etter at du ble mer transparent overfor dem. Nå høres dine foreldre litt mer ekstreme ut enn mine da. Eller, ekstrem blir kanskje litt feil ord å bruke her. Men jeg har tenkt lenge på det nå og jeg klarer ikke å komme på noe bedre ord å bruke dessverre. Hjernen min samarbeider ikke helt for tiden dessverre. Men du skjønner kanskje konseptet i det jeg forsøker å si likevel? At det skal mer til før mine foreldre ringer inn bekymring enn det det gjorde for dine foreldre før. For jeg har vel når jeg tenker meg om og er helt ærlig vært ganske så dårlig de gangene de har ringt inn bekymringsmelding på meg.

Det var en god ide det du beskriver med å sende e-konsultasjon til fastlegen. Jeg skal tenke litt på det, så får jeg se hva jeg gjør. Kanskje greit å være føre var? Eller hva det nå er en sier i slike situasjoner? (Igjen, hjernen min henger ikke helt med for tiden).

Anonymkode: 85c12...ffc

Jo jeg skjønner hva du mener tror jeg. At dine foreldre har ikke blandet seg såpass mye som mine har gjort. Foreldrene mine fikk skikkelig skrekken i seg og opptrådte til tider overilt. Men kan ikke klandre dem. 

Uansett vedrørende bekymring så vil jeg tro det likevel har samme effekt dette med å trekke seg unna, late som, komme med unnskyldninger og lyve kontra å være åpen og inkluderende i hva som foregår. Det ene skaper usikkerhet og er fritt fram for erfaringsbasert fantasi som vokser i alle retninger. Det andre gir potensielt mer forsikring/kontroll og tillit til at du sier ifra hvis du faktisk blir verre. Dine foreldre venter kanskje lenger før de velger å melde inn bekymring (moren din kom jo i dag da?) enn hva mine pleide før, men graden av bekymring for sitt barn og behov for å ha kontakt og bli involvert i hvordan du faktisk har det er neppe så ulik. 

Jeg tenker det er kjempebra og en styrke å informere fastlegen om status quo. Det viser innsikt i egen sykdom og at du har en kriseplan du lover å følge skulle din tilstand forverres. Det er mye bedre å ha fastlegen din "in the loop" med intensjon om frivillig samarbeid skulle du bli verre enn å være sta og nekte dialog eller å følge det legen vurderer er nødvendige tiltak. Sistnevnte øker sjansen for tvang som du sier du er redd for i mye større grad enn om du er åpen, informerende og villig til å motta hjelp. 

Du må tenke på hva er det du ikke vil. Det er å skape bekymring med konsekvenser det kan medføre som uanmeldt besøk fra foreldre, varsling til fastlegen og i verste fall tvangsinnleggelse. For å unngå det må du ikke ha en adferd/væremåte som trigger nettopp dette. For sånn som jeg ser det vil din intensjon med å trekke deg tilbake og være uærlig osv ha motsatt effekt. 

Var litt vanskelig å få fram det jeg tenker om planene dine og hvordan det sannsynligvis paradoksalt nok øker sannsynligheten for det du nettopp vil unngå. Altså det paradoksale er at du planlegger en tilbaketrekking fordi du er redd for å bli innlagt også er det nettopp din adferd med tilbaketrekking som vil føre til at det kanskje ender med faktisk å skje. Du sier du ikke vil at det blir bekymring og tvang, men du handler på en måte som fører deg nærmere den retningen enn lenger ifra. Blir litt som at man er redd for giftemål og barn, men likevel så frir man til kjæresten og har sex uten kondom. 😛

Tenk på hva som tar deg i retning dit du vil, og hva som fører deg dit du ikke vil. Og da med tanke på hvordan påvirker dine valg og dine handlinger omgivelsene dine sine reaksjoner. Du kan ikke nødvendigvis unngå helt å bli verre slik det er blitt nå, men det er ting du kan gjøre som øker eller minsker sjansen for å bli dårligere, og du kan påvirke hvordan omgivelsene dine møter deg på det eller reagerer.

Og det å opprettholde kontakt med familien din og helst helsevesenet så du ikke går rundt alene og isolert er noe du kan gjøre for å minske sjansen for at du fortsetter å bli verre. Hvis du klarer å stoppe denne selvsaboteringen. De fleste, om ikke alle psykiske lidelser blir forverret av isolasjon. Og siden du ikke vil bli tvangsinnlagt er det kontraproduktivt å gå i isolasjon med forverring som overveiende sannsynlig resultat. 

Beklager for at jeg ikke greide å kortfatte dette. Har fulgt deg i noen tråder og du treffer en nerve i meg, så jeg vil så gjerne hjelpe deg. Som et likemenneske i den forstand at jeg også har/har hatt en stor selvsabotør i meg. Sterkere enn min vilje/evne til å gå i retning "bedringens vei" på stolpen med skilt over retninger i livet. Jeg har ufrivillig&frivillig gått i retningen smerte og selvdestruksjon. Uten vite hvordan snu. Men det går å snu og ta en annen retning. Det er skummelt og det gjør vondt, men det går. Og av og til faller man tilbake, men man trenger ikke å kjøre løpet ut da. Man kan stoppe og snu. Gå tilbake til skiltet "jeg vil gjøre det som er bra for meg", også begynne å spørre seg selv om det en gjør nå fører en i retning mot eller fra målet om å gjøre gode valg for seg selv. Ja. Ble litt metaforer der. Men jeg vil deg vel. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (19 timer siden):

Jo jeg skjønner hva du mener tror jeg. At dine foreldre har ikke blandet seg såpass mye som mine har gjort. Foreldrene mine fikk skikkelig skrekken i seg og opptrådte til tider overilt. Men kan ikke klandre dem. 

Uansett vedrørende bekymring så vil jeg tro det likevel har samme effekt dette med å trekke seg unna, late som, komme med unnskyldninger og lyve kontra å være åpen og inkluderende i hva som foregår. Det ene skaper usikkerhet og er fritt fram for erfaringsbasert fantasi som vokser i alle retninger. Det andre gir potensielt mer forsikring/kontroll og tillit til at du sier ifra hvis du faktisk blir verre. Dine foreldre venter kanskje lenger før de velger å melde inn bekymring (moren din kom jo i dag da?) enn hva mine pleide før, men graden av bekymring for sitt barn og behov for å ha kontakt og bli involvert i hvordan du faktisk har det er neppe så ulik. 

Jeg tenker det er kjempebra og en styrke å informere fastlegen om status quo. Det viser innsikt i egen sykdom og at du har en kriseplan du lover å følge skulle din tilstand forverres. Det er mye bedre å ha fastlegen din "in the loop" med intensjon om frivillig samarbeid skulle du bli verre enn å være sta og nekte dialog eller å følge det legen vurderer er nødvendige tiltak. Sistnevnte øker sjansen for tvang som du sier du er redd for i mye større grad enn om du er åpen, informerende og villig til å motta hjelp. 

Du må tenke på hva er det du ikke vil. Det er å skape bekymring med konsekvenser det kan medføre som uanmeldt besøk fra foreldre, varsling til fastlegen og i verste fall tvangsinnleggelse. For å unngå det må du ikke ha en adferd/væremåte som trigger nettopp dette. For sånn som jeg ser det vil din intensjon med å trekke deg tilbake og være uærlig osv ha motsatt effekt. 

Var litt vanskelig å få fram det jeg tenker om planene dine og hvordan det sannsynligvis paradoksalt nok øker sannsynligheten for det du nettopp vil unngå. Altså det paradoksale er at du planlegger en tilbaketrekking fordi du er redd for å bli innlagt også er det nettopp din adferd med tilbaketrekking som vil føre til at det kanskje ender med faktisk å skje. Du sier du ikke vil at det blir bekymring og tvang, men du handler på en måte som fører deg nærmere den retningen enn lenger ifra. Blir litt som at man er redd for giftemål og barn, men likevel så frir man til kjæresten og har sex uten kondom. 😛

Tenk på hva som tar deg i retning dit du vil, og hva som fører deg dit du ikke vil. Og da med tanke på hvordan påvirker dine valg og dine handlinger omgivelsene dine sine reaksjoner. Du kan ikke nødvendigvis unngå helt å bli verre slik det er blitt nå, men det er ting du kan gjøre som øker eller minsker sjansen for å bli dårligere, og du kan påvirke hvordan omgivelsene dine møter deg på det eller reagerer.

Og det å opprettholde kontakt med familien din og helst helsevesenet så du ikke går rundt alene og isolert er noe du kan gjøre for å minske sjansen for at du fortsetter å bli verre. Hvis du klarer å stoppe denne selvsaboteringen. De fleste, om ikke alle psykiske lidelser blir forverret av isolasjon. Og siden du ikke vil bli tvangsinnlagt er det kontraproduktivt å gå i isolasjon med forverring som overveiende sannsynlig resultat. 

Beklager for at jeg ikke greide å kortfatte dette. Har fulgt deg i noen tråder og du treffer en nerve i meg, så jeg vil så gjerne hjelpe deg. Som et likemenneske i den forstand at jeg også har/har hatt en stor selvsabotør i meg. Sterkere enn min vilje/evne til å gå i retning "bedringens vei" på stolpen med skilt over retninger i livet. Jeg har ufrivillig&frivillig gått i retningen smerte og selvdestruksjon. Uten vite hvordan snu. Men det går å snu og ta en annen retning. Det er skummelt og det gjør vondt, men det går. Og av og til faller man tilbake, men man trenger ikke å kjøre løpet ut da. Man kan stoppe og snu. Gå tilbake til skiltet "jeg vil gjøre det som er bra for meg", også begynne å spørre seg selv om det en gjør nå fører en i retning mot eller fra målet om å gjøre gode valg for seg selv. Ja. Ble litt metaforer der. Men jeg vil deg vel. 

Aller først vil jeg bare si takk for at du tar deg tid til å skrive så langt svar tilbake, jeg setter pris på det det skal du vite.

Ja, det var det med at mine foreldre ikke har blandet seg like mye som dine som jeg tenkte på å forsøkte formulere. Jeg tror de er litt redde for å gjøre noe feil, hvis ikke hadde de nok vært mye mer på og ringt inn flere bekymringsmeldinger, tror jeg.

Det er nok kanskje en styrke det å informere fastlegen innser jeg nå når jeg leser det som du skriver. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg har vært så sta tidligere og helst nektet hjelp i ett ønske om å skulle klare meg alene. Det fungerer jo stort sett dårlig egentlig, eller det har fungert dårlig de gangene jeg har blitt syk og dårlig og måttet ty til det. 

Det går helt fint at du ikke klarte å kortfatte det du skriver, jeg ser bare det beste i det og setter bare pris på at du har tatt deg så mye tid til å svare meg egentlig. Ellers litt skummelt å bli gjenkjent ut i fra de andre trådene som jeg også har skrevet. Men det er vel  bare sånn når man skriver på forum, til tross for at man forsøker å være anonym. Hehe.

Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å velge å være helt direkte ærlig med mine foreldre, men jeg skal nok klare å unngå å lyve tenker jeg. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå for hva jeg skal/burde gjøre ift å på eget initiativ gå til fastlegen og ikke, og det å involvere mine foreldre mtp det å være ærlig med dem eller ikke. Men jeg ser helt klart i større grad fordelen med å gjøre det fremfor det jeg gjorde tidligere. Er bare at jeg er så vandt til å holde alt for meg selv og "kjempe imot" at det blir litt av en omstilling for meg.

Anonymkode: 85c12...ffc

[Glitter]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Aller først vil jeg bare si takk for at du tar deg tid til å skrive så langt svar tilbake, jeg setter pris på det det skal du vite.

Ja, det var det med at mine foreldre ikke har blandet seg like mye som dine som jeg tenkte på å forsøkte formulere. Jeg tror de er litt redde for å gjøre noe feil, hvis ikke hadde de nok vært mye mer på og ringt inn flere bekymringsmeldinger, tror jeg.

Det er nok kanskje en styrke det å informere fastlegen innser jeg nå når jeg leser det som du skriver. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg har vært så sta tidligere og helst nektet hjelp i ett ønske om å skulle klare meg alene. Det fungerer jo stort sett dårlig egentlig, eller det har fungert dårlig de gangene jeg har blitt syk og dårlig og måttet ty til det. 

Det går helt fint at du ikke klarte å kortfatte det du skriver, jeg ser bare det beste i det og setter bare pris på at du har tatt deg så mye tid til å svare meg egentlig. Ellers litt skummelt å bli gjenkjent ut i fra de andre trådene som jeg også har skrevet. Men det er vel  bare sånn når man skriver på forum, til tross for at man forsøker å være anonym. Hehe.

Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å velge å være helt direkte ærlig med mine foreldre, men jeg skal nok klare å unngå å lyve tenker jeg. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå for hva jeg skal/burde gjøre ift å på eget initiativ gå til fastlegen og ikke, og det å involvere mine foreldre mtp det å være ærlig med dem eller ikke. Men jeg ser helt klart i større grad fordelen med å gjøre det fremfor det jeg gjorde tidligere. Er bare at jeg er så vandt til å holde alt for meg selv og "kjempe imot" at det blir litt av en omstilling for meg.

Anonymkode: 85c12...ffc

Ja du får tenke på hvordan du vil angripe situasjonen. Forhåpentligvis blir du ikke dårligere.