Kan mange års psykisk lidelse ødelegge en som person?

[Glitter]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Leit å høre dere som har slitt psykisk lenge og som føler at "livet er ødelagt" Jeg har selv slitt lenge, med tunge depresjoner over en lang periode, mye angst og sel følgelig har dette preget meg.

Ville jeg vært det foruten? Selvfølgelig! Tror ingen vil velge sykdom, det være seg psykisk eller fysisk. Har jeg lært noe av det? Absolutt! Det viktigste er kanskje det med å akseptere at det er slik og at ikke alt ble som man så for seg når man var yngre. Jeg må ta mer hensyn til meg selv. Jeg kan ikke gjøre alt. Jeg må hente meg inn mer. Å når jeg får symptomer så må det jobbes med.

Men jeg vil ikke si at livet mitt er ødelagt. Heller at det har blitt endret.

Jeg har virkelig lært meg å sette meg selv først. Det er det mange som ikke lærer. Det bidrar til mindre stress og flere gode eller greie dager. Stort sett.

Anonymkode: 9d5b6...faa

Jeg vil heller ikke si at livet er direkte ødelagt, men jeg har jo falt ut av jobb, ikkr hatt barna boende hos meg siden 2016 hvor han yngste ikke var to år en gang, jeg fikk et alvorlig rusproblem og jeg har falt helt ut av samfunnet. 

Prøver å komme meg tilbake nå, men det er veldig mye jeg ikke får tilbake, og jeg vil nok aldri få normal arbeidskapasitet igjen, samt at jeg har bare fått en grunnleggende følelse om at ting er et ork. Må jobbe veldig hardt for å finne noen form for engasjement osv. 

Livet er likevel ikke direkte ødelagt. Jeg har jo mye som er bra også. Spesielt nå som jeg er bedre medisinert og ikke blir kjempedårlig når jeg har sykdomsfaser. Jeg blir fortsatt dårlig, men ikke like mye og kommet raskere på beina. 

[Kayia]

Vhanja skrev (På 19.1.2024 den 18.59):

Ja, jeg lever i luksus hver dag. Gullmynter regner ned på meg og jeg føler meg fantastisk.

For om man har "god psykisk helse" så betyr jo det at man føler seg enestående hver eneste dag resten av livet. 

Nettopp! Og, også vi uten kroniske sykdommer, psykiske som somatiske, endres jo av hendelser i livet. Mitt søskenbarn feks har mistet to av tre barn, ett når barnet var 2 og ett når barnet var 18. Eksens søskenbarn datt ned fra en høyde på gården sin for 10 år siden og ble lam fra halsen og ned. Han er bundet til rullestolen og har sikkert hatt 100 inngrep etter ulykken. Klart det har endret dem for alltid, og klart alle dager ikke er gode. Men ødelagt er de ikke, og de lever ikke livet som om det er meningsløst eller ødelagt selv om det ble veldig annerledes veldig brutalt og veldig plutselig. 

Sånn er det for oss alle, vi endres både på godt og vondt basert på det som skjer i og utenfor kroppen. Å tenke på det som «ødelagt» høres lite konstruktivt ut, man kan alltid velge å gjøre det beste ut av det. 

[Glitter]

Kayia skrev (17 minutter siden):

Nettopp! Og, også vi uten kroniske sykdommer, psykiske som somatiske, endres jo av hendelser i livet. Mitt søskenbarn feks har mistet to av tre barn, ett når barnet var 2 og ett når barnet var 18. Eksens søskenbarn datt ned fra en høyde på gården sin for 10 år siden og ble lam fra halsen og ned. Han er bundet til rullestolen og har sikkert hatt 100 inngrep etter ulykken. Klart det har endret dem for alltid, og klart alle dager ikke er gode. Men ødelagt er de ikke, og de lever ikke livet som om det er meningsløst eller ødelagt selv om det ble veldig annerledes veldig brutalt og veldig plutselig. 

Sånn er det for oss alle, vi endres både på godt og vondt basert på det som skjer i og utenfor kroppen. Å tenke på det som «ødelagt» høres lite konstruktivt ut, man kan alltid velge å gjøre det beste ut av det. 

Mente mer om det kan skape varige handicap/endringer i personligheten, ikke at absolutt alt er ødelagt eller at en ikke gjør det beste ut av det. 

Det er veldig frustrerende å kjenne på at selv i stabil og "frisk" fase så er en blitt en stor reduksjon i forhold til hvordan en var. Fortsatt betyr det ikke at jeg ikke gjør det beste ut av det. Vil jo si jeg har gjort en helomvending de siste månedene og det hadde jeg ikke kunnet gjøre hvis jeg kun så det negative i situasjonen. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (11 minutter siden):

Det er veldig frustrerende å kjenne på at selv i stabil og "frisk" fase så er en blitt en stor reduksjon i forhold til hvordan en var. 

Jeg er ikke psykolog men... Kanskje dette er noe du skal/bør ta opp i neste time?

Kjenner deg ikke, men sett at dette ofte går igjen i denne tråden. Virker som om du lever mer i fortiden enn her og nå/fremtiden?

Anonymkode: 9d5b6...faa

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er ikke psykolog men... Kanskje dette er noe du skal/bør ta opp i neste time?

Kjenner deg ikke, men sett at dette ofte går igjen i denne tråden. Virker som om du lever mer i fortiden enn her og nå/fremtiden?

Anonymkode: 9d5b6...faa

Jeg går ikke terapi. 

Men nei, jeg lever for det meste her og nå for tiden. Og her og nå er blant annet at jeg kjenner på hvordan mange år med mye psykisk sykdom har endret meg. Slik som funksjonsnivå og engasjement for mine omgivelser. Tenker lite på det som har vært.