Ensomhetsfølelse

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på en slag ensomhetsfølelse, som om jeg mangler noe i livet. Jeg har vært deprimert en stund, men det er først nå i  siste jeg har begynt å kjenne på dette. Min mor har også begynt å ringe sjeldnere, og kommer sjeldnere på besøk, selvom vi bor noen minutter fra hverandre. Det er jeg som ringer henne mest. Det kan gå 1,5 uker mellom vi snakkes. Før ringte hun flere ganger i uka. Føler meg litt avvist, samtidig er jeg usikker på om det er sinnsstemningen min som gjør at jeg kjenner så mye på det. 

Noen råd?

Anonymkode: 21261...a2e

[Trinity80]

Ensomhetsfølelse er ikke ensomhet. Kjenner du på følelsen eller er du faktisk ensom?

Har du kun kontakt med moren din, siden så mye står og faller på henne?

Ofte så manifesterer vi følelse som fakta, og det er litt viktig å skille mellom disse to - spesielt når man skal avgjøre om ting faktisk er som man tror. 

[Kashmir-]

Kanskje moren din ventet nettopp på dette at du skulle ringe henne, og ikke omvendt? 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (40 minutter siden):

Ensomhetsfølelse er ikke ensomhet. Kjenner du på følelsen eller er du faktisk ensom?

Har du kun kontakt med moren din, siden så mye står og faller på henne?

Ofte så manifesterer vi følelse som fakta, og det er litt viktig å skille mellom disse to - spesielt når man skal avgjøre om ting faktisk er som man tror. 

Tror det er mer en ensomhetsfølelse. Jeg har anledning til å treffe (3-4) andre, men det er henne jeg "trenger" eller av en eller annen grunn føler meg sviktet av. Det er ikke sikkert at det er rasjonelt, eller om det bare er jeg som er depresiv. Jeg har holdt på å ringe til noen flere ganger i dag, men så får jeg en vondt følelse rett før jeg skal taste nummeret, tenker at, nei det er ikke vits. Vanskelig å forklare. Er bare så trist og føler meg forlatt

Anonymkode: 21261...a2e

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (45 minutter siden):

Kanskje moren din ventet nettopp på dette at du skulle ringe henne, og ikke omvendt? 

Skjønner, men det er jeg som har ringt for det meste.

Anonymkode: 21261...a2e

[Babette]

Trinity80 skrev (1 time siden):

Ensomhetsfølelse er ikke ensomhet. Kjenner du på følelsen eller er du faktisk ensom?

Har du kun kontakt med moren din, siden så mye står og faller på henne?

Ofte så manifesterer vi følelse som fakta, og det er litt viktig å skille mellom disse to - spesielt når man skal avgjøre om ting faktisk er som man tror. 

Ensomhet en subjektiv opplevelse. En kan være alene uten å være ensom, og en kan føle seg ensom selv med andre mennesker rundt seg. 

Det går altså ikke an for andre å peke på en person og si at han eller hun er faktisk ensom. Det er deres egen opplevelse som defnerer dette.

[Trinity80]

Babette skrev (1 time siden):

Ensomhet en subjektiv opplevelse. En kan være alene uten å være ensom, og en kan føle seg ensom selv med andre mennesker rundt seg. 

Det går altså ikke an for andre å peke på en person og si at han eller hun er faktisk ensom. Det er deres egen opplevelse som defnerer dette.

Limer like så greit resten av linjene du kopierte fra SNL😅 Løsningen lå i det du ikke limte inn  

Ensomhet kan forstås som et signal om at en bør finne tilbake til flokken. 

 

[Alba]

Ensomhet er grusomt. Er ensom hele tiden og det er ikke noe grei følelse.

[Babette]

Trinity80 skrev (40 minutter siden):

Limer like så greit resten av linjene du kopierte fra SNL😅 Løsningen lå i det du ikke limte inn  

Ensomhet kan forstås som et signal om at en bør finne tilbake til flokken. 

 

Ja jeg så det som sto om å likestille ensomhet med sult som et signal om at det er på tide å spise, dvs. ensomhet som et signal om at en bør finne tilbake til flokken.  Og som en definisjon er dette treffende, for det er vel slik vi oppfatter ensomheten, at vi lengter til flokken, til noen å høre sammen med?

 Men du kan være like ensom midt i flokken.  Eller familien. Eller andre mennesker som omgir deg. Eller parforholdet - stor eller liten flokk. Løsningen ligger heller i relasjoner og tilknytning.

I ditt første innlegg skrev du at det er forskjell på ensomhetsfølelse og ensomhet. Det er det ikke, og det var derfor jeg siterte fra leksikon. Ensomhet er en følelse, ikke en faktisk tilstand.  Du kan plassere to mennesker i hver sin isolerte tilværelse, der den ene er ensom og den andre ikke.

Endret 24. januar av Babette

[Osten]

Trinity80 skrev (2 timer siden):

Ensomhetsfølelse er ikke ensomhet. Kjenner du på følelsen eller er du faktisk ensom?

Har du kun kontakt med moren din, siden så mye står og faller på henne?

Ofte så manifesterer vi følelse som fakta, og det er litt viktig å skille mellom disse to - spesielt når man skal avgjøre om ting faktisk er som man tror. 

Så hvis du sier til noen: « du er faktisk ikke ensom, du har folk rundt deg». Så da avgjør du at vedkommende tar feil og det er «bare» en følelse.  Gjør det noen forskjell for vedkommende? 

[Everybody]

Hvordan vil dere si at det føles å være ensom egentlig?

[Osten]

Everybody skrev (2 minutter siden):

Hvordan vil dere si at det føles å være ensom egentlig?

Jeg følte meg ensom i familien min i hele oppveksten så lenge jeg kan huske. De var fire, jeg var en. Jeg var utenfor, kunne ikke snakke med de andre, de hadde aldri overskudd eller tid til meg. Det var opptatt, plassene var tatt og jeg sto utenfor.  Jeg hadde venner utenfor familien da.  Men i familien var jeg, eller  f ø l t e  meg ensom.  Subjektivt selvsagt. 

[Trinity80]

Osten skrev (6 minutter siden):

Så hvis du sier til noen: « du er faktisk ikke ensom, du har folk rundt deg». Så da avgjør du at vedkommende tar feil og det er «bare» en følelse.  Gjør det noen forskjell for vedkommende? 

Det som utgjør en forskjell er at følelser kan man jobbe med, siden det ikke er fakta. Det er ens eget perspektiv og ens egne filter man ser verden gjennom.

Du føler at foten din er brukket kontra foten din er brukket og du får vist det gjennom røntgenbilde - fakta. 
 

Om man skal la følelser styre hele sin verden og ikke tenke logisk eller å ta aksjoner selv for å få det bedre, da er vi som samfunn veldig dårlig stilt.

Ts kan eksempelvis forsøke å kontakte de hn lar være å kontakte? I små steg så kan man selv komme seg ut av ensomheten, for den følelsen er ikke helt sunn. 

[Osten]

Trinity80 skrev (4 minutter siden):

Det som utgjør en forskjell er at følelser kan man jobbe med, siden det ikke er fakta. Det er ens eget perspektiv og ens egne filter man ser verden gjennom.

Du føler at foten din er brukket kontra foten din er brukket og du får vist det gjennom røntgenbilde - fakta. 
 

Om man skal la følelser styre hele sin verden og ikke tenke logisk eller å ta aksjoner selv for å få det bedre, da er vi som samfunn veldig dårlig stilt.

Ts kan eksempelvis forsøke å kontakte de hn lar være å kontakte? I små steg så kan man selv komme seg ut av ensomheten, for den følelsen er ikke helt sunn. 

Ja, man kan og skal jobbe med følelser, enig i det.  Men likevel vil jeg anerkjenne at vedkommende har de følelsene hn har og at det er den  virkeligheten vedkommende lever i akkurat nå. 
 

[Trinity80]

Osten skrev (12 timer siden):

Ja, man kan og skal jobbe med følelser, enig i det.  Men likevel vil jeg anerkjenne at vedkommende har de følelsene hn har og at det er den  virkeligheten vedkommende lever i akkurat nå. 
 

Men skriver man her på forum for å få anerkjent følelsene eller å få tenke sammen og finne løsninger?

Det hørtes ut som en lærebok for barn 0-3 år ‘å få anerkjent følelser’. Tenker mer på større perspektiv. 

[kupton]

En kommer ikke utenom at det i alle forhold er en faktor - "What`s in it for Me?". Hva har mor igjen for å ringe deg? Du skriver at du er deprimert. Blir det mye sutring, klager, sykdomsprat etc når hun ringer deg? Hvis ja, kan du endre på det?

[Sokk]

kupton skrev (9 timer siden):

En kommer ikke utenom at det i alle forhold er en faktor - "What`s in it for Me?". Hva har mor igjen for å ringe deg? Du skriver at du er deprimert. Blir det mye sutring, klager, sykdomsprat etc når hun ringer deg? Hvis ja, kan du endre på det?

Er ikke hele poenget med morskap at man skal yte ubetinget kjærlighet og omsorg uten å tenke What’s in it for me? Man skal ikke måtte gjøre seg fortjent til omsorg fra moren sin. 

[kupton]

Så da kan du drite i hvordan du behandler mor?

[Sokk]

kupton skrev (52 minutter siden):

Så da kan du drite i hvordan du behandler mor?

Både mødre og andre fortjener å bli behandlet med respekt. Men man skal ikke behandle moren sin bra for å oppnå noe. Det skal man gjøre uansett.

Jeg tipper TS føler seg mer avvist enn det som er reelt pga depresjon. TS, det kan hjelpe å si fra til mor at du trenger henne (men om du da blir avvist, TS, vet du dessverre at avvisningen er reell). 

[Trinity80]

Sokk skrev (3 minutter siden):

Både mødre og andre fortjener å bli behandlet med respekt. Men man skal ikke behandle moren sin bra for å oppnå noe. Det skal man gjøre uansett.

Jeg tipper TS føler seg mer avvist enn det som er reelt pga depresjon. TS, det kan hjelpe å si fra til mor at du trenger henne (men om du da blir avvist, TS, vet du dessverre at avvisningen er reell). 

Hva om relasjoner fungerer slik: TS avviser sine ved å ikke kontakte de. Moren avviser TS ved å ikke kontakte TS. Sånn snurrer verden videre og alle surrer i sin egen uvelstand.

Hva alle går og føler på er så uproduktiv i denne sammenhengen.