Depresjon? Eller å faktisk se realiteten?

[AnonymBruker]

Jeg som skrev tidligere idag ang serum av lamictal. Skal enn så lenge øke litt før ny kontroll. Hadde også nokså lav folat. 
 

Kvinne i 40-årene. Vært syk lenge. Psykiatrisk pasient siden 18år. Slitt psykisk siden barneskolen. Alvorlige langvarige overgrep. Vedkommende nylig dømt. Føler meg likevel ikke trygg. Skilt pga for mye sykdomstrykk. Flott mann men som ønsket mer av livet. Fullt forståelig. 
 

Bor alene. Føler jeg aldri har hatt det tyngre men det har jeg kanskje, men mye er forandret siden da. 
 

Får god hjelp men det ser dessverre ikke ut som jeg får til livet. Høyt lidelsestrykk. Etter mange år uten alvorlige selvmordstanker er de tilbake for fullt. Det som skremmer meg er at jeg føler at denne gangen føler jeg meg reflektert. Har tenkt gjennom «alt». Jeg klarer ikke se at jeg går glipp av noe om jeg dør. Men jeg ser all lidelse jeg får fri fra om jeg dør. Jeg har kptsd, sliter med dissosiasjon. Det kan godt være dette er depresjon men det føles uutholdelig å vente. SSRI tar ikke kroppen min opp. Brintellix hjalp dessverre ikke særlig og nå prøves lamictal. 

Samtidig klarer jeg ikke løsrive meg, hva så om det er depresjon? Faktaene er jo det samme? 
 

Jeg har fungert noenlunde greit ved å ha jevnlige og tette nok innleggelser, for hvile og hente meg inn. Pga min kptsd fant de ut at det eneste som gjorde meg trygg nok var faste trygge kontakter så langt det lot seg gjøre. Men en slik ordning holdt meg flytende. Fikk meg såpass langt opp at jeg klarte anmelde som førte til dom. 
 

Nedskjæringer gjør at disse innleggelsene er tatt vekk. Å bli lagt inn for å hvile/hente meg inn omringet av trygge ble tatt vekk. Men kunne legges inn ved aktiv eksponering, uten trygge. Jeg prøvde flere ganger men skrev meg ut før tiden i samråd med poliklinisk behandler. Jeg var dårligere ved utskrivelse. 
 

Har ikke vært innlagt på nesten 1 år, mot det jeg var vant til for å fungere ca annenhver måned. Ulik varighet men ble stadig kortet ned antall døgn. 
 

Jeg har ikke mer å gå på  Og det «skumle» er at jeg ikke finner noe som kan fortelle meg at dette kan jeg klare, eller føle st jeg går glipp av noe om jeg dør. Jeg finner bare alt jeg slipper føle på, smerten som forsvinner. Og føler meg veldig ferdig med «ungdomstiden/tidlig voksen» med den type selvskading og selvmordsforsøk. Dette føles mer ekte? Vet ikke om dette ga noe mening og vet heller ikke hva jeg spør om eller er ute etter. 
 

Jeg synes kanskje dette er litt skummelt…

Anonymkode: c5840...5b3

[Glitter]

Har du snakket med behandler om hvordan det føles nå med selvmordstanker og slikt? 

Tanker er jo i utgangspunktet ikke farlig, men hvis det er mulig at du kan handle på de så er det kanskje lurt med litt ekstra oppfølging i en periode. 

[AnonymBruker]

Har snakket littegrann men ikke så mye. 
 

Det jeg tenker mest på er denne følelsen, oppriktige følelsen, av at jeg klarer å se virkeligheten nå. Fakta på en måte. Det er mange år siden selvskading og selvmordforsøk. Og ser for meg at da var jeg yngre og derfor ikke tenkte gjennom kanskje da, at det var mer fortvilelse? At nå er det veldig gjennomtenkt? At fakta er det noe mer trist over? For da er set fakta og fastlåst? 

Anonymkode: c5840...5b3