Blir man noen gang så lei av å være psykisk syk at man blir frisk?

[AnonymBruker]

Kan man bli så lei av å være psykisk syke gjennom mange år og jeg snakker da om siden man var i barnehagealder at man kan bestemme seg for å at nå blir man frisk? 

Anonymkode: d28ad...898

[AnonymBruker]

Nei, men man kan bestemme seg for å gjøre alt man kan for å gjøre noe med det og bli bedre (evt frisk). 

Man blir ikke frisk som med et trylleslag bare av å ville det, men man kan bli frisk (eller i hvert fall bedre) av å jobbe med det.

Anonymkode: 7f7c8...419

[AnonymBruker]

Kommer vel ann på problemet kanskje og hva det bunner i. Jeg tror at i noen tilfeller kan man bli så lei at man blir ordentlig motivert for å legge ned arbeidet som skal til for å få å bli bedre. 

Anonymkode: 9ce95...360

[Marye]

Kan nok skje ved spiseforstyrrelser

[Glitter]

Delvis. Man kan begynne å gjøre mer av de tingene som er stabiliserende og helsefremmende samt slutte å gjøre ting som er det motsatte dvs ulike former for destruktivitet. Det kan ta en veldig langt, men om det er nok til å bli symptomfri vil nok ikke gjelde alle. De fleste vil nok likevel få det bedre i mer eller mindre grad, men mange års sykdom gjør nok sitt. 

Det er ikke så lett som å bare bestemme seg for å bli frisk også blir man det. 

[Cesium]

Jeg har ikke vært borti at noen har klart å bare bestemme seg for å bli frisk. Men jeg vet av folk som ikke orker å være i psykiatrien lenger, og dermed avslutter hjelpen. Det kan gå bra eller veldig dårlig.

[AnonymBruker]

Personer bestemmer seg for å bli friske hele tiden. Det er en grunn til at psykologene er så opptatt av motivasjonen. 

Anonymkode: 9ce95...360

[UtakknemligDiva]

Direkte psykisk sykdom vet jeg ikke om man bare blir frisk av sånn plutselig. 
Jeg var lei av å være deprimert lenge jeg, men den forsvant ikke av den grunn.

Men man kan bli så lei av å være lei seg at man bare reiser seg opp og gjør noe annet. Opplevde det feks første gangen jeg bodde i utlandet. Jeg var nervøs og utmattet når jeg kom til leiligheten jeg skulle bo. Dagen etter ble jeg kastet ut av komfortsonen, måtte finne frem selv i en helt fremmed by, uten å ha vært alene i utlandet før. Flaut, men jeg hadde ikke lært Google maps denne gangen😜 

Enda verre var da at man måtte være energisk og blid på jobben! Og jeg var knust innvendig. Kjente ingen, ingen som støttet deg.

Jeg ville bare være i leiligheten og gråte. 
Noe jeg også gjorde når jeg var ferdig for dagen. Jeg gråt og gråt. Gjorde heller ikke saken bedre at jeg den tiden var forelsket i bestekompisen min som var igjen i Oslo. 
Til slutt bare ble lei jeg lei. Jeg begynte å henge med de jeg bodde med, vi hadde gøy allerede fleste helgen sammen, og så bare følte jeg glede igjen.

Endret 28. januar av UtakknemligDiva

[psykedeliker]

Med alt det som idag defineres som psykisk sykdom, kan det nok skje i noen tilfeller.