Kan jeg ha bipolar lidelse?

[Fru2020]

Jeg har tenkt på det i det siste. Om jeg kan ha bipolar to?

Jeg er nå, som noen av dere vet, stormende forelsket. Jeg har det virkelig bra. Men jeg er ikkje på langt nær så høyt oppe som jeg var en periode i vår. Da fløy jeg på skyene og følte meg euforisk. 

Jeg lurer nå på om det kan ha vært hypomani? Jeg kan huske flere slike episoder i livet mitt når jeg har vært på toppen av verden. Og så er det jo ingen tvil om at jeg har hatt depressive perioder. Big time. 

Jeg har jo gått på Lamictal i mange år. Da jeg var euforisk i vår sluttet jeg på dem og to dager etterpå var jeg rett i kjelleren igjen. Begynte på igjen etter en måned og etter å ha kommet opp i dose igjen ble jeg bedre.

Hva tenker dere?

[AnonymBruker]

Hva sier behandler?

Anonymkode: c9670...76e

[Kashmir-]

I vår? 

Det er jo normalt å bli euforisk når man er forelsket? 

Jeg har aldri likt det. Mister jo både interesser for annet og kontroll.

Jeg sier nei takk selv om det så klart er bra på noen måter da 🙂 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (23 minutter siden):

Jeg har tenkt på det i det siste. Om jeg kan ha bipolar to?

Jeg er nå, som noen av dere vet, stormende forelsket. Jeg har det virkelig bra. Men jeg er ikkje på langt nær så høyt oppe som jeg var en periode i vår. Da fløy jeg på skyene og følte meg euforisk. 

Jeg lurer nå på om det kan ha vært hypomani? Jeg kan huske flere slike episoder i livet mitt når jeg har vært på toppen av verden. Og så er det jo ingen tvil om at jeg har hatt depressive perioder. Big time. 

Jeg har jo gått på Lamictal i mange år. Da jeg var euforisk i vår sluttet jeg på dem og to dager etterpå var jeg rett i kjelleren igjen. Begynte på igjen etter en måned og etter å ha kommet opp i dose igjen ble jeg bedre.

Hva tenker dere?

Jeg kjenner deg ikke men jeg tenker at det er normalt at du er glad når du er forelsket. 

Anonymkode: f188b...f06

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva sier behandler?

Anonymkode: c9670...76e

Jeg har ikke behandler nå, men hadde det i vår. Hun merket endringene hos meg, men slo bare fast at det ikke var mani. Det tror jeg heller ikke det var, men tenker at det er mulig det var hypomani.

Kashmir skrev (2 timer siden):

I vår? 

Det er jo normalt å bli euforisk når man er forelsket? 

Jeg har aldri likt det. Mister jo både interesser for annet og kontroll.

Jeg sier nei takk selv om det så klart er bra på noen måter da 🙂 

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner deg ikke men jeg tenker at det er normalt at du er glad når du er forelsket. 

Anonymkode: f188b...f06

Jeg var ikke forelsket i vår. Da hadde jeg ikke møtt kjæresten. Det er kontrasten på i vår og etter at jeg fikk meg kjærest som har fått meg til å tenke at jeg kanskje var hypoman i vår. 

Jeg har det helt perfekt med kjæresten og er veldig forelsket. Men jeg har ikke samme følelsen av eufori nå som jeg hadde i vår. I vår var jeg udødelig. Jeg kunne klare alt. Nå er jeg mer på jorden og kan kjenne at jeg er sliten og alt virker ikke så lett lenger.

 

[Kashmir-]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Jeg har ikke behandler nå, men hadde det i vår. Hun merket endringene hos meg, men slo bare fast at det ikke var mani. Det tror jeg heller ikke det var, men tenker at det er mulig det var hypomani.

 

Jeg var ikke forelsket i vår. Da hadde jeg ikke møtt kjæresten. Det er kontrasten på i vår og etter at jeg fikk meg kjærest som har fått meg til å tenke at jeg kanskje var hypoman i vår. 

Jeg har det helt perfekt med kjæresten og er veldig forelsket. Men jeg har ikke samme følelsen av eufori nå som jeg hadde i vår. I vår var jeg udødelig. Jeg kunne klare alt. Nå er jeg mer på jorden og kan kjenne at jeg er sliten og alt virker ikke så lett lenger.

 

Hva mener du med ikke lett? 

Du er så svevende at det er vanskelig å vite hva du mener? 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (2 timer siden):

Hva tenker dere?

Jeg tenkte faktisk den tanken da du så "plutselig" sa takk og farvel til psykiatrien etter lang tid med depresjon, innkeggelser og psykisk sykdom, og så begynte å engasjere deg veldig i arbeid med blant annet Mental Helse, og andre ting. Det var liksom som natt og dag. Husker jeg tenkte at du kanskje var bipolar da. 

Anonymkode: fe6f5...063

[AnonymBruker]

Jeg tror at om du har BP så ville systemet oppfattet det for lenge siden. Du har vært tett på er behandlingsapparat lenge. Jeg har aldri mistenkt BP ut fra det du har skrevet her inne. Lamictal tar ikke hypomanier så du skulle angivelig hatt flere av disse i den tiden du var i kontakt med psykiatrien. Og personlighetsproblematikken du har strevd med henger ikke sammen med symptomene på BP 

Anonymkode: 275f9...796

[AnonymBruker]

Bipolar er en diagnose som nesten har blitt en trend å ha. Flere og flere får den og mange vil ha den. Bytte ut borderline med bipolar osv. Jeg tenker at det er utrolig viktig å ikke blande normale svingninger og reaksjoner med sykdom. Alle blir glade når de er forelsket og er man i et lykkelig forhold så vil man naturlig nok havne i en veldig god periode også. 

Jeg tenker også som den over at dette ville vært fanget opp mye tidligere. Dessuten er vel du langt over 30år? Og det er uansett ikke noe annen behandling du vil få dersom du bytter ut borderline med bipolar når du uansett går på bipolar medisinen lamictal 

Anonymkode: c7877...90d

[Glitter]

Eneste jeg tenker på at dersom du faktisk var hos behandler da du lurer på om du var hypoman så burde hun tydelig ha sett at du var det. Det er jo veldig tydelig. Da jeg beskrev til behandler hvordan jeg hadde vært, så trodde hun ikke jeg var hypoman. Men da jeg på et senere tidspunkt ble hypoman under innleggelse og hun fikk se meg og snakke med meg så var det ikke tvil om at det var hypomani. En behandler ser slikt. 

Man kan, når depresjon letter oppleve å føle seg høy, uten at det er så høyt at det er hypomani. Fordi kontrasten mellom lav og normal blir så stor. 

Men til syvende og sist kan bare behandler vurdere dette da. 

Endret 2. februar av Glitter

[FjellOgDalar]

Det blir mer komplisert å diagnostisere dersom man har både eupf og bp2 samtidig - noe som absolutt går an. Hypomani kan være vanskelig fordi det er et spekter fra mer oppstemt enn vanligvis til nesten full mani. Det som skiller bp-svingninger fra pf-svingninger er at de holder seg over mer tid. Jeg kjenner til andre personer som har gått lenge med kun eupf-diagnose før bp diagnose ble satt. Gjerne etter behandlerbytte. Jeg tror en del behandlere lett kan se seg litt blind på en diagnose, og raskt forklare det meste ut fra den. 

At det kan være bp i ditt tilfelle er selvsagt fullt mulig, men sikker kan jeg jo ikke være. Det er noe du ev må ta opp med fastlegen din. 

Riktig diagnose er etter min mening alltid viktig - selv når man står på behandling som dekker den. Da er sjansen større for å få gjort hensiktsmessige endringer ved ev tilbakefall/symptomforverring. Søkt handlere ikke bare om hva slags diagnose som er forbundet med minst stigma. 

[frosken]

Fru2020 skrev (13 timer siden):

Jeg har tenkt på det i det siste. Om jeg kan ha bipolar to?

Jeg er nå, som noen av dere vet, stormende forelsket. Jeg har det virkelig bra. Men jeg er ikkje på langt nær så høyt oppe som jeg var en periode i vår. Da fløy jeg på skyene og følte meg euforisk. 

Jeg lurer nå på om det kan ha vært hypomani? Jeg kan huske flere slike episoder i livet mitt når jeg har vært på toppen av verden. Og så er det jo ingen tvil om at jeg har hatt depressive perioder. Big time. 

Jeg har jo gått på Lamictal i mange år. Da jeg var euforisk i vår sluttet jeg på dem og to dager etterpå var jeg rett i kjelleren igjen. Begynte på igjen etter en måned og etter å ha kommet opp i dose igjen ble jeg bedre.

Hva tenker dere?

Jeg har lurt på det, det kom en endring så brått og du var så skråsikker på det meste. Men så har du jo etter det skrevet lite, så jeg synes ikke jeg har grunnlag for å mene så mye😀

[skogbrann]

Glitter skrev (3 timer siden):

Eneste jeg tenker på at dersom du faktisk var hos behandler da du lurer på om du var hypoman så burde hun tydelig ha sett at du var det. Det er jo veldig tydelig. Da jeg beskrev til behandler hvordan jeg hadde vært, så trodde hun ikke jeg var hypoman. Men da jeg på et senere tidspunkt ble hypoman under innleggelse og hun fikk se meg og snakke med meg så var det ikke tvil om at det var hypomani. En behandler ser slikt. 

Man kan, når depresjon letter oppleve å føle seg høy, uten at det er så høyt at det er hypomani. Fordi kontrasten mellom lav og normal blir så stor. 

Men til syvende og sist kan bare behandler vurdere dette da. 

Veldig mild hypomani trenger vel ikke alltid å være så synlig? En time med en behandler er tross alt bare 45 minutter, og  man kan kanskje ikke se bort ifra at en person med mild hypomani kan være i stand til å fly under radaren i 45 minutter. Jeg har opplevd å fortelle om hypomane symptomer uten å bli trodd eller tatt seriøst fordi jeg var i stand til å fremstå samlet i 45 minutter, men bare dager etterpå ble jeg tvangsinnlagt på grunn av mani. Det er en grunn til at mennesker er i stand til å jobbe, fungere i det daglige osv i hypomane faser. Hadde man oppført seg svært påfallende hadde ikke det vært mulig. Man kan f.eks. ikke gå på jobb hvis man prater i et tempo som skulle tilsi at man hadde tatt store mengder speed, eller er ute av stand til å sitte stille. Før i tiden fantes jo ikke engang bipolar type 2 diagnosen, da ble alle diagnostisert med tilbakevendende depressiv lidelse. 

[Glitter]

skogbrann skrev (5 minutter siden):

Veldig mild hypomani trenger vel ikke alltid å være så synlig? En time med en behandler er tross alt bare 45 minutter, og  man kan kanskje ikke se bort ifra at en person med mild hypomani kan være i stand til å fly under radaren i 45 minutter. Jeg har opplevd å fortelle om hypomane symptomer uten å bli trodd eller tatt seriøst fordi jeg var i stand til å fremstå samlet i 45 minutter, men bare dager etterpå ble jeg tvangsinnlagt på grunn av mani. Det er en grunn til at mennesker er i stand til å jobbe, fungere i det daglige osv i hypomane faser. Hadde man oppført seg svært påfallende hadde ikke det vært mulig. Man kan f.eks. ikke gå på jobb hvis man prater i et tempo som skulle tilsi at man hadde tatt store mengder speed, eller er ute av stand til å sitte stille. Før i tiden fantes jo ikke engang bipolar type 2 diagnosen, da ble alle diagnostisert med tilbakevendende depressiv lidelse. 

Nei mulig veldig mild hypomani ikke trenger å være så synlig. Jeg har blitt "tatt" på det når jeg har hatt det jeg vil si er mild hypomani. Ikke bare ved kraftig hypomani. Men det tok tid å få diagnosen fordi jeg oppsøkte ikke helsevesenet ved milde hypomanier, og da jeg fortalte om det tenkte behandler det bare var en del av min EUPF. Men etter hvert fikk jeg mer kraftige hypomanier og tok også kontakt med de når  jeg hadde milde hypomanier for å få det dokumentert og nå blir det påpekt med en gang jeg er høy. 

 

[Fru2020]

Kashmir skrev (16 timer siden):

Hva mener du med ikke lett? 

Du er så svevende at det er vanskelig å vite hva du mener? 

Det er litt svevende. Likevel er det en helt klar skille mellom den tilstanden jeg hadde i vår med den jeg er i nå. Nå er jeg normalt lykkelig. Kan kjenne på et spekter av følelser, går litt opp og ned. I vår var det tut og kjør i flere måneder. Ingen dårlige dager bare en fest.

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg tenkte faktisk den tanken da du så "plutselig" sa takk og farvel til psykiatrien etter lang tid med depresjon, innkeggelser og psykisk sykdom, og så begynte å engasjere deg veldig i arbeid med blant annet Mental Helse, og andre ting. Det var liksom som natt og dag. Husker jeg tenkte at du kanskje var bipolar da. 

Anonymkode: fe6f5...063

Det var virkelig natt og dag. Og så nå jeg sluttet på Lamictal i sommer så gikk jeg rett ned igjen.

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tror at om du har BP så ville systemet oppfattet det for lenge siden. Du har vært tett på er behandlingsapparat lenge. Jeg har aldri mistenkt BP ut fra det du har skrevet her inne. Lamictal tar ikke hypomanier så du skulle angivelig hatt flere av disse i den tiden du var i kontakt med psykiatrien. Og personlighetsproblematikken du har strevd med henger ikke sammen med symptomene på BP 

Anonymkode: 275f9...796

Du kan meget gjerne hatt rett i det. Men depresjonene jeg har hatt har blitt behandlet i psykiatrien. Oppturene jeg har hatt har bare vært gøy. Nedturen jeg har hatt i fem år har vært veldig kompleks. Hatt ikke hatt noe som minner om hypomani da, men det trenger man vel heller ikke?

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Bipolar er en diagnose som nesten har blitt en trend å ha. Flere og flere får den og mange vil ha den. Bytte ut borderline med bipolar osv. Jeg tenker at det er utrolig viktig å ikke blande normale svingninger og reaksjoner med sykdom. Alle blir glade når de er forelsket og er man i et lykkelig forhold så vil man naturlig nok havne i en veldig god periode også. 

Jeg tenker også som den over at dette ville vært fanget opp mye tidligere. Dessuten er vel du langt over 30år? Og det er uansett ikke noe annen behandling du vil få dersom du bytter ut borderline med bipolar når du uansett går på bipolar medisinen lamictal 

Anonymkode: c7877...90d

Jeg var i slutten av tenårene når jeg først ble så deprimert at det krevde behandling i psykiatrien. 

Jeg har ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg har blandet. 

Jeg har ikke behov for noe behandling nå utover den medisinske behandlingen jeg allerede får (Lamictal) Men det hadde vært greit å dokumentere det siden det jo er en god sjanse for at dette kommer tilbake. 

Glitter skrev (7 timer siden):

Eneste jeg tenker på at dersom du faktisk var hos behandler da du lurer på om du var hypoman så burde hun tydelig ha sett at du var det. Det er jo veldig tydelig. Da jeg beskrev til behandler hvordan jeg hadde vært, så trodde hun ikke jeg var hypoman. Men da jeg på et senere tidspunkt ble hypoman under innleggelse og hun fikk se meg og snakke med meg så var det ikke tvil om at det var hypomani. En behandler ser slikt. 

Man kan, når depresjon letter oppleve å føle seg høy, uten at det er så høyt at det er hypomani. Fordi kontrasten mellom lav og normal blir så stor. 

Men til syvende og sist kan bare behandler vurdere dette da. 

Behandler reagerte på at jeg var annerledes og høyt oppe. Det ble dokumentert. Men hun vurderte det til å ikke være mani. Vi diskuterte ikke hypomani.

Jeg tror at de behandlerne jeg hadde var så låst i personlighetsforstyrrelsen at de ikke så mer. Jeg var så deprimert at jeg ikke kunne huske at jeg noengang hadde vært lykkelig så jeg fortalte aldri om det.

FjellOgDalar skrev (6 timer siden):

Det blir mer komplisert å diagnostisere dersom man har både eupf og bp2 samtidig - noe som absolutt går an. Hypomani kan være vanskelig fordi det er et spekter fra mer oppstemt enn vanligvis til nesten full mani. Det som skiller bp-svingninger fra pf-svingninger er at de holder seg over mer tid. Jeg kjenner til andre personer som har gått lenge med kun eupf-diagnose før bp diagnose ble satt. Gjerne etter behandlerbytte. Jeg tror en del behandlere lett kan se seg litt blind på en diagnose, og raskt forklare det meste ut fra den. 

At det kan være bp i ditt tilfelle er selvsagt fullt mulig, men sikker kan jeg jo ikke være. Det er noe du ev må ta opp med fastlegen din. 

Riktig diagnose er etter min mening alltid viktig - selv når man står på behandling som dekker den. Da er sjansen større for å få gjort hensiktsmessige endringer ved ev tilbakefall/symptomforverring. Søkt handlere ikke bare om hva slags diagnose som er forbundet med minst stigma. 

Jeg har ikke eupf. Jeg har en blandet. Jeg bestrider at jeg har nok symptomer til at det er en personlighetsforstyrrelse, men mener at det jeg opplevde var en reaksjon på langvarige traumer, altså en komplekst PTSD (den diagnosen har jeg) og en alvorlig depresjon (den fikk jeg også)

Jeg hadde ikke de store svingningene som er fremtredende ved eupf. Jeg var nede hele tiden. Da oppturen kom i vår varte den i flere måneder og var betydelig annerledes enn den lykkefølelsen jeg kjenner på nå. 

Jeg har ikke tenkt at jeg trenger en utredning nå. Jeg er glad for å ikke ha kontakt med dem på den måten. Men jeg vil gjerne ha det inn i journalen hos fastlegen slik at det kan bli med i henvisningen en senere gang og når jeg eventuelt for en second opinion på pf.

frosken skrev (4 timer siden):

Jeg har lurt på det, det kom en endring så brått og du var så skråsikker på det meste. Men så har du jo etter det skrevet lite, så jeg synes ikke jeg har grunnlag for å mene så mye😀

Ja, har skrevet mindre. Jeg har jo hatt det så bra. Men endringen kom brått. Og nedturen like brå da jeg sluttet på Lamictal.

skogbrann skrev (3 timer siden):

Veldig mild hypomani trenger vel ikke alltid å være så synlig? En time med en behandler er tross alt bare 45 minutter, og  man kan kanskje ikke se bort ifra at en person med mild hypomani kan være i stand til å fly under radaren i 45 minutter. Jeg har opplevd å fortelle om hypomane symptomer uten å bli trodd eller tatt seriøst fordi jeg var i stand til å fremstå samlet i 45 minutter, men bare dager etterpå ble jeg tvangsinnlagt på grunn av mani. Det er en grunn til at mennesker er i stand til å jobbe, fungere i det daglige osv i hypomane faser. Hadde man oppført seg svært påfallende hadde ikke det vært mulig. Man kan f.eks. ikke gå på jobb hvis man prater i et tempo som skulle tilsi at man hadde tatt store mengder speed, eller er ute av stand til å sitte stille. Før i tiden fantes jo ikke engang bipolar type 2 diagnosen, da ble alle diagnostisert med tilbakevendende depressiv lidelse. 

Slik tenker jeg også. Hun observerte at jeg var annerledes, men jeg sa at det ikke gikk ut over hverdagen min så da slo hun fast at det ikke var mani. 

[Glitter]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Det er litt svevende. Likevel er det en helt klar skille mellom den tilstanden jeg hadde i vår med den jeg er i nå. Nå er jeg normalt lykkelig. Kan kjenne på et spekter av følelser, går litt opp og ned. I vår var det tut og kjør i flere måneder. Ingen dårlige dager bare en fest.

Det var virkelig natt og dag. Og så nå jeg sluttet på Lamictal i sommer så gikk jeg rett ned igjen.

Du kan meget gjerne hatt rett i det. Men depresjonene jeg har hatt har blitt behandlet i psykiatrien. Oppturene jeg har hatt har bare vært gøy. Nedturen jeg har hatt i fem år har vært veldig kompleks. Hatt ikke hatt noe som minner om hypomani da, men det trenger man vel heller ikke?

Jeg var i slutten av tenårene når jeg først ble så deprimert at det krevde behandling i psykiatrien. 

Jeg har ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg har blandet. 

Jeg har ikke behov for noe behandling nå utover den medisinske behandlingen jeg allerede får (Lamictal) Men det hadde vært greit å dokumentere det siden det jo er en god sjanse for at dette kommer tilbake. 

Behandler reagerte på at jeg var annerledes og høyt oppe. Det ble dokumentert. Men hun vurderte det til å ikke være mani. Vi diskuterte ikke hypomani.

Jeg tror at de behandlerne jeg hadde var så låst i personlighetsforstyrrelsen at de ikke så mer. Jeg var så deprimert at jeg ikke kunne huske at jeg noengang hadde vært lykkelig så jeg fortalte aldri om det.

Jeg har ikke eupf. Jeg har en blandet. Jeg bestrider at jeg har nok symptomer til at det er en personlighetsforstyrrelse, men mener at det jeg opplevde var en reaksjon på langvarige traumer, altså en komplekst PTSD (den diagnosen har jeg) og en alvorlig depresjon (den fikk jeg også)

Jeg hadde ikke de store svingningene som er fremtredende ved eupf. Jeg var nede hele tiden. Da oppturen kom i vår varte den i flere måneder og var betydelig annerledes enn den lykkefølelsen jeg kjenner på nå. 

Jeg har ikke tenkt at jeg trenger en utredning nå. Jeg er glad for å ikke ha kontakt med dem på den måten. Men jeg vil gjerne ha det inn i journalen hos fastlegen slik at det kan bli med i henvisningen en senere gang og når jeg eventuelt for en second opinion på pf.

Ja, har skrevet mindre. Jeg har jo hatt det så bra. Men endringen kom brått. Og nedturen like brå da jeg sluttet på Lamictal.

Slik tenker jeg også. Hun observerte at jeg var annerledes, men jeg sa at det ikke gikk ut over hverdagen min så da slo hun fast at det ikke var mani. 

Kan jo være du hadde en hypomani da ja. Evt bare en veldig langvarig lykkerus over å ha blitt bedre. Eller har du hatt det sånn før også kanskje? 

[stjernestøv]

Jeg har tenkt på det for plutselig ble du så bra og skulle gjøre alt mulig. 

[Fru2020]

Glitter skrev (59 minutter siden):

Kan jo være du hadde en hypomani da ja. Evt bare en veldig langvarig lykkerus over å ha blitt bedre. Eller har du hatt det sånn før også kanskje? 

Er litt spent på hvilken vurdering legen min gjør. Jeg har snakket med en lege og hun sier at hun tenker det er absolutt mulig.

stjernestøv skrev (11 minutter siden):

Jeg har tenkt på det for plutselig ble du så bra og skulle gjøre alt mulig. 

Det at jeg skulle gjøre så mulig, og nå har det svært travelt har egentlig mer med min personlighet å gjøre. Jeg pleier alltid å ha det veldig travelt.

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (14 minutter siden):

Er litt spent på hvilken vurdering legen min gjør. Jeg har snakket med en lege og hun sier at hun tenker det er absolutt mulig.

 

Ja det blir jo spennende. Det er jo fint å vite hva slags lidelser en har i fall det kommer nye episoder. Når man er hypoman kan man tross alt gjøre dumme ting. 

[AnonymBruker]

Rart om en BP-lidelse har gått alle du har vært tett på i psykiatrien gjennom år, hus forbi. Det virker usannsynlig. Om hypomaniene er så midle at hverken andre eller knapt du merker dem er det mest sannsynlig ikke hypomani. 

Anonymkode: 275f9...796