Jeg føler jeg har nok med meg selv og mine egne utfordringer

[AnonymBruker]

- derfor blir det så innmari slitsomt å hele tida måtte være tilstede for den syke mannen min. Det er "1000 ting" han trenger hjelp til, og det tærer på meg. Vet ikke om jeg orker mer, og tankene om å rømme avgårde melder seg ofte nå. 

Jeg ser på boligannonser og drømmer meg bort til en framtid aleine, uten krav og mas fra en annen person. Et sted jeg kan få være for meg selv og sysle med mine ting. Men så er det det med samvittigheten da. Jeg kommer nok til å bli fordi jeg ikke har hjerte til å forlate ham midt i hans egen elendighet. Han trenger liksom ikke på toppen av det hele en kone som drar fra ham. Men sånn som det er nå holder han meg jo på en måte fanget. Jeg synes han burde sette meg fri frivillig. Men han forstår ikke. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

[AnonymBruker]

Jeg bare griner her nå, og alt kjennes håpløst ut. 

(Selvmedlidenhet er ikke akkurat sjarmerende, men jeg klarer ikke å hjelpe for det akkurat nå).

Anonymkode: ea1f9...ca0

[UtakknemligDiva]

Hva slags sykdom har han? Skjønner dette er vanskelig. 
Eneste «trøsten» jeg kan komme med er at det sitter andre rundt om som er alene og er redde for å aldri finne en partner. 
Du har en i det minste. 
Men skjønner det tærer ja. Har dere flere rundt dere som kan hjelpe?

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (3 minutter siden):

Hva slags sykdom har han? Skjønner dette er vanskelig. 
Eneste «trøsten» jeg kan komme med er at det sitter andre rundt om som er alene og er redde for å aldri finne en partner. 
Du har en i det minste. 
Men skjønner det tærer ja. Har dere flere rundt dere som kan hjelpe?

Takk for svar. Ja, du har jo rett i det. 

Han har hjemmesykepleien som kommer innom daglig, men det er ikke nok. Det er fremdeles mye som faller på meg. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk for svar. Ja, du har jo rett i det. 

Han har hjemmesykepleien som kommer innom daglig, men det er ikke nok. Det er fremdeles mye som faller på meg. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

Ser den. Hvor gammel er han? Hva slags sykdom er det? Man vet jo aldri hva livet serverer😵‍💫

[AnonymBruker]

Er det en sykdom han vil bli frisk av? 

Anonymkode: 94b39...0b9

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (22 minutter siden):

Ser den. Hvor gammel er han? Hva slags sykdom er det? Man vet jo aldri hva livet serverer😵‍💫

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er det en sykdom han vil bli frisk av? 

Anonymkode: 94b39...0b9

Han er i 50- årene og har langtkommen MS. Han har vært syk i over 20 år med stadige forverringer. Det er ikke en sykdom han blir frisk av dessverre. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

[Myyyy]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Han er i 50- årene og har langtkommen MS. Han har vært syk i over 20 år med stadige forverringer. Det er ikke en sykdom han blir frisk av dessverre. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

Er det noen mulighet for han å bo i omsorgsbolig? Slik at du får litt avlasting? 
Naboen min hadde MS og ble sittende i rullestol, kona var veldig sliten husker jeg. 
 

[AnonymBruker]

Myyyy skrev (6 minutter siden):

Er det noen mulighet for han å bo i omsorgsbolig? Slik at du får litt avlasting? 
Naboen min hadde MS og ble sittende i rullestol, kona var veldig sliten husker jeg. 
 

Legen min vil gjerne at jeg søker om "rullerende avlastning" for ham, som er en ukes døgnopphold i institusjon, men jeg vet ikke om jeg har hjerte til å sende ham bort sånn. Han har det jo best hjemme. Den samvittigheten min ødelegger nok mye for meg, så da får jeg vel bare ha det så godt.. (kanskje).

Anonymkode: ea1f9...ca0

[AnonymBruker]

Men tenker fram og tilbake på det. Det hadde jo vært deilig for meg å ha en uke fri innimellom. Men det er den samvittigheten da..

Anonymkode: ea1f9...ca0

[AnonymBruker]

Vil legge til at legen min har sagt til meg at det er vanskelig nok for en som er psykisk frisk å bale med dette.. Og at hun som min lege kan tale min sak ift kommunen ang avlastning.

Dette er veldig vanskelig for meg, for jeg vil ikke såre følelsene til mannen min ved å sende ham bort. Nå vet jeg ikke om han kan bli sendt på avlastning hvis han nekter da, men for han vil det jo være bedre med slik avlastning, hvis alternativet er at jeg drar min vei. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

[AnonymBruker]

Man kan jo tenke at jeg i stedet kan dra en uke bort selv av og til, sånn at hjemmesykepleien må komme tettere på mens jeg er borte. Men jeg har dessverre ingen steder å dra uten at det vil koste mye økonomisk. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

[AnonymBruker]

Myyyy skrev (51 minutter siden):

Er det noen mulighet for han å bo i omsorgsbolig? Slik at du får litt avlasting? 
Naboen min hadde MS og ble sittende i rullestol, kona var veldig sliten husker jeg. 
 

Han har sittet i rullestol siste 10 år, og hsr gradvis mistet mange funksjoner. Ja, man blir sliten som partner når man må hjelpe til så mye. Og spesielt hvis man i tillegg har egne helseutfordringer.  

Anonymkode: ea1f9...ca0

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men tenker fram og tilbake på det. Det hadde jo vært deilig for meg å ha en uke fri innimellom. Men det er den samvittigheten da..

Anonymkode: ea1f9...ca0

Det er lov å ta fri fra ting i hverdagen uavhengig av om det er sykdom eller ikke. 

[emilie321]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vil legge til at legen min har sagt til meg at det er vanskelig nok for en som er psykisk frisk å bale med dette.. Og at hun som min lege kan tale min sak ift kommunen ang avlastning.

Dette er veldig vanskelig for meg, for jeg vil ikke såre følelsene til mannen min ved å sende ham bort. Nå vet jeg ikke om han kan bli sendt på avlastning hvis han nekter da, men for han vil det jo være bedre med slik avlastning, hvis alternativet er at jeg drar min vei. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

Føler virkelig med deg. Har selv sett på nært hold hvor slitsomt et liv med en syk/handikappet partner er/kan være. Vedkommende ble etterhvert så sliten og syk selv, at partneren måtte til slutt flytte permanent på sykehjem. 

Synes du bør tenke på deg selv og samtidig han. Han vil ikke få noe støtte fra deg hvis du knekker helt.  Så hvordan kan du hjelpe deg selv og han? Ikke bare nå, men også i fremtiden.  Hvis du får avlastning en uke innimellom, så greier du kanskje å komme deg litt og dermed greie å ta vare på dere begge.  Synes du bør tenke alvorlig på det med avlastning.

[Glitter]

Enig i at du burde få ordnet med avlastning. Det er jo ingen som er tjent med at du faller sammen. 

Kommuniserer han ennå greit? Har du prøvd å snakke med han om dette? 

[laban]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Legen min vil gjerne at jeg søker om "rullerende avlastning" for ham, som er en ukes døgnopphold i institusjon, men jeg vet ikke om jeg har hjerte til å sende ham bort sånn.

Det er jo dessverre slik at de aller fleste blir gradvis dårligere av MS, så det kan komme en dag da han er nødt til å dra hjemmefra mer eller mindre permanent. Da tror jeg det vil være bedre at han har hatt en gradvis "tilvenning" til institusjonen. 

Du "sender ham ikke bort" ved å ta imot tilbudet om avlastning, du sikrer at dere kan holde ut situasjonen lenger og forbereder dere begge på det som kanskje blir realiteten til slutt uansett. Det er ikke slemt eller feil å planlegge framtiden, selv om den ikke er idyllisk.

Du fortjener å ha noe å se fram til. Prøv å la være å vinkle det negativt - du svikter ingen, du redder deg selv. Ingen av dere vinner noe på at du sliter deg helt ut. Søk i hvert fall, og se hva slags tilbud dere kan få - og få med noen andre (legen hans, noen i hjemmetjenesten han liker,...) på å formidle til ham hva som vil skje. 

[Trinity80]

laban skrev (1 time siden):

Det er jo dessverre slik at de aller fleste blir gradvis dårligere av MS, så det kan komme en dag da han er nødt til å dra hjemmefra mer eller mindre permanent. Da tror jeg det vil være bedre at han har hatt en gradvis "tilvenning" til institusjonen. 

Du "sender ham ikke bort" ved å ta imot tilbudet om avlastning, du sikrer at dere kan holde ut situasjonen lenger og forbereder dere begge på det som kanskje blir realiteten til slutt uansett. Det er ikke slemt eller feil å planlegge framtiden, selv om den ikke er idyllisk.

Du fortjener å ha noe å se fram til. Prøv å la være å vinkle det negativt - du svikter ingen, du redder deg selv. Ingen av dere vinner noe på at du sliter deg helt ut. Søk i hvert fall, og se hva slags tilbud dere kan få - og få med noen andre (legen hans, noen i hjemmetjenesten han liker,...) på å formidle til ham hva som vil skje. 

Veldig enig i dette. 

Dessuten så handler det meste om hvordan man ser på det. Man kan også se på det slik at om ham drar bort i perioder, så kan du ta bedre vare på deg selv og så videre bedre vare på han.

Hvis ikke så kan det hende at du selv blir verre og blir nødt til å ta grep på ett tidspunkt. Da handler det ikke om valg lenger.

Du kan også fortsette slik det er i dag, men da har du valgt det selv - med muligheter som finnes og bistanden du kan få.

Ta gode valg for deg selv!

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar, snille dere! Det satte jeg veldig pris på ❤️

Takk for at dere sier at jeg må tenke på meg selv, men akkurat nå har jeg skikkelig "berøringsangst" ift disse tingene. Jeg er konfliktsky og ser for meg at det vil bli stor ståhei i heimen om jeg nevner avlastning. Jeg var veldig sliten i går, men tenker i dag at jeg nok skal klare meg. Men vet jo i grunn at jeg bare forlenger og forskyver problemene. Men dette er vondt for meg. Så vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg tror jeg satser på å holde det gående en stund til, så får jeg si ifra den dagen det virkelig blir nok. 

En god ting i dag da var at han ringte på alarmen (trygghetsalarm) da han hadde tisset seg ut i senga. Da kom hjemmesykepleien og hjalp til med vask og sengeskift. Hvis han nå begynner å bruke dem mer (slik som i dag) vil det jo bli enklere for meg. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for alle svar, snille dere! Det satte jeg veldig pris på ❤️

Takk for at dere sier at jeg må tenke på meg selv, men akkurat nå har jeg skikkelig "berøringsangst" ift disse tingene. Jeg er konfliktsky og ser for meg at det vil bli stor ståhei i heimen om jeg nevner avlastning. Jeg var veldig sliten i går, men tenker i dag at jeg nok skal klare meg. Men vet jo i grunn at jeg bare forlenger og forskyver problemene. Men dette er vondt for meg. Så vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg tror jeg satser på å holde det gående en stund til, så får jeg si ifra den dagen det virkelig blir nok. 

En god ting i dag da var at han ringte på alarmen (trygghetsalarm) da han hadde tisset seg ut i senga. Da kom hjemmesykepleien og hjalp til med vask og sengeskift. Hvis han nå begynner å bruke dem mer (slik som i dag) vil det jo bli enklere for meg. 

Anonymkode: ea1f9...ca0

Jeg har jobbet som avlaster i hjem for en med Als, regner med det samme må gjelde for en med ms, vi var der fra 07 til 21 hver dag. Kunne da godt sitte på eget rom å bli tilkalt ved behov, eller sitte å skravle med bruker.

Dette må da gå ann hos dere også? Kanskje tungt å ha noen hjemme i mange timer, men da har du mulighet til å være ute og slipper alt daglig stell.

Anonymkode: 68dbd...ddd