Å være tilfreds med et rolig liv etter mange års psykdom

[AnonymBruker]

Etter en lang periode med dårlig psykisk helse over mange år har jeg nå endelig fått satt rette diagnoser og jeg kjenner på en ro om at "denne gangen føles det riktig"

Under denne prosessen over alle disse årene har så klart min mål, verdier og ønsker for livet endret seg. Delvis pga alt jeg har gått igjennom og delvis fordi jeg må gjøre tiltak for å holde meg frisk fra diagnosen.

Jeg merker at jeg nå er tilfreds med livet og de mål jeg har satt. Jeg merker også at jeg trives mye mer hjemme enn jeg har gjort før, noe som gjør at jeg ikke har store behov for at det må skje så mye (spennende) i livet. Rett og slett et rolig liv.

Men så merker man rundt seg, enten det er kolleger på jobb, vennene man har og samfunnet forøvrig, holder på med et slags jag. De har ambisjoner innen jobb, videreutdanner seg, skal skaffe seg hus og familie. Drømmer om det og jobber mot dette, for så å drømme litt til. Mens jeg? Jeg er tilfreds med hvor jeg er nå i livet. Trenger ikke så mye i livet for å ha det bra, fordi nå som jeg endelig har det bra ellers, så er det som er det viktigste (for meg) 

Så lenge man har det godt psykisk, så har man det godt ellers.

Flere her som kjenner seg igjen i dette? Kanskje etter år med sykdom og når ting blir "satt" så blir ambisjonene, kravene til livet og ønsker om et godt liv helt annerledes enn det var tidligere?

Anonymkode: f1fcf...dc9

[Kashmir-]

Man kan være tilfreds med et rolig liv selv om man ikke har slitt psykisk i mange år. Det er nok heller at man blir fortalt og får inntrykk av at "alle" er på én måte, mens de som jo lever stille og rolige liv  ikke er dem som akkurat heller vil synes så godt i det store bildet. 

Har en venninne som er ambisiøs langt utover det vanlige, og hun står på og når mål etter mål. Jeg beundrer henne mye for det, og hun er ikke på noen måte mindre tilfreds enn meg. Jeg lever veldig stille og rolig. Men jeg har tenkt til å begynne og studere igjen og få fullført utdannelsen jeg avbrøt. Har ikke annet mål enn å fullføre den da. 

 

 

[Trinity80]

Kjenner meg veldig i dette. Først etter kaotiske år med fysisk sykdom og mange og lange sykehusinnleggelser, og nå siste få år med psykisk sirkus. Nå har jeg slått meg til ro med begge deler, roet ned livet betraktelig og lever slik at jeg skal ha det greiest mulig. 

Mine prioriteringer nå er jobb, familie, nærmeste venner og hvile. Koser meg med ting innimellom, men sørger for å ha balanse mellom dette. Jobb er helsebringende for meg, så derfor er jeg fokusert på det. Og kanskje målestokk på hvor funksjonell jeg er. 

Samfunnet ellers har blitt ett jag, spesielt i storbyene. Man bør kanskje skape seg ett liv ut fra de realistiske forutsetningene man har, og sørge for å ha det best mulig med seg selv.

Og ja, inntrykket er at ‘alle andre løper rundt’ men spørsmålet er om de trives med det… Det må hver og én avgjøre for seg selv. 

[AnonymBruker]

Ja ja. Ble mye bedre med et ufør og et rolig liv.

Anonymkode: e4bcb...169