Min sosiale angst - er dette vanlig?

[Anonymos]

Litt om meg: Mann i begynnelsen av 30-årene, Har så lenge jeg kan huske strevd med det sosiale. Frem til jeg flyttet hjemmefra som 20-åring var jeg veldig stille, gjorde så lite ut av meg som mulig og brant inne med mye jeg egentlig ønsket å si/gjøre i sosiale lag. Unntakene var når jeg var med nærmeste familie og noen få gode venner jeg har hatt fra tidlig barndom, med dem kunne jeg stort sett være meg selv og føle meg trygg på det. Fullførte VGS med et år ekstra, av andre årsaker enn det psykiske, men det året (hvorav jeg var borte fra skolen sammenhengende i 1/2 år) var fantastisk deilig. Flyttet hjemmefra som 20-åring og var da drit lei av å ikke få til det sosiale og så på folkehøyskole som en siste mulighet til å "lyktes" sosialt, dersom det ikke gikk hadde jeg bestemt meg for å gi opp. På folkehøyskolen gikk jeg all in - alt handlet om å fikse det sosiale, selv om det var kjempeskummelt. Problemet var bare at jeg manglet mye sosial trening og fant fort ut at jeg hang langt etter de fleste andre, fordi jeg hadde brukt ungdomstiden på å unngå det meste av sosiale greier. Det kom seg etterhvert, hvertfall nok til at jeg fikk et par venner som jeg fortsatt har kontakt med.

Etter det fulgte 1 år i utlandet for å reise, hvor jeg virkelig tok vann over hodet. Mistrivdes for det meste fordi jeg havnet i et miljø med et helt annet tempo sosialt sett enn jeg var vant med og som ga veldig lite rom til å lade batteriene i eget selskap. Den tiden var preget av mye usikkerhet og engestelse og jeg ble veldig stille igjen. Fant raskt ut at 1/2 år var nok og begynte å telle ned dager de siste par månendene.  Vel hjemme i Norge tok jeg bachelor på et universitet i en mellomstor by (som jeg ikke er fra opprinnelig) og igjen ble fokuset i stor grad på å mestre det sosiale. Jeg var da i midten av 20-årene og følte fortsatt at jeg hadde gått glipp av enormt mye pga alt strevet med det sosiale, samt at jeg hadde store hull i nettverket. I løpet av disse årene opplevde jeg mer "sosial suksess" enn noen gang, fikk et par gode venner og hadde nok nettverk til å ha noen å finne på noe med de fleste helger. Stadig fikk jeg den følelsen av at jeg ikke var god nok, at mine nye venner foretrakk andre enn meg og det stakk alltid dypt når jeg opplevde at jeg ikke ble invitert på ting jeg av ulike grunner følte jeg burde blitt invitert til. I denne perioden tok jeg også mye sosialt iniativ selv. Denne suksessen var likevel begrenset til kullet mitt. Involverte meg i et par studentforeninger, men der opplevde jeg som oftest at det var for skummelt i starten til at jeg greide å by noe særlig på meg selv og etterhvert som jeg ble tryggere på å snakke mer var det "for sent", fordi jeg opplevde at inntrykket av meg alt var satt og at jeg ikke hadde mulighet til å rette opp i det. Det gjorde at jeg forble stille og etterhvert sluttet å stille på møter/treninger og forsvant ut av miljøene. Etterhvert opplevde jeg det sosiale med klassekameratene som vanskeligere og, da de fleste av vennene derfra fikk kjærester. Jeg har aldri hatt kjæreste selv og aldri vært i nærheten av det heller. Gjorde noen fremstøt i denne perioden, men sannheten er at jeg ikke ante hva jeg drev med og det endte naturligvis med avvisninger, noe jeg tok veldig tungt. Sendte meg ofte ned i et ganske desperat mørke, hvor jeg flere ganger hadde konkrete selvmordsplaner. Heldigvis kom jeg på bedre tanker etter en dag eller to hver gang, men det mørket kunne sitte i i et par uker. Etter et par slike runder ga jeg opp kjæreste-biten og dermed også litt det sosiale som sådan. 

Til tross for at fokuset var 80% på det sosiale og 20% på det jeg faktisk studerte, fullførte jeg på normert tid med ganske bra snitt. Var ferdig utdannet i 2020 og gikk ut i full jobb midt i pandemien. Pandemien opplevdes som veldig deilig, ingen sosiale krav, ingen invitasjoner å forholde seg til og ingen følelse av å bli avvist eller ikke invitert på ting. Siden pandemien var over har jeg i stor grad fortsatt å leve som jeg gjorde da, ganske isolert. Har en kamerat jeg møter innimellom og en hobby hvor vi treffes 1 gang i uka, ellers består livet av jobb og å styre på i eget selskap (trening, serietitting osv). Utenom det har jeg gitt opp det sosiale, og på mange måter opplevd en solid regresjon. Takker nei til det fleste invitasjoner, fester og slikt går jeg nesten aldri på lengre. De få gangene jeg har gjort det de siste 2 årene har jeg for det meste bare ønsket å komme meg hjem og kjenner at mørke tanker kommer veldig fort så fort jeg føler meg utenfor, på noe som helst vis. Når jeg er hjemme for meg selv er det stort sett fredelig til sinns. Er selvsagt litt mørke tanker og grublerier innimellom, omkring både fortid og fremtid, men ikke alt for langt utenfor normalen tror jeg, omstendighetene tatt i betrakning. På jobb går det greit, det er noe med å tre litt inn i en rolle, det begrenser litt mulige samtaleemner og gjør at folk holdes litt på avstand - i utgangspunket. Vi har nemlig tidvis endel døtid på jobben, og de fleste liker da å skravle i fellessområdet. Jeg blir med på det jeg og, men er ikke den som snakker mest og merker at det ikke skal gå så lang tid før jeg føler at jeg må ut av situasjonen igjen. Heldigvis har jeg alltid arbeidsoppgaver som kan gjøres, så jeg ender ofte opp med å ta for meg dem isteden. Til tross er nok arbeidsplassen en av de sosiale arenaene jeg har vært borti i løpet av livet som jeg føler meg tryggest i, utenom nærmeste familie og sånt selvsagt. Jeg vet jeg er godt likt og respektert, men usikkerheten og uroen fra gammelt av i forhold til det sosiale, kjenner jeg også på her - men ikke i like stor grad som før. 

Så over til det mer urovekkende: Til tross for at det mer stabilt til sinns nå enn det har vært siden jeg var barn, er det ting som bekymrer. Stabiliteten kommer nok i stor grad av at jeg har inskrenket min sosiale verden såpass mye som jeg har og at jeg på ingen måte utfordrer meg sosialt lenger. Det handler nok også om at jeg føler meg helt stengt av, jeg har lite kontakt med følelser  - spesielt de positive. Der jeg frem til for et par år siden hadde veldig sterke ønsker om kjæreste, betydningsfullt sosialt liv osv, så har jeg nå ingen følelser eller ønsker rundt dette. Det er som om det er helt stengt av, jeg får rett og slett ikke kontakt med de ønskene og følelsene, selv når jeg virkelig prøver. Jeg vet at disse ønskene og drømmene fortsatt er der inne et sted, men det er helt stengt. En hobby (sammen med andre) som jeg i mange år drømte om å begynne med, og som jeg nå endelig driver med, har jeg lite følelser for. Faktisk svinger det mellom å være ganske gøy på en trening, til å bare være ork og stress på neste. Også i forhold til jobben er det mye tvil, det er den beste jobben jeg har hatt med tanke på arbeidmiljø og følelse av mestring. Jeg har iløpet av de siste par årene fått litt innsikt i bransjen og vet at det er vanskelig å finne noe bedre for meg i samme bransje,  samtidig som jeg ukentlig leter etter andre jobber innen noe helt annet. Fortrinnsvis en hvor jeg kan være enda mer for meg selv. 

Enda en urovekkende ting er at jeg opplever stadig større avstand til mange av mine venner. Jeg har i lange perioder store problemer med å svare på meldinger og holde kontakten med folk, såpass at jeg har mistet kontakten med flere - inkludert de fleste av dem jeg etabkerte ganske gode vennskap med i studietiden. Mye dårlig samvittighet for dette, men det er en eller annen usikkerhet som griper meg om gjør det veldig vanskelig å svare på meldinger. Vanskelig å forklare, men tror det handler om at jeg, kanskje på et underbevisst plan, følte at de kom for tett innpå og at jeg måtte holde dem mer på avstand igjen. Og så har denne avstanden bare vokst i omfang. Denne isoleringen har gått utover alle vennene mine, noen viser forståelse og andre har jeg mistet kontakt med. Jeg må ofte bruke hvite løgner for å forklare hvorfor jeg ikke har svart, ikke kan være med på den og den festen osv, noe som av og til fører meg opp i noen floker. Irriterende og stressende, men totalt selvforskyldt, men likefullt et mønster som gjentar seg og som jeg syns er vanskelig å bryte. Merker også at jeg syns det er  vanskelig ifht familie, jeg føler meg ofte dum og som en skuffelse for foreldrene mine, noe som er helt ubegrunnet fordi det virkelig er verdens beste. Men følelsen er der, og det tror jeg handler om at jeg føler at jeg står på stedet hvil i livet og har gjort det i nærmere 10 år nå (med unntak av utdannelse og jobb, som jo ikke er bare-bare). Familien ser det nok ikke på samme måten, men min opplevelse av det er sterk nok til at jeg syns det er vanskelig å være med dem (vi bor ikke i samme by). Vi ringes ca en gang i uka, og det kan jeg også fort stresse endel med i forkant. Redd for å på en måte bli "avslørt". 

Alt dette fikk meg til å søke hjelp ifjor. Fikk en avtalespesialist via DPS, men det fikk jeg lite utav. Han konkluderte med en gang med at det dreide seg om sosial angst, satte meg opp på et par timer som bestod i at han underviste om grunnleggende prinsipper i sosial interaksjon og så avsluttet saken

Ellers lever jeg ganske sunt.  Spiser sunt, trener (alene) eter par ganger i uka, drikker sjeldent og har aldri prøvd noe sterkere enn hasj, som jeg heller ikke har sansen for. 

Langt innlegg, men det måtte bli sånn. Er det noen her som har lignende erfaringer på et eller flere områder? Og hva har eventuelt hjulpet deg? Kanskje spesielt interessert i å høre om noen har erfaring med å ikke greie å forholde seg til etablerte, gode vennskap til tross for stort ønske om å ha et sosialt liv. Tips, råd og innspill tas i mot med takk. 

[AnonymBruker]

Har en liknende historie som deg, bare mindre vellykket. Har ingenting å vise til og er helt utenfor sosialt. Så mye at jeg har gitt helt opp. Er jeg sosial så er jeg åpenbart mistilpasset og kjører bare mitt løp. Noe annet har aldri fungert.

Var også så tungt deprimert etter VGS at jeg ikke kom meg videre i livet etterpå og har nå også det å ta igjen. Aner ikke hva enden på soga blir for meg. Tar bare en dag av gangen. Du har fått til mye. Håper du greier å gi deg selv en klapp på skuldra for det.

Jeg tror i utgangspunktet bare du har en mer innadvendt sosial rytme. I gamle dager gikk alt mulig saktere og man bodde tettere på hverandre. Da tror jeg man lettere fant sin plass med slik personlighet. Det at folk bodde så tett var nok også med på å gjøre folk mer vante til alle form for samvær, også den mer stille typen. Synes man kan se det på gamle mennesker. De blir ikke urolige av at de ikke har noe å prate om hele tiden.

Hvor kjent er du med nervesystemets rolle i sosial interaksjon? Kanskje er du sosial på måter som du ikke er komfortabel med og som gjør at du kommer ut av den trygge sonen man må være i for å fungere godt sosialt?

At du føler deg avstengt er ikke særlig rart. Det er en naturlig forsvarsmekanisme som kroppen setter inn for å beskytte deg når du ikke får det du trenger. Vil tro disse følelsene vil komme mer og mer tilbake om du finner deg et sosialt fellesskap du trives i over tid. Ikke bebreid deg selv for det og ikke stress med det tror jeg er lurt. Bare stol på at kroppen kobler seg på tidsnok om du trenger følelsene igjen.

Anonymkode: c25d4...9bd

[kupton]

Gir dette noen gjenklang?

schizoid personlighetsforstyrrelse – Store medisinske leksikon (snl.no)

[Anonymos]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Har en liknende historie som deg, bare mindre vellykket. Har ingenting å vise til og er helt utenfor sosialt. Så mye at jeg har gitt helt opp. Er jeg sosial så er jeg åpenbart mistilpasset og kjører bare mitt løp. Noe annet har aldri fungert.

Var også så tungt deprimert etter VGS at jeg ikke kom meg videre i livet etterpå og har nå også det å ta igjen. Aner ikke hva enden på soga blir for meg. Tar bare en dag av gangen. Du har fått til mye. Håper du greier å gi deg selv en klapp på skuldra for det.

Jeg tror i utgangspunktet bare du har en mer innadvendt sosial rytme. I gamle dager gikk alt mulig saktere og man bodde tettere på hverandre. Da tror jeg man lettere fant sin plass med slik personlighet. Det at folk bodde så tett var nok også med på å gjøre folk mer vante til alle form for samvær, også den mer stille typen. Synes man kan se det på gamle mennesker. De blir ikke urolige av at de ikke har noe å prate om hele tiden.

Hvor kjent er du med nervesystemets rolle i sosial interaksjon? Kanskje er du sosial på måter som du ikke er komfortabel med og som gjør at du kommer ut av den trygge sonen man må være i for å fungere godt sosialt?

At du føler deg avstengt er ikke særlig rart. Det er en naturlig forsvarsmekanisme som kroppen setter inn for å beskytte deg når du ikke får det du trenger. Vil tro disse følelsene vil komme mer og mer tilbake om du finner deg et sosialt fellesskap du trives i over tid. Ikke bebreid deg selv for det og ikke stress med det tror jeg er lurt. Bare stol på at kroppen kobler seg på tidsnok om du trenger følelsene igjen.

Anonymkode: c25d4...9bd

Trist å høre at det ble slik etter VGS for deg. Kan jeg spørre om du går/har gått i noe behandling, og isåfall for hva og hvordan du syns det funka? 

Jeg er absolutt fornøyd med det jeg har fått til, men på de dagene hvor alt bare er slit og ork veier ikke det særlig tungt, naturlig nok. 

Jeg er helt klart innadvendt ja. Vanskelig å si hvor sosial jeg ville vært dersom jeg hele livet hadde bestemt dette helt selv, men det er i allfall langt mindre enn jeg noen gang har vært. Ble presset endel av familie til det å være sosial som liten og det funket for min del. Uten "tvangssosialiseringa" ville jeg ikke hatt noen av de få barndomsvennene jeg fortsatt har. Ønsket om å mestre og nyte det sosiale kom i sen barndom, men om ønsket er et resultat av miljøet jeg vokste opp i og at man gjennom alle mulige kanaler hele tiden blir fortalt at det er eneste veien til lykke, eller om det bunner i et reelt ønske hos meg er vanskelig å si. Sannsynligvis er det en kombinasjon. 

Nervesystemets rolle i sosial interaksjon er jeg ikke særlig kjent med. Er det noe spesielt du vil trekke frem her?

[Anonymos]

1 hour ago, kupton said:

Gir dette noen gjenklang?

schizoid personlighetsforstyrrelse – Store medisinske leksikon (snl.no)

Hvis man ser på de siste 2 årene isolerte sett: ja. Ikke hvordan livet har vært før det. Jeg har lagt altfor mye tid og energi i å prøve å bli likt og godtatt av andre og ønsket om venner, kjæreste og tidvis familie har vært for sterkt til at det kan stemme. Men jeg har vært inne på tanken om unnvikende personlighetsforstyrrelse, selv om det nok ikke stemmer helt heller. Men takk for innspill!

[Kashmir-]

Du skriver lite konkret om hva med det sosiale du sliter med. Er det forståelsen av andres tanker, reaksjoner, interesser? Er det mangel på interesse for hva mange er opptatt av? Har du ( for ) mye empati, er for analytisk og dermed blir mer et "eksternt apparat"? En observatør?

Jeg får inntrykk av at du ikke har et helt reelt behov for å være sosial, for du var lettet det året du var mye borte fra VGS, og du snakker om å ikke få ladet batteriene når du er for mye med andre. Så det virker mer som at du føler et press fremfor å ha et oppriktig ønske og behov. 

Jeg ser også at foreldre presset deg til å være sosial. Du er takknemlig for det, hvilket jeg kan forstå, men samtidig kan det ha ført til at du føler deg "mislykket" når du ikke "får til" det sosiale. 

Jeg tror ikke alt handler om diagnoser bestandig. Man må kunne være utenfor boksen uten å tro at noe feiler de som skiller seg ut. Det kan være mange grunner til at alle ikke er så sosiale, men det kan også være noe så enkelt som personlighet. Det sagt, så er en venn eller to sunt å ha, og å isolere seg helt er sjelden nyttig. 

[AnonymBruker]

Anonymos skrev (16 minutter siden):

Nervesystemets rolle i sosial interaksjon er jeg ikke særlig kjent med. Er det noe spesielt du vil trekke frem her?

Enkelt forklart så kan du si at nervesystemet er det som driver 'fight/flight/freeze'-mekanismene i oss mennesker. I tillegg til disse tilstandene har man den tilstanden hvor man slapøer av og føler seg trygg. Noen kaller det 'rest and digest'. Siden dette er snakk om overlevelsesmekanismer som finnes i alle pattedyr og levende organismer så er det snakk om primitive systemer. Det er altså instinktive reaksjoner. Alt fra å skrike høyt når noe skremmende skjer til å huke seg sammen når det smeller nær deg til at du bare får en dårlig "magefølelse" i en sosial setting er det samme systemet som gir tilbakemeldinger til deg. Og det handler hele veien om man føler seg trygg eller ikke. Folk har veldig ulike terskler for hva som føles trygt og ikke.

Når instinktene overtar og kroppen går i forsvarsmodus (helt ubevisst) så skrur den samtidig av det sosiale systemet i større eller mindre grad. Man føler seg anspent, latteren sitter fast i halsen, man må tvinge seg til å smile etc. For mennesker med sosial angst og plager er nok dette ofte et kjerneproblem. Man får rett og slett ikke til å kjenne seg trygge nok til å bare slappe av.

-------------------------------------

Om min terapi: Ja, jeg har prøvd mye og feilet mye. Terapi har gjort lite for mine sosiale vansker, men det har gjort mye ift. hvordan jeg forholder meg til vanskene. Aksepterer mer og mer at det er sånn jeg er.

Bedring har kun skjedd gjennom eksponering i passe doser. Jeg hadde ganske ekstreme symptomer til å begynne med så det har tatt tid å bygge seg opp. Men normalt fungerende sosialt kan jeg ikke si at jeg er.

Du hadde aldri fått samme svaret som jeg nå skriver til deg om vi hadde sittet i samme rom f. eks. Og da er jeg tilbake til dette med instinkter. Her jeg sitter føler jeg meg trygg og kan formulere meg godt. Ansikt til ansikt foregår det så mye mer enn det og da kobler jeg mer ut og klarer ikke tenke klart eller opptre normalt. Its a shame.

Anonymkode: c25d4...9bd

[Anonymos]

5 hours ago, Kashmir said:

Du skriver lite konkret om hva med det sosiale du sliter med. Er det forståelsen av andres tanker, reaksjoner, interesser? Er det mangel på interesse for hva mange er opptatt av? Har du ( for ) mye empati, er for analytisk og dermed blir mer et "eksternt apparat"? En observatør?

Jeg får inntrykk av at du ikke har et helt reelt behov for å være sosial, for du var lettet det året du var mye borte fra VGS, og du snakker om å ikke få ladet batteriene når du er for mye med andre. Så det virker mer som at du føler et press fremfor å ha et oppriktig ønske og behov. 

Jeg ser også at foreldre presset deg til å være sosial. Du er takknemlig for det, hvilket jeg kan forstå, men samtidig kan det ha ført til at du føler deg "mislykket" når du ikke "får til" det sosiale. 

Jeg tror ikke alt handler om diagnoser bestandig. Man må kunne være utenfor boksen uten å tro at noe feiler de som skiller seg ut. Det kan være mange grunner til at alle ikke er så sosiale, men det kan også være noe så enkelt som personlighet. Det sagt, så er en venn eller to sunt å ha, og å isolere seg helt er sjelden nyttig. 

Det jeg syns er vanskelig bunner vel i to ting: For det første har jeg nok endel færre interessefelt enn folk flest. Ikke at mine interesser er spesielt avvikende, jeg syns generelt sett ting er mindre interessant enn mange skal ha det til. Det begrenser jo litt, men jeg er blitt flink til å late som.

Empatimessig vil jeg tro jeg er ganske midt på treet, men har en tendens til å "glemme" litt dem jeg ikke er med i nuet. Ikke at jeg ikke bryr meg, jeg kan bare glemme litt hva folk strever med. 

Nummer to, som jeg tror er det viktigste her, handler om dårlig selvfølelse og ofte en følelse av mindreverd eller at mine meninger og innspill er mindre viktige enn andres. Jeg er syns det er skummelt å dele personlige ting og syns det er ukomfortabel å dele egne interesser, opplevelser og hva jeg skal i ferier og helger for eksempel (uavhengig om det er å bare være i eget selskap hjemme eller om det er spennende ferieturer i USA). Det handler vel også om den grunnleggende dårlige selvfølelsen, den ofte ikke bevisste følelsen, eller antagelsen, om at andre kommer til å synes det er rart, kjedelig osv. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Det gjør at jeg i stor grad føyer meg for den andres ønsker eller at jeg ofte foreslår ting å finne på som jeg med sikkerhet vet at at den andre liker. Selvhevdelse er jeg ikke så god på  rett og slett, men det er blitt bedre. I samtaler kan jeg ofte kvie meg for å si ting som jeg ville vært passende, men ender ofte med at jeg brenner inne med det og sklir mer og mer ut av samtalen. Sklir jeg langt nok ut føler jeg meg helt ubrukelig og håpløs, noe som kan gi  ganske mørke tanker og et sterkt ønske om å komme meg vekk. Denne biten har blitt bedre med årene, men kommer fremdeles i ny og ne i settinger med fremmede eller fjernere bekjente.

Alt dette påvirker jo lysten til å dele av meg selv, men har lært å presse meg litt til det slik at det sosiale går litt lettere. Samtidig gjør nok den grunnleggende aversjonen mot å by på meg selv at det fort fremstår litt halvhjertet når jeg først gjør det, noe som gjør at det da ofte blir en selvoppfyllende profeti. Jeg har ikke vært utsatt for mobbing og slikt, men har et fysisk handicap som gjør at jeg skiller meg litt ut, og jeg tror det er der all usikkerheten stammer fra. Ble sendt til BUP et par ganger i tenårene, men forstod aldri (eller nektet å innse) hva hensikten med det var. Så noe ble vel fanget opp av omgivelsene, men i aller største grad er dette noe jeg har båret på alene hele livet og jeg har jobbet hardt for å skjule vonde følelser, dårlige erfaringer og de mørke periodene som tidvis ga påtrengende selvmordstanker. Alt dette har nok gitt meg en ganske grunnleggende ensomhetsfølelse, men den følelsen har jeg slått meg mer til ro med de siste årene, i takt med at jeg begynte å gi opp/gi mer faen i det sosiale. 

Håper ikke jeg fremstår som sutrete her, merker bare at det var veldig fint å få satt ord på disse tingene. Sjeldent jeg har satt så godt ord på det som nå. 

Diagnoser er ikke viktig for meg. Sosial angst ble bare brukt fordi det var det psykologen trodde det var, basert på veldig tynt grunnlag. Hele denne tråden handler om å finne ut om det finnes andre der ute med lignende erfaring og forhåpentligvis få litt mer forståelse for egen situasjon. 

[Anonymos]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Enkelt forklart så kan du si at nervesystemet er det som driver 'fight/flight/freeze'-mekanismene i oss mennesker. I tillegg til disse tilstandene har man den tilstanden hvor man slapøer av og føler seg trygg. Noen kaller det 'rest and digest'. Siden dette er snakk om overlevelsesmekanismer som finnes i alle pattedyr og levende organismer så er det snakk om primitive systemer. Det er altså instinktive reaksjoner. Alt fra å skrike høyt når noe skremmende skjer til å huke seg sammen når det smeller nær deg til at du bare får en dårlig "magefølelse" i en sosial setting er det samme systemet som gir tilbakemeldinger til deg. Og det handler hele veien om man føler seg trygg eller ikke. Folk har veldig ulike terskler for hva som føles trygt og ikke.

Når instinktene overtar og kroppen går i forsvarsmodus (helt ubevisst) så skrur den samtidig av det sosiale systemet i større eller mindre grad. Man føler seg anspent, latteren sitter fast i halsen, man må tvinge seg til å smile etc. For mennesker med sosial angst og plager er nok dette ofte et kjerneproblem. Man får rett og slett ikke til å kjenne seg trygge nok til å bare slappe av.

-------------------------------------

Om min terapi: Ja, jeg har prøvd mye og feilet mye. Terapi har gjort lite for mine sosiale vansker, men det har gjort mye ift. hvordan jeg forholder meg til vanskene. Aksepterer mer og mer at det er sånn jeg er.

Bedring har kun skjedd gjennom eksponering i passe doser. Jeg hadde ganske ekstreme symptomer til å begynne med så det har tatt tid å bygge seg opp. Men normalt fungerende sosialt kan jeg ikke si at jeg er.

Du hadde aldri fått samme svaret som jeg nå skriver til deg om vi hadde sittet i samme rom f. eks. Og da er jeg tilbake til dette med instinkter. Her jeg sitter føler jeg meg trygg og kan formulere meg godt. Ansikt til ansikt foregår det så mye mer enn det og da kobler jeg mer ut og klarer ikke tenke klart eller opptre normalt. Its a shame.

Anonymkode: c25d4...9bd

Takk, det med nervesystemet lød kjent, men du forklarer det på en veldig forståelig måte. 

Å akseptere seg selv og sin situasjon tror jeg også er viktig i mitt tilfelle. Er det aksept-og tilknytningsterapi du har gått i da? 

Det er gjenkjennelig det med å snakke ansikt til ansikt, det er blitt mye bedre siden jeg flyttet hjemmefra første gangen. Det tror jeg handler om jeg, med akt av flytting, reising, studier og jobb har fått en masse "tvungen eksponeringsterapi"m Det har vært mange tunge perioder og skjær i sjøen som du skjønner, men alt i alt har jeg kommet styrket ut av det i den hverdagslige, mer overfladiske sosiale samhandlingen- i form av jobb og hverdagens private gjøremål. Men fremdeles har jeg det som deg, jeg foretrekker helt klart å kommunisere skriftlig. Det varierer hvor vanskelig jeg syns det er ansikt til ansikt, men skriftlig kommunikasjon er alltid tryggest.

[AnonymBruker]

Anonymos skrev (6 timer siden):

Hvis man ser på de siste 2 årene isolerte sett: ja. Ikke hvordan livet har vært før det. Jeg har lagt altfor mye tid og energi i å prøve å bli likt og godtatt av andre og ønsket om venner, kjæreste og tidvis familie har vært for sterkt til at det kan stemme. Men jeg har vært inne på tanken om unnvikende personlighetsforstyrrelse, selv om det nok ikke stemmer helt heller. Men takk for innspill!

Kan det være aspergers?

Anonymkode: 31955...63a

[psykedeliker]

Forklaringen kan være så enkel som at du har vært maksimalt uheldig med menneskene du har hatt rundt deg i livet så langt, uten at du har vært klar over det.

Det er egentlig bare én måte å finne ut av det på, og det er å snu hver eneste stein i fortiden for å se om man finner noe man ikke kjente til fra før.

[Gaylord Focker]

psykedeliker skrev (44 minutter siden):

Forklaringen kan være så enkel som at du har vært maksimalt uheldig med menneskene du har hatt rundt deg i livet så langt, uten at du har vært klar over det.

Det er det nok liten sjange for vil man anta.

[psykedeliker]

Gaylord Focker skrev (16 minutter siden):

Det er det nok liten sjange for vil man anta.

Det vet man ikke før alle muligheter er undersøkt.

[Anonymos]

1 hour ago, psykedeliker said:

Forklaringen kan være så enkel som at du har vært maksimalt uheldig med menneskene du har hatt rundt deg i livet så langt, uten at du har vært klar over det.

Det er egentlig bare én måte å finne ut av det på, og det er å snu hver eneste stein i fortiden for å se om man finner noe man ikke kjente til fra før.

Tror ikke det. Selvsagt vanskelig å se slikt selv alltid, men i mitt tilfellet er jeg sikker. Har støttende og snill familie og som alltid har vært det, aldri opplevd vold av noe slag, aldri mobbing utover enkeltstående episoder. Har for det aller meste hatt vennlige folk rundt meg, i verstefall nøytrale. Har jo selvsagt møtt på noen som oppførte seg dårlig, men dem har jeg alltid greid å holde meg unna. Så årsaken ligger nok hos meg. 

[Kashmir-]

Anonymos skrev (3 timer siden):

Det jeg syns er vanskelig bunner vel i to ting: For det første har jeg nok endel færre interessefelt enn folk flest. Ikke at mine interesser er spesielt avvikende, jeg syns generelt sett ting er mindre interessant enn mange skal ha det til. Det begrenser jo litt, men jeg er blitt flink til å late som.

Empatimessig vil jeg tro jeg er ganske midt på treet, men har en tendens til å "glemme" litt dem jeg ikke er med i nuet. Ikke at jeg ikke bryr meg, jeg kan bare glemme litt hva folk strever med. 

Nummer to, som jeg tror er det viktigste her, handler om dårlig selvfølelse og ofte en følelse av mindreverd eller at mine meninger og innspill er mindre viktige enn andres. Jeg er syns det er skummelt å dele personlige ting og syns det er ukomfortabel å dele egne interesser, opplevelser og hva jeg skal i ferier og helger for eksempel (uavhengig om det er å bare være i eget selskap hjemme eller om det er spennende ferieturer i USA). Det handler vel også om den grunnleggende dårlige selvfølelsen, den ofte ikke bevisste følelsen, eller antagelsen, om at andre kommer til å synes det er rart, kjedelig osv. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Det gjør at jeg i stor grad føyer meg for den andres ønsker eller at jeg ofte foreslår ting å finne på som jeg med sikkerhet vet at at den andre liker. Selvhevdelse er jeg ikke så god på  rett og slett, men det er blitt bedre. I samtaler kan jeg ofte kvie meg for å si ting som jeg ville vært passende, men ender ofte med at jeg brenner inne med det og sklir mer og mer ut av samtalen. Sklir jeg langt nok ut føler jeg meg helt ubrukelig og håpløs, noe som kan gi  ganske mørke tanker og et sterkt ønske om å komme meg vekk. Denne biten har blitt bedre med årene, men kommer fremdeles i ny og ne i settinger med fremmede eller fjernere bekjente.

Alt dette påvirker jo lysten til å dele av meg selv, men har lært å presse meg litt til det slik at det sosiale går litt lettere. Samtidig gjør nok den grunnleggende aversjonen mot å by på meg selv at det fort fremstår litt halvhjertet når jeg først gjør det, noe som gjør at det da ofte blir en selvoppfyllende profeti. Jeg har ikke vært utsatt for mobbing og slikt, men har et fysisk handicap som gjør at jeg skiller meg litt ut, og jeg tror det er der all usikkerheten stammer fra. Ble sendt til BUP et par ganger i tenårene, men forstod aldri (eller nektet å innse) hva hensikten med det var. Så noe ble vel fanget opp av omgivelsene, men i aller største grad er dette noe jeg har båret på alene hele livet og jeg har jobbet hardt for å skjule vonde følelser, dårlige erfaringer og de mørke periodene som tidvis ga påtrengende selvmordstanker. Alt dette har nok gitt meg en ganske grunnleggende ensomhetsfølelse, men den følelsen har jeg slått meg mer til ro med de siste årene, i takt med at jeg begynte å gi opp/gi mer faen i det sosiale. 

Håper ikke jeg fremstår som sutrete her, merker bare at det var veldig fint å få satt ord på disse tingene. Sjeldent jeg har satt så godt ord på det som nå. 

Diagnoser er ikke viktig for meg. Sosial angst ble bare brukt fordi det var det psykologen trodde det var, basert på veldig tynt grunnlag. Hele denne tråden handler om å finne ut om det finnes andre der ute med lignende erfaring og forhåpentligvis få litt mer forståelse for egen situasjon. 

Syns du formidler veldug bra uten at jeg kan sette meg helt inn i dette. Det er jo helt tydelig veldig vanskelig å føle på dette, så jeg håper du kan prøve en ny psykolog. Det blir jo enda verre når du kutter kontakt med de vennene du har og isolerer deg mer. Det er jo ikke sunt! 

Nei, du frenstår overhodet ikke sutrete på noen måte. 

[Everybody]

Det du sier om følelse av mindreverd og at dine meninger og innspill er mindre viktige enn andres høres ut som depresjon.

[Anonymos]

On 2/7/2024 at 9:17 PM, Everybody said:

Det du sier om følelse av mindreverd og at dine meninger og innspill er mindre viktige enn andres høres ut som depresjon.

Ja, men det er følelser jeg har hatt mesteparten av livet. Ifølge MADRS-selvtest, hvor jeg også svarer på dette med mindreverd, ligger jeg et sted i grensen mellom mild og moderat depresjon. Selvdiagnotisering byr meg imot bare så det er sagt, tok testen av ren nysgjerrighet. Vil anta at jeg ville fått diagnosen depresjon om jeg ble utredet for det, men det tror jeg heller er en konsekvens av det jeg strever med og ikke selve årsaken til det.

[Anonymos]

On 2/7/2024 at 10:03 AM, kupton said:

Gir dette noen gjenklang?

schizoid personlighetsforstyrrelse – Store medisinske leksikon (snl.no)

Nå har jeg lest meg litt opp på dette, hovedsaklig engelskspråklige artikler. Når jeg fikk litt mer oversikt over bredden i dette var det overraskende mye som ga gjenklang. Utover det sammenfallende i innlegg her, bet jeg meg særlig merke i dette med å søke støtte/validering i seg selv fremfor fra andre. Det er noe jeg gjør nesten utelukkende. Finnes selvsagt unntak, men da er der mer som et litt angstfyllt innfall, i et forsøk på å rette opp en eller annen misforståelse eller av dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg burde involvert f.eks foreldrene mine. Jeg involverer sjeldent andre i beslutninger med mindre de selv er en del av disse beslutningene, og nesten alle problemer av både praktisk og personlig art grubles på og forsøkes løst alene. Dette med å bruke mye tid på introspeksjon stemmer og (det kommer vel ganske tydelig frem i denne tråden, hehe), og historisk sett har jeg brukt mye tid på dagdrømmer også.

La også merke til et punkt om en uvilje mot å dele kreativt arbeid med andre. Jeg har, basert på ganske mange tilbakemeldinger fra andre, et talent innen et kreativt felt. Brukte mye tid på det et par år og delte endel av det med omverden, men for en 6-7 år siden sluttet jeg gradvis. Har siden tatt det opp, men å dele det med noen som helst byr meg veldig imot. Ved nærmere ettertanke husker jeg at jeg brukte mye energi på å gruble over hvordan det jeg laget faktisk ble tatt imot. De som sa det var bra, hva syns de var bra? De likte det elementet, betyr det at de syns resten var dårlig? Hva med dem som bare "likte" på Facebook, men ikke kommenterte: Lot de være å kommentere fordi de syntes det var teit? Osv. Det tok bort mye av lysten til å fortsette med det. 

Dette trenger ikke å bety noe, alle kjenner seg vel igjen i noe når man først kjenner etter. Syntes bare det var interessant å se hvor mye som "stemte" for min del. Som sagt er introspeksjon noe jeg bruker endel tid på, og som regel er det lystbetont eller positivt opplysende. 

[Everybody]

Anonymos skrev (29 minutter siden):

Ja, men det er følelser jeg har hatt mesteparten av livet. Ifølge MADRS-selvtest, hvor jeg også svarer på dette med mindreverd, ligger jeg et sted i grensen mellom mild og moderat depresjon. Selvdiagnotisering byr meg imot bare så det er sagt, tok testen av ren nysgjerrighet. Vil anta at jeg ville fått diagnosen depresjon om jeg ble utredet for det, men det tror jeg heller er en konsekvens av det jeg strever med og ikke selve årsaken til det.

Prøvd antidepressiva?

[Anonymos]

Just now, Everybody said:

Prøvd antidepressiva?

Nei, fordi jeg mistenker at det heller er et symptom enn en årsak. Også fordi jeg er skeptisk nok til det til at jeg tror jeg ikke er "syk" nok ennå.