Normalisert?

[AnonymBruker]

Slutta på AD for to uker siden- forholdsvis kort nedtrapp men hadde kun brukt de i 4 mnd

burde alt være normalisert nå eller tar det lengre tid?

Anonymkode: 7b652...c74

[AnonymBruker]

Det burde vært normalisert nå ja. 

Anonymkode: ffc47...71d

[AnonymBruker]

Leste akkurat i en annen tråd her at kunne henge i månedsvis?

Anonymkode: 7b652...c74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Leste akkurat i en annen tråd her at kunne henge i månedsvis?

Anonymkode: 7b652...c74

Det er helt riktig.

Anonymkode: dabf3...ecc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er helt riktig.

Anonymkode: dabf3...ecc

Men en annen svarte at d burde vøre normalt nå etter to uker 

Anonymkode: 7b652...c74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Men en annen svarte at d burde vøre normalt nå etter to uker 

Anonymkode: 7b652...c74

Det er ikke riktig, det kan ta flere måneder.

Anonymkode: dabf3...ecc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er ikke riktig, det kan ta flere måneder.

Anonymkode: dabf3...ecc

Fikk veldig uvirkelighetsfølelse da jeg gikk på det- lurer på om det kan henge igjen. Hvis det skyldes den da

 

Tok Den i 5 mnd

Anonymkode: 7b652...c74

[Gjest Krøll47]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fikk veldig uvirkelighetsfølelse da jeg gikk på det- lurer på om det kan henge igjen. Hvis det skyldes den da

 

Tok Den i 5 mnd

Anonymkode: 7b652...c74

Har begynt å lure på om denne uvirkelighetsfølelsen "alle" og inkludert meg selv snakker om, som har vært deprimerte, gått på AD og så kjent seg frakoblet (depersonalisert, opplever ting som en film osv.), om AD rett og slett utløser en blandet tilstand?

Det er en slags kunstig undertrykkelse av depresjon, ikke sant? Er vel ikke utenkelig at man har noe virkning på noen områder men samtidig fucker det til med å avflate følelsen? Man blir gjerne litt sånn "Well frankly, I dont give a duck", som kan bli litt uheldig om man driver og undertrykker en depresjon. Får man en derealisasjon (hva heter det), altså følelsen av at ting ikke er ekte, pga egentlig svekket kognitiv fungering, så er det ikke rart at folk bare vandrer hen og begår selvmord på impuls. Akta dig! Uvirkelighetsfølelse er farlig. 

Er litt opptatt av det nå og det blir liksom relevant i flere tråder fordi det har gått opp et lys for meg. Så beklager å mene det samme/gjenta meg selv både her og både der. 

[AnonymBruker]

Krøll47 skrev (8 timer siden):

Har begynt å lure på om denne uvirkelighetsfølelsen "alle" og inkludert meg selv snakker om, som har vært deprimerte, gått på AD og så kjent seg frakoblet (depersonalisert, opplever ting som en film osv.), om AD rett og slett utløser en blandet tilstand?

Det er en slags kunstig undertrykkelse av depresjon, ikke sant? Er vel ikke utenkelig at man har noe virkning på noen områder men samtidig fucker det til med å avflate følelsen? Man blir gjerne litt sånn "Well frankly, I dont give a duck", som kan bli litt uheldig om man driver og undertrykker en depresjon. Får man en derealisasjon (hva heter det), altså følelsen av at ting ikke er ekte, pga egentlig svekket kognitiv fungering, så er det ikke rart at folk bare vandrer hen og begår selvmord på impuls. Akta dig! Uvirkelighetsfølelse er farlig. 

Er litt opptatt av det nå og det blir liksom relevant i flere tråder fordi det har gått opp et lys for meg. Så beklager å mene det samme/gjenta meg selv både her og både der. 

Hva mener du- er der vanlig å får uvirkelighetsfølelse av ad? Da burde det jo gå over når man har slutta?

Anonymkode: 7b652...c74

[Gjest Krøll47]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva mener du- er der vanlig å får uvirkelighetsfølelse av ad? Da burde det jo gå over når man har slutta?

Anonymkode: 7b652...c74

Nei. Jeg bare spekulerer ut fra egne erfaringer. Det tok meg over ett år å komme tilbake til normalen. Etter AD

[AnonymBruker]

Krøll47 skrev (2 minutter siden):

Nei. Jeg bare spekulerer ut fra egne erfaringer. Det tok meg over ett år å komme tilbake til normalen. Etter AD

Såpass. Gått på det lenge da? Fikk du uvirkelighetsfølelse når du tok det?

Anonymkode: 7b652...c74

[Gjest Krøll47]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Såpass. Gått på det lenge da? Fikk du uvirkelighetsfølelse når du tok det?

Anonymkode: 7b652...c74

Gikk på det en eller to måneder. Forskjellige preparater. Men uvirkelighetsfølelsen startet da og jeg hadde problemer 1 - 1,5 år. I hvilken grad AD var skyld i det kan jeg ikke vite. Det er mange år siden. 

Har tatt sjansen på å ta det igjen nå de siste 3 månedene. Har ikke skjedd igjen. Men har nå heller fått lys hypomani som dessverre gir seg nå... 

[AnonymBruker]

Krøll47 skrev (Akkurat nå):

Gikk på det en eller to måneder. Forskjellige preparater. Men uvirkelighetsfølelsen startet da og jeg hadde problemer 1 - 1,5 år. I hvilken grad AD var skyld i det kan jeg ikke vite. Det er mange år siden. 

Har tatt sjansen på å ta det igjen nå de siste 3 månedene. Har ikke skjedd igjen. Men har nå heller fått lys hypomani som dessverre gir seg nå... 

shit.. 

Anonymkode: 7b652...c74

[AnonymBruker]

Kan depersonalisering også komme av AD? Fikk dette etter oppstart og har slutta  for tre uker siden men henger stadig i- i like stor nesten verre.

Anonymkode: 7b652...c74

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Kan depersonalisering også komme av AD? Fikk dette etter oppstart og har slutta  for tre uker siden men henger stadig i- i like stor nesten verre.

Anonymkode: 7b652...c74

Det er ingen god løsning å selvdiagnostisere seg selv. Jeg ser du gjør det ut ifra symptomer du leser på nettet og hva du kan kjenne deg igjen i. Alle kan kjenne seg igjen i så godt som alle diagnoser, om en kjenner godt etter. Det er derfor det finnes grundige kartleggingsskjema som i tillegg skal brukes opp mot klinisk observasjon og samtale. Da sier det seg selv at Google-diagnostisering blir feil.

 

Det å føle at en er ute av sin egen kropp/se på seg selv utenifra er et ikke uvanlig fenomen ved bl.a. angst. Slik du har beskrevet ditt fokus på egne symptomer, ville jeg tenke at det er nokså irrelevant om det kommer fra medisiner eller angst - du må lære mestringsteknikker. Bruk behandler rundt deg, og som jeg har sagt før, ikke søk og les mer på nett. Det forverrer kun tilstanden din. Å kjenne etter på egne symptomer, kjenne etter om du har det slik eller så, gjør det bare enda sterkere...

 

Mulig et alternativ kunne ha vært å lese en bok av psykiater Ingvard Wilhelmsen? Han er direkte, og hva jeg har fått inntrykk av, får en til å innse at det er nokså idiotisk. Jeg tror han har skrevet noen bøker som ikke er rettet mot helseangst, men mer angstproblematikk generelt. Bøkene hans finnes også som lydbøker både hos NLB og Storytel. Tror også e-bøker.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (8 minutter siden):

Det er ingen god løsning å selvdiagnostisere seg selv. Jeg ser du gjør det ut ifra symptomer du leser på nettet og hva du kan kjenne deg igjen i. Alle kan kjenne seg igjen i så godt som alle diagnoser, om en kjenner godt etter. Det er derfor det finnes grundige kartleggingsskjema som i tillegg skal brukes opp mot klinisk observasjon og samtale. Da sier det seg selv at Google-diagnostisering blir feil.

 

Det å føle at en er ute av sin egen kropp/se på seg selv utenifra er et ikke uvanlig fenomen ved bl.a. angst. Slik du har beskrevet ditt fokus på egne symptomer, ville jeg tenke at det er nokså irrelevant om det kommer fra medisiner eller angst - du må lære mestringsteknikker. Bruk behandler rundt deg, og som jeg har sagt før, ikke søk og les mer på nett. Det forverrer kun tilstanden din. Å kjenne etter på egne symptomer, kjenne etter om du har det slik eller så, gjør det bare enda sterkere...

 

Mulig et alternativ kunne ha vært å lese en bok av psykiater Ingvard Wilhelmsen? Han er direkte, og hva jeg har fått inntrykk av, får en til å innse at det er nokså idiotisk. Jeg tror han har skrevet noen bøker som ikke er rettet mot helseangst, men mer angstproblematikk generelt. Bøkene hans finnes også som lydbøker både hos NLB og Storytel. Tror også e-bøker.

Har faktisk bøkene hans🙈

Nå er symptomene slik de er og det er symptomene som er utgangspunkt og ikke motsatt. Blir jo glad når jeg finner noe som kan beskrive det jeg opplever. Og denne depersonaliseringen er veldig sterk… og det er den som gir meg eventuell angst

Anonymkode: 7b652...c74

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (39 minutter siden):

Det er ingen god løsning å selvdiagnostisere seg selv. Jeg ser du gjør det ut ifra symptomer du leser på nettet og hva du kan kjenne deg igjen i. Alle kan kjenne seg igjen i så godt som alle diagnoser, om en kjenner godt etter. Det er derfor det finnes grundige kartleggingsskjema som i tillegg skal brukes opp mot klinisk observasjon og samtale. Da sier det seg selv at Google-diagnostisering blir feil.

 

Det å føle at en er ute av sin egen kropp/se på seg selv utenifra er et ikke uvanlig fenomen ved bl.a. angst. Slik du har beskrevet ditt fokus på egne symptomer, ville jeg tenke at det er nokså irrelevant om det kommer fra medisiner eller angst - du må lære mestringsteknikker. Bruk behandler rundt deg, og som jeg har sagt før, ikke søk og les mer på nett. Det forverrer kun tilstanden din. Å kjenne etter på egne symptomer, kjenne etter om du har det slik eller så, gjør det bare enda sterkere...

 

Mulig et alternativ kunne ha vært å lese en bok av psykiater Ingvard Wilhelmsen? Han er direkte, og hva jeg har fått inntrykk av, får en til å innse at det er nokså idiotisk. Jeg tror han har skrevet noen bøker som ikke er rettet mot helseangst, men mer angstproblematikk generelt. Bøkene hans finnes også som lydbøker både hos NLB og Storytel. Tror også e-bøker.

Syns foresten det er litt kjipt at du uten å kjenne meg bare antar at jeg inbiller meg og tenker på meg ting jeg har lest om- det er heller motsatt- jeg merker noe og prøver å søke og finne ut hva det kalles.

Jeg spør jo om mulighet for at det kan forklares med medisinen.

Og spørsmålet om normalisering etter AD bruk er like relevant 😊

Anonymkode: 7b652...c74

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå er symptomene slik de er og det er symptomene som er utgangspunkt og ikke motsatt. Blir jo glad når jeg finner noe som kan beskrive det jeg opplever. Og denne depersonaliseringen er veldig sterk… og det er den som gir meg eventuell angst

Anonymkode: 7b652...c74

Er du helt sikker på at angsten ikke kom før følelsen av å være utenfor seg selv? Vanligvis er det slik at depersonalisering er symptom på at det foreligger sterk angst og vanskelighet med å forholde seg til seg selv. I så fall må du lete etter en annen diagnose eller ev. granske deg selv med et åpent og ærlig blikk innover. Hvorfor opplever du hele tiden en uro? Hva handler den egentlig om? Ta det opp med behandler. Å gå i terapi, handler om å kjenne etter på følelser.

 

Det er skremmende å oppleve seg utenfor sin egen kropp. Da blir en skremt av det, men det er oftest derfor depersonalisering også blir en reaksjon for å holde ut det vanskelige.

 

Om en er redd for en hjertefeil, uansett foranledning, kan en begynne å kjenne etter hvordan hjertet slår. Vi vet alle at hjertet slår i ulik hastighet av helt naturlige omstendigheter, som medisiner, fysisk anstrengelser, følelser, tanker - og om vi retter oppmerksomheten vår mer mot noe, desto mer registrerer vi. Prøv bare å tenk at det klør på nesen, og se hvor lang tid det tar før du må klø deg? Jeg har måttet klø meg allerede... 😄 Alt er et samspill mellom hodet og kropp.

 

PS: Jeg er direkte, særlig i første avsnittet, men det er utelukkende vel ment. Jeg håper du tar det videre og bruker det konstruktivt i din egen terapi. Mye er nå opp til deg og hvordan du velger å ta det videre 🫶

 

PS: Se om du finner noe matnyttig i en av bøkene fra Wilhelmsen. Han gir tips om hvordan du tar kontroll over din egen hverdag.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Er du helt sikker på at angsten ikke kom før følelsen av å være utenfor seg selv? Vanligvis er det slik at depersonalisering er symptom på at det foreligger sterk angst og vanskelighet med å forholde seg til seg selv. I så fall må du lete etter en annen diagnose eller ev. granske deg selv med et åpent og ærlig blikk innover. Hvorfor opplever du hele tiden en uro? Hva handler den egentlig om? Ta det opp med behandler. Å gå i terapi, handler om å kjenne etter på følelser.

 

Det er skremmende å oppleve seg utenfor sin egen kropp. Da blir en skremt av det, men det er oftest derfor depersonalisering også blir en reaksjon for å holde ut det vanskelige.

 

Om en er redd for en hjertefeil, uansett foranledning, kan en begynne å kjenne etter hvordan hjertet slår. Vi vet alle at hjertet slår i ulik hastighet av helt naturlige omstendigheter, som medisiner, fysisk anstrengelser, følelser, tanker - og om vi retter oppmerksomheten vår mer mot noe, desto mer registrerer vi. Prøv bare å tenk at det klør på nesen, og se hvor lang tid det tar før du må klø deg? Jeg har måttet klø meg allerede... 😄 Alt er et samspill mellom hodet og kropp.

 

PS: Jeg er direkte, særlig i første avsnittet, men det er utelukkende vel ment. Jeg håper du tar det videre og bruker det konstruktivt i din egen terapi. Mye er nå opp til deg og hvordan du velger å ta det videre 🫶

 

PS: Se om du finner noe matnyttig i en av bøkene fra Wilhelmsen. Han gir tips om hvordan du tar kontroll over din egen hverdag.

Ja jeg er ganske sikker på det symptomet ikke kommer av angst- symptomet er jo der hele tiden. Og så blir jeg panisk av å tenke på det. 

Det kjennes vanskelig å ta kontroll over det når man ikke føler seg som seg selv med sine vanlige tanker og følelser og alt. Derfor dette symptomet må vekk😆

 

Anonymkode: 7b652...c74

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (7 minutter siden):

Er du helt sikker på at angsten ikke kom før følelsen av å være utenfor seg selv? Vanligvis er det slik at depersonalisering er symptom på at det foreligger sterk angst og vanskelighet med å forholde seg til seg selv. I så fall må du lete etter en annen diagnose eller ev. granske deg selv med et åpent og ærlig blikk innover. Hvorfor opplever du hele tiden en uro? Hva handler den egentlig om? Ta det opp med behandler. Å gå i terapi, handler om å kjenne etter på følelser.

 

Det er skremmende å oppleve seg utenfor sin egen kropp. Da blir en skremt av det, men det er oftest derfor depersonalisering også blir en reaksjon for å holde ut det vanskelige.

 

Om en er redd for en hjertefeil, uansett foranledning, kan en begynne å kjenne etter hvordan hjertet slår. Vi vet alle at hjertet slår i ulik hastighet av helt naturlige omstendigheter, som medisiner, fysisk anstrengelser, følelser, tanker - og om vi retter oppmerksomheten vår mer mot noe, desto mer registrerer vi. Prøv bare å tenk at det klør på nesen, og se hvor lang tid det tar før du må klø deg? Jeg har måttet klø meg allerede... 😄 Alt er et samspill mellom hodet og kropp.

 

PS: Jeg er direkte, særlig i første avsnittet, men det er utelukkende vel ment. Jeg håper du tar det videre og bruker det konstruktivt i din egen terapi. Mye er nå opp til deg og hvordan du velger å ta det videre 🫶

 

PS: Se om du finner noe matnyttig i en av bøkene fra Wilhelmsen. Han gir tips om hvordan du tar kontroll over din egen hverdag.

Ja men kan dette komme som et symptom som bare er der konstant da..? Hva er isåfall løsningen for å komme seg tilbake til seg selv?

Anonymkode: 7b652...c74