Psykiatri og observasjon

[Trinity80]

Tenkte på noe i dag, en av mange tanker. Trenger annet perspektiv og kunnskap:

Når det innen psykiatri er så viktig med observasjon, hvordan kan man som behandler og pasient sørge for at de som under-rapporterer og de som over-rapporterer blir likestilt?

Eksempel: To ulike personer har samme symptombilde som fører til samme diagnose. Men en er veldig god på å komme seg gjennom livet og takle symptomene. Den andre er mindre motstandsdyktig, både fysisk og psykisk (ikke bevisst og ikke selvvalgt).

Hvordan kan man sikre at den førstnevnte får tilstrekkelig med hjelp?

Tenkte på dette kontra fysiske sykdommer der subjektiv observasjon ikke har så mye for seg, sykdom blir påvist gjennom fysiske og biologiske tester. Man kommer dit innen psykiatrien også om en stund, men inntil da…

Hva tenker dere at subjektiv observasjon er tillagt så stor vekt innen psykiatrien?

[psykedeliker]

Trinity80 skrev (7 minutter siden):

Hva tenker dere at subjektiv observasjon er tillagt så stor vekt innen psykiatrien?

Jeg mener det er et villspor, selv om jeg forstår intensjonen bak. Jeg tror ikke det er praktisk mulig å sikre at observatøren forholder seg nøytralt til den observerte, ihvertfall ikke slik helsevesenet fungerer idag.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Jeg mener det er et villspor, selv om jeg forstår intensjonen bak. Jeg tror ikke det er praktisk mulig å sikre at observatøren forholder seg nøytralt til den observerte, ihvertfall ikke slik helsevesenet fungerer idag.

Enig

Anonymkode: a5aac...5ff

[AnonymBruker]

Det går ikke an å sikre dette som du spør om. Hvis den første i eksempelet klarer seg greit så har hen bedre funksjon enn den siste, selv om den første underrapporterer symptom. Behandling skal jo gis ut fra ikke bare symptombildet alene men også funksjon 

Anonymkode: a5aac...5ff

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (37 minutter siden):

Tenkte på noe i dag, en av mange tanker. Trenger annet perspektiv og kunnskap:

Når det innen psykiatri er så viktig med observasjon, hvordan kan man som behandler og pasient sørge for at de som under-rapporterer og de som over-rapporterer blir likestilt?

Eksempel: To ulike personer har samme symptombilde som fører til samme diagnose. Men en er veldig god på å komme seg gjennom livet og takle symptomene. Den andre er mindre motstandsdyktig, både fysisk og psykisk (ikke bevisst og ikke selvvalgt).

Hvordan kan man sikre at den førstnevnte får tilstrekkelig med hjelp?

Tenkte på dette kontra fysiske sykdommer der subjektiv observasjon ikke har så mye for seg, sykdom blir påvist gjennom fysiske og biologiske tester. Man kommer dit innen psykiatrien også om en stund, men inntil da…

Hva tenker dere at subjektiv observasjon er tillagt så stor vekt innen psykiatrien?

Fagkunnskap. Evne til mobilisering blant pasienter er velkjent. 

Anonymkode: 608e0...36b

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det går ikke an å sikre dette som du spør om. Hvis den første i eksempelet klarer seg greit så har hen bedre funksjon enn den siste, selv om den første underrapporterer symptom. Behandling skal jo gis ut fra ikke bare symptombildet alene men også funksjon 

Anonymkode: a5aac...5ff

Skjønner hva du sier, man la oss ta ett synlig eksempel. Min nevø på 3 år brakk tommelen i bhg nylig. Han sa ikke ett pip, men min søster tok med han til legevakten fordi tommelen hans var såpass hovent da han skulle bli hentet hjem på slutten av dagen. Det ble gips og hele pakka.

En annen kid hadde kanskje grått, eller sagt noe om smerten eller liknende ila dagen og fått hjelp tidligere  

Så bare kun observasjon skjønner jeg ikke, de i bhg sa ingenting fordi de ikke hadde sett noe annerledes på ham. Men min søter som kjenner sønnen sin godt, så med en gang at noe var galt.

Så fremdeles ikke overbevist dessverre. 

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fagkunnskap. Evne til mobilisering blant pasienter er velkjent. 

Anonymkode: 608e0...36b

Evne til mobilisering er veldig individuelt. Maskering er også et veldig kjent problematikk. 

[Trinity80]

psykedeliker skrev (20 minutter siden):

Jeg mener det er et villspor, selv om jeg forstår intensjonen bak. Jeg tror ikke det er praktisk mulig å sikre at observatøren forholder seg nøytralt til den observerte, ihvertfall ikke slik helsevesenet fungerer idag.

Jeg er nok enig med deg, selv om jeg ikke ønsker. Har noe med tanken om at dette føles bare veldig galt…

[psykedeliker]

Trinity80 skrev (16 minutter siden):

Min nevø på 3 år

Kan ikke sammenlignes med voksne mennesker som lever selvstendige liv.

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (18 minutter siden):

Evne til mobilisering er veldig individuelt. Maskering er også et veldig kjent problematikk. 

Ja, selvsagt er det individuelt. Poenget er at det er velkjent.

Anonymkode: 608e0...36b

[AnonymBruker]

Her er det mye som kan ha innvirkning på hvor på alvor man blir tatt. 

Har man ressurssterke folk rundt en f. Eks foreldre eller samboer som snakker for en, støtter en og står på for dine krav eller er med på møter blir man mye lettere tatt seriøst

Anonymkode: a55f5...0fb

[AnonymBruker]

En psykisk diagnose er aldri 100% sikker. 
De kan f eks diagnostisere noen med adhd, da heller det på stor sannsynlighet, men det er aldri 100% 

Så har du folk med samme diagnose, men som er plaget i svært ulik grad. De som har få plager trenger ofte ikke samme hjelpen sol de med alvorlig grad

Anonymkode: 40d64...82a

[Gjest Krøll47]

Tenker at så lenge personens funksjonsnivå holder til å klare seg gjennom bøyene, så har jo ikke personen samme behov som en annen som IKKE har samme funksjonsnivå. Man trenger ikke sette inn de samme tiltakene uansett? Selv om lidelsen kan være like store hos begge så klarer den førstnevnte seg åpenbart fortsatt bedre. 

Det at det koster personen mye energi, lidelse etc. er ikke det samfunnet er interessert i. Så lenge hen faktisk fungerer er det nok helt opp til hvilke initiativ personen selv tar som avgjør hvilken behandling som gis. "Si fra hvis det er noe" kan en godt få beskjed om 🙄 

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

En psykisk diagnose er aldri 100% sikker.

Hehe, prøv å fortelle det til "medisinmenigheten"! 🤪

[Gjest Krøll47]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Hehe, prøv å fortelle det til "medisinmenigheten"! 🤪

Noen diagnoser er nok åpenbare. Andre kan være vanskelig å skille fra lignende tilstander. Er vel ikke så stor uenigjet om det noen steder? 

 

[Trinity80]

Krøll47 skrev (29 minutter siden):

Tenker at så lenge personens funksjonsnivå holder til å klare seg gjennom bøyene, så har jo ikke personen samme behov som en annen som IKKE har samme funksjonsnivå. Man trenger ikke sette inn de samme tiltakene uansett? Selv om lidelsen kan være like store hos begge så klarer den førstnevnte seg åpenbart fortsatt bedre. 

Det at det koster personen mye energi, lidelse etc. er ikke det samfunnet er interessert i. Så lenge hen faktisk fungerer er det nok helt opp til hvilke initiativ personen selv tar som avgjør hvilken behandling som gis. "Si fra hvis det er noe" kan en godt få beskjed om 🙄 

Dette ga mening ja. At totalen skal vurderes, altså output. Takk for innspill!

[Trinity80]

psykedeliker skrev (50 minutter siden):

Kan ikke sammenlignes med voksne mennesker som lever selvstendige liv.

Hvorfor ikke? Voksne er bare gamle barn😅😅

[psykedeliker]

Trinity80 skrev (1 minutt siden):

Voksne er bare gamle barn😅😅

Snakk for deg selv! (sier han som bygget LEGO langt opp i voksen alder...) 😝

[Trinity80]

psykedeliker skrev (4 minutter siden):

Snakk for deg selv! (sier han som bygget LEGO langt opp i voksen alder...) 😝

Nettopp, vi er bare forvokste kids 😝😍😍

[frosken]

Trinity80 skrev (3 timer siden):

Tenkte på noe i dag, en av mange tanker. Trenger annet perspektiv og kunnskap:

Når det innen psykiatri er så viktig med observasjon, hvordan kan man som behandler og pasient sørge for at de som under-rapporterer og de som over-rapporterer blir likestilt?

Eksempel: To ulike personer har samme symptombilde som fører til samme diagnose. Men en er veldig god på å komme seg gjennom livet og takle symptomene. Den andre er mindre motstandsdyktig, både fysisk og psykisk (ikke bevisst og ikke selvvalgt).

Hvordan kan man sikre at den førstnevnte får tilstrekkelig med hjelp?

Tenkte på dette kontra fysiske sykdommer der subjektiv observasjon ikke har så mye for seg, sykdom blir påvist gjennom fysiske og biologiske tester. Man kommer dit innen psykiatrien også om en stund, men inntil da…

Hva tenker dere at subjektiv observasjon er tillagt så stor vekt innen psykiatrien?

Jeg synes du tar opp et viktig og interessant tema. I tillegg til de eksemplene du nevner, så er jeg opptatt av hvordan det er åpenbart at personlighet kan ha betydning for hvordan man scorer når man selv fyller ut enkelte skjemaer. Dette gjelder jo også i mange sammenhenger i somatikk, som f.eks. ved angivelse av smerte på smerteskala fra 1-10.  For noen skal det veldig mye før de scorer høyere enn 3-4, mens andre starter skalaen på 6.