Har autisme blitt veldig utvannet?

[AnonymBruker]

Før så måtte man jo ha ganske store problemer for å få diagnosen, mens nå virker det som om nesten alle får autismediagnose med bare minimale sosiale problemer og gjerne kvinner med både mann, barn og en normal skolegang. Før i tiden ville jo dette aldri skjedd. Jeg syns det skal bare mindre og mindre til for at man skal kvalifisere for den diagnosen. Dette samme gjelder jo adhd/add som også er blitt veldig utvannet. Nå skal jo nesten alle unger som ikke er helt a4 perfekte oppdragne og litt for aktive til bup og få adhd diagnose.

Som en som selv har både adhd og autisme så syns jeg det er en trist utvikling. For på samme måte som at ikke alle har litt hjernekreft bare fordi en har vondt i hodet innimellom så har ikke alle litt autisme eller litt adhd. Autisme og adhd er slik at enten har man det eller så har man det ikke, men at blant de som har det så fins det i forskjellige grader der noen har ganske milde symptomer mens andre har veldig store problemer. Hvis man har det i veldig mild grad så blir det vanskeligere å utrede og da man får kanskje ikke diagnosen før man er voksen. Ved f. Eks den alvorligste graden av autisme, infantil autisme vil symptomene være så alvorlige at diagnosen gjerne blir satt allerede ved 3årsalderen siden barnet slutter å snakke og mister ferdigheter det tidligere hadde lært. 

Anonymkode: 63e54...133

[AnonymBruker]

Vi har mer kunnskaper idag enn vi hadde for mange år siden. Da jeg var barn så var autisme en guttediagnose. Man trodde rett og slett ikke at kvinner kunne ha det, så kvinner ble påtvunget andre diagnoser som kunne ligne men som aldri stemte helt.

Jeg tror mange av de man ser på nett er mennesker som har selvdiagnosert seg. Det er en stor greie særlig i USA hvor de mener at " self diagnosis is valid ". Der er jeg faktisk ikke helt enig for det er så mange lidelser som kan ligne, og ofte så vokser ungdommene dette av seg etter en stund.

En periode så hadde jo alle ungdommer på nett multiple personality disorder, og alle alterne deres var som regel karakterer fra spill, filmer og serier de likte. 

Men diagnoser er blitt noe veldig mange unge er helt opphengt i idag. Det er ikke lenge siden det var en artikkel i aftenposten hvor det var en som gikk ut og sa at ungdommen nå bruker diagnoser der hvor det egentlig bare er vanlige følelser. Det er en ganske drøy økning fra da jeg var på deres alder for mange år siden. Den gangen sa du ikke høyt at du adde problemer, en diagnose og gikk i behandling. Det var sosialt selvmord.

Jeg har det som het asperger tidligere selv, og fungerer ikke i jobb og har masse tilleggsproblemer. Jeg ble også diagnosert i midten av tyveårene, men jeg ser jo hele livet at jeg har hatt det, det var bare aldri noen som tok meg seriøst fordi jeg hadde fysiske sykdommer som de trodde adferden min skyltes.

Anonymkode: dd9bb...4fc

[AnonymBruker]

Ja det er rart folk som er så velfungerede kan ha diagnosen.

Anonymkode: 01405...d5f

[Såpeboble]

Det er nok mange som selvdiagnostiserer seg uten at de er på spekteret, og noen få ser på det som en trendy ting å ha en diagnose, men det er feil å bedømme folk ut ifra hvor godt de fungerer. Det er tross alt et spekter som spriker i alle retninger, og det er mulig å fungere tilnærmet normalt i de fleste sammenhenger men slite veldig på noen få områder. Mange er også veldig gode til å maskere, spesielt kvinner. Det er en grunn til at mange jenter går under radaren og bli diagnostisert når de blir eldre, kanskje ikke før de er godt voksne.

Å få autismediagnosen kan være positivt også for de som takler livet greit men sliter litt på noen områder, og det er vel ingen konkurranse i å være mest autistisk eller være den som fortjener diagnosen mest? Det blir jo som å bedømme de som sitter i rullestol av og til som ikke syke eller trengende nok, fordi noen andre er helt avhengig av rullestol.

Jeg begynte å mistenke for et års tid siden at jeg muligens er på spekteret etter å ha sett en film på youtube av en kvinne som fortalte om sin sene diagnose. Jeg vet ikke hvorfor jeg klikket meg inn på filmen (eller hvorfor den i det hele tatt kom inn i algoritmen min), men plutselig falt det skremmende mange brikker på plass. Alle de tingene jeg har slitt med gjennom livet og denne evige følelsen av å mangle en instruksjonsbok som alle andre har fått utdelt. Jeg har klart meg greit (har samboer og jobb) og vil nok for mange fremstå som "normal", men har alltid følt meg i utakt med omgivelsene. Nå som jeg er middelaldrende synes jeg alt føles ekstra vanskelig da jeg føler at alt er så overveldende og jeg ikke takler å være voksen. Alle andre er liksom så flinke til å være voksne, mens jeg føler meg helt ute å kjøre.

Jeg har tatt omtrent alt av tester på nett og slår ut på alle med god margin, og vurderer faktisk å bli utredet for autisme, men holder igjen fordi jeg føler det er flaut å be om det når man er så gammel. Jeg ønsker ikke diagnose fordi det er kult eller trendy, men for å kunne lettere forklare folk rundt meg hvorfor jeg er som jeg er og av og til sliter med ting som for andre er easy peasy. Det å være sosial er det jeg sliter mest med, og det er veldig trøblete når man skal ivareta venner. Dette smitter også over på jobb da jeg blir veldig sliten av å forholde meg til andre mennesker og skulle oppføre meg mest mulig normalt og voksent (=maskere).

[psykedeliker]

Såpeboble skrev (På 19.4.2024 den 14.55):

Alle de tingene jeg har slitt med gjennom livet og denne evige følelsen av å mangle en instruksjonsbok som alle andre har fått utdelt.

Har du gjort noe aktivt for å få tak i denne instruksjonsboken (også kjent som manus)?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Har du gjort noe aktivt for å få tak i denne instruksjonsboken (også kjent som manus)?

Manus er hemmelig.

Anonymkode: 01405...d5f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Manus er hemmelig.

Ikke mer enn at man finner det hvis man leter grundig nok.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (32 minutter siden):

Ikke mer enn at man finner det hvis man leter grundig nok.

Ingen med autisme har noen gang sett snurten av manus.

Anonymkode: 01405...d5f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ingen med autisme har noen gang sett snurten av manus.

Jo, det har de nok - i de standardiserte utredningsverktøyene.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (17 minutter siden):

Jo, det har de nok - i de standardiserte utredningsverktøyene.

De er skrevet på et fremmed språk.

Anonymkode: 01405...d5f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De er skrevet på et fremmed språk.

Hvilket da?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (3 minutter siden):

Hvilket da?

Fremmed. Forstår det ikke.

Anonymkode: 01405...d5f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fremmed. Forstår det ikke.

Hva hvis det ikke er noe å forstå, fordi verktøyet brukes feil?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (16 minutter siden):

Hva hvis det ikke er noe å forstå, fordi verktøyet brukes feil?

Alt er en løgn.

Anonymkode: 01405...d5f

[Såpeboble]

psykedeliker skrev (På 21.4.2024 den 17.36):

Har du gjort noe aktivt for å få tak i denne instruksjonsboken (også kjent som manus)?

Er det noe jeg har jobbet MYE med gjennom livet, så er det å snike i manuset til alle rundt meg! Jeg har lært en god del av manuset ved å lytte til og observere andre, og klarer svært godt å spille rollen som normal/nevrotypisk på en god dag. Problemet er bare at det ikke er noe som faller naturlig for meg, det er bare en rolle jeg spiller, og noen ganger glemmer jeg manuset eller begynner å rote med hvilken replikk som skal sies hvor. Hvis jeg er sliten glemmer jeg nesten alt jeg har lært, og noen ganger klarer jeg nesten ikke snakke i det hele tatt. Jeg manøvrerer meg gjennom livet med manuelt gir, mens andre kjører automatgir.

 

[psykedeliker]

Såpeboble skrev (2 timer siden):

Er det noe jeg har jobbet MYE med gjennom livet, så er det å snike i manuset til alle rundt meg! Jeg har lært en god del av manuset ved å lytte til og observere andre, og klarer svært godt å spille rollen som normal/nevrotypisk på en god dag. Problemet er bare at det ikke er noe som faller naturlig for meg, det er bare en rolle jeg spiller, og noen ganger glemmer jeg manuset eller begynner å rote med hvilken replikk som skal sies hvor. Hvis jeg er sliten glemmer jeg nesten alt jeg har lært, og noen ganger klarer jeg nesten ikke snakke i det hele tatt. Jeg manøvrerer meg gjennom livet med manuelt gir, mens andre kjører automatgir.

Hva hvis det egentlig ikke finnes noe manus? Har du tenkt på den muligheten?

[Såpeboble]

psykedeliker skrev (På 29.5.2024 den 23.26):

Hva hvis det egentlig ikke finnes noe manus? Har du tenkt på den muligheten?

Hva er egentlig poenget ditt? At autister bare innbiller seg at de sliter med enkelte ting, eller er du bare ute etter å provosere og kverulere?

[psykedeliker]

Såpeboble skrev (3 minutter siden):

Hva er egentlig poenget ditt? At autister bare innbiller seg at de sliter med enkelte ting, eller er du bare ute etter å provosere og kverulere?

Du står fritt til å tolke mine innlegg akkurat slik du måtte ønske, med eller uten manus. 😁

[Kashmir]

Er dritt lei det fokuset på diagnoser, og den eneste grunnen jeg tenker voksne bør ha for å ville utredes er om de trenger hjelp eller medisiner, eller om en vil utelukke tidligere diagnoser fordi å ha en påvirker deg på en eller annen måte, og fordi det faktisk betyr at en har hatt en positiv utvikling. Dessuten er det en ting å selvdiagnotisere, mens en annen er at andre gjerne vil diagnotisere deg. Jeg har heller opplevd det siste og stilt spørsmål ved det, fordi jeg grubler vanligvis ikke over sånt. Hva så om du skiller deg ut på enkelte områder? Hva så om du tenker og mener pluss handler annerledes enn det som er forventet i noen situasjoner og settinger? Javel, så gjør du det, og ferdig med det. Det er heller ikke nødvendigvis sånn at en alltid  gjør det siden ikke alle forteller om hvordan de tenker og føler. Det er vel helst de i nær krets som kan påpeke eller som man sammenligner seg med, og det er lite å bygge mistanke om diagnose på, eller om man seriøst skiller seg spesielt ut blant en større mengde mennesker.  

 Så kan man sikkert ta utredning fordi man er nysgjerrig, men det jeg ser mange ganger er at spesielt voksne som har fått diagnose begynner å dyrke det og bli veldig opptatt av det. Og de tror også i enkelte tilfeller at de er både unnskyldt samt blir et offer når det blir stilt spørsmålstegn ved ytringer og oppførsel. 

Og til slutt : vi har alle ett eller flere trekk som passer med en diagnose eller fem. Og vi blir hverken mer spennende eller mer kjedelige av den grunn. 

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (På 11.7.2024 den 15.04):

Du står fritt til å tolke mine innlegg akkurat slik du måtte ønske, med eller uten manus. 😁

Ja jeg blir vel nødt til det, siden du tydeligvis ikke vil forklare og stå for det du skriver.

Anonymkode: 0e710...964