Så sliten, men har dårlig samvittighet

[laban]

emilie321 skrev (17 timer siden):

Ja, jeg må tåle at vedkommende blir sint for at jeg ikke gjør slik vedkommende vil og jeg må tåle å si nei til de som ringer for å be meg om å hjelpe vedkommende til stadighet. Men føler at jeg burde ha gjort mer og den dårlige samvittigheten er der hver dag. Et problem er at jeg sammenligner meg med friske og da kommer jeg alltid til kort. Har dårlig kapasitet og blir fort sliten (Også mentalt)  Det er vondt å gå med følelsen av å burde ha gjort mer. Må jobbe mer med dette.

emilie321 skrev (17 timer siden):

Spørsmålet er hvor mye "burde" en besøke syk besteforeldre eller foreldre?  Hvor ofte er nok? Det samme med telefoner. Hvor ofte ringes? Flere ganger om dagen eller en gang i uka? Når er det bra nok?

I slike situasjoner er det nødvendig å sette grenser, bl.a. fordi ingen er tjent med at den som er nærmest, blir utslitt selv. Folk er ikke like og har heller ikke den samme kapasiteten, men resultatet blir det samme - nemlig null - når det ikke går lenger. Det blir et tap for absolutt alle, så du må beskytte deg mot at det skjer. 

Det er ikke meningen at pårørende skal slite seg fullstendig ut, selv om den som trenger hjelp, helst ikke vil ha den fra "utenforstående" (i betydning det som tilbys av samfunnet). Det kommer til et punkt der det ikke finnes noen andre muligheter, og det må alle parter til slutt akseptere. Særlig de som ikke bidrar i det hele tatt, bare mener noe om hva som er ideelt (ref. det du skriver om at noen ringer deg for at du skal trå til). Et typisk tilfelle er jo hvis ett av flere voksne barn bor i nærheten av en gammel/syk mor eller far, og strekker seg så langt det er mulig, men får kritikk av sine søsken som bor for langt unna til å bidra mer enn et par ganger i året. Da bør de få klar beskjed om at grensen er nådd, og at de gjerne må kontakte hjelpeapparatet for å få til en bedre løsning. 

Det er ikke mulig å besøke eller ringe til f.eks. en som er i ferd med å bli dement, "ofte nok". Det blir uansett glemt, og det kan ikke "pasienten" noe for. Derfor må man finne ut sammen med profesjonelle hva som er den beste løsningen. 

[emilie321]

laban skrev (17 minutter siden):

I slike situasjoner er det nødvendig å sette grenser, bl.a. fordi ingen er tjent med at den som er nærmest, blir utslitt selv. Folk er ikke like og har heller ikke den samme kapasiteten, men resultatet blir det samme - nemlig null - når det ikke går lenger. Det blir et tap for absolutt alle, så du må beskytte deg mot at det skjer. 

Det er ikke meningen at pårørende skal slite seg fullstendig ut, selv om den som trenger hjelp, helst ikke vil ha den fra "utenforstående" (i betydning det som tilbys av samfunnet). Det kommer til et punkt der det ikke finnes noen andre muligheter, og det må alle parter til slutt akseptere. Særlig de som ikke bidrar i det hele tatt, bare mener noe om hva som er ideelt (ref. det du skriver om at noen ringer deg for at du skal trå til). Et typisk tilfelle er jo hvis ett av flere voksne barn bor i nærheten av en gammel/syk mor eller far, og strekker seg så langt det er mulig, men får kritikk av sine søsken som bor for langt unna til å bidra mer enn et par ganger i året. Da bør de få klar beskjed om at grensen er nådd, og at de gjerne må kontakte hjelpeapparatet for å få til en bedre løsning. 

Det er ikke mulig å besøke eller ringe til f.eks. en som er i ferd med å bli dement, "ofte nok". Det blir uansett glemt, og det kan ikke "pasienten" noe for. Derfor må man finne ut sammen med profesjonelle hva som er den beste løsningen. 

Takk!

Her er det ikke søsken som ber om mer innsats, men de profesjonelle rundt hen. Det ringes og ringes.  Det er det som er så fortvilende.  Idag har jeg hatt telefonen på stille i hele dag og bare tatt en telefon fra en venn. Har også vært hos dattera og fått tankene over på noe annet.  Det har vært godt, men må ta flere grep til uka.  Og i morgen skal jeg også ha telefonen på stille, bare må.  

[frosken]

laban skrev (35 minutter siden):

I slike situasjoner er det nødvendig å sette grenser, bl.a. fordi ingen er tjent med at den som er nærmest, blir utslitt selv. Folk er ikke like og har heller ikke den samme kapasiteten, men resultatet blir det samme - nemlig null - når det ikke går lenger. Det blir et tap for absolutt alle, så du må beskytte deg mot at det skjer. 

Det er ikke meningen at pårørende skal slite seg fullstendig ut, selv om den som trenger hjelp, helst ikke vil ha den fra "utenforstående" (i betydning det som tilbys av samfunnet). Det kommer til et punkt der det ikke finnes noen andre muligheter, og det må alle parter til slutt akseptere. Særlig de som ikke bidrar i det hele tatt, bare mener noe om hva som er ideelt (ref. det du skriver om at noen ringer deg for at du skal trå til). Et typisk tilfelle er jo hvis ett av flere voksne barn bor i nærheten av en gammel/syk mor eller far, og strekker seg så langt det er mulig, men får kritikk av sine søsken som bor for langt unna til å bidra mer enn et par ganger i året. Da bør de få klar beskjed om at grensen er nådd, og at de gjerne må kontakte hjelpeapparatet for å få til en bedre løsning. 

Det er ikke mulig å besøke eller ringe til f.eks. en som er i ferd med å bli dement, "ofte nok". Det blir uansett glemt, og det kan ikke "pasienten" noe for. Derfor må man finne ut sammen med profesjonelle hva som er den beste løsningen. 

Jeg er ikke uenig i det du skriver, - men har for mange ganger sett at samfunnet ikke tilbyr det folk "har krav på" . Selv noe så banalt som vanlig legehjelp blir fra tid til annen ikke gitt til personer som ikke lenger klarer å komme seg til legekontoret. Jeg tror ikke det er noen grunn til å regne med at folk får tilstrekkelig omsorg fra det offentlige når de ikke selv er i stand til å ivareta seg selv. 

F

[emilie321]

frosken skrev (1 minutt siden):

Jeg er ikke uenig i det du skriver, - men har for mange ganger sett at samfunnet ikke tilbyr det folk "har krav på" . Selv noe så banalt som vanlig legehjelp blir fra tid til annen ikke gitt til personer som ikke lenger klarer å komme seg til legekontoret. Jeg tror ikke det er noen grunn til å regne med at folk får tilstrekkelig omsorg fra det offentlige når de ikke selv er i stand til å ivareta seg selv. 

F

Er så enig, så enig. Men hva gjør en da? Akkurat nå så orker jeg ikke mer, ikke akkurat nå iallefall.  Og ingen er tjent med at jeg også blir syk.

[frosken]

emilie321 skrev (På 12.4.2024 den 21.10):

Står i en litt håpløs situasjon, men kan ikke si helt hva det er pga det ikke er bare gjelder meg. Har lyst til å være der for en annen, men orker ikke så mye som jeg kanskje burde. Har dårlig samvittighet, også ovenfor meg selv. Greier nå ikke å ta de beste valgene angående mat og trening, sover også elendig (mye pga smerter). Blir mer og mer sliten og er redd for å bli syk. Hodet har mye stresslyder.  Dette går snart ikke mer. Jeg MÅ ta noen grep, men de grepene vil gå utover en annen.   Men jeg må nå tenke mer på meg selv, men hvordan skal jeg greie det uten at den dårlige samvittigheten tar helt over. Hva gjør dere andre når dere føler dere burde stille opp mer, men ikke greier?  Hvordan takle den dårlige samvittigheten? 

Tenker du at vedkommende får den hjelpen som er nødvendig og egentlig kan klare seg uten din hjelp? 

Kanskje du akkurat nå skal ta noen dagers timeout, for å få på plass bedre rutiner mht søvn og ernæring. Jeg tror de fleste som har foreldre som lever lenge, vil måtte gjøre seg opp sin egen status mht hvor langt man er villig til å strekke seg - og hvor langt man tåler å strekke seg. 

[frosken]

emilie321 skrev (Akkurat nå):

Er så enig, så enig. Men hva gjør en da? Akkurat nå så orker jeg ikke mer, ikke akkurat nå iallefall.  Og ingen er tjent med at jeg også blir syk.

Ta deg en timeout. Gi deg selv en mulighet til å sove ut, spise ordentlig, kanskje komme deg en tur i svømmehallen - gjenta noen dager -  og se om du på denne måten kan få ned stressnivået betydelig. Når du er litt bedre igjen, så kan du kanskje se etter min energikrevende måter å hjelpe på. Kanskje kortere besøk? Kanskje gjøre det under besøket som belaster deg minst? For noen er det sosiale mest belastende, for andre de praktiske oppgavene. 

Du har jo hatt mange helsemessige utfordringer de siste årene som kommer på toppen av de psykiske vanskene. Da vil det være begrenset hvor mye kapasitet du har - men prøv om du kan "mikrodosere" omsorgen. 

[emilie321]

frosken skrev (1 minutt siden):

Tenker du at vedkommende får den hjelpen som er nødvendig og egentlig kan klare seg uten din hjelp? 

Kanskje du akkurat nå skal ta noen dagers timeout, for å få på plass bedre rutiner mht søvn og ernæring. Jeg tror de fleste som har foreldre som lever lenge, vil måtte gjøre seg opp sin egen status mht hvor langt man er villig til å strekke seg - og hvor langt man tåler å strekke seg. 

Nei, vedkommende får ikke den hjelpen som trengs. Selvom jeg ser at de profesjonelle rundt hen gjør så godt de kan. Det er kommunen som ikke har sitt på stell. 

Ja, må bare ta noen dagers timeout, ellers er jeg virkelig redd for at jeg blir syk igjen. Og det vil jeg absolutt ikke. Et problem er at jeg ikke har så stor kapasitet. 

 

[laban]

frosken skrev (4 minutter siden):

Jeg er ikke uenig i det du skriver, - men har for mange ganger sett at samfunnet ikke tilbyr det folk "har krav på" . Selv noe så banalt som vanlig legehjelp blir fra tid til annen ikke gitt til personer som ikke lenger klarer å komme seg til legekontoret. Jeg tror ikke det er noen grunn til å regne med at folk får tilstrekkelig omsorg fra det offentlige når de ikke selv er i stand til å ivareta seg selv. 

Jeg vet det - både av erfaring og fra media jeg stoler på. 

Men løsningen er ikke å slite de pårørende fullstendig ut. 

emilie321 skrev (19 minutter siden):

Her er det ikke søsken som ber om mer innsats, men de profesjonelle rundt hen.

Da blir jo saken en litt annen enn den jeg hadde fremst i tankene. Det er vanskelig - men ingenting blir bedre av at du knekker sammen. Prøv å fordele kreftene på deg selv, den som trenger deg og kamp mot systemet som ikke fungerer. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å også ta vare på deg selv.

[emilie321]

frosken skrev (5 minutter siden):

Ta deg en timeout. Gi deg selv en mulighet til å sove ut, spise ordentlig, kanskje komme deg en tur i svømmehallen - gjenta noen dager -  og se om du på denne måten kan få ned stressnivået betydelig. Når du er litt bedre igjen, så kan du kanskje se etter min energikrevende måter å hjelpe på. Kanskje kortere besøk? Kanskje gjøre det under besøket som belaster deg minst? For noen er det sosiale mest belastende, for andre de praktiske oppgavene. 

Du har jo hatt mange helsemessige utfordringer de siste årene som kommer på toppen av de psykiske vanskene. Da vil det være begrenset hvor mye kapasitet du har - men prøv om du kan "mikrodosere" omsorgen. 

Ja, tar en timeout nå. Ser frem til morgendagen uten det ene eller det andre jeg må. 

[emilie321]

laban skrev (3 minutter siden):

Jeg vet det - både av erfaring og fra media jeg stoler på. 

Men løsningen er ikke å slite de pårørende fullstendig ut. 

Da blir jo saken en litt annen enn den jeg hadde fremst i tankene. Det er vanskelig - men ingenting blir bedre av at du knekker sammen. Prøv å fordele kreftene på deg selv, den som trenger deg og kamp mot systemet som ikke fungerer. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å også ta vare på deg selv.

Takk!

 

[AnonymBruker]

emilie321 skrev (35 minutter siden):

Takk!

Her er det ikke søsken som ber om mer innsats, men de profesjonelle rundt hen. Det ringes og ringes.  Det er det som er så fortvilende.  Idag har jeg hatt telefonen på stille i hele dag og bare tatt en telefon fra en venn. Har også vært hos dattera og fått tankene over på noe annet.  Det har vært godt, men må ta flere grep til uka.  Og i morgen skal jeg også ha telefonen på stille, bare må.  

Du kunne ikke fått fastlegen til å skrive at du ikke må belastes mer pga egen helse. Da får kanskje de profesjonelle en bedre forståelse av din situasjon. De setter deg en en veldig skvis her.

 

Anonymkode: 57d47...6c0

[frosken]

laban skrev (10 minutter siden):

Jeg vet det - både av erfaring og fra media jeg stoler på. 

Men løsningen er ikke å slite de pårørende fullstendig ut. 

Det er jo dette som er så vanskelig. Pårørende blir veldig slitne - og noen tåler det helt klart ikke av helsemessige årsaker. For andre er det bedre å bli veldig slitne enn å la sine pårørende dø alene - uten omsorg og hjelp.  Det beste er selvfølgelig om hver enkelt familie kan få den hjelpen som skal til for at situasjonen håndteres rimelig godt - uten utslitte pårørende. 

[frosken]

emilie321 skrev (42 minutter siden):

Takk!

Her er det ikke søsken som ber om mer innsats, men de profesjonelle rundt hen. Det ringes og ringes.  Det er det som er så fortvilende.  Idag har jeg hatt telefonen på stille i hele dag og bare tatt en telefon fra en venn. Har også vært hos dattera og fått tankene over på noe annet.  Det har vært godt, men må ta flere grep til uka.  Og i morgen skal jeg også ha telefonen på stille, bare må.  

Så bra at du fikk gjøre noe som ga litt påfyll i dag:-) 

[emilie321]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kunne ikke fått fastlegen til å skrive at du ikke må belastes mer pga egen helse. Da får kanskje de profesjonelle en bedre forståelse av din situasjon. De setter deg en en veldig skvis her.

 

Anonymkode: 57d47...6c0

Har lurt på å ta en time hos min fastlege pga dette. 

[emilie321]

For første gang på lenge har jeg sovet bra, nesten 7 timer tilsammen.  Har økt litt med quetiapin + at jeg tok paracet og tramadol før jeg la meg og det hjalp. Er fortsatt veldig sliten, men ser at det går riktig vei. Var en stund oppriktig redd for at dette ville ende med at jeg ble syk igjen. I dag skal jeg bare gjøre det jeg føler for og ha telefonen på stille. 

[laban]

frosken skrev (10 timer siden):

Det er jo dette som er så vanskelig. Pårørende blir veldig slitne - og noen tåler det helt klart ikke av helsemessige årsaker. For andre er det bedre å bli veldig slitne enn å la sine pårørende dø alene - uten omsorg og hjelp.  Det beste er selvfølgelig om hver enkelt familie kan få den hjelpen som skal til for at situasjonen håndteres rimelig godt - uten utslitte pårørende. 

Ja, jeg er klar over det. Men hvis det ikke nærmer seg en situasjon der det handler om å dø alene eller ikke, synes jeg man har rett til å sette grenser for seg selv. Hvor de grensene går, varierer.

Jeg tror egentlig ikke noen i denne tråden er uenige i noe, det er bare - som du skriver - vanskelig å finne en løsning. Blant annet fordi man sjelden vet noe om varighet. 

[frosken]

laban skrev (14 minutter siden):

Ja, jeg er klar over det. Men hvis det ikke nærmer seg en situasjon der det handler om å dø alene eller ikke, synes jeg man har rett til å sette grenser for seg selv. Hvor de grensene går, varierer.

Jeg tror egentlig ikke noen i denne tråden er uenige i noe, det er bare - som du skriver - vanskelig å finne en løsning. Blant annet fordi man sjelden vet noe om varighet. 

Jeg tror også vi er enige 🙂 Og jeg tror at stort sett alle pårørende som forsøker å hjelpe til, strever med å finne ut av hvordan gjøre dette. 

[emilie321]

laban skrev (11 minutter siden):

Ja, jeg er klar over det. Men hvis det ikke nærmer seg en situasjon der det handler om å dø alene eller ikke, synes jeg man har rett til å sette grenser for seg selv. Hvor de grensene går, varierer.

Jeg tror egentlig ikke noen i denne tråden er uenige i noe, det er bare - som du skriver - vanskelig å finne en løsning. Blant annet fordi man sjelden vet noe om varighet. 

Ja, de grensene varierer. Det at jeg har dårlig kapasitet gjør at jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke stiller opp nok...  Vedkommende er på en slags mellomstasjon og situasjonen er uholdbar for vedkommende, de pårørende og de profesjonelle rundt vedkommende.  I morgen skal jeg kontakte vedkommendes fastlege for å si tydelig fra. Vi mener at enkelte tiltak burde vært iverksatt, kanskje han kan få igjennom det.  Ikke det at han kan bestemme noe, men han kan legge ytterlig press på kommunen for å finne en varig løsning.  

[cathlin]

emilie321 skrev (2 timer siden):

Ja, de grensene varierer. Det at jeg har dårlig kapasitet gjør at jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke stiller opp nok...  Vedkommende er på en slags mellomstasjon og situasjonen er uholdbar for vedkommende, de pårørende og de profesjonelle rundt vedkommende.  I morgen skal jeg kontakte vedkommendes fastlege for å si tydelig fra. Vi mener at enkelte tiltak burde vært iverksatt, kanskje han kan få igjennom det.  Ikke det at han kan bestemme noe, men han kan legge ytterlig press på kommunen for å finne en varig løsning.  

Vet ikke hvor denne eldre er i løypa men mulig å få avklaringsopphold på sykehjem/helsehus. Evt kan det være mer effektivt å få vedkommende innlagt via legevakt og videre til korttidsopphold, da må noen ta en ny vurdering. 

[emilie321]

cathlin skrev (1 time siden):

Vet ikke hvor denne eldre er i løypa men mulig å få avklaringsopphold på sykehjem/helsehus. Evt kan det være mer effektivt å få vedkommende innlagt via legevakt og videre til korttidsopphold, da må noen ta en ny vurdering. 

Det er dessverre ikke aktuelt for vedkommende.  Det er bare ett sted som er aktuelt og der er det ikke plass