Noen her som har anoreksi?

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg, og hva tenker du om spiseforstyrrelsen din?

Anonymkode: a2f8e...7c8

[AnonymBruker]

Hva tenker du selv? 

Anonymkode: 2197d...907

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva tenker du selv? 

Anonymkode: 2197d...907

Hva jeg tenker om min egen anoreksi? At den har tatt over hverdagen min og tankene mine. At den gir meg en følelse av lykke, eufori, mestring og kontroll. At jeg elsker å være tynn, elsker å kunne telle ribbeina mine og kjenne på knoklene på skuldrene, ryggraden, brystbeina, at det gjør vondt å sitte på halebeinet. Den gir meg fri fra problemene og traumene jeg sliter med, og jeg har lyst til å fortsette å sulte meg. Jeg har nådd undervekt, men ønsker å gå ned litt til for sikkerhets skyld.

Men jeg vil ikke at familien skal stille spørsmål. 

Anonymkode: a2f8e...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva jeg tenker om min egen anoreksi? At den har tatt over hverdagen min og tankene mine. At den gir meg en følelse av lykke, eufori, mestring og kontroll. At jeg elsker å være tynn, elsker å kunne telle ribbeina mine og kjenne på knoklene på skuldrene, ryggraden, brystbeina, at det gjør vondt å sitte på halebeinet. Den gir meg fri fra problemene og traumene jeg sliter med, og jeg har lyst til å fortsette å sulte meg. Jeg har nådd undervekt, men ønsker å gå ned litt til for sikkerhets skyld.

Men jeg vil ikke at familien skal stille spørsmål. 

Anonymkode: a2f8e...7c8

Er du redd for å bli frisk fra spiseforstyrrelsen fordi du da kanskje ikke får hjelp i psykiatrien lenger? 

Anonymkode: 2197d...907

[Glitter]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hva jeg tenker om min egen anoreksi? At den har tatt over hverdagen min og tankene mine. At den gir meg en følelse av lykke, eufori, mestring og kontroll. At jeg elsker å være tynn, elsker å kunne telle ribbeina mine og kjenne på knoklene på skuldrene, ryggraden, brystbeina, at det gjør vondt å sitte på halebeinet. Den gir meg fri fra problemene og traumene jeg sliter med, og jeg har lyst til å fortsette å sulte meg. Jeg har nådd undervekt, men ønsker å gå ned litt til for sikkerhets skyld.

Men jeg vil ikke at familien skal stille spørsmål. 

Anonymkode: a2f8e...7c8

Sånn følte jeg det selv også. Har ikke hatt diagnosen anoreksi da, laveste BMI jeg har hatt er vel 18,5. Men på meg så det veldig tynt ut da jeg har en bred beinbygning. Selv nå med litt over 25 i BMI er kragebeina synlig. Jeg digget spesielt å ha mellomrom mellom lårene. Jeg sjekket meg daglig om jeg fortsatt var like tynn, samt veide meg hver dag. 

Men etter hvert ble jeg bare tom i hode og lei av at alt handlet om maten. Ble også lei de gangene jeg mistet kontrollen og overspiste.

Så begynte å spise mer la litt på meg, men ikke mye. Men så begynte jeg å drikke mer alkohol og la på meg 18 kg på ett år. Så her sitter jeg lettere overvektig og savner å være så tynn. Savner likevel ikke det jeg måtte ofre for å være det. Konstant tenke kalorier og tall, konstant fokus på eget utseende, ignorere sult, kraftige blodtrykksfall, bortfall av mensen, frykt for å feks dra ut og spise et måltid med en venn, energiløs osv. 

Ønsker å komme meg ned i vekt, men ikke så tynn som jeg var. De fleste syntes jeg så for tynn ut og et par har til og med sagt jeg ser bedre ut nå med litt mer former og ikke like markerte kinnbein. Men akkurat det tror jeg ikke på. Ser definitivt best ut litt for tynn enn litt for tjukk. Jeg vil gjerne finne en mellomting. 

Uansett en dag vil du gå lei av det mentale fengslet det er å ha anoreksi. De som dør av dette har nok vært svært lei og fortvilet over tilstanden sin lenge før de døde. Men hos noen er sykdommen alt for sterk. Det var den ikke hos meg da jeg bare bestemte meg for at nå var det nok. Nå skulle jeg få et mer normalt forhold til mat igjen. Et mer normalt forhold til kroppen min har jeg derimot ikke fått selv om jeg nå spiser mer normalt. Så unngår å se meg i speilet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Er du redd for å bli frisk fra spiseforstyrrelsen fordi du da kanskje ikke får hjelp i psykiatrien lenger? 

Anonymkode: 2197d...907

Nei. For jeg får ikke hjelp i psykiatrien sånn sett. Jeg er i full jobb og betaler privat psykolog. 

Anonymkode: a2f8e...7c8

[AnonymBruker]

Glitter skrev (8 minutter siden):

Sånn følte jeg det selv også. Har ikke hatt diagnosen anoreksi da, laveste BMI jeg har hatt er vel 18,5. Men på meg så det veldig tynt ut da jeg har en bred beinbygning. Selv nå med litt over 25 i BMI er kragebeina synlig. Jeg digget spesielt å ha mellomrom mellom lårene. Jeg sjekket meg daglig om jeg fortsatt var like tynn, samt veide meg hver dag. 

Men etter hvert ble jeg bare tom i hode og lei av at alt handlet om maten. Ble også lei de gangene jeg mistet kontrollen og overspiste.

Så begynte å spise mer la litt på meg, men ikke mye. Men så begynte jeg å drikke mer alkohol og la på meg 18 kg på ett år. Så her sitter jeg lettere overvektig og savner å være så tynn. Savner likevel ikke det jeg måtte ofre for å være det. Konstant tenke kalorier og tall, konstant fokus på eget utseende, ignorere sult, kraftige blodtrykksfall, bortfall av mensen, frykt for å feks dra ut og spise et måltid med en venn, energiløs osv. 

Ønsker å komme meg ned i vekt, men ikke så tynn som jeg var. De fleste syntes jeg så for tynn ut og et par har til og med sagt jeg ser bedre ut nå med litt mer former og ikke like markerte kinnbein. Men akkurat det tror jeg ikke på. Ser definitivt best ut litt for tynn enn litt for tjukk. Jeg vil gjerne finne en mellomting. 

Uansett en dag vil du gå lei av det mentale fengslet det er å ha anoreksi. De som dør av dette har nok vært svært lei og fortvilet over tilstanden sin lenge før de døde. Men hos noen er sykdommen alt for sterk. Det var den ikke hos meg da jeg bare bestemte meg for at nå var det nok. Nå skulle jeg få et mer normalt forhold til mat igjen. Et mer normalt forhold til kroppen min har jeg derimot ikke fått selv om jeg nå spiser mer normalt. Så unngår å se meg i speilet. 

Å ja det glemte jeg nesten, ELSKER mellomrommet mellom lårene mine jeg også. 

Jeg tror ikke jeg kommer til å bli så tynn at jeg må legges inn. Men jeg var ungdom på 90-tallet, og heroin chic og Kate Moss er fremdeles mitt ideal. Jeg kommer aldri noensinne til å få et "sunt" forhold til kroppen min. Og jeg synes helt ærlig at jeg ser mye bedre ut når jeg er undervektig enn normalvektig, og synes dessuten at de fleste andre også er for tykke.

Anonymkode: a2f8e...7c8

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å ja det glemte jeg nesten, ELSKER mellomrommet mellom lårene mine jeg også. 

Jeg tror ikke jeg kommer til å bli så tynn at jeg må legges inn. Men jeg var ungdom på 90-tallet, og heroin chic og Kate Moss er fremdeles mitt ideal. Jeg kommer aldri noensinne til å få et "sunt" forhold til kroppen min. Og jeg synes helt ærlig at jeg ser mye bedre ut når jeg er undervektig enn normalvektig, og synes dessuten at de fleste andre også er for tykke.

Anonymkode: a2f8e...7c8

Ja, man blir ikke bare opphengt i sin egen vekt. Man blir opphengt i andre sin også. Jeg sammenlignet meg med andre hele tiden og jeg registrerte hvor mye de spiste og hvis en tykk person skeiet ut og spiste et større måltid så ville jeg bli mer redd for å Skeie ut selv, for da kunne jeg bli like tjukk også. Jeg har også automatisk bare syntes synd på overvektige, de må jo ha det forferdelig med seg selv. Uten å klare å skjønne at ikke alle knytter sin verdi til tallet på badevekta. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (20 minutter siden):

Sånn følte jeg det selv også. Har ikke hatt diagnosen anoreksi da, laveste BMI jeg har hatt er vel 18,5. Men på meg så det veldig tynt ut da jeg har en bred beinbygning. Selv nå med litt over 25 i BMI er kragebeina synlig. Jeg digget spesielt å ha mellomrom mellom lårene. Jeg sjekket meg daglig om jeg fortsatt var like tynn, samt veide meg hver dag. 

Men etter hvert ble jeg bare tom i hode og lei av at alt handlet om maten. Ble også lei de gangene jeg mistet kontrollen og overspiste.

Så begynte å spise mer la litt på meg, men ikke mye. Men så begynte jeg å drikke mer alkohol og la på meg 18 kg på ett år. Så her sitter jeg lettere overvektig og savner å være så tynn. Savner likevel ikke det jeg måtte ofre for å være det. Konstant tenke kalorier og tall, konstant fokus på eget utseende, ignorere sult, kraftige blodtrykksfall, bortfall av mensen, frykt for å feks dra ut og spise et måltid med en venn, energiløs osv. 

Ønsker å komme meg ned i vekt, men ikke så tynn som jeg var. De fleste syntes jeg så for tynn ut og et par har til og med sagt jeg ser bedre ut nå med litt mer former og ikke like markerte kinnbein. Men akkurat det tror jeg ikke på. Ser definitivt best ut litt for tynn enn litt for tjukk. Jeg vil gjerne finne en mellomting. 

Uansett en dag vil du gå lei av det mentale fengslet det er å ha anoreksi. De som dør av dette har nok vært svært lei og fortvilet over tilstanden sin lenge før de døde. Men hos noen er sykdommen alt for sterk. Det var den ikke hos meg da jeg bare bestemte meg for at nå var det nok. Nå skulle jeg få et mer normalt forhold til mat igjen. Et mer normalt forhold til kroppen min har jeg derimot ikke fått selv om jeg nå spiser mer normalt. Så unngår å se meg i speilet. 

Hvilken hjelp skulle dette være til en svært spiseforstyrret person? 

Anonymkode: b259b...298

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Å ja det glemte jeg nesten, ELSKER mellomrommet mellom lårene mine jeg også. 

Jeg tror ikke jeg kommer til å bli så tynn at jeg må legges inn. Men jeg var ungdom på 90-tallet, og heroin chic og Kate Moss er fremdeles mitt ideal. Jeg kommer aldri noensinne til å få et "sunt" forhold til kroppen min. Og jeg synes helt ærlig at jeg ser mye bedre ut når jeg er undervektig enn normalvektig, og synes dessuten at de fleste andre også er for tykke.

Anonymkode: a2f8e...7c8

For tykke for hva om jeg kan spørre? De fleste vil ikke se ut som et beinrangel. 

Anonymkode: b259b...298

[Vhanja]

Er anoreksi et fenomen av luksussamfunnet? Det er jo kun i et overflodssamfunn at tynnhet blir sett på som noe positivt. Før ble det jo ansett som status å være tykk, fordi det viste at man var rik og hadde ressurser. Kun de fattige var tynne, fordi de hadde ikke mer mat tilgjengelig.

Følelsene som ligger under er jo universelle, men måten de kommer frem på er jo relatert til hver enkelt kultur.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvilken hjelp skulle dette være til en svært spiseforstyrret person? 

Anonymkode: b259b...298

Jeg er ikke ute etter hjelp, bare etter andres tanker og erfaringer. Jeg er en voksen person med ansvar for meg selv. Jeg setter pris på Glitter sitt svar, da det får meg til å føle at jeg ikke er alene om disse tankene.

HI

Anonymkode: a2f8e...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For tykke for hva om jeg kan spørre? De fleste vil ikke se ut som et beinrangel. 

Anonymkode: b259b...298

For tykke til å være fine. Etter MIN smak. 

Anonymkode: a2f8e...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

For tykke til å være fine. Etter MIN smak. 

Anonymkode: a2f8e...7c8

Det er fordi du er syk. Du er helt sikkert såpass tynn at andre legger merke til deg. 

Anonymkode: b259b...298

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen anoreksi hos dps, hadde bmi på 17,7. Fikk snakke med en fantastisk ernæringsfysiolog og lærte mye. Har nå bmi på 19,7, har da gått opp 5 kg. Ser sikkert sunnere ut, men savner også å se ribbein, senene i halsen og føle meg uovervinnelig slik jeg gjorde da jeg nesten ikke spiste. Følte jeg var sterkere enn alle andre fordi jeg klarte det. Nå trener jeg ganske mye og har stor glede av det, hvis jeg spiser for lite nå må jeg droppe trening for det blir bare tungt og vondt. Men jeg savner den spinkle meg, veldig...

Anonymkode: 94b29...dc0

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

føle meg uovervinnelig slik jeg gjorde da jeg nesten ikke spiste. Følte jeg var sterkere enn alle andre fordi jeg klarte det.

Ja! Dette føler jeg også.

Anonymkode: a2f8e...7c8

[Glitter]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hvilken hjelp skulle dette være til en svært spiseforstyrret person? 

Anonymkode: b259b...298

Å utveksle erfaringer er verdifullt og ikke noe man bør unngå bare fordi det er en sykdom som kan trigges. Jeg skrev også kort om hvordan jeg kom meg ut av spiseforstyrrelsen og det var det som var mitt budskap. Men jeg skrev først om hvordan jeg hadde det. Måtte jo det for å kunne skrive noe om hvordan jeg kom meg ut av det. 

Noen bidrar ved å kun skrive generelt, kommer med opplysninger, info etc. Uten å si noe om egne erfaringer. 

Mens andre slik som meg deler av seg selv for å vise støtte og forståelse. Jeg bruker anekdoter for å få frem budskap enten det er ren støtte eller det er for å si noe om hva som fungerte eller ikke fungerte for meg. Ved å fortelle egne erfaringer så knytter jeg bånd med den som jeg deler noe med. Mer enn hva som ville hendt hvis jeg bare snakket generelt. Ved å dele erfaringer ser man at man ikke er alene og en har en felles greie. 

Endret 19. april av Glitter

[AnonymBruker]

Er det noen som vet om noen nettsamfunn hvor man kan få kontakt med andre med anoreksi? 

Anonymkode: a2f8e...7c8

[Eva Sofie]

Jeg håper at du kan snakke med den psykologen du går til om dette. Selv om du nå ikke ser på din undervekt og anoreksi som noe problem, vil det bli det om ikke så lenge dersom du ikke får hjelp.

 

Jeg var for undervektig i en tid, og det mest skremmende var da hodet uten forvarsel koblet ut mentalt pga. for lite næring. Jeg kunne sitte ukontaktbar fra noen få minutter og opp mot 15-20 minutter. Om jeg i dag får perioder hvor jeg strever med å få i meg mat, kicker minnene fra den tiden inn hvor hodet koblet ut - dit vil jeg ikke igjen.

 

Du vet også at beinskjørhet er en risiko å utvikle. Jeg hadde det fra før, men på ett år med for lav BMI, ble den i snitt ytterligere forverret med 11% i rygg og hofter. Jeg gikk fra moderat til alvorlig osteoporose på kun ett år. Dette har blitt noe bedre igjen etter noen år med normalvekt.

 

Dessverre tror jeg svært mange må kjøre seg selv såpass hardt ned på felgen før man innser at det ikke er bra det en driver med. Ingen ord i verden kan stoppe en SF-syk hjerne. Du bruker ordene selv, du føler deg uovervinnelig - men det er sykdommen som gjør at du føler deg uovervinnelig. Ikke du. Jeg håper du etter hvert selv ønsker å få hjelp til å få kontroll over anoreksien slik at den ikke har stålkontroll over deg.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jeg håper at du kan snakke med den psykologen du går til om dette. Selv om du nå ikke ser på din undervekt og anoreksi som noe problem, vil det bli det om ikke så lenge dersom du ikke får hjelp.

 

Jeg var for undervektig i en tid, og det mest skremmende var da hodet uten forvarsel koblet ut mentalt pga. for lite næring. Jeg kunne sitte ukontaktbar fra noen få minutter og opp mot 15-20 minutter. Om jeg i dag får perioder hvor jeg strever med å få i meg mat, kicker minnene fra den tiden inn hvor hodet koblet ut - dit vil jeg ikke igjen.

 

Du vet også at beinskjørhet er en risiko å utvikle. Jeg hadde det fra før, men på ett år med for lav BMI, ble den i snitt ytterligere forverret med 11% i rygg og hofter. Jeg gikk fra moderat til alvorlig osteoporose på kun ett år. Dette har blitt noe bedre igjen etter noen år med normalvekt.

 

Dessverre tror jeg svært mange må kjøre seg selv såpass hardt ned på felgen før man innser at det ikke er bra det en driver med. Ingen ord i verden kan stoppe en SF-syk hjerne. Du bruker ordene selv, du føler deg uovervinnelig - men det er sykdommen som gjør at du føler deg uovervinnelig. Ikke du. Jeg håper du etter hvert selv ønsker å få hjelp til å få kontroll over anoreksien slik at den ikke har stålkontroll over deg.

Hvordan ble du sjekket for beinskjørhet? Og var det du eller de som foreslo det? Hvem sendte henvisning for å sjekke det? 

Anonymkode: 2197d...907