Capgras’ syndrom og Fregoli syndrom og vrangforestillinger

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Godt poeng, takk. Det kan i hvert fall utelukke en del.

Ellers er jo dette fortsatt ganske milde symptomer så det er vel en mulighet for at det bare går over også, så lenge det ikke er en organisk årsak. 

Anonymkode: 77daa...d86

Da bør du ta tak i det nå også, dersom det plutselig bikker over. Nå har du oversikt, men det kan gå fort begge veier. Snakker av erfaring😉

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (13 timer siden):

Da bør du ta tak i det nå også, dersom det plutselig bikker over. Nå har du oversikt, men det kan gå fort begge veier. Snakker av erfaring😉

Det er egentlig fint at du sier det, for når jeg får kommentarer om at jeg må slutte å sykeliggjøre ting (som tidligere i tråden), så trigger det et eller annet i meg. Jeg begynner å lure på om vedkommende kanskje er en jeg kjenner som prøver å fortelle meg at jeg må la dette ligge og for all del IKKE ta det opp, for da har jeg tapt. Så har jeg ikke helt klart for meg hva det innebærer eller hvorfor det hadde vært så krise.

Det er som om sånne tanker formerer seg, for nå så jeg en dame gå inn i oppgangen min og da lurer jeg plutselig på om hun er med på det, hva nå enn «det» er, selv om jeg vet at det ikke gir helt mening og ikke er så sannsynlig. Jeg vet jo logisk sett at det ikke er noen grunn til at mange folk skal bruke tid og ressurser på å spinne et eller annet nett rundt meg, eller overvåke meg, eller at det er så katastrofalt hvis jeg gjør noe feil i deres nærvær (for folk dukker jo opp rundt omkring som var temaet i denne tråden). Men det føles litt sånn.

Det er jo sant at jeg har litt rare tanker, men bare litt, og kanskje er jeg selv med på å forsterke de tankene i stedet for å ignorere dem så de forsvinner. Da føler jeg meg veldig dum som gjør dette mot meg selv og da blir jeg igjen redd for å bli avslørt i det. Det er igjen helt katastrofalt på et eller annet vis, uten at jeg klarer å forklare helt hvorfor eller hvordan det henger sammen. 

Anonymkode: 77daa...d86

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er egentlig fint at du sier det, for når jeg får kommentarer om at jeg må slutte å sykeliggjøre ting (som tidligere i tråden), så trigger det et eller annet i meg. Jeg begynner å lure på om vedkommende kanskje er en jeg kjenner som prøver å fortelle meg at jeg må la dette ligge og for all del IKKE ta det opp, for da har jeg tapt. Så har jeg ikke helt klart for meg hva det innebærer eller hvorfor det hadde vært så krise.

Det er som om sånne tanker formerer seg, for nå så jeg en dame gå inn i oppgangen min og da lurer jeg plutselig på om hun er med på det, hva nå enn «det» er, selv om jeg vet at det ikke gir helt mening og ikke er så sannsynlig. Jeg vet jo logisk sett at det ikke er noen grunn til at mange folk skal bruke tid og ressurser på å spinne et eller annet nett rundt meg, eller overvåke meg, eller at det er så katastrofalt hvis jeg gjør noe feil i deres nærvær (for folk dukker jo opp rundt omkring som var temaet i denne tråden). Men det føles litt sånn.

Det er jo sant at jeg har litt rare tanker, men bare litt, og kanskje er jeg selv med på å forsterke de tankene i stedet for å ignorere dem så de forsvinner. Da føler jeg meg veldig dum som gjør dette mot meg selv og da blir jeg igjen redd for å bli avslørt i det. Det er igjen helt katastrofalt på et eller annet vis, uten at jeg klarer å forklare helt hvorfor eller hvordan det henger sammen. 

Anonymkode: 77daa...d86

Når hn i familien min har slike opplevelser, så holder jeg min plass. Jeg viker ikke eller blir redd. Stiller heller spørsmål. For eksempel så hadde jeg bare bekreftet det hn sier, og å videre ‘nå er vi her sammen, tror egentlig ikke hun vil deg noe, men vi følger med.’ Eller npe sånt som ‘om hun kommer bort, så kan jeg snakke med henne’.

For hn har sterke paranoide vrangforestillinger, og blir mer urolig av at man skal snakken fornuft. Forståelig nok.

Er du under utredning eller i behandling for tiden? Spør, for da kan man tenke litt sammen☺️

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (4 timer siden):

Når hn i familien min har slike opplevelser, så holder jeg min plass. Jeg viker ikke eller blir redd. Stiller heller spørsmål. For eksempel så hadde jeg bare bekreftet det hn sier, og å videre ‘nå er vi her sammen, tror egentlig ikke hun vil deg noe, men vi følger med.’ Eller npe sånt som ‘om hun kommer bort, så kan jeg snakke med henne’.

For hn har sterke paranoide vrangforestillinger, og blir mer urolig av at man skal snakken fornuft. Forståelig nok.

Er du under utredning eller i behandling for tiden? Spør, for da kan man tenke litt sammen☺️

Er under utredning og behandling. Har også andre utfordringer enn det som er beskrevet her. Var bare veldig nysgjerrig på dette spesifikke fenomenet fordi det oppleves så rart (og fordi jeg fikk angst for at det er noe alvorlig galt med hjernen min).

Jeg liker å få betryggelser og hjelp til å sortere hva som er riktig. For da blir fornuften styrket og det er lettere for fornuften å dytte vekk rare følelser og opplevelser. 

Anonymkode: 77daa...d86

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Er under utredning og behandling. Har også andre utfordringer enn det som er beskrevet her. Var bare veldig nysgjerrig på dette spesifikke fenomenet fordi det oppleves så rart (og fordi jeg fikk angst for at det er noe alvorlig galt med hjernen min).

Jeg liker å få betryggelser og hjelp til å sortere hva som er riktig. For da blir fornuften styrket og det er lettere for fornuften å dytte vekk rare følelser og opplevelser. 

Anonymkode: 77daa...d86

Ja det er helt innafor. Om man frykter noe, så er det fint å få bevis på det motsatte. Spesielt når man frykter at noe er galt med ens kropp. Heldigvis har man blitt flinkere på å adressere dette i helsevesenet.

Veldig godt å høre at du er under utredning. Betryggende. Jeg håper så inderlig du snakker med de som skal utrede deg, helt åpent og ærlig. For da har man størst mulighet for å få riktig behandling.

Ta vare på sinn og kropp så godt du kan.