Jeg liker å være deprimert

[AnonymBruker]

Jeg har bp2 og føler at depresjon er en del av meg. En del av min identitet. 

Det er godt å bare skru av, ikke bry seg, bare slappe av, hvile, roe ned. Verden blir ikke så viktig lenger. Ikke orker man noe heller, så man sitter der. Ser ut i lufta, drikker kaffe. Hører fuglene kvitre. Det blir noe meditativt over det.

Kom nylig inn i ny depresjon. En av mange. Mild denne gangen. All fokus nå går på å jobbe igjennom dette. Det er det viktigste. Alt annet er ikke så viktig lenger og det liker jeg. Diagnosen får full fokus når det trengs, mens jeg kan skru av å bare være. For jeg orker ikke annet. Eller bryr meg om annet.

Anonymkode: 583cd...756

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har bp2 og føler at depresjon er en del av meg. En del av min identitet. 

Det er godt å bare skru av, ikke bry seg, bare slappe av, hvile, roe ned. Verden blir ikke så viktig lenger. Ikke orker man noe heller, så man sitter der. Ser ut i lufta, drikker kaffe. Hører fuglene kvitre. Det blir noe meditativt over det.

Kom nylig inn i ny depresjon. En av mange. Mild denne gangen. All fokus nå går på å jobbe igjennom dette. Det er det viktigste. Alt annet er ikke så viktig lenger og det liker jeg. Diagnosen får full fokus når det trengs, mens jeg kan skru av å bare være. For jeg orker ikke annet. Eller bryr meg om annet.

Anonymkode: 583cd...756

Kanskje du bare har akseptert sykdommen og ikke egentlig liker å være syk men at du godtar det?

Anonymkode: 24c51...5db

[Glitter]

Jeg synes det er forferdelig å være deprimert. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Jeg synes det er forferdelig å være deprimert. 

Det er det vondeste og verste jeg har opplevd jeg også.

Anonymkode: 24c51...5db

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har bp2 og føler at depresjon er en del av meg. En del av min identitet. 

 

Jeg har også bp2 og gjør alt jeg kan for at depresjonene ikke skal være en del av min identitet. Det eneste gode jeg kan si om dem er at det har gitt meg en erfaring i hvor motstridende man kan oppleve virkeligheten og seg selv i ulike faser.

Jeg kjenner igjen litt av det du beskriver i å trekke seg tilbake, slappe av. Men dette er i en innledende fase av depresjonen. Når den går dypere fører den til direkte psykisk smerte og blir uutholdelig.

Sannsynligvis er du heldig og har bare milde depresjoner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har bp2 og føler at depresjon er en del av meg. En del av min identitet. 

Det er godt å bare skru av, ikke bry seg, bare slappe av, hvile, roe ned. Verden blir ikke så viktig lenger. Ikke orker man noe heller, så man sitter der. Ser ut i lufta, drikker kaffe. Hører fuglene kvitre. Det blir noe meditativt over det.

Kom nylig inn i ny depresjon. En av mange. Mild denne gangen. All fokus nå går på å jobbe igjennom dette. Det er det viktigste. Alt annet er ikke så viktig lenger og det liker jeg. Diagnosen får full fokus når det trengs, mens jeg kan skru av å bare være. For jeg orker ikke annet. Eller bryr meg om annet.

Anonymkode: 583cd...756

Må man være deprimert for å ta en time-out? For å konse på seg selv, og for å roe ned? I så fall ville jeg sett litt på det livet jeg normalt sett lever... 

Anonymkode: df468...e52

[AnonymBruker]

Det du beskriver som depresjon er min hverdag. Slik jeg vil ha det og som jeg nyter. Bare være til. 

Bryr meg så klart om mine. Men skal jeg ha det godt, må jeg la alt annet fare.

Dette klarer jeg pga jeg ble ufør. Jobben ga meg kraftige opp og nedturer de siste årene at jeg ble så utslitt at det tok 4 år å bli et levende menneske igjen. Det menneske du beskriver.

Anonymkode: 08d0a...47d