Noen med selvforstyrrelser i forbindelse med psykose som har opplevd at AP funker mot det?

[Glitter]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Link som forteller litt om selvforstyrrelser, https://www.psykose-bipolar.no/andre-psykiske-plager/forstyrrelser-i-selvopplevelsen/ 

Jeg opplever mye selvforstyrrelser. Kan lett si at det føles som å ha et fragmentert selv, eller at selopplevelsen min er situasjonsbetinget og blir lett påvirket av andre. For min del har jeg lært å godta at opplevelsene mine er flytende. Det er vanskelig å definere egen identitet fordi jeg konstant blir påminnet forandringer og skifter som gjør verden uforutsigbar. Der folk flest kanskje ville klart å definere et mønster som de opplever som gjennkjennelig og dernest trygt, godtatt disse mønstrene som definisjoner på virkelighetsoppfatningen (og også identiteten) sin. For meg er dette uinterresant, men så har jeg en større og videre erfaringsplattform å erfare ut ifra (det innebærer også å godta øyeblikket som det er, klarer man å akseptere illusjonen?) 

Jeg har også tenkt at det kan være nyttig å få hjelp til å strukturere de rollene, verdiene og meningene man har i forhold til å etablere en identifikasjonsforståelse. I den grad man har tilgang på disse, noe som kan være flyktig om man opplever intense selvforstyrrelser.

For meg har det vært perioder med mer og mindre.

Jeg har ikke sans for medisinering, så lenge man får støtte og hjelp til å tåle seg selv. De gangene jeg har blitt satt på AP har jeg autoseponert disse grunnet mistro til det å få tankene fryst fast. Livet blir sikkert enklere men etter min mening definitivt ikke rikere med AP.

Anonymkode: e7eda...6b5

Takk for svar, som også var innenfor det jeg spurte om.

Akkurat nå er jeg vel ute etter nettopp at livet blir enklere, selv om det kanskje ikke blir rikere av det. Det er for mye ubehag, og forstyrrende i møte med andre mennesker. Jeg kjenner på at jeg ikke er på samme kanal eller frekvens, og opplever at den jeg prater med derfor ikke er ekte. Så imens jeg prater med personen så har jeg en pågående samtale i hode mitt om personen er ekte, om jeg er ekte, og søken etter bevis for både det ene og det andre. Det opptar mye energi og oppmerksomhet. Men, kanskje terapi kan hjelpe med det. Jeg vet ikke. 

Jeg skal lese linken i morgen når jeg står opp.

[farløs]

psykedeliker skrev (3 timer siden):

Var du tom for saklige argumenter nå, slik at du må begynne med ad hominem - angrep?

Slutt å brif

[frosken]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Høres ut som personlighetsforstyrrelse 

Anonymkode: 24cb4...54a

Lignende fenomener kan være et symptom på flere lidelser. 

[frosken]

Glitter skrev (23 timer siden):

Slike ytre ting har ikke noe med hva min virkelige identitet er. Uansett er det mye mer enn min identitet som selvforstyrrelsene handler om. Men jeg har nettopp lært om dette. Forstår det ikke helt selv. Men alt er fremmed. 

Har hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Selv mine barn føles ikke ekte. 

Her påpeker du noe viktig, nemlig at man med selvforstyrrelses-begrepet tenker på mye mer enn identitetsproblemer. De som sier noe om at identitetsproblemer også kan være knyttet til personlighetsforstyrrelser, har også rett. Tilsvarende finner man jo også for mange andre symptomer, som f.eks. angst som kan være et vanlig symptomer innenfor mange typer psykisk lidelse. 

[Glitter]

frosken skrev (2 minutter siden):

Her påpeker du noe viktig, nemlig at man med selvforstyrrelses-begrepet tenker på mye mer enn identitetsproblemer. De som sier noe om at identitetsproblemer også kan være knyttet til personlighetsforstyrrelser, har også rett. Tilsvarende finner man jo også for mange andre symptomer, som f.eks. angst som kan være et vanlig symptomer innenfor mange typer psykisk lidelse. 

Ja, og hos meg er det da konstatert at jeg har selvforstyrrelser. Og denne tråden handlet om selvforstyrrelser og ikke identitetsproblemer. Så det var det jeg lurte på. Om AP fikser det. 

Endret 19. mai 2024 av Glitter

[frosken]

Glitter skrev (18 timer siden):

Takk for svar, som også var innenfor det jeg spurte om.

Akkurat nå er jeg vel ute etter nettopp at livet blir enklere, selv om det kanskje ikke blir rikere av det. Det er for mye ubehag, og forstyrrende i møte med andre mennesker. Jeg kjenner på at jeg ikke er på samme kanal eller frekvens, og opplever at den jeg prater med derfor ikke er ekte. Så imens jeg prater med personen så har jeg en pågående samtale i hode mitt om personen er ekte, om jeg er ekte, og søken etter bevis for både det ene og det andre. Det opptar mye energi og oppmerksomhet. Men, kanskje terapi kan hjelpe med det. Jeg vet ikke. 

Jeg skal lese linken i morgen når jeg står opp.

En del av dette kan nok ryddes i ved psykoterapi også, f.eks. kognitiv atferdsterapi. 

 

Endret 19. mai 2024 av frosken

[frosken]

Glitter skrev (Akkurat nå):

Ja, og hos meg er det da konstatert at jeg har selvforstyrrelser. Og denne tråden handlet om selvforstyrrelser og ikke identitetsproblemer. 

Det stemmer, - men som vanlig så tar slike tråder flere retninger. 

[Glitter]

frosken skrev (Akkurat nå):

En del av dette kan nok ryddes i ved psykoterapi også, f.eks. kognitiv atferdsterapi. 

 

Ja det kan godt være at det kan hjelpe ja. Jeg tenker jo en kombinasjon av AP og terapi. 

[skogbrann]

Selvforstyrrelser bunner i et fenomenologisk perspektiv på schizofreni/psykose. Selvforstyrrelser forstås altså som forstyrrelser i bevisstheten, og forklares i større grad ut ifra et mer psykologisk (eller fenomenologisk) perspektiv enn et biologisk perspektiv, selv om nevrobiologiske faktorer trolig også spiller en rolle. Det har seg slik at vi eksisterer i en sosialt konstruert virkelighet, definert av blant annet språk og symboler. Det er gjennom språket vi forstår universet, verden, samfunnet, andre mennesker, oss selv osv. Det er altså den sosialt konstruerte virkeligheten som skaper mening og fester språk, "definisjoner", symboler osv sammen slik at de får en mening. Altså, vi tror eller "vet" gjennom andre eller den sosiale virkeligheten. Derfor må man blant annet også definere seg selv gjennom den sosialt konstruerte virkeligheten, hvis ikke vil man risikere å møte på "hull" i selvforståelsen og/eller virkeligheten. Ingen av oss har sånn sett en "indre" kjerne. Vi identifiserer oss nettopp gjennom den sosiale virkeligheten. De fleste tar dette for gitt uten å tenke så mye mer over det, mens andre sliter med å finne sin plass.

De av oss som opplever selvforstyrrelser sliter vanligvis med følelser som ensomhet, utenforskap, fremmedgjøring osv også i tiden før selvforstyrrelsene begynner. Disse følelsene av å ikke finne eller forstå sin plass i verden, andre mennesker eller verden kan forårsake en opptatthet av disse spørsmålene, som kan lede til at man på et vis begynner å dekonstruere virkeligheten. Vi har alle sagt et ord så mange ganger at det til slutt mistet sin mening, og hvis man dekonstruerer et ord ned til lydene det er satt sammen av betyr det ingenting. Kontekst er altså nødvendig for at noe skal ha en mening. Dette fører naturligvis til en økende følelse av fremmedgjøring, både av omgivelsene og seg selv. Alt kan miste sin mening, og oppleves som uvirkelig. Knyttet til denne fremmedgjøringen av selvet er jo en "svakere" opplevelse av sitt eget selv. Altså at man ikke opplever seg selv som et selvstendig og handlende individ/subjekt, eller i det minste har en redusert opplevelse av det. Som videre kan eksternaliseres til å vrangforestillinger. 

Uansett, det er lite trolig at antipsykotika ene og alene vil føre til en enorm reduksjon av selvforstyrrelsene dine, da disse opplevelsene anses for å ha et viktig psykologisk komponent. Antipsykotika hjelper mest på vrangforestillinger og hallusinasjoner, men du kan nok forvente noe bedring. Trolig er trenger du terapi og hjelp til å i mye større grad knytte deg til "vår felles virkelighet" gjennom å skape mening. i hverdagen. Du kan, og må også gjøre grep selv. Med mindre jeg er svært alvorlig deprimert eller manisk kan jeg stort sett bli kvitt selvforstyrrelser selv. Man må rett og slett slutte å gruble over slike kvasieksisensielle spørsmål, og gripe fast ved det man/alle andre vet. Du vet at du er mor fordi du har barn, og du vet at du føler en morskjærlighet overfor dem. Det har ingen hensikt å fortsette å stille spørsmål ved dette, det er ikke som om noen andre vet mer. 

[Glitter]

skogbrann skrev (1 time siden):

Selvforstyrrelser bunner i et fenomenologisk perspektiv på schizofreni/psykose. Selvforstyrrelser forstås altså som forstyrrelser i bevisstheten, og forklares i større grad ut ifra et mer psykologisk (eller fenomenologisk) perspektiv enn et biologisk perspektiv, selv om nevrobiologiske faktorer trolig også spiller en rolle. Det har seg slik at vi eksisterer i en sosialt konstruert virkelighet, definert av blant annet språk og symboler. Det er gjennom språket vi forstår universet, verden, samfunnet, andre mennesker, oss selv osv. Det er altså den sosialt konstruerte virkeligheten som skaper mening og fester språk, "definisjoner", symboler osv sammen slik at de får en mening. Altså, vi tror eller "vet" gjennom andre eller den sosiale virkeligheten. Derfor må man blant annet også definere seg selv gjennom den sosialt konstruerte virkeligheten, hvis ikke vil man risikere å møte på "hull" i selvforståelsen og/eller virkeligheten. Ingen av oss har sånn sett en "indre" kjerne. Vi identifiserer oss nettopp gjennom den sosiale virkeligheten. De fleste tar dette for gitt uten å tenke så mye mer over det, mens andre sliter med å finne sin plass.

De av oss som opplever selvforstyrrelser sliter vanligvis med følelser som ensomhet, utenforskap, fremmedgjøring osv også i tiden før selvforstyrrelsene begynner. Disse følelsene av å ikke finne eller forstå sin plass i verden, andre mennesker eller verden kan forårsake en opptatthet av disse spørsmålene, som kan lede til at man på et vis begynner å dekonstruere virkeligheten. Vi har alle sagt et ord så mange ganger at det til slutt mistet sin mening, og hvis man dekonstruerer et ord ned til lydene det er satt sammen av betyr det ingenting. Kontekst er altså nødvendig for at noe skal ha en mening. Dette fører naturligvis til en økende følelse av fremmedgjøring, både av omgivelsene og seg selv. Alt kan miste sin mening, og oppleves som uvirkelig. Knyttet til denne fremmedgjøringen av selvet er jo en "svakere" opplevelse av sitt eget selv. Altså at man ikke opplever seg selv som et selvstendig og handlende individ/subjekt, eller i det minste har en redusert opplevelse av det. Som videre kan eksternaliseres til å vrangforestillinger. 

Uansett, det er lite trolig at antipsykotika ene og alene vil føre til en enorm reduksjon av selvforstyrrelsene dine, da disse opplevelsene anses for å ha et viktig psykologisk komponent. Antipsykotika hjelper mest på vrangforestillinger og hallusinasjoner, men du kan nok forvente noe bedring. Trolig er trenger du terapi og hjelp til å i mye større grad knytte deg til "vår felles virkelighet" gjennom å skape mening. i hverdagen. Du kan, og må også gjøre grep selv. Med mindre jeg er svært alvorlig deprimert eller manisk kan jeg stort sett bli kvitt selvforstyrrelser selv. Man må rett og slett slutte å gruble over slike kvasieksisensielle spørsmål, og gripe fast ved det man/alle andre vet. Du vet at du er mor fordi du har barn, og du vet at du føler en morskjærlighet overfor dem. Det har ingen hensikt å fortsette å stille spørsmål ved dette, det er ikke som om noen andre vet mer. 

Takk for svar. Det var i tråd med en del av det min behandler har forklart. 

Da vet jeg litt mer om hva selvforstyrrelser er.

[Sokk]

skogbrann skrev (31 minutter siden):

Selvforstyrrelser bunner i et fenomenologisk perspektiv på schizofreni/psykose. Selvforstyrrelser forstås altså som forstyrrelser i bevisstheten, og forklares i større grad ut ifra et mer psykologisk (eller fenomenologisk) perspektiv enn et biologisk perspektiv, selv om nevrobiologiske faktorer trolig også spiller en rolle.

Altså, ta det jeg skriver med en klype salt fordi jeg ikke har erfart det selv. Men av en eller annen grunn har jeg utviklet en ekstrem fascinasjon for temaet og jeg har derfor lest en hel masse om det.

Jeg oppfatter det slik at nevrobiologi har en ganske stor rolle i selvforstyrrelser. Manglende eierskap til egne opplevelser, usikkerhet om hvem sine opplevelser man har, følelser av å være utenfor kroppen, at kroppen er fremmed, rare kroppslige opplevelser, sanseforstyrrelser, at man er «lenger unna» verden, at man bare er et par øyne som ser, alle disse tingene kan spores til nevrobiologi/endringer i funksjonen i hjernen. Det er også påfallende overlapp mellom enkelte selvforstyrrelser og beskrivelser av «ego dissolution» under påvirkning av psykedelika. 

Min påstand er altså at man ikke utelukkende «tenker» på seg selvforstyrrelser, at det er mye mer kjemi og biologi i dette enn psykologene skal ha det til.

Men virker AP på dette? I så fall er det en indirekte/bonus-effekt for det var jo ikke det de ble utviklet og godkjent for.

Uansett er jeg ganske optimistisk med tanke på at selvforstyrrelser i fremtiden kan behandles med legemidler (evt ECT/TMS e.l eller andre nye metoder (men jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta å utvikle noe som virker der det skal og kun der…). Som for mye annet blir vel fasiten en kombinasjon av legemidler og psykologisk behandling.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2024 den 20.09):

Link som forteller litt om selvforstyrrelser, https://www.psykose-bipolar.no/andre-psykiske-plager/forstyrrelser-i-selvopplevelsen/ 

Anonymkode: e7eda...6b5

Jeg ville ønske at mine behandlere hadde denne kunnskapen, som det er linket til over her, da jeg kom i kontakt med psykiatrien  som ung.
Jeg prøvde gang på gang og forklare hvordan jeg opplevde det, men fikk ingen forståelse for at dette var vanlig.
Ingen nevnte at dette kunne være depersonalisering/ derealisasjon. Som det viste seg i ettertid at det var.

Godt at kunnskapsnivået innen psykiatrien går fremover.

Anonymkode: c07cd...5c8