Hvor mange er uføretrygda her? Og hvor mange jobber og/eller går på AAP?

[AnonymBruker]

Jeg jobber 50 prosent og går 50 prosent på AAP.

Anonymkode: 11935...aaf

[Glitter]

Jeg er ufør per nå. 

[AnonymBruker]

100% ufør og 20% jobb.

Anonymkode: e4610...5b6

[Emoji]

100 % jobb. 

[AnonymBruker]

Gradert AAP og deltidsjobb. Har uføresøknad inne nå, den og gradert

Anonymkode: 0cba1...8fa

[Sokk]

Har nylig søkt AAP etter 1 års 100% sykmelding. Men skal begynne i en liten jobb nå snart og jeg planlegger å studere en del fra høsten (da mister jeg all støtte fra Nav, men det er bedre å gjøre noe jeg er motivert for enn å gjøre «ingenting» for å få penger fra Nav). Skal leve av sparepenger og etterhvert litt Lånekassen.

Føler meg ikke rustet til å jobbe en stor % før jeg er mer stabil over tid/takler stress bedre, men bittelitt jobb og studier hvor stresset (eksamen) er veldig forutsigbart og hvor jeg kan styre dagene mer selv, det passer meg veldig bra 😊 Da får jeg litt tid på å finne ut av ting før det blir 100% jobb igjen (som helt klart er planen). 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (4 minutter siden):

Har nylig søkt AAP etter 1 års 100% sykmelding. Men skal begynne i en liten jobb nå snart og jeg planlegger å studere en del fra høsten (da mister jeg all støtte fra Nav, men det er bedre å gjøre noe jeg er motivert for enn å gjøre «ingenting» for å få penger fra Nav). Skal leve av sparepenger og etterhvert litt Lånekassen.

Føler meg ikke rustet til å jobbe en stor % før jeg er mer stabil over tid/takler stress bedre, men bittelitt jobb og studier hvor stresset (eksamen) er veldig forutsigbart og hvor jeg kan styre dagene mer selv, det passer meg veldig bra 😊 Da får jeg litt tid på å finne ut av ting før det blir 100% jobb igjen (som helt klart er planen). 

Du velger jo selv, men er det ikke bedreå  prøve å få inn den aktiviteten inn i aktivitetsplanen din? Så kan NAV støtte utdanningen å du fortsetter å få betalt. Den planen der virka veldig risky syns jeg.. Hva gjør du om du faller ut av studiet, eller jobb igjen etter en liten periode? Men ja, det er tung å være i NAV-systemet. Det tar på å gå på AAP i flere år. Samme når uførsøknad ligger inne å...

Anonymkode: 0cba1...8fa

[Sokk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du velger jo selv, men er det ikke bedreå  prøve å få inn den aktiviteten inn i aktivitetsplanen din? Så kan NAV støtte utdanningen å du fortsetter å få betalt. Den planen der virka veldig risky syns jeg.. Hva gjør du om du faller ut av studiet, eller jobb igjen etter en liten periode? Men ja, det er tung å være i NAV-systemet. Det tar på å gå på AAP i flere år. Samme når uførsøknad ligger inne å...

Anonymkode: 0cba1...8fa

Jeg har allerede en «god nok» utdanning, så jeg kan bare glemme å få støtte. Jeg går uansett masse i minus på AAP/ufør pga høye boutgifter. Det er bare ikke et alternativ. Punktum.

Hvis det blir så ille at jeg faller ut av studier og heller ikke klarer å få en eller annen jobb jeg kan klare og trives med, vel da har livet gått så kolossalt til helvete at jeg tror det blir takk og farvel, Gud forby. Har høy dekning på livsforsikring, ingen uføreforsikring. Litt uheldige incentiver som jeg heldigvis kun tenker på i mørke perioder… 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (7 minutter siden):

Jeg har allerede en «god nok» utdanning, så jeg kan bare glemme å få støtte. Jeg går uansett masse i minus på AAP/ufør pga høye boutgifter. Det er bare ikke et alternativ. Punktum.

Hvis det blir så ille at jeg faller ut av studier og heller ikke klarer å få en eller annen jobb jeg kan klare og trives med, vel da har livet gått så kolossalt til helvete at jeg tror det blir takk og farvel, Gud forby. Har høy dekning på livsforsikring, ingen uføreforsikring. Litt uheldige incentiver som jeg heldigvis kun tenker på i mørke perioder… 

Hvorfor studerer du mer hvis du allerede har en god nok utdanning? Er det videreutdanning?

Anonymkode: 8ee80...00f

[psykedeliker]

Sokk skrev (9 minutter siden):

Jeg har allerede en «god nok» utdanning, så jeg kan bare glemme å få støtte.

Har du spurt NAV om dette i det hele tatt, eller bare antar du ting nå?

[AnonymBruker]

Sokk skrev (24 minutter siden):

Jeg har allerede en «god nok» utdanning, så jeg kan bare glemme å få støtte. Jeg går uansett masse i minus på AAP/ufør pga høye boutgifter. Det er bare ikke et alternativ. Punktum.

Hvis det blir så ille at jeg faller ut av studier og heller ikke klarer å få en eller annen jobb jeg kan klare og trives med, vel da har livet gått så kolossalt til helvete at jeg tror det blir takk og farvel, Gud forby. Har høy dekning på livsforsikring, ingen uføreforsikring. Litt uheldige incentiver som jeg heldigvis kun tenker på i mørke perioder… 

Har du spurt NAV om mulighet for støtte og fått nei? Hvis ikke burde du spørre for sikkerhetsskyld. Og dersom du går masse i minus allerede på AAP, hvordan skal du da ha råd til å studere fulltid? Du vil jo få mye mindre i lån med lånekassen enn du får i AAP? 

Anonymkode: e4610...5b6

[Sokk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har du spurt NAV om mulighet for støtte og fått nei? Hvis ikke burde du spørre for sikkerhetsskyld. Og dersom du går masse i minus allerede på AAP, hvordan skal du da ha råd til å studere fulltid? Du vil jo få mye mindre i lån med lånekassen enn du får i AAP? 

Anonymkode: e4610...5b6

Ja, de har allerede sagt at det er utelukket. Har også sjekket regelverket selv og det er helt klart at dette får jeg ikke støtte til. Ja, jeg går i minus som student, men jeg får tilleggsstipend pga barn og ekstra lån pga alder. Får billigere barnehage og får bostøtte pga lav inntekt. Får også tilnærmet null i skatt på den lille arbeidsinntekten fra deltidsjobben.

Har også en viss mengde sparepenger som jeg kan tære på i noen år. Så hvis jeg tror jeg kan komme i jobb etter studier vil det ordne seg økonomisk fordi jeg da får en god inntekt etter studiene.

Hvis alternativet er langvarig AAP og deretter ufør vil jeg tære på sparepengene til evig tid og dermed gå tom.

Jeg innser svakheten i resonnementet som er at dersom jeg tror jeg kan klare studier og jobb senere, hvorfor klarer jeg ikke jobb nå? Og svaret er at

1) Akkurat nå er studier mer overkommelig enn jobb. Hvis jeg utsetter studier og går på AAP en periode må jeg uansett begynne å tære på sparekontoen. Så det er bedre å bare begynne på studier med en gang og komme i jobb etterpå

2) Jeg har absolutt null og niks motivasjon for å fortsette i det karrieresporet jeg var i (det er heller ikke realistisk) og det er dødskjipt å ta et stort steg ned for å halvveis karre meg gjennom en jobb jeg har null motivasjon for. Det føles som en stor offentlig skam og jeg bare ser for meg ryktene og hvordan det blir en stor snakkis (her overvurderer jeg nok hvor mange som er interessert i mitt liv)

3) Ved å studere og «bytte karriere» kan jeg unngå et hull i CV-en og alle tror jeg driver med selvrealisering og vet ikke at jeg egentlig er sjanseløs til å fortsette i karrieren min

4) Jeg har lyst til å studere og er motivert. Jeg har helt ekstrem forskjell i prestasjon avhengig av om jeg er motivert eller ikke. Null motivasjon = null prestasjon. Masse motivasjon = strålende prestasjon. Så jeg må bare kjenne etter hvor motivasjonen tar meg og gå «all in», så får det briste eller bære.

Ja, det er et veldig risikofylt opplegg. Stor risiko, stor oppside? Ja, det er stor nedside, men alle alternativene føles som en garantert uutholdelig nedside, så da setter jeg pengene mine på det loddet som kan gi den gevinsten jeg ønsker meg. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Ja, de har allerede sagt at det er utelukket. Har også sjekket regelverket selv og det er helt klart at dette får jeg ikke støtte til. Ja, jeg går i minus som student, men jeg får tilleggsstipend pga barn og ekstra lån pga alder. Får billigere barnehage og får bostøtte pga lav inntekt. Får også tilnærmet null i skatt på den lille arbeidsinntekten fra deltidsjobben.

Har også en viss mengde sparepenger som jeg kan tære på i noen år. Så hvis jeg tror jeg kan komme i jobb etter studier vil det ordne seg økonomisk fordi jeg da får en god inntekt etter studiene.

Hvis alternativet er langvarig AAP og deretter ufør vil jeg tære på sparepengene til evig tid og dermed gå tom.

Jeg innser svakheten i resonnementet som er at dersom jeg tror jeg kan klare studier og jobb senere, hvorfor klarer jeg ikke jobb nå? Og svaret er at

1) Akkurat nå er studier mer overkommelig enn jobb. Hvis jeg utsetter studier og går på AAP en periode må jeg uansett begynne å tære på sparekontoen. Så det er bedre å bare begynne på studier med en gang og komme i jobb etterpå

2) Jeg har absolutt null og niks motivasjon for å fortsette i det karrieresporet jeg var i (det er heller ikke realistisk) og det er dødskjipt å ta et stort steg ned for å halvveis karre meg gjennom en jobb jeg har null motivasjon for. Det føles som en stor offentlig skam og jeg bare ser for meg ryktene og hvordan det blir en stor snakkis (her overvurderer jeg nok hvor mange som er interessert i mitt liv)

3) Ved å studere og «bytte karriere» kan jeg unngå et hull i CV-en og alle tror jeg driver med selvrealisering og vet ikke at jeg egentlig er sjanseløs til å fortsette i karrieren min

4) Jeg har lyst til å studere og er motivert. Jeg har helt ekstrem forskjell i prestasjon avhengig av om jeg er motivert eller ikke. Null motivasjon = null prestasjon. Masse motivasjon = strålende prestasjon. Så jeg må bare kjenne etter hvor motivasjonen tar meg og gå «all in», så får det briste eller bære.

Ja, det er et veldig risikofylt opplegg. Stor risiko, stor oppside? Ja, det er stor nedside, men alle alternativene føles som en garantert uutholdelig nedside, så da setter jeg pengene mine på det loddet som kan gi den gevinsten jeg ønsker meg. 

Det ser ut som du har tenkt nøye igjennom dette valget og det er jo bra. Har du også diskutert det med de som følger deg opp i psykiatrien hva de tenker? Og er det 3 årig bachelor du skal studere? En annen ting som kan være lurt å tenke over er hvor store muligheter det er for å få fast 100% jobb etter endt utdanning og hvordan det lar seg kombinere med psykisk sykdom og barn f.eks. Men du har kanskje allerede tenkt over dette også, ville bare nevne det for deg i tilfelle  

Anonymkode: e4610...5b6

[Sokk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det ser ut som du har tenkt nøye igjennom dette valget og det er jo bra. Har du også diskutert det med de som følger deg opp i psykiatrien hva de tenker? Og er det 3 årig bachelor du skal studere? En annen ting som kan være lurt å tenke over er hvor store muligheter det er for å få fast 100% jobb etter endt utdanning og hvordan det lar seg kombinere med psykisk sykdom og barn f.eks. Men du har kanskje allerede tenkt over dette også, ville bare nevne det for deg i tilfelle  

Anonymkode: e4610...5b6

Haha, ja, har diskutert det. Responsen er som regel et nølende «så… er dette noe du har tenkt på lenge..?» for de lurer vel på om det bare er et innfall. 😂 Men jeg er ganske skoleflink, så det gjør selve studie-delen av planen mer realistisk. Har ikke fått noen klare råd i den ene eller andre retningen, for man har jo fri vilje. Det er gode jobbmuligheter, men det er nok vanskelig å kombinere med både barn og psykiske utfordringer. Jeg har liksom sett for meg at mine psykiske utfordringer er løst innen jeg er ferdig… Og barna er jo større… 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Haha, ja, har diskutert det. Responsen er som regel et nølende «så… er dette noe du har tenkt på lenge..?» for de lurer vel på om det bare er et innfall. 😂 Men jeg er ganske skoleflink, så det gjør selve studie-delen av planen mer realistisk. Har ikke fått noen klare råd i den ene eller andre retningen, for man har jo fri vilje. Det er gode jobbmuligheter, men det er nok vanskelig å kombinere med både barn og psykiske utfordringer. Jeg har liksom sett for meg at mine psykiske utfordringer er løst innen jeg er ferdig… Og barna er jo større… 

Jeg forstår. Jeg regner med at du har erfaring med å studere fra den utdanningen du har fra før så det gjør det jo lettere mtp at du vet hva du går til og vet hvor krevende det kan være å studere. Jeg følger med i dagboken din, men jeg skal ikke nevne det du har skrevet der her så klart siden jeg er usikker på om du selv har skrevet hvilken diagnose det tenkes at du har her ute på det åpne forumet eller om du bare har skrevet om det i dagboken. Men jeg regner med du sannsynligvis vil komme til å få diagnose og da må man jo ofte ta hensyn. Selvfølgelig er det ikke lett å vite hvordan livet ditt med diagnose vil bli, noen tar jo bare medisiner og lever videre som før like bra mens andre blir såpass påvirket og sliter med å finne medisiner som fungerer bra nok til at de ender opp som 100% ufør. 

Jeg har vært i lignende situasjon som din (bare at jeg ikke har barn da). Jeg valgte å bryte med NAV for å studere sykepleie etter 4 år på AAP. Jeg har bipolar og klarte meg i ett halvt år på studiet før jeg ble veldig syk og ble innlagt igjen pga alt stresset det å studere innebar. Jeg valgte da å starte opp igjen på AAP og det endte med 100% uføretrygd 3 år etterpå. For meg ble det en slags sorgprosess å bli ufør og jeg er glad at jeg forsøkte å studere før jeg ble ufør for da vet jeg at jeg virkelig har forsøkt. Men har jo senere innsett at valget om å bli sykepleier nok var alt for urealistisk for meg og de problemene som jeg slet/sliter med. Hadde jeg klart å komme meg gjennom studiet så hadde jeg nok aldri klart meg i jobben som sykepleier, da med tanke på høyt stressnivå, stort ansvar i jobben og at man må jobbe turnus (det er jo tilnærmet umulig å få jobb på poliklinikk, i alle fall som nyutdannet). Det hadde aldri fungert for meg, men jeg sier ikke at det aldri vil fungere for andre heller da. Folk er jo veldig forskjellige og det finnes jo flere helsepersonell med bipolar som klarer seg i jobben helt fint har jeg hørt flere fortelle. Som jeg nevnte tidligere kommer jo alt an på hvor stor innvirkning diagnosen har på en og om en klarer å finne passende medisiner osv.

Anonymkode: e4610...5b6

[kaNor]

Vanligvis 100% jobb, men 100% sykmeldt i halvt år nå. Har hatt flere depresjoner opp igjennom, hvor det først er 100% sykemelding, også begynne på jobb litt etter litt. Har gått bra tidligere, men denne ble lengre og dypere, så usikker på når det lysner igjen, men har ikke gitt opp det å returnere til yrkeslivet igjen. 

[Sokk]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår. Jeg regner med at du har erfaring med å studere fra den utdanningen du har fra før så det gjør det jo lettere mtp at du vet hva du går til og vet hvor krevende det kan være å studere. Jeg følger med i dagboken din, men jeg skal ikke nevne det du har skrevet der her så klart siden jeg er usikker på om du selv har skrevet hvilken diagnose det tenkes at du har her ute på det åpne forumet eller om du bare har skrevet om det i dagboken. Men jeg regner med du sannsynligvis vil komme til å få diagnose og da må man jo ofte ta hensyn. Selvfølgelig er det ikke lett å vite hvordan livet ditt med diagnose vil bli, noen tar jo bare medisiner og lever videre som før like bra mens andre blir såpass påvirket og sliter med å finne medisiner som fungerer bra nok til at de ender opp som 100% ufør. 

Jeg har vært i lignende situasjon som din (bare at jeg ikke har barn da). Jeg valgte å bryte med NAV for å studere sykepleie etter 4 år på AAP. Jeg har bipolar og klarte meg i ett halvt år på studiet før jeg ble veldig syk og ble innlagt igjen pga alt stresset det å studere innebar. Jeg valgte da å starte opp igjen på AAP og det endte med 100% uføretrygd 3 år etterpå. For meg ble det en slags sorgprosess å bli ufør og jeg er glad at jeg forsøkte å studere før jeg ble ufør for da vet jeg at jeg virkelig har forsøkt. Men har jo senere innsett at valget om å bli sykepleier nok var alt for urealistisk for meg og de problemene som jeg slet/sliter med. Hadde jeg klart å komme meg gjennom studiet så hadde jeg nok aldri klart meg i jobben som sykepleier, da med tanke på høyt stressnivå, stort ansvar i jobben og at man må jobbe turnus (det er jo tilnærmet umulig å få jobb på poliklinikk, i alle fall som nyutdannet). Det hadde aldri fungert for meg, men jeg sier ikke at det aldri vil fungere for andre heller da. Folk er jo veldig forskjellige og det finnes jo flere helsepersonell med bipolar som klarer seg i jobben helt fint har jeg hørt flere fortelle. Som jeg nevnte tidligere kommer jo alt an på hvor stor innvirkning diagnosen har på en og om en klarer å finne passende medisiner osv.

Anonymkode: e4610...5b6

Tusen takk for at du deler dette. Det er tankevekkende.

Det er nok en del motforestillinger og konsekvenser som en del av meg er klar over, men som jeg likevel egentlig ikke tar ordentlig innover meg. Det er så fremmed for meg å skulle kaste inn håndkleet (og det føles virkelig helt ulevelig å skulle bli (delvis) ufør). Så da gjør jeg som jeg alltid har gjort: setter meg et eller annet hårete mål og kjører på til jeg krasjer… 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for at du deler dette. Det er tankevekkende.

Det er nok en del motforestillinger og konsekvenser som en del av meg er klar over, men som jeg likevel egentlig ikke tar ordentlig innover meg. Det er så fremmed for meg å skulle kaste inn håndkleet (og det føles virkelig helt ulevelig å skulle bli (delvis) ufør). Så da gjør jeg som jeg alltid har gjort: setter meg et eller annet hårete mål og kjører på til jeg krasjer… 

Bare hyggelig. Jeg skjønner godt hvor du kommer fra, for det ble en lang prosess for meg å bli ufør da jeg selv ikke ønsket å bli ufør. Min fastlege foreslo første gang å bli ufør etter 3 år på AAP men jeg sa nei. Dermed tok det 8 år fra jeg ble syk og til jeg ble ufør. Men jeg kan si såpass at det å bli ufør er det beste som har hendt meg og det var absolutt ikke "slutten på livet" å bli ufør slik som jeg trodde. Jeg fikk et mye bedre liv som ufør enn det jeg noen gang har hatt tidligere. Jeg er 100% ufør og har en 20% VTA jobb. Jeg har fått mye mer energi, overskudd og blitt mye mer åpen og positiv. Det er såpass merkbart at mine kollegaer på jobb også har kommentert det (og jeg jobber mest for meg selv og bare 2 dager i uka og snakker generelt lite med mine kollegaer).

Det at ting har falt på plass for meg har gitt meg en ro og mer overskudd. Jeg har jo fast inntekt og høyere inntekt enn på AAP, jeg har fått kjøpt meg min første egne bolig og jeg har mulighet til å bruke de fridagene jeg ikke jobber akkurat som jeg vil. Det vil si at jeg har mulighet til å ta det helt med ro og slappe av mye. Og ellers bruke det overskuddet som jeg har til å drive med en hobby som betyr mye for meg å være sosial med folk jeg møter på Fontenehuset og venninnen jeg har og familie. Så det å bli ufør har faktisk gitt meg mye bedre livskvalitet enn det jeg hadde. For hadde jeg skullet jobbet 100% hadde jeg nok ikke fått til noe annet enn jobb. Så jeg hadde kanskje klart å jobbe 100%, men med flere og lange sykemeldinger i tillegg til at jeg ikke hadde hatt noe liv utenom jobb ettersom jeg hadde måttet bruke nesten all tid utenom jobb til å hente meg inn igjen og hvile. Så det hadde jo ført til at jeg ikke hadde hatt ork til å møte familie, venner, være sosial eller drive med hobby. 

Anonymkode: e4610...5b6

[AnonymBruker]

Sokk skrev (1 time siden):

Haha, ja, har diskutert det. Responsen er som regel et nølende «så… er dette noe du har tenkt på lenge..?» for de lurer vel på om det bare er et innfall. 😂 Men jeg er ganske skoleflink, så det gjør selve studie-delen av planen mer realistisk. Har ikke fått noen klare råd i den ene eller andre retningen, for man har jo fri vilje. Det er gode jobbmuligheter, men det er nok vanskelig å kombinere med både barn og psykiske utfordringer. Jeg har liksom sett for meg at mine psykiske utfordringer er løst innen jeg er ferdig… Og barna er jo større… 

Bare lurer, men har du bipolar? Fordi dette kan eventuekt være en hypomani som gjør at du tenker slik?

Anonymkode: 0cba1...8fa

[Sokk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bare lurer, men har du bipolar? Fordi dette kan eventuekt være en hypomani som gjør at du tenker slik?

Anonymkode: 0cba1...8fa

Er under utredning for BP2 😂 

Men disse planene har overlevd noen svingninger. Og tenk så få fremskritt og oppdagelser vi hadde hatt i verden om alle var stabile og rasjonelle hele tiden!