Hvorfor er det så smertefullt å miste en hund?

[AnonymBruker]

Faktisk langt mer smertefullt enn å miste foreldre også. 

 

Anonymkode: 6d506...f7e

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Faktisk langt mer smertefullt enn å miste foreldre også. 

 

Anonymkode: 6d506...f7e

Fordi den er som et barn? 

[Glitter]

Man blir jo veldig glad i dyrene sine. 

[Gjest Vendi]

Fordi du elsket ham/henne/den ❤️

Endret 13. juni av Vendi

[AnonymBruker]

Fordi den er glad i deg og aksepterer deg akkurat som du er. Ubetinget kjærlighet. 
 

Nå savner jeg hunden min 🐶

Anonymkode: 3f666...22c

[Ekstra]

Jeg må innrømme at jeg aldri helt har forstått dybden av følelser man får for en hund. Har observert det i vennekretsen. Først bruker eier 3-4 år på å oppdra hunden sånn noenlunde, så er det 3-4 år med pur glede, før det går nedoverbakke og hunden til slutt blir syk og/eller dør. Kun noen få år etterpå.

Men jeg har aldri hatt hund selv. Hadde en katt som jeg var svært glad i, men da den til slutt ble veldig syk og måtte avlives etter 17 år, føltes det trist, men naturlig.

[knas]

Den blir som et familiemedlem. Mer enn en katt. 

[Kayia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Faktisk langt mer smertefullt enn å miste foreldre også. 

Anonymkode: 6d506...f7e

For meg er det rart, ja litt uforståelig om det er mer smertefullt å miste en hund enn egne foreldre eller andre nære man har kjær. Jeg har opplevd begge deler, og syns det var langt vondere å miste pappa enn å miste bikkja jeg vokste opp med. Og jeg var veldig glad i bikkja.

For meg høres det egentlig ut som at forholdet til foreldre ikke har vært godt dersom det er mer smertefullt å miste et kjæledyr enn mor eller far. Evt at man har et uvanlig stort behov for den uforbeholdne lojaliteten og kjærligheten en bikkje gjerne gir. En hund stiller jo ingen krav (utenom mat og kos) og blir ikke sur og vrien tilbake om eieren har en dårlig dag. Den svarer heller ikke med konsekvenser dersom eier oppfører seg ufint eller urettmessig krevende heller, kanskje noen blir uvanlig knyttet til hundene sine av disse årsakene? Bare gjetninger herfra. 

Endret 13. juni av Kayia

[AnonymBruker]

Det var hunden min 🩷 som hjalp meg mest da jeg ble alvorlig psykisk syk.
Jeg hadde fastlege, psykiater, psykiatrisk hjemmesykepleier, mulighet for innleggelse hvis jeg ønsket. Veldig mye hjelp.

Men det var hunden som fikk meg ut av senga fordi han måtte luftes, han måtte mates osv. Han ga meg all sin kjærlighet og hengivenhet. Han trang meg, og jeg kunne ikke svikte. Han reddet livet mitt.

Anonymkode: 3f666...22c

[AnonymBruker]

Ja det er så smertefullt å miste en hund ❤️ Mitt hjerte knuste da jeg avlivet hunden min pga kreft. Var i sorg lenge lenge og gikk ned 10 kg.

Anonymkode: 5dc0f...125

[AnonymBruker]

Jeg måtte avlive ene hunden min i fjor. Det var tøft dagene etter, men da bestemte jeg meg for å gå videre. Var forberedt på det. 

Anonymkode: ac922...2e1

[AnonymBruker]

Kayia skrev (7 timer siden):

For meg er det rart, ja litt uforståelig om det er mer smertefullt å miste en hund enn egne foreldre eller andre nære man har kjær. Jeg har opplevd begge deler, og syns det var langt vondere å miste pappa enn å miste bikkja jeg vokste opp med. Og jeg var veldig glad i bikkja.

For meg høres det egentlig ut som at forholdet til foreldre ikke har vært godt dersom det er mer smertefullt å miste et kjæledyr enn mor eller far. Evt at man har et uvanlig stort behov for den uforbeholdne lojaliteten og kjærligheten en bikkje gjerne gir. En hund stiller jo ingen krav (utenom mat og kos) og blir ikke sur og vrien tilbake om eieren har en dårlig dag. Den svarer heller ikke med konsekvenser dersom eier oppfører seg ufint eller urettmessig krevende heller, kanskje noen blir uvanlig knyttet til hundene sine av disse årsakene? Bare gjetninger herfra. 

Ja, det er sikkert rart og uforståelig for deg og nacnoo at jeg reagerer så sterkt på det. 

Anonymkode: 6d506...f7e

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er sikkert rart og uforståelig for deg og nacnoo at jeg reagerer så sterkt på det. 

Anonymkode: 6d506...f7e

Det er ikke det Kayia skriver….

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Det er ikke det Kayia skriver….

«For meg er det rart, ja litt uforståelig om det er mer smertefullt å miste en hund enn egne foreldre eller andre nære man har kjær«

Anonymkode: 6d506...f7e

[laban]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For meg er det rart, ja litt uforståelig om det er mer smertefullt å miste en hund enn egne foreldre eller andre nære man har kjær

Det kan jo tenkes at det er denne rangeringen som er vanskelig å forstå, ikke reaksjonen i seg selv?

[AnonymBruker]

laban skrev (3 minutter siden):

Det kan jo tenkes at det er denne rangeringen som er vanskelig å forstå, ikke reaksjonen i seg selv?

Jeg forstår det. Men jeg reagerer på at en faglært og behandler støtter det; jeg har ingen forventninger om at ufaglærte i yrket ikke forstår det. Jeg vet nå også hvorfor jeg reagerer mer på hunden enn mine foreldre, det er pga historien. 

Anonymkode: 6d506...f7e

[laban]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg forstår det. Men jeg reagerer på at en faglært og behandler støtter det; jeg har ingen forventninger om at ufaglærte i yrket ikke forstår det. Jeg vet nå også hvorfor jeg reagerer mer på hunden enn mine foreldre, det er pga historien. 

Anonymkode: 6d506...f7e

Dette er jo bare kommentarer fra folk som enten har ganske stor forståelse for det du skriver, eller som synes det er litt rart at hunden "kommer foran" foreldrene. Det er ikke sånn at man enten støtter eller dømmer deg. 

At det kan finnes tilfeller der en hund har vært nærmere enn foreldrene i den perioden som hunden har levd, tror jeg mange kan forstå. Det er ikke alle som har nær kontakt med foreldrene sine i voksen alder. Det er mange historier der ute, slik du selv skriver. 

En hund lar seg heldigvis erstatte, selv om det nok er lurt å la det gå litt tid først. 

Jeg kan faktisk huske en lang diskusjon i et ukeblad for mange år siden (den gangen man skrev leserbrev til ukeblader og fikk reaksjoner 8 uker senere 🙃) som handlet om et par som hadde mistet hunden sin og derfor meldte avbud til en sammenkomst med venner (ikke noe "stort" arrangement av typen rund fødselsdag). De høstet ingen sympati hos vertskapet, men mange lesere støttet  dem. 

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som forsto og tok meg på alvor ❤️

Anonymkode: 6d506...f7e

[Glitter]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk til dere som forsto og tok meg på alvor ❤️

Anonymkode: 6d506...f7e

Skulle bare mangle. Jeg mistet ene hunden min til akutt sykdom da han var 2,5 år. Jeg kjørte så fort jeg kunne til veterinæren. Pratet til han og strøk på han for å holde han våken. Men 1 min før vi var framme merket jeg han var helt urørlig og da jeg løftet på leppa hans så var tannkjøttet blått. Jeg hylte og skrek navnet hans i panikk. Samboer møtte meg ved veterinæren og vi løp inn med han og ropte han ikke pustet. Litt sånn som på film. De prøvde å gjenopplive han, men til ingen nytte. 

Både jeg og samboeren gråt. På kvelden hylgråt jeg. Det var traumatisk for meg måten han døde på og jeg 19 år gammel var alene med å finne han og frakte han til veterinæren. 

Dette var i 2010. Jeg blir fortsatt lei meg og tenker på han 7 oktober hvert år. Savner han, men blir også påminnet den dramatiske måten det skjedde på. 

Poenget mitt er at jeg som du elsker jo dyret vårt. Har ikke hatt katt så kan ikke sammenligne, men det tette båndet vi får til vår hund er i mange tilfeller svært sterkt. Jeg gråt mye mer av å miste Ziko enn av å miste min farmor faktisk. Var jo glad i farmor, men jeg har hatt et sterkt bånd til alle mine tidligere hunder. De blir sjelevenner rett og slett. 

Men husk at sorgen blir lettere med tiden. Da Ziko døde tok det bare 11 dager så hadde vi bestilt ny hund. For oss hjalp det. For huset var tomt uten hund. 

[Vhanja]

Jeg har erfart begge deler, både det å akutt måtte avlive min hund og at min far døde uventet.

Selv om det var helt forferdelig å miste min hund, og jeg fortsatt i dag savner henne femten år senere, så kan det ikke sammenlignes med hvordan det var å miste min far.

Jeg antar det kommer an på hva slags forhold man har til sine foreldre. Men likevel... jeg har et problematisk og vanskelig forhold til min mor, men likevel vil tapet av henne være mye verre enn tapet av min nåværende hund.

Endret 14. juni av Vhanja