Gå til innhold

Hvorfor er det så smertefullt å miste en hund?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
knas skrev (21 timer siden):

Den blir som et familiemedlem. Mer enn en katt. 

Min katt og min hund er begge medlemmer av familien. Ingen forskjell

Anonymkode: 3f666...22c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Tusen takk til dere som forsto og tok meg på alvor ❤️

Anonymkode: 6d506...f7e

🩷

Anonymkode: 3f666...22c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eva Sofie

Jeg kan sette meg godt inn i det TS sier, men forstår også at det er vanskelig å forstå..

 

Jeg tenker at 1. en må ha erfart hvor tett bånd en kan få til en hund for å forstå hvor nært knyttet en kan bli til de (katt kan ikke sammenlignes) og 2. en må oppleve å ha et dårlig forhold til egne foreldre for å kunne sette hunden foran foreldre/familie.

 

Nettopp det at en hund kan erstattes med en ny, gjør det hele annerledes når dyr dør enn mennesker. Det synes jeg at @Glitter gir et eksempel på. Når

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Jeg kan sette meg godt inn i det TS sier, men forstår også at det er vanskelig å forstå..

 

Jeg tenker at 1. en må ha erfart hvor tett bånd en kan få til en hund for å forstå hvor nært knyttet en kan bli til de (katt kan ikke sammenlignes) og 2. en må oppleve å ha et dårlig forhold til egne foreldre for å kunne sette hunden foran foreldre/familie.

 

Nettopp det at en hund kan erstattes med en ny, gjør det hele annerledes når dyr dør enn mennesker. Det synes jeg at @Glitter gir et eksempel på. Når

En hund kan erstattes, men hunder har ulike personligheter slik som oss. 

Anonymkode: 6d506...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eva Sofie skrev (9 timer siden):

Nettopp det at en hund kan erstattes med en ny, gjør det hele annerledes når dyr dør enn mennesker. Det synes jeg at @Glitter gir et eksempel på. Når

Man kan skaffe seg en ny hund, men man kan aldri erstatte den som døde. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Det hele skjedde så brått og brutalt. Vi kunne latt hunden gått gjennom nok en kur med antibiotika (den 3.på 3 mnd og den 5-6. på et år)  og på den måten forberedt oss bedre. For vi fikk ikke forberedt oss. Og det gjør alt bare enda verre. 

Det plager meg mye at vi ikke forberedte oss på det. Det ble som en helt vanlig dag. Da jeg dro på jobb visste jeg at det kunne være siste gangen jeg så han, men likevel kom det som et sjokk da mannen min hentet meg etter å ha vært hos dyrlegen. Og i ettertid har masse anger meldt seg. Det er ganske så tøffe tanker å slite med. 

Dyrlegen sa vi kunne prøve en gang til. Men vi valgte å tenke på hunden (og fikk dyrlegens støtte på det også). Vi tenkte det er bedre at vi har det vondt enn at han skulle hatt det mer vondt. Men vi tenker også på: hva om det ikke var så ille som vi trodde, hva om han hadde blitt frisk, og så avlivet vi en ellers frisk hund?

Jeg visste for øvrig det ville gjøre vondt, men ikke så vondt som dette. Det er forjævlig. Om vi kjøper ny hund med samme rase, så vil det aldri bli det samme. Han hadde sin egen, unike personlighet. Og det er så tomt her nå, jeg vet heler ikke om det blir bedre av å kjøpe ny hund, jeg vet ikke om en ny hund kan fylle dette tomrommet. Det er verst for min uføre mann; for han var hunden viktig for hans helse og hjertesykdom. T o m kardiologen sa «jeg ser du har hund». 

Jeg tror at grunnen til at det er så fælt er at hunden var så utrollg snill, og så har jeg de stadige tankene som trenger seg på som handler om «skulle vi latt medisinene få en sjanse til, avlivet vi han for tidllg, ga vi opp for tidlig, hva om han hadde blitt frisk?» og som gjør at jeg blir vissen i hele kroppen og ikke klarer å spise når jeg tenker på det. Jrg har faktisk gått ned to kg siden onsdag.. 

Det var beina som var problemet. Han hadde en medfødt feilstilling i fremfotene, og i år utviklet han en kronisk sykdom som ga en dyp hudinfeksjon i potene, trolig som følge av feilbelastningen. Vi var ikke klar over denne defekten da vi kjøpte hunden. Vi har kontakt med eierne av vår hunds bror, og den har ikke samme problemet. 

Det var når han haltet at vi så han hadde vondt, hvis ikke hadde vi ikke visst det. Vi så ikke på han at han hadde smerter bortsett fra at han haltet; ei heller den siste dagen, han så ut som han alltid gjorde og virket fornøyd. Utover det var han gjennom en stor operasjon i fjor sommer, og så ble han kastrert før jul pga en svulst i testiklene. 

Der er så fælt.. han var bestevennen vår og familiens maskot 😥❤️

Anonymkode: 6d506...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det hele skjedde så brått og brutalt. Vi kunne latt hunden gått gjennom nok en kur med antibiotika (den 3.på 3 mnd og den 5-6. på et år)  og på den måten forberedt oss bedre. For vi fikk ikke forberedt oss. Og det gjør alt bare enda verre. 

Det plager meg mye at vi ikke forberedte oss på det. Det ble som en helt vanlig dag. Da jeg dro på jobb visste jeg at det kunne være siste gangen jeg så han, men likevel kom det som et sjokk da mannen min hentet meg etter å ha vært hos dyrlegen. Og i ettertid har masse anger meldt seg. Det er ganske så tøffe tanker å slite med. 

Dyrlegen sa vi kunne prøve en gang til. Men vi valgte å tenke på hunden (og fikk dyrlegens støtte på det også). Vi tenkte det er bedre at vi har det vondt enn at han skulle hatt det mer vondt. Men vi tenker også på: hva om det ikke var så ille som vi trodde, hva om han hadde blitt frisk, og så avlivet vi en ellers frisk hund?

Jeg visste for øvrig det ville gjøre vondt, men ikke så vondt som dette. Det er forjævlig. Om vi kjøper ny hund med samme rase, så vil det aldri bli det samme. Han hadde sin egen, unike personlighet. Og det er så tomt her nå, jeg vet heler ikke om det blir bedre av å kjøpe ny hund, jeg vet ikke om en ny hund kan fylle dette tomrommet. Det er verst for min uføre mann; for han var hunden viktig for hans helse og hjertesykdom. T o m kardiologen sa «jeg ser du har hund». 

Jeg tror at grunnen til at det er så fælt er at hunden var så utrollg snill, og så har jeg de stadige tankene som trenger seg på som handler om «skulle vi latt medisinene få en sjanse til, avlivet vi han for tidllg, ga vi opp for tidlig, hva om han hadde blitt frisk?» og som gjør at jeg blir vissen i hele kroppen og ikke klarer å spise når jeg tenker på det. Jrg har faktisk gått ned to kg siden onsdag.. 

Det var beina som var problemet. Han hadde en medfødt feilstilling i fremfotene, og i år utviklet han en kronisk sykdom som ga en dyp hudinfeksjon i potene, trolig som følge av feilbelastningen. Vi var ikke klar over denne defekten da vi kjøpte hunden. Vi har kontakt med eierne av vår hunds bror, og den har ikke samme problemet. 

Det var når han haltet at vi så han hadde vondt, hvis ikke hadde vi ikke visst det. Vi så ikke på han at han hadde smerter bortsett fra at han haltet; ei heller den siste dagen, han så ut som han alltid gjorde og virket fornøyd. Utover det var han gjennom en stor operasjon i fjor sommer, og så ble han kastrert før jul pga en svulst i testiklene. 

Der er så fælt.. han var bestevennen vår og familiens maskot 😥❤️

Anonymkode: 6d506...f7e

Skjønner at dette er veldig vondt for deg ❤️ Men prøv å hvile i det at dere alltid gjorde det beste for ham, også denne gangen. Prøv å ikke jule deg opp med tanker som "tenk om.., hvis at.." Og selv om det kanskje er vanskelig å tro på nå, så vil sorgen bli bedre med tiden ❤️ klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Vendi skrev (1 time siden):

Skjønner at dette er veldig vondt for deg ❤️ Men prøv å hvile i det at dere alltid gjorde det beste for ham, også denne gangen. Prøv å ikke jule deg opp med tanker som "tenk om.., hvis at.." Og selv om det kanskje er vanskelig å tro på nå, så vil sorgen bli bedre med tiden ❤️ klem

Tusen takk ❤️

Anonymkode: 6d506...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eva Sofie
AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 17.34):

Det hele skjedde så brått og brutalt. Vi kunne latt hunden gått gjennom nok en kur med antibiotika (den 3.på 3 mnd og den 5-6. på et år)  og på den måten forberedt oss bedre. For vi fikk ikke forberedt oss. Og det gjør alt bare enda verre. 

Det plager meg mye at vi ikke forberedte oss på det. Det ble som en helt vanlig dag. Da jeg dro på jobb visste jeg at det kunne være siste gangen jeg så han, men likevel kom det som et sjokk da mannen min hentet meg etter å ha vært hos dyrlegen. Og i ettertid har masse anger meldt seg. Det er ganske så tøffe tanker å slite med. 

Dyrlegen sa vi kunne prøve en gang til. Men vi valgte å tenke på hunden (og fikk dyrlegens støtte på det også).

Det er vondt å miste en hund man er glad i. Jeg vet ikke om det ev. er mulig å forberede seg på en sorg av å miste en hund. Når blir man i så fall klar? Det kommer alltid ubeleilig på. Det er en del av livet. Det å være menneske. Det er slik jeg velger å tenke på det.

 

Og, slik du beskriver at dere har tatt vare på hunden, høres det ut som at han har blitt godt ivaretatt. Kan du klare å også hvile i det at dere gjorde det dere kunne for hunden? Dyrlegen sa seg enig i at dere tok et riktig valg. Basert på hva du skriver her, ville jeg selv ha tatt det samme valget. Jeg mener det er viktig som dyreeier generelt å være bevisst på at egne interesser ikke skal trumfe dyretsvelferd. Sagt med litt enklere ord, skal det ikke gå utover hunden og på helsa løs at vi har blitt glad i den og ønsker at den skal leve lengst mulig.

AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 17.34):

Men vi tenker også på: hva om det ikke var så ille som vi trodde, hva om han hadde blitt frisk, og så avlivet vi en ellers frisk hund?

😥❤️

Anonymkode: 6d506...f7e

Var det realistisk sett at han ville bli frisk og få en god, hoppende og glad hverdag igjen?

 

Jeg synes det er bra at dere klarte å se hundens beste i situasjonen. Det virker at som å gjøre hunden vondt var det siste dere ønsket.

 

Vedr. spørsmål om ny hund eller ikke: Fagpersoner sier ofte, om en er redd for å sammenligne tidligere hund med en ny, at en ev. bør la det gå tid nok til en får den nye hunden. Ev. at en forsøker et annet kjønn eller en annen rase. Jeg opplevde selv at jeg sammenlignet min første hund med den andre altfor mye, inntil noen bemerket det. Da kunne jeg korrigere det og la den andre hunden få en ærlig sjanse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Eva Sofie skrev (56 minutter siden):

Det er vondt å miste en hund man er glad i. Jeg vet ikke om det ev. er mulig å forberede seg på en sorg av å miste en hund. Når blir man i så fall klar? Det kommer alltid ubeleilig på. Det er en del av livet. Det å være menneske. Det er slik jeg velger å tenke på det.

 

Og, slik du beskriver at dere har tatt vare på hunden, høres det ut som at han har blitt godt ivaretatt. Kan du klare å også hvile i det at dere gjorde det dere kunne for hunden? Dyrlegen sa seg enig i at dere tok et riktig valg. Basert på hva du skriver her, ville jeg selv ha tatt det samme valget. Jeg mener det er viktig som dyreeier generelt å være bevisst på at egne interesser ikke skal trumfe dyretsvelferd. Sagt med litt enklere ord, skal det ikke gå utover hunden og på helsa løs at vi har blitt glad i den og ønsker at den skal leve lengst mulig.

Var det realistisk sett at han ville bli frisk og få en god, hoppende og glad hverdag igjen?

 

Jeg synes det er bra at dere klarte å se hundens beste i situasjonen. Det virker at som å gjøre hunden vondt var det siste dere ønsket.

 

Vedr. spørsmål om ny hund eller ikke: Fagpersoner sier ofte, om en er redd for å sammenligne tidligere hund med en ny, at en ev. bør la det gå tid nok til en får den nye hunden. Ev. at en forsøker et annet kjønn eller en annen rase. Jeg opplevde selv at jeg sammenlignet min første hund med den andre altfor mye, inntil noen bemerket det. Da kunne jeg korrigere det og la den andre hunden få en ærlig sjanse.

Takk for svar. Jeg har tenkt mye av det samme som deg. 
Jeg fant også en tråd på Google som hjalp meg litt, der andre som forstår hva jeg går gjennom har delt sine erfaringer: 

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1519949-bunnløs-sorg-etter-avliving/

 

Anonymkode: 6d506...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å miste hunden sin ❤️ Skjønner veldig godt at det er trist og at savnet er stort. Jeg husker jeg engang leste noe, som kanskje kan være til trøst (gjengitt etter hukommelsen): 

Gleden over å ha eid en hund overskygger sorgen ved å miste den 

—- 

Men hva gjelder rangeringen av sorg, er jeg ikke enig med deg at det er på nivå med å miste nære familiemedlemmer. Min barndoms hund ble 14-15 år, og jeg var tidlig i 20-årene da hunden døde, og jeg kunne knapt huske livet uten hunden. Jeg var veldig lei meg, og tenkte at dette måtte være like ille som å miste familiemedlemmer. Men på dette tidspunktet hadde jeg ikke mistet noen i familien siden jeg var barn, så jeg hadde ikke noe å sammenligne med. Året etter at hunden døde, døde mormor, og året etter der igjen døde faren min - altfor tidlig. Det var en klar og tydelig «stigning» disse tre årene mht hvor utrolig trist dødsfallene var for meg. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
morsan skrev (4 minutter siden):

Så trist å miste hunden sin ❤️ Skjønner veldig godt at det er trist og at savnet er stort. Jeg husker jeg engang leste noe, som kanskje kan være til trøst (gjengitt etter hukommelsen): 

Gleden over å ha eid en hund overskygger sorgen ved å miste den 

—- 

Men hva gjelder rangeringen av sorg, er jeg ikke enig med deg at det er på nivå med å miste nære familiemedlemmer. Min barndoms hund ble 14-15 år, og jeg var tidlig i 20-årene da hunden døde, og jeg kunne knapt huske livet uten hunden. Jeg var veldig lei meg, og tenkte at dette måtte være like ille som å miste familiemedlemmer. Men på dette tidspunktet hadde jeg ikke mistet noen i familien siden jeg var barn, så jeg hadde ikke noe å sammenligne med. Året etter at hunden døde, døde mormor, og året etter der igjen døde faren min - altfor tidlig. Det var en klar og tydelig «stigning» disse tre årene mht hvor utrolig trist dødsfallene var for meg. 

 

Min far var en tyrann. Min mor beskyttet oss ikke mot han men valgte å bli hos han fordi hun tenkte på seg selv (hun var avhengig). Jeg vokste også opp med hund, og jeg kjente ingen sorg ds den døde, var «bare» lei meg. 

hunden vår var bare snill mot meg, og fornøyd. 

Anonymkode: 6d506...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Intensjonen min var ikke å rangere noen. Jeg mente å si noe om hvor smertefullt det er og søke råd for det. 

Anonymkode: 6d506...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Tusen takk for svar og støtte til alle som forstår hvordan det er å miste sin beste venn. Jeg må si som jeg sier til kolleger som spør hvordan det går: det går opp ned, men fremover. Nedturene blir stadig færre og jeg greier å tenke på andre ting. 

Jeg klarer å innse stadig mer at vi gjorde det riktige, ikke bare med fornuften, men med hele meg/også følelsene. Han var også syk, selv om han så frisk ut - så vi hjalp han, vi tok ikke fra han livet slik jeg har vært så redd for. 
 

Anonymkode: 6d506...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for svar og støtte til alle som forstår hvordan det er å miste sin beste venn. Jeg må si som jeg sier til kolleger som spør hvordan det går: det går opp ned, men fremover. Nedturene blir stadig færre og jeg greier å tenke på andre ting. 

Jeg klarer å innse stadig mer at vi gjorde det riktige, ikke bare med fornuften, men med hele meg/også følelsene. Han var også syk, selv om han så frisk ut - så vi hjalp han, vi tok ikke fra han livet slik jeg har vært så redd for. 
 

Anonymkode: 6d506...f7e

❤️ Så bra at det går framover! ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...