Hvor lenge har du/noen du har hørt om vært deprimert?

[munchin]

I strekk tenker jeg på. Kan være i varierende grad, men uten å bli frisk.

[Trinity80]

3 år var siste runde. Men det var gradvis forverring, ikke slik at jeg våknet en morgen og var alvorlig deprimert.

skjedde gradvis og startet med at jeg følte meg sliten enn vanlig. 

[munchin]

Trinity80 skrev (15 minutter siden):

3 år var siste runde. Men det var gradvis forverring, ikke slik at jeg våknet en morgen og var alvorlig deprimert.

skjedde gradvis og startet med at jeg følte meg sliten enn vanlig. 

Kunne du jobbe noe i de 3 årene? Hvilken hjelp fikk du? Er du frisk nå?

[Trinity80]

munchin skrev (Akkurat nå):

Kunne du jobbe noe i de 3 årene? Hvilken hjelp fikk du? Er du frisk nå?

Ja, som sagt så ble det sakte forverring så jeg og helsevesenet trodde det var helt annet.

Men på det mørkeste fikk jeg god hjelp og behandling. I 100% jobb hele tiden - veldig fleksibel jobb så derfor ble det ble mulig. Sistnevnte er ikke mulig for alle, og da forstår jeg at de må sykmeldes.

Unner ingen dette.  

[munchin]

Trinity80 skrev (2 minutter siden):

Ja, som sagt så ble det sakte forverring så jeg og helsevesenet trodde det var helt annet.

Men på det mørkeste fikk jeg god hjelp og behandling. I 100% jobb hele tiden - veldig fleksibel jobb så derfor ble det ble mulig. Sistnevnte er ikke mulig for alle, og da forstår jeg at de må sykmeldes.

Unner ingen dette.  

Fantastisk at du klarte å stå i jobb. Jeg har vært syk i 3 år nå. Jobber 50 prosent.

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (26 minutter siden):

Ja, som sagt så ble det sakte forverring så jeg og helsevesenet trodde det var helt annet.

Men på det mørkeste fikk jeg god hjelp og behandling. I 100% jobb hele tiden - veldig fleksibel jobb så derfor ble det ble mulig. Sistnevnte er ikke mulig for alle, og da forstår jeg at de må sykmeldes.

Unner ingen dette.  

Hva gjorde at du ble bra igjen? 

Anonymkode: 134d0...f22

[Alba]

Hele livet og jeg vet ikke hvorfor. Men ting var bedre da jeg var under 10 år. Sikkert fordi jeg ikke visste hva det var og jeg ikke visste hvordan livet skulle være.

[Alba]

Jeg er sikkert kronisk deprimert og kronisk angst. Dessverre. Ønsker at livet ikke var sånn her.

[AnonymBruker]

Alba skrev (5 timer siden):

Jeg er sikkert kronisk deprimert og kronisk angst. Dessverre. Ønsker at livet ikke var sånn her.

Får du hjelp?

Anonymkode: 327d4...9a5

[Trinity80]

munchin skrev (9 timer siden):

Fantastisk at du klarte å stå i jobb. Jeg har vært syk i 3 år nå. Jobber 50 prosent.

Ikke mål deg selv på andre. Vi har alle ulike utgangspunkt. Bare sørg for at du blir så bra så DU blir fornøyd, og vær tålmodig med den kroppen din ☺️

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva gjorde at du ble bra igjen? 

Anonymkode: 134d0...f22

Riktig medisin først, så terapi i halvt år. Må nok gå på medisiner, da dette har blitt en solid kronisk tilstand.

Så bare fortsette å gjøre alt som ikke gjør én deprimert ☺️

[Sokk]

Trinity80 skrev (10 timer siden):

Ja, som sagt så ble det sakte forverring så jeg og helsevesenet trodde det var helt annet.

Men på det mørkeste fikk jeg god hjelp og behandling. I 100% jobb hele tiden - veldig fleksibel jobb så derfor ble det ble mulig. Sistnevnte er ikke mulig for alle, og da forstår jeg at de må sykmeldes.

Unner ingen dette.  

Dette er kanskje litt på siden av temaet, men jeg  ser på historien din og tenker på historien min og jeg kan ikke unngå å legge merke til hvor avgjørende det er for tilfrisking å ha en støttende og fleksibel arbeidsgiver.

Første gang jeg ble sykmeldt fikk jeg ta den tiden jeg trengte, fastlegen reduserte sykmeldingen ganske raskt til 50% uten å ta noen samtale eller vurdering med meg, jeg prøvde meg tilbake på jobb, men det var for tidlig for meg, så arbeidsgiver lot meg ta den tiden jeg trengte og betalte full lønn uansett. Kom tilbake 6 uker senere, med tilrettelegging. Totalt fravær 3 mnd.

Tilretteleggingen var riktignok et tilbud om å jobbe 9-17 og ikke mer, men også å få arbeidsoppgaver som ikke var umulige å løse, for å dempe press og stress, og det aller viktigste: å jobbe med folk jeg var trygg på og som ville meg vel. Det var litt kjedelig på jobb i en «beskyttet» tilværelse, men etter et par måneder var jeg tilbake og presterte godt igjen, jeg husker jeg gråt av lettelse da jeg hadde klart noe vanskelig og krevende og visste at jeg hadde levert godt på det.

Riktignok ble jeg satt betydelig tilbake med tanke på forfremmelser, men jeg hadde trygghet for full lønn (høyere enn sykepenger), tid og det var godt å vite at de ønsket at jeg skulle klare å komme tilbake. Jeg ble også «nektet» å gå inn i en annen og mindre krevende stilling fordi de mente jeg ville klare den jobben jeg hadde. De signaliserte tydelig at de ville meg vel.

I fjor hadde jeg ny jobb og igjen fikk jeg problemer og måtte ha sykefravær. Nærmest umiddelbart etter at jeg fikk problemer og gikk ned i prestasjon, satte sjefene seg ned med meg og sa de mente jeg burde slutte. Jeg hadde svært høy lønn, og de kuttet den fra dag 1, slik at jeg kun fikk sykepenger. I en helsekrise fikk jeg dermed også en presset økonomisk situasjon (personlig økonomi er jo gjerne tilpasset den inntekten man har). Jeg falt ut av arbeidslivet og jeg var ikke i stand til å begynne i ny jobb på lang tid. Jeg har 1 år senere akkurat begynt i ny deltidsjobb og det går skikkelig dårlig, særlig fordi det er stressende å ha en ny jobb hvor jeg ikke er trygg på verken folk eller arbeidsoppgaver. Jeg opplever ikke jobben som noe som gjør meg bedre, tvert imot, den suger energi ut av meg.

Jeg påstår at god oppfølging av arbeidsgiver ved sykefravær nærmest er den avgjørende faktor for om man faller ut av arbeidslivet. Jeg tror få mennesker ser for seg at de skal bli syke over tid når de begynner i ny jobb, men det er faktisk veldig viktig å finne en arbeidsgiver med gode ordninger og gode mennesker. For man vet ikke på forhånd om man selv blir syk.

Jeg river meg i håret for at jeg fullførte jobbytte mens jeg var innlagt på psykiatrisk, jeg gikk fra deprimert til fullstendig hoppende (bokstavelig talt) glad og overoptimistisk, og jeg skulle ønske noen plukket det opp og tok en prat med meg om økonomisk sikkerhet. I stedet ble jeg så godt som «friskmeldt» og jeg krasjet nesten umiddelbart etter jeg begynte i ny jobb. 1,5 uker etter start hadde jeg problemer med å gå gjennom hele t-baneperrongen fordi jeg følte det var så mange som visste hvem jeg var og at de kunne se på meg hvor mislykket jeg var. 1-2 uker senere vurderte jeg å ta livet mitt samme kveld. Det gikk vanvittig fort.

Resultatet er at jeg har mindre enn 25% av inntekten jeg hadde på sykmeldingstidspunktet, dette går om 1 uke ned til null. Økonomiske utfordringer av denne arten virker ikke akkurat forebyggende på depressive symptomer.

Finn en god arbeidsgiver, folkens!

[Trinity80]

Sokk skrev (1 time siden):

Dette er kanskje litt på siden av temaet, men jeg  ser på historien din og tenker på historien min og jeg kan ikke unngå å legge merke til hvor avgjørende det er for tilfrisking å ha en støttende og fleksibel arbeidsgiver.

Første gang jeg ble sykmeldt fikk jeg ta den tiden jeg trengte, fastlegen reduserte sykmeldingen ganske raskt til 50% uten å ta noen samtale eller vurdering med meg, jeg prøvde meg tilbake på jobb, men det var for tidlig for meg, så arbeidsgiver lot meg ta den tiden jeg trengte og betalte full lønn uansett. Kom tilbake 6 uker senere, med tilrettelegging. Totalt fravær 3 mnd.

Tilretteleggingen var riktignok et tilbud om å jobbe 9-17 og ikke mer, men også å få arbeidsoppgaver som ikke var umulige å løse, for å dempe press og stress, og det aller viktigste: å jobbe med folk jeg var trygg på og som ville meg vel. Det var litt kjedelig på jobb i en «beskyttet» tilværelse, men etter et par måneder var jeg tilbake og presterte godt igjen, jeg husker jeg gråt av lettelse da jeg hadde klart noe vanskelig og krevende og visste at jeg hadde levert godt på det.

Riktignok ble jeg satt betydelig tilbake med tanke på forfremmelser, men jeg hadde trygghet for full lønn (høyere enn sykepenger), tid og det var godt å vite at de ønsket at jeg skulle klare å komme tilbake. Jeg ble også «nektet» å gå inn i en annen og mindre krevende stilling fordi de mente jeg ville klare den jobben jeg hadde. De signaliserte tydelig at de ville meg vel.

I fjor hadde jeg ny jobb og igjen fikk jeg problemer og måtte ha sykefravær. Nærmest umiddelbart etter at jeg fikk problemer og gikk ned i prestasjon, satte sjefene seg ned med meg og sa de mente jeg burde slutte. Jeg hadde svært høy lønn, og de kuttet den fra dag 1, slik at jeg kun fikk sykepenger. I en helsekrise fikk jeg dermed også en presset økonomisk situasjon (personlig økonomi er jo gjerne tilpasset den inntekten man har). Jeg falt ut av arbeidslivet og jeg var ikke i stand til å begynne i ny jobb på lang tid. Jeg har 1 år senere akkurat begynt i ny deltidsjobb og det går skikkelig dårlig, særlig fordi det er stressende å ha en ny jobb hvor jeg ikke er trygg på verken folk eller arbeidsoppgaver. Jeg opplever ikke jobben som noe som gjør meg bedre, tvert imot, den suger energi ut av meg.

Jeg påstår at god oppfølging av arbeidsgiver ved sykefravær nærmest er den avgjørende faktor for om man faller ut av arbeidslivet. Jeg tror få mennesker ser for seg at de skal bli syke over tid når de begynner i ny jobb, men det er faktisk veldig viktig å finne en arbeidsgiver med gode ordninger og gode mennesker. For man vet ikke på forhånd om man selv blir syk.

Jeg river meg i håret for at jeg fullførte jobbytte mens jeg var innlagt på psykiatrisk, jeg gikk fra deprimert til fullstendig hoppende (bokstavelig talt) glad og overoptimistisk, og jeg skulle ønske noen plukket det opp og tok en prat med meg om økonomisk sikkerhet. I stedet ble jeg så godt som «friskmeldt» og jeg krasjet nesten umiddelbart etter jeg begynte i ny jobb. 1,5 uker etter start hadde jeg problemer med å gå gjennom hele t-baneperrongen fordi jeg følte det var så mange som visste hvem jeg var og at de kunne se på meg hvor mislykket jeg var. 1-2 uker senere vurderte jeg å ta livet mitt samme kveld. Det gikk vanvittig fort.

Resultatet er at jeg har mindre enn 25% av inntekten jeg hadde på sykmeldingstidspunktet, dette går om 1 uke ned til null. Økonomiske utfordringer av denne arten virker ikke akkurat forebyggende på depressive symptomer.

Finn en god arbeidsgiver, folkens!

Jeg må si jeg er 140% enig med deg. Jeg var før dette kronisk syk (fysisk) så har alltid hatt jobbsikkerhet og arbeidsgiver samt arbeidsoppgaver i bakhodet. Vært samme sted i 14 år med ulike stillinger alt etter hva helsen har tillatt.

Veldig veldig godt poeng det du kommer med! Man må også være bevisst sine egne begrensninger og muligheter ❤️

[Alba]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Får du hjelp?

Anonymkode: 327d4...9a5

Jeg får psykiatrisk hjemmehjelp her. Ikke noe annet enn det. Men blir dessverre ikke bedre da alt er kronisk.

[AnonymBruker]

Alba skrev (20 minutter siden):

Jeg får psykiatrisk hjemmehjelp her. Ikke noe annet enn det. Men blir dessverre ikke bedre da alt er kronisk.

Hva gjør du for å bli bedre?

Anonymkode: 327d4...9a5

[Glitter]

Bøe gradvis deprimert. Utvilet seg til alvorlig behandlingsresident depresjon. Fra det til helt udeprimert tok det noen år. Nå er jeg bare kortvarig deprimert pga medisiner. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (6 timer siden):

Bøe gradvis deprimert. Utvilet seg til alvorlig behandlingsresident depresjon. Fra det til helt udeprimert tok det noen år. Nå er jeg bare kortvarig deprimert pga medisiner. 

Hva er kortvarig for deg og hvilke medisiner?

Anonymkode: 327d4...9a5

[Glitter]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hva er kortvarig for deg og hvilke medisiner?

Anonymkode: 327d4...9a5

Noen uker. Litium og Leponex..

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Noen uker. Litium og Leponex..

Vil du forklare/fortelle litt om hvordan depresjonen arter seg når den er så kortvarig? Jeg har kun vært deprimert en gang og depresjonen har vart over år (i varierende styrke).

Anonymkode: 327d4...9a5

[Glitter]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Vil du forklare/fortelle litt om hvordan depresjonen arter seg når den er så kortvarig? Jeg har kun vært deprimert en gang og depresjonen har vart over år (i varierende styrke).

Anonymkode: 327d4...9a5

Jeg har hatt flere depresjoner som har vart lenge. Hadde på et tidspunkt diagnosen alvorlig atypisk resistent depresjon. Men har også sannsynligvis pga medisiner kun hatt 3-4 uker med depresjon. Depresjonenr har vært like, men lengden på det har variert.

Først da jeg fikk bipolar så fikk jeg medisiner som faktisk funket.antideprisiva funket ikke. Enten ble jeg mer deprimert, enten fikk jeg negative bivirkninger eller (3 ganger) jeg ble hypoman. 

Så fikk jeg Litium og det hjalp meg svært mye. Ennå bedre ble det da jeg ble satt på Leponex for psykosen. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 timer siden):

Jeg har hatt flere depresjoner som har vart lenge. Hadde på et tidspunkt diagnosen alvorlig atypisk resistent depresjon. Men har også sannsynligvis pga medisiner kun hatt 3-4 uker med depresjon. Depresjonenr har vært like, men lengden på det har variert.

Først da jeg fikk bipolar så fikk jeg medisiner som faktisk funket.antideprisiva funket ikke. Enten ble jeg mer deprimert, enten fikk jeg negative bivirkninger eller (3 ganger) jeg ble hypoman. 

Så fikk jeg Litium og det hjalp meg svært mye. Ennå bedre ble det da jeg ble satt på Leponex for psykosen. 

Hvorfor var depresjonen atypisk? Utrolig bra at medisinene har hjulpet deg mye! Hva med samtale-terapien? Hjalp den deg noe?

Anonymkode: 327d4...9a5