Vennskap med psykisk syk kvinne.

[AnonymBruker]

Vel jeg har fått kontakt med ei kvinne på rundt 50 år. Jeg er få år yngre enn henne og er selv kvinne. Men jeg merker på henne at hun sliter noe psykisk. Jeg har prøvd å spørre henne om hun har diagnoser. Hun svarer at hun ikke vil snakke om det, fordi det ligger bak henne. Jeg respekterer jo det såklart. Men siden jeg merker det er noe med henne, så blir jeg usikker på hva jeg kan vente meg. Jeg vet kun at hun har angst, og hun kan heller ikke kjøre bil, da det er fratatt henne, men uten at hun har nevnt grunnen til det. Jeg forstår det enten er psykisk eller medikamenter, som gjør at hun ikke har lov å kjøre bil. 

Selv har jeg noen utfordringer psykisk, og har fortalt henne dette. Jeg opplever også hennes evne til å trøste og oppmuntre som lavere enn normalt. Jeg har selv fått tanker om å holde for meg selv det jeg har å slite med, og hun får holde for seg selv, det hun sliter med. Hun har andre å prate med om sine utfordringer vet jeg. Men så kommer jo tankene mine, om at hun skal vise en oppførsel som er truende eller skadelig for meg. Så jeg blir usikker på hvor mye kontakt jeg bør ha med henne. Det er en gnagende usikkerhet hos meg om henne. Som at jeg ikke føler meg helt trygg når vi er sammen. Så da er jo spørsmålet mitt til dere? Hva ville du gjort i denne situasjonen? 

Anonymkode: 64481...e26

[AnonymBruker]

Hun høres jo ikke farlig ut da. Liker du henne holder du kontakten. Du har selv psykiske plager sier du. Det er ikke alle som liker å snakke om psykiske sykdommer de har.

Anonymkode: 713e2...24b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hun høres jo ikke farlig ut da. Liker du henne holder du kontakten. Du har selv psykiske plager sier du. Det er ikke alle som liker å snakke om psykiske sykdommer de har.

Anonymkode: 713e2...24b

Joda er enig i det du skriver her. Jeg har litt utfordringer selv psykisk ja. Jo jeg liker henne sånn passe. Men føler ikke at hun kan bli en veldig god og nær venninne for meg. Så jeg har en følelse av å ha en litt avstand til henne pga det. Hun har vist tegn på manglende evne til å vise empati og trøst, i situasjoner det er normalt å gi det. Så er mulig hun har lav forståelse av det. Og da forstår jeg at jeg må passe på der. Da får jeg tanke om å ha ei å snakke om alt mulig men ikke noe alvorlig og personlig. Jeg liker helst folk jeg kan være mer åpen med, og det samme tilbake. Men er klar over alle er ikke slik. Så jeg får vel bare ta det som det kommer, og holde det på det nivået jeg tenker er best for meg. 

Anonymkode: 64481...e26

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har selv fått tanker om å holde for meg selv det jeg har å slite med, og hun får holde for seg selv, det hun sliter med. Hun

Det kan jo være greit å fokusere på noe annet en sykdom når man har en relasjon til et annet menneske også?

Det er jo den friske delen av deg og henne som ønsker å ha relasjonen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vel jeg har fått kontakt med ei kvinne på rundt 50 år. Jeg er få år yngre enn henne og er selv kvinne. Men jeg merker på henne at hun sliter noe psykisk. Jeg har prøvd å spørre henne om hun har diagnoser. Hun svarer at hun ikke vil snakke om det, fordi det ligger bak henne. Jeg respekterer jo det såklart. Men siden jeg merker det er noe med henne, så blir jeg usikker på hva jeg kan vente meg. Jeg vet kun at hun har angst, og hun kan heller ikke kjøre bil, da det er fratatt henne, men uten at hun har nevnt grunnen til det. Jeg forstår det enten er psykisk eller medikamenter, som gjør at hun ikke har lov å kjøre bil. 

Selv har jeg noen utfordringer psykisk, og har fortalt henne dette. Jeg opplever også hennes evne til å trøste og oppmuntre som lavere enn normalt. Jeg har selv fått tanker om å holde for meg selv det jeg har å slite med, og hun får holde for seg selv, det hun sliter med. Hun har andre å prate med om sine utfordringer vet jeg. Men så kommer jo tankene mine, om at hun skal vise en oppførsel som er truende eller skadelig for meg. Så jeg blir usikker på hvor mye kontakt jeg bør ha med henne. Det er en gnagende usikkerhet hos meg om henne. Som at jeg ikke føler meg helt trygg når vi er sammen. Så da er jo spørsmålet mitt til dere? Hva ville du gjort i denne situasjonen? 

Anonymkode: 64481...e26

Du føler deg ikke trygg når du er med henne, fordi hun ikke er behandlet for angsten 😆

Anonymkode: 09edd...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du føler deg ikke trygg når du er med henne, fordi hun ikke er behandlet for angsten 😆

Anonymkode: 09edd...a79

Jeg føler meg ikke trygg av måten hun er på, og hvordan hun hånterer naturlige reaksjoner på. Noe som er litt skremmende for meg. Opplevde å bli ganske lei meg, av en naturlig årsak, og hun viste ikke evnen til å trøste og forstå. Og da blir en jo betenkt i forhold til hva hun forstår ut i fra det som er normalt. 

Anonymkode: 64481...e26

[AnonymBruker]

Jeg finner det ikke lett å trøste voksne mennesker jeg ikke kjenner godt.

Tror jeg er rimelig normalt.

Anonymkode: f375e...70e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg finner det ikke lett å trøste voksne mennesker jeg ikke kjenner godt.

Tror jeg er rimelig normalt.

Anonymkode: f375e...70e

Så du finner det unormalt å trøste ei som gråter pga dødsfall Og hun begynner å prate om helt andre ting, mens en knekker sammen psykisk? Vel jeg finner det som en som mangler empati og kunne gi trøst. 

Anonymkode: 64481...e26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så du finner det unormalt å trøste ei som gråter pga dødsfall Og hun begynner å prate om helt andre ting, mens en knekker sammen psykisk? Vel jeg finner det som en som mangler empati og kunne gi trøst. 

Anonymkode: 64481...e26

Ja jeg finner det unormalt. Trøst finner man hos de man har kjære. Man sier kondolerer.

Hadde faktisk reagert negativt hvis en jeg ikke kjente godt skulle trøste meg.

Jeg har empati, mye. Merkelig at man skal dra den fordi noen er ulik en selv.

 

 

Anonymkode: f375e...70e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ja jeg finner det unormalt. Trøst finner man hos de man har kjære. Man sier kondolerer.

Hadde faktisk reagert negativt hvis en jeg ikke kjente godt skulle trøste meg.

Jeg har empati, mye. Merkelig at man skal dra den fordi noen er ulik en selv.

 

 

Anonymkode: f375e...70e

Vi er jo blitt litt venner, og trodde det var normalt å vise det. Men da er det jeg som er unormal.  Men jeg kan faktisk trøste folk jeg ikke kjenner som har det vondt. Men ja jeg er unormal.

Anonymkode: 64481...e26

[AnonymBruker]

Voksne mennesker har da vanligvis ikke behov for å bli trøstet? 

Anonymkode: f42e7...b57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vel jeg har fått kontakt med ei kvinne på rundt 50 år. Jeg er få år yngre enn henne og er selv kvinne. Men jeg merker på henne at hun sliter noe psykisk. Jeg har prøvd å spørre henne om hun har diagnoser. Hun svarer at hun ikke vil snakke om det, fordi det ligger bak henne. Jeg respekterer jo det såklart. Men siden jeg merker det er noe med henne, så blir jeg usikker på hva jeg kan vente meg. Jeg vet kun at hun har angst, og hun kan heller ikke kjøre bil, da det er fratatt henne, men uten at hun har nevnt grunnen til det. Jeg forstår det enten er psykisk eller medikamenter, som gjør at hun ikke har lov å kjøre bil. 

Selv har jeg noen utfordringer psykisk, og har fortalt henne dette. Jeg opplever også hennes evne til å trøste og oppmuntre som lavere enn normalt. Jeg har selv fått tanker om å holde for meg selv det jeg har å slite med, og hun får holde for seg selv, det hun sliter med. Hun har andre å prate med om sine utfordringer vet jeg. Men så kommer jo tankene mine, om at hun skal vise en oppførsel som er truende eller skadelig for meg. Så jeg blir usikker på hvor mye kontakt jeg bør ha med henne. Det er en gnagende usikkerhet hos meg om henne. Som at jeg ikke føler meg helt trygg når vi er sammen. Så da er jo spørsmålet mitt til dere? Hva ville du gjort i denne situasjonen? 

Anonymkode: 64481...e26

Jeg skjønner godt at hun ikke ønsker å dele hele dagboka si med andre, det er ganske enkelt en privatsak (og i tillegg kjenner dere ikke hverandre godt!). Du har INGEN rett til å vite noe som helst. Tillit er noe man gjør seg fortjent er det noe som heter. 

Og så det med en oppførsel som er truende eller skadelig? Fordi hun ikke umiddelbart forteller deg alle hennes livshemmeligheter? Fordi hun verner om privatlivet sitt, eller kanskje har opplevd ting som gjør at hun ikke reager som forventet? La folk få bli kjent i det tempoet de selv ønsker. 

Anonymkode: 67539...10b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Voksne mennesker har da vanligvis ikke behov for å bli trøstet? 

Anonymkode: f42e7...b57

Du sier det ja. Vel jeg har møtt på mange som har trengt trøst, i normale situasjoner, en kan trenge trøst da vel og merke. Er det jeg snakker om. er jo menneskelige følelser. 

Anonymkode: 64481...e26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner godt at hun ikke ønsker å dele hele dagboka si med andre, det er ganske enkelt en privatsak (og i tillegg kjenner dere ikke hverandre godt!). Du har INGEN rett til å vite noe som helst. Tillit er noe man gjør seg fortjent er det noe som heter. 

Og så det med en oppførsel som er truende eller skadelig? Fordi hun ikke umiddelbart forteller deg alle hennes livshemmeligheter? Fordi hun verner om privatlivet sitt, eller kanskje har opplevd ting som gjør at hun ikke reager som forventet? La folk få bli kjent i det tempoet de selv ønsker. 

Anonymkode: 67539...10b

ja enig i det du skriver. tror jeg legger denne tråden død.

Anonymkode: 64481...e26

[nachnoo]

Hvis det er trøst og empati du er ute etter, er hun nok ikke den riktige.

Selv om begge kan ha psykiske utfordringer, vil jeg sterkt anbefale også å danne relasjoner der fokus er å gjøre positive og hyggelige ting sammen. Finne ut hva en liker og mestrer. Støtte hverandre i å gjøre slike ting, samt oppleve gleden av å gjøre og oppleve noe fint sammen.

[aa-k-j]

Kanskje det var vanskelig for henne da du fikk det vanskelig. Jeg har ikke lett for å "trøste" andre jeg ikke kjenner godt og jeg har mye empati for folk som har det vondt. I tillegg har jeg flere ganger blitt møtt negativt når jeg har vist medfølelse. Men andres problemer kan faktisk trigge egne. Synes du bør huske på at dere kjenner hverandre ikke så godt ennå og ofte tar det tid før man åpner seg om ting. Hu kan jo være like usikker på deg som du er på hu. 

[Glitter]

Jeg forventer ikke trøst av vennene mine. Det er godt med litt medfølelse, men jeg vil ikke ha klem eller annen trøst. 

Hvorvidt jeg gir trøst til en voksen person kommer an på hvem det er, hvor dypt det stikker osv. Jeg kan stryke på ryggen eller spørre om vedkommende vil ha klem. Men det faller meg egentlig ikke naturlig. Har bare lært at det er fint å gjøre. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker det beste er å se hvordan ting går, så blir vi nok bedre kjent. Stresser ikke, og jeg vil ikke dømme henne. Tenker det er godt å sette litt ord på hva en føler. Og ja noen sliter med å åpne seg, og det tar tid før dem gjør det. Mens jeg og andre kan ha lett for å åpne seg til andre. Vi er alle så ulike og forskjellige. Så jeg tar det rolig tenker jeg.

Anonymkode: 64481...e26

[AnonymBruker]

Man trenger jo ikke rettferdiggjøre at man ikke passer med en venn. Er det ikke noe man trives med, så er det ingen skam å la det renne ut i sanden.

Anonymkode: 713e2...24b