Ensom og trist

[Voksenmann]

Jeg er en voksen mann over 50, har tre voksne barn, god jobb, og godt ekteskap. Jeg traff kjæresten min når vi var veldig unge, og har vært gift i snart 30år. Vi krangler aldri, og har god økonomi, og trener og er aktive og gjør mye sammen. For en stund tilbake gikk jeg på en depresjon, og det endte med at jeg prøvde å ta mitt eget liv. Etter ca et år med hard jobbing og mange samtaler, spesielt med min kone, så kom jeg meg oppå igjen. Men nå plutselig er jeg tilbake igjen, jeg føler meg ekstremt ensom, har egentlig ikke lyst til å gjøre noe, klarer ikke å gi noe av meg selv, og vil egentlig bare ta farvel med alt. Noen av de største problemene er at jeg har konstant vondt i magen, og jeg har ingen å snakke med, jeg har ingen skikkelige venner. Jeg mistet alle vennene mine for mange år siden, da min kone var utro med en av mine beste venner, og da måtte vi bryte med alle vennene våre for å komme oss videre. Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre, jeg har det så vondt inni meg at jeg tenker bare på at jeg vil vekk fra alt. Er det noen som har gått, eller som går gjennom noe av det samme som har noen gode råd? 

[cilie]

Voksenmann skrev (1 time siden):

Er det noen som har gått, eller som går gjennom noe av det samme som har noen gode råd? 

Hei, det gjør inntrykk å lese innlegget ditt. Du redegjør godt for situasjonen din, hvor fortvilelsen og smerten din i et «tilsynelatende ordnet liv» kommer tydelig fram. 

Jeg skulle ønske jeg kunne komme med noen gode råd, men jeg vet ikke. Det er lett å si snakk med legen osv, men det regner jeg med at du har gjort/gjør. Sett utenfra virker det også som du gjør gode grep med trening og aktiviteter. Men jeg gjenkjenner fortvilelsen din, og det depressive hvor det blir «mørkt» og lite håp. 

Noe jeg selv ønsker å gjøre mer av framover, er å være ute. Jeg vet ikke hvor du bor, men det å være i naturen (særlig tiden nå) kan for min del være god medisin for mye. Jeg kjører til havet og tar inn vær og vind og tar gjerne noen bilder. Solnedganger er fint, og det er alltid «en ny film» å se. Ved å kjøre, gå, ta bilder er man i aktivitet og gjør noe konkret. Selv om jeg skal innrømme at jeg stort sett har sittet i ro og bare tatt inn litt lys og sol i det siste. 

Jeg vet ikke om du har skrevet her før- men det i seg selv kan være en aktivitet og hjelp/støtte, og det er mange kompetente brukere her som jeg håper vil svare deg. Jeg håper du snart får det bedre⭐️

 

[Voksenmann]

cilie skrev (2 timer siden):

Hei, det gjør inntrykk å lese innlegget ditt. Du redegjør godt for situasjonen din, hvor fortvilelsen og smerten din i et «tilsynelatende ordnet liv» kommer tydelig fram. 

Jeg skulle ønske jeg kunne komme med noen gode råd, men jeg vet ikke. Det er lett å si snakk med legen osv, men det regner jeg med at du har gjort/gjør. Sett utenfra virker det også som du gjør gode grep med trening og aktiviteter. Men jeg gjenkjenner fortvilelsen din, og det depressive hvor det blir «mørkt» og lite håp. 

Noe jeg selv ønsker å gjøre mer av framover, er å være ute. Jeg vet ikke hvor du bor, men det å være i naturen (særlig tiden nå) kan for min del være god medisin for mye. Jeg kjører til havet og tar inn vær og vind og tar gjerne noen bilder. Solnedganger er fint, og det er alltid «en ny film» å se. Ved å kjøre, gå, ta bilder er man i aktivitet og gjør noe konkret. Selv om jeg skal innrømme at jeg stort sett har sittet i ro og bare tatt inn litt lys og sol i det siste. 

Jeg vet ikke om du har skrevet her før- men det i seg selv kan være en aktivitet og hjelp/støtte, og det er mange kompetente brukere her som jeg håper vil svare deg. Jeg håper du snart får det bedre⭐️

 

 

cilie skrev (2 timer siden):

Hei, det gjør inntrykk å lese innlegget ditt. Du redegjør godt for situasjonen din, hvor fortvilelsen og smerten din i et «tilsynelatende ordnet liv» kommer tydelig fram. 

Jeg skulle ønske jeg kunne komme med noen gode råd, men jeg vet ikke. Det er lett å si snakk med legen osv, men det regner jeg med at du har gjort/gjør. Sett utenfra virker det også som du gjør gode grep med trening og aktiviteter. Men jeg gjenkjenner fortvilelsen din, og det depressive hvor det blir «mørkt» og lite håp. 

Noe jeg selv ønsker å gjøre mer av framover, er å være ute. Jeg vet ikke hvor du bor, men det å være i naturen (særlig tiden nå) kan for min del være god medisin for mye. Jeg kjører til havet og tar inn vær og vind og tar gjerne noen bilder. Solnedganger er fint, og det er alltid «en ny film» å se. Ved å kjøre, gå, ta bilder er man i aktivitet og gjør noe konkret. Selv om jeg skal innrømme at jeg stort sett har sittet i ro og bare tatt inn litt lys og sol i det siste. 

Jeg vet ikke om du har skrevet her før- men det i seg selv kan være en aktivitet og hjelp/støtte, og det er mange kompetente brukere her som jeg håper vil svare deg. Jeg håper du snart får det bedre⭐️

 

Hei, tusentakk for fin og reflekter tilbakemelding. Jeg har ikke skrevet her før, men jeg håper det kan hjelpe bare å skrive og snakke med andre her inne. Jeg  er mye ute, går mye tur, og bor ved sjøen så de forslagene du kommer med har faktisk hjulpet meg mye. Men nå er det nesten som om det er ingenting som hjelper lengre, jeg føler meg så ekstremt ensom, men samtidig så vil jeg bare være alene. Jeg gruer meg til å stå opp, men våkner hver morgen mellom 4og5. Jeg kan sitte en hel dag og se på skjermen på jobb, uten og få gjort noen ting. Jeg begynner å bli svært bekymret for fremtiden, for jeg klarer ikke å se noe der fremme. 

[AnonymBruker]

Voksenmann skrev (23 minutter siden):

 

Hei, tusentakk for fin og reflekter tilbakemelding. Jeg har ikke skrevet her før, men jeg håper det kan hjelpe bare å skrive og snakke med andre her inne. Jeg  er mye ute, går mye tur, og bor ved sjøen så de forslagene du kommer med har faktisk hjulpet meg mye. Men nå er det nesten som om det er ingenting som hjelper lengre, jeg føler meg så ekstremt ensom, men samtidig så vil jeg bare være alene. Jeg gruer meg til å stå opp, men våkner hver morgen mellom 4og5. Jeg kan sitte en hel dag og se på skjermen på jobb, uten og få gjort noen ting. Jeg begynner å bli svært bekymret for fremtiden, for jeg klarer ikke å se noe der fremme. 

Kanskje du trenger antidepressiva fra legen?

Anonymkode: 9ae9e...c7e

[frosken]

Voksenmann skrev (4 timer siden):

Jeg er en voksen mann over 50, har tre voksne barn, god jobb, og godt ekteskap. Jeg traff kjæresten min når vi var veldig unge, og har vært gift i snart 30år. Vi krangler aldri, og har god økonomi, og trener og er aktive og gjør mye sammen. For en stund tilbake gikk jeg på en depresjon, og det endte med at jeg prøvde å ta mitt eget liv. Etter ca et år med hard jobbing og mange samtaler, spesielt med min kone, så kom jeg meg oppå igjen. Men nå plutselig er jeg tilbake igjen, jeg føler meg ekstremt ensom, har egentlig ikke lyst til å gjøre noe, klarer ikke å gi noe av meg selv, og vil egentlig bare ta farvel med alt. Noen av de største problemene er at jeg har konstant vondt i magen, og jeg har ingen å snakke med, jeg har ingen skikkelige venner. Jeg mistet alle vennene mine for mange år siden, da min kone var utro med en av mine beste venner, og da måtte vi bryte med alle vennene våre for å komme oss videre. Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre, jeg har det så vondt inni meg at jeg tenker bare på at jeg vil vekk fra alt. Er det noen som har gått, eller som går gjennom noe av det samme som har noen gode råd? 

Innlegget ditt gjør inntrykk, med noen få setninger har du klart å formidle den dype fortvilelsen som en depresjon kan innebære. 

Hvis du ikke allerede har regelmessig kontakt med en psykolog eller psykiater, så ville jeg umiddelbart ha bedt fastlegen om å bli henvist. 

Det eneste "bra" man kan si om en depresjon, er at den vil gå over. Men det gjelder jo da å holde ut inntil det blir bedre, og som du tidligere har erfart, så kan det være vanskelig. 

 

[Glitter]

Kan du være i overgangsalderen? 

Det snakkes lite om, men menn har det også. 

[cilie]

Voksenmann skrev (13 timer siden):

 

Hei, tusentakk for fin og reflekter tilbakemelding. Jeg har ikke skrevet her før, men jeg håper det kan hjelpe bare å skrive og snakke med andre her inne. Jeg  er mye ute, går mye tur, og bor ved sjøen så de forslagene du kommer med har faktisk hjulpet meg mye. Men nå er det nesten som om det er ingenting som hjelper lengre, jeg føler meg så ekstremt ensom, men samtidig så vil jeg bare være alene. Jeg gruer meg til å stå opp, men våkner hver morgen mellom 4og5. Jeg kan sitte en hel dag og se på skjermen på jobb, uten og få gjort noen ting. Jeg begynner å bli svært bekymret for fremtiden, for jeg klarer ikke å se noe der fremme. 

Jeg fulgte mitt eget råd i dag og kjørte for å se solnedgangen. Rakk ikke sola, men fargespillet fra sola og en svømmende sel var flott å se.

Jeg kan også slite med å se noe der fremme. Kanskje det er noe i dagen som må sees.

Håper du har kommet deg gjennom dagen og får en ok helg!