Dårlig og forsåvidt modig av behandler å si at han ikke tror jeg kommer til å ta selvmord? Og hvorfor sier han det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva skjedde med hun?

Skremmende at de gir opp pasienter 

Anonymkode: 2a17b...434

Jeg synes det er forståelig. Hvor mye penger og ressurser skal man bruke på èn pasient hvis pasienten bare fortsetter i samme sporet? Da vil man kunne hjelpe flere hvis man i stedet bruker penger og ressurser på noen som er mottakelig for hjelp.

 

Anonymkode: 759cb...062

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen som har tanker rundt dette?

Han er nok erfaren og dyktig.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (8 minutter siden):

Han er nok erfaren og dyktig.

Det var første gang jeg møtte han og han visste ingenting om min historie (så vidt jeg vet for jeg fortalte ikke noe om det). 

Anonymkode: 1b62b...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Det vil jeg definitivt si er misbruk av ordet selvmordsforsøk.

Når man har et selvmordsforsøk så er ens mål å faktisk dø. Dersom man tar masse piller, men ikke gjør det for å dø så kalles det selvskading eller sikkert en slags måte du håndtererer det vanskelige i livet på eller få en slags omsorg fordi du da (jeg antar du eller noen andre ringte inn til legevakt/113) kom inn et sted og fikk snakket med noen eller ble innlagt på somatisk. 

Men vær så snill ikke misbruk å kall sånt selvmordsforsøk når man vet at man ikke tar dødelig dose. 

Anonymkode: 466b5...ed1

Helt enig!

Anonymkode: 6b3da...8a0

[AnonymBruker]

Jeg tror han ser på deg som en ressurssterk og sterk person som har mye styrke i deg. Han tror du vil klare deg godt. Han ser noe i deg du selv ikke ser. 
du har det vondt inni deg, og det må du få hjelp med ❤️

Anonymkode: 6391e...e8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg synes det er forståelig. Hvor mye penger og ressurser skal man bruke på èn pasient hvis pasienten bare fortsetter i samme sporet? Da vil man kunne hjelpe flere hvis man i stedet bruker penger og ressurser på noen som er mottakelig for hjelp.

 

Anonymkode: 759cb...062

Er ikke slik det fungerer. Ikke snakk om penger når det gjelder folk som er syke. Da har de ikke fått riktig behandling eller nok behandling. 

Anonymkode: 6391e...e8a

[AnonymBruker]

Worriesome Plenty 2 skrev (7 timer siden):

Det er trangt om plassene i psykiatrien, og selv om selvmordstrussler er den vanligste veien inn er det andre pasienter som må ha plass også.. Som kanskje ikke en gang vil være der🙂

Man skal ikke sitte å tenke på at andre har det sikkert verre, så da kan jeg la de komme før meg. Alle må kjempe for sin egen helse. 
hvis jeg har behov for en psykolog så vil jeg kjempe for å få det, selv om det helt sikkert er de som trenger det mer. Mitt ansvar er å ta vare på meg, og kjempe for mitt liv. 

Anonymkode: 6391e...e8a

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er ikke slik det fungerer. Ikke snakk om penger når det gjelder folk som er syke. Da har de ikke fått riktig behandling eller nok behandling. 

Anonymkode: 6391e...e8a

Eller de er for vrange. 

[Eva Sofie]

nachnoo skrev (49 minutter siden):

Eller de er for vrange. 

Hva tenker du på med for vrange? For lite motivasjon, sobotering av eget behandlingsforløp, legger ansvar for egen bedring på andre etc.? Eller noe annet?

[Eva Sofie]

Jeg har ofte tenkt på en NRK-artikkel for noen år siden, hvor helsevesenet hadde hjulpet en kvinne svært mye, men hun hadde vansker med å samarbeide om behandlingen (spiseforstyrrelse).

 

Til sist sa helsevesenet at vi kan ikke gjøre mer for deg annet enn å tilby lindrende/palliativ behandling (når det blir nødvendig). Da var det som om alvoret sank inn for kvinnen.

 

Det virker som at de stadige hjelpetiltakene var en av faktorene som var med på å opprettholde symptomene til spiseforstyrrelsen. Da hun ble gitt opp, ble hun etter en tid gradvis bedre.

 

Her er artikkelen - ganske lang dokumentarisk artikkel:

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/caroline-fra-_helene-sjekker-inn_-far-ikke-flere-sjanser-i-psykiatrien-1.15259446

[emilie321]

Eva Sofie skrev (16 minutter siden):

Hva tenker du på med for vrange? For lite motivasjon, sobotering av eget behandlingsforløp, legger ansvar for egen bedring på andre etc.? Eller noe annet?

Det lurte jeg også på. Samtidig så ser jeg for meg en jeg har blitt kjent med i psykiatrien og som jeg treffer tilfeldig en sjelden gang. Vedkommende har fått massiv hjelp i svært mange år, men det går liksom ikke inn. Det er andre som har sviktet og andre som ikke har stilt opp nok. Råd blir bare feid bort. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Men vær så snill ikke misbruk å kall sånt selvmordsforsøk når man vet at man ikke tar dødelig dose. 

Anonymkode: 466b5...ed1

Du svarte dette på bl.a.: "Dessverre er det mange som dør tilslutt fordi de ikke skjønner hvor farlig de forsøkene er."

 

Jeg er ikke uenig med deg, men har du sett på definisjonen som myndighetene bruker? Jeg vil ikke være skråsikker i mine påstander, men det ser ut som at det er intensjonen bak  handling som er det avgjørende.

 

"Selvmord er resultat av en selvpåført skade der intensjonen har vært å avslutte livet.

Selvmordsforsøk og selvskading er ulike fenomener.

Ved selvmordsforsøk foreligger det en intensjon om å dø, selv om intensjonen kan variere i styrke.

Selvskading er ikke nødvendigvis forbundet med et ønske om å dø, men heller et uttrykk for en måte å regulere intense negative tanker, vonde følelser eller en vanskelig relasjon (Øverland, 2006)."

https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/psykisk-helse/selvmord-i-norge/?term=

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er ikke slik det fungerer. Ikke snakk om penger når det gjelder folk som er syke. Da har de ikke fått riktig behandling eller nok behandling. 

Anonymkode: 6391e...e8a

Eller de har ikke bidratt det de må fra sin side. Man kan ikke bare sitte passivt og forvente at behandling/medisin alene skal gjøre en bedre. Man må også gjøre en innsats selv, og behandling/medisiner er det som skal gjøre den innsatsen mulig.

Jo, det er snakk om penger, fordi det er begrenset med ressurser i helsevesenet og da må man prioritere.

Anonymkode: 759cb...062

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jeg har ofte tenkt på en NRK-artikkel for noen år siden, hvor helsevesenet hadde hjulpet en kvinne svært mye, men hun hadde vansker med å samarbeide om behandlingen (spiseforstyrrelse).

 

Til sist sa helsevesenet at vi kan ikke gjøre mer for deg annet enn å tilby lindrende/palliativ behandling (når det blir nødvendig). Da var det som om alvoret sank inn for kvinnen.

 

Det virker som at de stadige hjelpetiltakene var en av faktorene som var med på å opprettholde symptomene til spiseforstyrrelsen. Da hun ble gitt opp, ble hun etter en tid gradvis bedre.

 

Her er artikkelen - ganske lang dokumentarisk artikkel:

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/caroline-fra-_helene-sjekker-inn_-far-ikke-flere-sjanser-i-psykiatrien-1.15259446

Du tar helt feil. Caroline er død. Hun fikk tilslutt ikke noe hjelp fra helsevesenet lenger og da endte det med at hun døde. 

https://korsvik.vareminnesider.no/memorial_page/memorial_page_personal_info.php?order_id=4040584&set_site_id=623&cat=home&sign=b66f906f9240d41d906d9deffeb72daf

Helene fra Helene skjekker inn har også skrevet et minneord til henne

 

Dette eksempelet er en eksempel på hvorfor IKKE man skal gi opp pasienter. Det er hjerteskjærende. Hun var så ung

Anonymkode: 2a17b...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Dette eksempelet er en eksempel på hvorfor IKKE man skal gi opp pasienter. Det er hjerteskjærende. Hun var så ung

Anonymkode: 2a17b...434

Det er veldig lett å si. Realiteten er noe annet når man har begrensede ressurser. 

Tenk om man kunne hjulpet tre andre i stedet for å bruke så mye ressurser på èn?

Anonymkode: 759cb...062

[nachnoo]

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Hva tenker du på med for vrange? For lite motivasjon, sobotering av eget behandlingsforløp, legger ansvar for egen bedring på andre etc.? Eller noe annet?

Ja, noe sånt. Skal en komme noen vei, må en spille mot samme mål. Noen pasienter er dyktige til å spille mot det andre målet. 

[munchin]

nachnoo skrev (1 time siden):

Ja, noe sånt. Skal en komme noen vei, må en spille mot samme mål. Noen pasienter er dyktige til å spille mot det andre målet. 

Enig. Man må ta ansvar for egen tilfriskning. Hvis ikke er det nytteløst.

[skogbrann]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Jeg har ofte tenkt på en NRK-artikkel for noen år siden, hvor helsevesenet hadde hjulpet en kvinne svært mye, men hun hadde vansker med å samarbeide om behandlingen (spiseforstyrrelse).

 

Til sist sa helsevesenet at vi kan ikke gjøre mer for deg annet enn å tilby lindrende/palliativ behandling (når det blir nødvendig). Da var det som om alvoret sank inn for kvinnen.

 

Det virker som at de stadige hjelpetiltakene var en av faktorene som var med på å opprettholde symptomene til spiseforstyrrelsen. Da hun ble gitt opp, ble hun etter en tid gradvis bedre.

 

Her er artikkelen - ganske lang dokumentarisk artikkel:

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/caroline-fra-_helene-sjekker-inn_-far-ikke-flere-sjanser-i-psykiatrien-1.15259446

Samme her. Skal sies at kvinnen det er snakk om døde noen år til tilbake. Tror hun døde ca. et og et halvt år etter artikkelen kom ut. 

Jeg kjenner likevel to kvinner som har opplevd noenlunde det samme. Den ene kvinnens situasjon var ikke like ekstrem som Carolines, men hun hadde gjennom flere år fått ekstremt mye hjelp, så og si vært kontinuerlig innlagt uten bedring. Tvangsinnleggelser med tvangsernæring og tvangstiltak i forbindelse med dette. Så og si umiddelbar forverring etter utskrivelse. Til slutt sluttet helsevesenet med tvangstiltak (til vedkommendes store fortvilelse), og forventninger ble satt på det grunnlag at graden av tvang både ble for uetisk og ikke førte frem. Hun ble desidert friskere av det, hun kunne ikke lenger legge alt ansvaret for hennes liv og bedring over på psykiatrien. Ellers har jeg hørt om, og kjenner flere tilfeller hvor helsevesenet til slutt har brukt samme «metode» overfor mennesker med alvorlig selvskadingsproblematikk. De tvinges til å ta et oppgjør med seg selv og sine egne handlinger/strategier. Hvis de vil bli bedre, samt overleve har de ikke lenger noe annet valg enn å ta del i behandlingen og hjelpe seg selv. 

Tror ikke overdreven bruk av tvang eller «overbehandling» hjelper noen. Har selv merket at lengre innleggelser har redusert min evne til selvstendighet, stå i egne følelser og fremmet passivitet. Etter at jeg tilbrakte 7-8 som tvangsinnlagt tok det meg et halvt år, aktiv jobbing med problemet og mye innsats for å bygge opp igjen selvstendigheten og evnen til å håndtere problemer på egenhånd til mitt tidligere nivå, samt og «avlære» passiviteten. At noen andre tar over «alt» ansvar for livet ditt er trolig ikke sunt i lengden for noen. Er det som følge av selvskadingsproblematikk eller for i alle fall enkelte med spiseforstyrrelser er det sannsynligvis i hvert fall ikke bra i lengden. 

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (9 minutter siden):

Samme her. Skal sies at kvinnen det er snakk om døde noen år til tilbake. Tror hun døde ca. et og et halvt år etter artikkelen kom ut. 

Jeg kjenner likevel to kvinner som har opplevd noenlunde det samme. Den ene kvinnens situasjon var ikke like ekstrem som Carolines, men hun hadde gjennom flere år fått ekstremt mye hjelp, så og si vært kontinuerlig innlagt uten bedring. Tvangsinnleggelser med tvangsernæring og tvangstiltak i forbindelse med dette. Så og si umiddelbar forverring etter utskrivelse. Til slutt sluttet helsevesenet med tvangstiltak (til vedkommendes store fortvilelse), og forventninger ble satt på det grunnlag at graden av tvang både ble for uetisk og ikke førte frem. Hun ble desidert friskere av det, hun kunne ikke lenger legge alt ansvaret for hennes liv og bedring over på psykiatrien. Ellers har jeg hørt om, og kjenner flere tilfeller hvor helsevesenet til slutt har brukt samme «metode» overfor mennesker med alvorlig selvskadingsproblematikk. De tvinges til å ta et oppgjør med seg selv og sine egne handlinger/strategier. Hvis de vil bli bedre, samt overleve har de ikke lenger noe annet valg enn å ta del i behandlingen og hjelpe seg selv. 

Tror ikke overdreven bruk av tvang eller «overbehandling» hjelper noen. Har selv merket at lengre innleggelser har redusert min evne til selvstendighet, stå i egne følelser og fremmet passivitet. Etter at jeg tilbrakte 7-8 som tvangsinnlagt tok det meg et halvt år, aktiv jobbing med problemet og mye innsats for å bygge opp igjen selvstendigheten og evnen til å håndtere problemer på egenhånd til mitt tidligere nivå, samt og «avlære» passiviteten. At noen andre tar over «alt» ansvar for livet ditt er trolig ikke sunt i lengden for noen. Er det som følge av selvskadingsproblematikk eller for i alle fall enkelte med spiseforstyrrelser er det sannsynligvis i hvert fall ikke bra i lengden. 

Jeg synes det er dårlig gjort av deg å bruke Caroline som et eksempel når hun faktisk DØDE av å ikke få noe mer hjelp.

Hadde hun fått den hjelpen hun burde fått så hadde hun mest sannsynlig forsatt vært i live

Anonymkode: 2a17b...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er dårlig gjort av deg å bruke Caroline som et eksempel når hun faktisk DØDE av å ikke få noe mer hjelp.

Hadde hun fått den hjelpen hun burde fått så hadde hun mest sannsynlig forsatt vært i live

Anonymkode: 2a17b...434

Tror du det?

Mennesker har en pris. Sånn er det. Vi har begrensede midler som kan gå til helse. Blir man ikke bedre etter en tid, så er det mest lønnsomt for samfunnet at vi hjelper neste, som da kanskje igjen kan bli en resurs.

Vi er ikke uvurderlige noen av oss. 

 

Anonymkode: 4d8f9...3ae