Oss som ikke takler livet: Hvorfor ble det sånn for meg?

[AnonymBruker]

I dag gjorde jeg noe dumt – jeg søkte opp noen av de jeg gikk på skole med for 25 år siden. Folk jeg nesten hadde glemt.

Og der sto de… alle sammen. Med familie, ektefeller, barn, hus, hage, feriebilder fra sydligere strøk. De har jobber, liv, mening. De ser lykkelige ut, trygge og etablerte.

Og så er det meg. Ufør. Alene. Uten noen som savner meg eller trenger meg. Livet mitt står stille. Det føles som om alle andre gikk videre og jeg ble stående igjen på perrongen.

Kanskje det aldri var noen annen vei for meg. Jeg var han som ble mobbet på skolen, han alle lo av. Den lite pene, klomsete og klønete – han som alltid sa noe rart og aldri skjønte de sosiale kodene. En fjern autist som aldri helt fikk det til.

Og nå, så mange år senere, føles det som alt bare fortsatte i samme spor. Ingen venner, ingen kjæreste, ingen familie. Bare stillhet. Og uføretrygd.

Jeg spør meg selv hele tiden: Hvorfor er det alltid jeg som taper? Hvorfor fikk alle andre et liv, mens jeg bare ble stående igjen? Livet er ikke rettferdig

Anonymkode: cb727...6c9

[Everybody]

Du må ikke sammenligne deg med folk som ikke har det samme vanskene som deg. Du lever livet i hard-mode, de lever livet i easy-mode.

[ISW]

Everybody skrev (57 minutter siden):

Du må ikke sammenligne deg med folk som ikke har det samme vanskene som deg. Du lever livet i hard-mode, de lever livet i easy-mode.

Så det du sier er at de som får det til i livet, får det mer eller mindre gratis? At livet er en form for Lotto, hvor noen vinner og mange taper og at det i bunn og grunn skyldes at noen er heldige?

Ja, noen er heldige, som er født eller giftet inn i rike familier, vinner i Lotto eller på andre måter har et medfødt fortrinn. Andre, og langt på vei de fleste, har kjempet en beinhard kamp for å komme dit de er. Tror du jeg har levd livet mitt i easy-mode? Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det trådstarter her beskriver. Men min holdning har i større grad vært at jeg skal vise de rævhølene fra da jeg var liten at jeg ikke legger meg ned og dør. 

Skal jeg la være å løpe fordi jeg vet at jeg aldri ville hatt forutsetninger for å løpe like raskt som Jakob Ingebrigtsen? Eller skal jeg kjempe for å være en god utgave av meg selv, til tross for tidvis bedritne forutsetninger? 

Det er ikke svart og hvitt dette. Men jeg er ganske sikker på at en god del kan gjøre en del mer, framfor å bare konstatere at "livet dessverre ble slik". Man kan alltid forandre noe.

[Everybody]

ISW skrev (5 minutter siden):

Så det du sier er at de som får det til i livet, får det mer eller mindre gratis? At livet er en form for Lotto, hvor noen vinner og mange taper og at det i bunn og grunn skyldes at noen er heldige?

Ja, noen er heldige, som er født eller giftet inn i rike familier, vinner i Lotto eller på andre måter har et medfødt fortrinn. Andre, og langt på vei de fleste, har kjempet en beinhard kamp for å komme dit de er. Tror du jeg har levd livet mitt i easy-mode? Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det trådstarter her beskriver. Men min holdning har i større grad vært at jeg skal vise de rævhølene fra da jeg var liten at jeg ikke legger meg ned og dør. 

Skal jeg la være å løpe fordi jeg vet at jeg aldri ville hatt forutsetninger for å løpe like raskt som Jakob Ingebrigtsen? Eller skal jeg kjempe for å være en god utgave av meg selv, til tross for tidvis bedritne forutsetninger? 

Det er ikke svart og hvitt dette. Men jeg er ganske sikker på at en god del kan gjøre en del mer, framfor å bare konstatere at "livet dessverre ble slik". Man kan alltid forandre noe.

Det er ikke så enkelt som at «alle kan bare kjempe mer». Det er stor forskjell på å starte i motbakke og å starte på flatt underlag, og for mange betyr det at de bruker opp energien bare på å komme seg gjennom hverdagen.

Det finnes mye forskning som viser at oppvekstvilkår, genetikk, helse (psykisk og fysisk) og tilfeldigheter har enorm innvirkning på hvordan livene våre blir. Selv to personer med like dårlige forutsetninger kan ende helt forskjellig, ikke nødvendigvis fordi den ene “kjempet mer”, men fordi mulighetene, støtten og tilfeldighetene var annerledes.

Å si at “alle kan forandre noe” er ikke feil i seg selv, men det blir misvisende om man overser at innsats ikke virker likt for alle. For noen er det en seier bare å stå opp og holde ut en dag til, mens andre kan bruke kreftene sine på karriere og nettverk.

Med andre ord: innsats betyr mye, men ikke alt. Strukturelle og personlige faktorer setter reelle grenser for hvor langt innsats kan ta deg. Det er ikke alltid et spørsmål om vilje eller “å legge seg ned og dø”.

[Bjakken Lazzon]

11 minutes ago, ISW said:

Ja, noen er heldige, som er født eller giftet inn i rike familier, vinner i Lotto eller på andre måter har et medfødt fortrinn. Andre, og langt på vei de fleste, har kjempet en beinhard kamp for å komme dit de er. Tror du jeg har levd livet mitt i easy-mode? Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det trådstarter her beskriver. Men min holdning har i større grad vært at jeg skal vise de rævhølene fra da jeg var liten at jeg ikke legger meg ned og dør. 

Har du også autisme?

[ISW]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Det er ikke så enkelt som at «alle kan bare kjempe mer». Det er stor forskjell på å starte i motbakke og å starte på flatt underlag, og for mange betyr det at de bruker opp energien bare på å komme seg gjennom hverdagen.

Det finnes mye forskning som viser at oppvekstvilkår, genetikk, helse (psykisk og fysisk) og tilfeldigheter har enorm innvirkning på hvordan livene våre blir. Selv to personer med like dårlige forutsetninger kan ende helt forskjellig, ikke nødvendigvis fordi den ene “kjempet mer”, men fordi mulighetene, støtten og tilfeldighetene var annerledes.

Å si at “alle kan forandre noe” er ikke feil i seg selv, men det blir misvisende om man overser at innsats ikke virker likt for alle. For noen er det en seier bare å stå opp og holde ut en dag til, mens andre kan bruke kreftene sine på karriere og nettverk.

Med andre ord: innsats betyr mye, men ikke alt. Strukturelle og personlige faktorer setter reelle grenser for hvor langt innsats kan ta deg. Det er ikke alltid et spørsmål om vilje eller “å legge seg ned og dø”.

For å ta et eksempel: Jeg bruker p.t. 31 minutter på å løpe 5 kilometer. Jeg tror Jakob Ingebrigtsen bruker ca 13 (ikke arrester meg på tallet her). 

Jeg vet at uansett hvor mye jeg trener, så vil jeg aldri vinne noen premier, jeg vil alltid komme blant de siste i et eventuelt løp, nærmest uansett nivå. Det er lett å tenke at "det er ikke vits, jeg kan like gjerne dra på McDonalds framfor å løpe i dag".

Men - og det er dette jeg mener med at mange eller alle kan gjøre NOE - jeg kan faktisk oppnå psykiske og fysiske fordeler ved å løpe. Jeg kan få en sunnere kropp, et bedre liv, mindre stress, osv - selv om jeg ikke vinner noen premier. Kanskje de aller fleste av oss aldri kan bli milliardærer, få en million følger på Instagram eller hva enn det ultimate målet ville vært. Men jeg tror at de aller aller fleste kan gjøre positive grep for egen økonomi, helse og psyke. Uansett hva forutsetningene er.

[ISW]

Bjakken Lazzon skrev (3 minutter siden):

Har du også autisme?

Jeg ble utredet for det.

[Everybody]

ISW skrev (3 minutter siden):

For å ta et eksempel: Jeg bruker p.t. 31 minutter på å løpe 5 kilometer. Jeg tror Jakob Ingebrigtsen bruker ca 13 (ikke arrester meg på tallet her). 

Jeg vet at uansett hvor mye jeg trener, så vil jeg aldri vinne noen premier, jeg vil alltid komme blant de siste i et eventuelt løp, nærmest uansett nivå. Det er lett å tenke at "det er ikke vits, jeg kan like gjerne dra på McDonalds framfor å løpe i dag".

Men - og det er dette jeg mener med at mange eller alle kan gjøre NOE - jeg kan faktisk oppnå psykiske og fysiske fordeler ved å løpe. Jeg kan få en sunnere kropp, et bedre liv, mindre stress, osv - selv om jeg ikke vinner noen premier. Kanskje de aller fleste av oss aldri kan bli milliardærer, få en million følger på Instagram eller hva enn det ultimate målet ville vært. Men jeg tror at de aller aller fleste kan gjøre positive grep for egen økonomi, helse og psyke. Uansett hva forutsetningene er.

Jeg ser poenget ditt med løpingen, og jeg er enig i at små grep kan bety mye. Men her ligger egentlig forskjellen: når du bruker eksemplet ditt, så handler det om en aktivitet du kan velge å gjøre og som du har helse til å gjennomføre. For mange som sliter med psykisk sykdom, funksjonsnedsettelser eller sosiale vansker, er det ikke et valg på samme måte. Det å «løpe 5 km» kan i praksis tilsvare å klare å stå opp, dusje, eller takle et NAV-møte.

Selv om små steg kan være viktige og mulige for alle, er det ikke rettferdig å late som om alle har samme mulighet til å ta dem. Det er forskjell på å velge bort McDonalds for å løpe en tur, og å være i en situasjon hvor det koster all mental energi bare å komme seg gjennom dagen.

Det er derfor det blir feil å framstille det som om alle «bare kan gjøre noe». For noen er det faktisk hard-mode hele veien, og det som for deg er «små grep», kan være et fjell for andre.

[ISW]

Everybody skrev (4 minutter siden):

Jeg ser poenget ditt med løpingen, og jeg er enig i at små grep kan bety mye. Men her ligger egentlig forskjellen: når du bruker eksemplet ditt, så handler det om en aktivitet du kan velge å gjøre og som du har helse til å gjennomføre. For mange som sliter med psykisk sykdom, funksjonsnedsettelser eller sosiale vansker, er det ikke et valg på samme måte. Det å «løpe 5 km» kan i praksis tilsvare å klare å stå opp, dusje, eller takle et NAV-møte.

Selv om små steg kan være viktige og mulige for alle, er det ikke rettferdig å late som om alle har samme mulighet til å ta dem. Det er forskjell på å velge bort McDonalds for å løpe en tur, og å være i en situasjon hvor det koster all mental energi bare å komme seg gjennom dagen.

Det er derfor det blir feil å framstille det som om alle «bare kan gjøre noe». For noen er det faktisk hard-mode hele veien, og det som for deg er «små grep», kan være et fjell for andre.

Jeg mener ikke å krangle med deg, og jeg ser poengene dine. Imidlertid tror jeg at hvis jeg bruker eksemplet mitt med løping, så er det mer en illustrasjon på hvor håpløst elendig jeg er til å løpe sammenlignet med folk som kan løpe. Mange kunne sikkert løpt 5 km baklengs raskere enn jeg greier det på vanlig måte. 

Og for å ta eksemplet ditt med å stå opp, dusje eller takle et NAV-møte, så mener jeg at det nettopp er så viktig at man gjør nettopp det. Det jeg synes er synd, er at disse menneskene ikke i større grad får hjelp og støtte til å få et litt bedre liv. Noen som kan coache dem til å, for å bruke mitt eksempel, kanskje løpe 30 sekunder raskere på 5-kilometeren. I annen kontekst; til å kanskje komme seg på kafe en gang i uka og se mennesker, opprette en profil på en datingside eller hva det nå er. Og mye kan jo faktisk trenes opp så lenge man gjør det på en hensiktsmessig måte.

I tjenesten min som frivillig ser jeg mange som har kontakten med oss som eneste menneskelige interaksjon. Det er selvfølgelig utrolig vondt, samtidig er jeg glad for at dette tilbudet eksisterer og faktisk redder mennesker fra undergang eller selvmord. Men jeg kommer ikke unna å tenke at det ett eller annet sted i hjelpeapparatet befinner seg et enormt tomrom, et tilbud til mennesker mellom "akutt suicidal" og "noenlunde fungerende". For jeg føler det er veldig mye brannslukking og lite ressurser til å hjelpe bortsett fra løsning av den akutte krisen.

[Everybody]

ISW skrev (4 minutter siden):

Jeg mener ikke å krangle med deg, og jeg ser poengene dine. Imidlertid tror jeg at hvis jeg bruker eksemplet mitt med løping, så er det mer en illustrasjon på hvor håpløst elendig jeg er til å løpe sammenlignet med folk som kan løpe. Mange kunne sikkert løpt 5 km baklengs raskere enn jeg greier det på vanlig måte. 

Og for å ta eksemplet ditt med å stå opp, dusje eller takle et NAV-møte, så mener jeg at det nettopp er så viktig at man gjør nettopp det. Det jeg synes er synd, er at disse menneskene ikke i større grad får hjelp og støtte til å få et litt bedre liv. Noen som kan coache dem til å, for å bruke mitt eksempel, kanskje løpe 30 sekunder raskere på 5-kilometeren. I annen kontekst; til å kanskje komme seg på kafe en gang i uka og se mennesker, opprette en profil på en datingside eller hva det nå er. Og mye kan jo faktisk trenes opp så lenge man gjør det på en hensiktsmessig måte.

I tjenesten min som frivillig ser jeg mange som har kontakten med oss som eneste menneskelige interaksjon. Det er selvfølgelig utrolig vondt, samtidig er jeg glad for at dette tilbudet eksisterer og faktisk redder mennesker fra undergang eller selvmord. Men jeg kommer ikke unna å tenke at det ett eller annet sted i hjelpeapparatet befinner seg et enormt tomrom, et tilbud til mennesker mellom "akutt suicidal" og "noenlunde fungerende". For jeg føler det er veldig mye brannslukking og lite ressurser til å hjelpe bortsett fra løsning av den akutte krisen.

Jeg synes det du skriver her er viktig, og det er fint at du tar opp dette med tomrommet i hjelpeapparatet. Det er nettopp her jeg føler at diskusjonen noen ganger glipper, at folk tror “små steg” alltid kan tas på egen hånd. For noen er de små stegene så tunge at det ikke nytter uten støtte.

Så jeg er helt enig med deg i at trening og små forbedringer kan hjelpe, men da må det finnes en eller annen form for veiledning eller oppfølging som hjelper folk å ta dem. Akkurat som en dårlig løper trenger en coach eller en treningsgruppe for å holde ut, trenger mange i “hard mode” faktisk en coachh i livet,  noen som kan hjelpe å bryte stillstand og bygge mestring litt etter litt.

Problemet i Norge i dag er kanskje nettopp det du peker på: at det mangler langsiktig støtte for de som verken er akutt suicidal eller “noenlunde fungerende”. Det blir brannslukking og så overlates folk til seg selv igjen.

[AnonymBruker]

Du tapte fordi du henger igjen i fortiden. Og fordi du ser på deg selv som en taper. Og fordi du gir næring til alt dette. Ja, du har kanskje ikke alt, men du kan fortsatt skape deg et liv. Dra rundt, reis litt, lev litt. Litt etter litt. Slutt å heng deg opp i dette, det er ikke bra for deg.

Anonymkode: 774e1...6d2

[psykedeliker]

Everybody skrev (41 minutter siden):

Problemet i Norge i dag er kanskje nettopp det du peker på: at det mangler langsiktig støtte for de som verken er akutt suicidal eller “noenlunde fungerende”. Det blir brannslukking og så overlates folk til seg selv igjen.

Ja, og slik vil det fortsette å være helt til pasienter begynner å stå sammen, stille krav og sette hardt mot hardt, istedenfor å overlate saken til alle de ulike særinteressegruppene for ulike diagnoser, som til dels motarbeider hverandre.

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Så det du sier er at de som får det til i livet, får det mer eller mindre gratis? At livet er en form for Lotto, hvor noen vinner og mange taper og at det i bunn og grunn skyldes at noen er heldige?

Man kan alltid forandre noe.

Man har ikke fri vilje. Så selv om "man kan alltid forandre noe", om du ender opp med å forandre noe avhenger av din personlighet++ som er utenfor din kontroll(fra fri vilje perspektiv)

Det er et lotteri, dine gener er tilfeldig utvalg basert på dine foreldres gener, også vokser du opp i et tilfeldig miljø. Alt former deg, inkludert din vilje til å "stå på" eller "gi opp".

Det er ingen motsetning mellom "noen forandrer seg/står på, og at alt er tilfeldig/lotteri.

Det er også lov å oppfordre folk til å gjøre sitt beste, selv om det er tilfeldig om de vil klare/"velge" det.

Anonymkode: 13394...5f5

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Man har ikke fri vilje.

Det må du gjerne mene, men det stopper ikke dem som bruker sin frie vilje til å gjøre det beste ut av de mulighetene de har.

[Everybody]

Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting her:

Å anerkjenne realiteten, at genetikk, miljø og tilfeldigheter setter enorme rammer for hvem som i det hele tatt klarer å gjøre endringer.

Å motivere og oppfordre, at selv innenfor disse rammene kan små endringer være verdifulle.

Når man sier “man kan alltid forandre noe”, så blir det fort tolket som om det bare handler om vilje. Men vilje, utholdenhet og robusthet er i seg selv et produkt av det lotteriet du blir født inn i. Noen har det, andre ikke og ingen har valgt på forhånd hvilken pakke de fikk utdelt.

Så ja, det er lov å oppfordre folk til å gjøre sitt beste. Men samtidig bør man ha ydmykhet for at “å gjøre sitt beste” kan se veldig forskjellig ut, og for noen er det å stå opp av senga eller klare et NAV-møte like stort som for andre å løpe en maraton.

[stjernestøv]

Everybody skrev (15 minutter siden):

Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting her:

Å anerkjenne realiteten, at genetikk, miljø og tilfeldigheter setter enorme rammer for hvem som i det hele tatt klarer å gjøre endringer.

Å motivere og oppfordre, at selv innenfor disse rammene kan små endringer være verdifulle.

Når man sier “man kan alltid forandre noe”, så blir det fort tolket som om det bare handler om vilje. Men vilje, utholdenhet og robusthet er i seg selv et produkt av det lotteriet du blir født inn i. Noen har det, andre ikke og ingen har valgt på forhånd hvilken pakke de fikk utdelt.

Så ja, det er lov å oppfordre folk til å gjøre sitt beste. Men samtidig bør man ha ydmykhet for at “å gjøre sitt beste” kan se veldig forskjellig ut, og for noen er det å stå opp av senga eller klare et NAV-møte like stort som for andre å løpe en maraton.

Er enig med deg der. Det å besøke foreldrene mine er et maraton for meg og å gå til tannlegen og på møte. 

[Everybody]

psykedeliker skrev (55 minutter siden):

Ja, og slik vil det fortsette å være helt til pasienter begynner å stå sammen, stille krav og sette hardt mot hardt, istedenfor å overlate saken til alle de ulike særinteressegruppene for ulike diagnoser, som til dels motarbeider hverandre.

Jeg skjønner tanken din, men samtidig er det litt urealistisk å forvente at pasienter i en sårbar situasjon skal klare å organisere seg og sette hardt mot hardt. Mange har mer enn nok med å bare komme seg gjennom hverdagen. Derfor er det jo nettopp et politisk og systemansvar å sørge for et bedre tilbud, og å lytte til erfaringene fra pasienter uten at de selv må bære hele kampen på sine skuldre.

[AnonymBruker]

20 hours ago, ISW said:

Så det du sier er at de som får det til i livet, får det mer eller mindre gratis? At livet er en form for Lotto, hvor noen vinner og mange taper og at det i bunn og grunn skyldes at noen er heldige?

Ja, noen er heldige, som er født eller giftet inn i rike familier, vinner i Lotto eller på andre måter har et medfødt fortrinn. Andre, og langt på vei de fleste, har kjempet en beinhard kamp for å komme dit de er. Tror du jeg har levd livet mitt i easy-mode? Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det trådstarter her beskriver. Men min holdning har i større grad vært at jeg skal vise de rævhølene fra da jeg var liten at jeg ikke legger meg ned og dør. 

Skal jeg la være å løpe fordi jeg vet at jeg aldri ville hatt forutsetninger for å løpe like raskt som Jakob Ingebrigtsen? Eller skal jeg kjempe for å være en god utgave av meg selv, til tross for tidvis bedritne forutsetninger? 

Det er ikke svart og hvitt dette. Men jeg er ganske sikker på at en god del kan gjøre en del mer, framfor å bare konstatere at "livet dessverre ble slik". Man kan alltid forandre noe.

Så flink du er – virkelig. Men det betyr ikke at alle kan klare det samme. Har du egentlig noen anelse om hvor dypt ødeleggende autisme kan være for vanlig sosialt liv? Hvordan den river ned alt som andre tar for gitt – evnen til å høre til, til å bli forstått, til å være en del av noe?

Anonymkode: cb727...6c9

[psykedeliker]

Everybody skrev (19 timer siden):

Jeg skjønner tanken din, men samtidig er det litt urealistisk å forvente at pasienter i en sårbar situasjon skal klare å organisere seg og sette hardt mot hardt.

Ikke alle pasienter befinner seg i sårbare situasjoner, det ser vi på alle de som har overskudd til å syte og klage.