Hvor mye av dagen handler om dine egne behov eller noe du selv har lyst til?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har en depresjon igjen, så det er ikke slik at jeg går og lengter etter å gjøre noe som helst egentlig, men bare reflekterer over hvor lite annerledes dagene er eller "utøves" under depresjon kontra under ikke-depresjon. Følelsene og energien er selvfølgelig en annen hele tiden, så kvalitet i det jeg gjør varierer helt sikkert. Men livet mitt består egentlig i å løse andres problemer eller å dekke andres behov.

Det er ikke noe galt i å primært stå på for å dekke andres behov. I foreldrerollen kommer jo barna først, både driven til det, forventninger utenfra og selvfølgelig barnas faktiske behov. Jeg snakker ikke om at barn skal nedprioriteres eller at jeg burde bli mer egoistisk. Jeg bare grubler. Det finnes få ting ila en dag som har noe som helst å gjøre med min person. Hvis det ikke har med barna å gjøre, så er det gjerne hensyn til andre som styrer. Det virker på en måte litt trist. Selv om en har folk som er glad i seg og faktisk bryr seg om at en har det godt- så er realiteten den at jeg er en statist i de andres liv. 

Er det noen som kan føle det samme? Jeg er på en måte rollene jeg utøver men ikke særlig mer. Forventinger og krav som helt naturlig hører til det å være forelder, det å være arbeidstager, kvinne, i min aldersgruppe: Man er en tilrettelegger. 

Jeg ønsker ikke bort det jeg har eller rollen jeg har, får og tar. Og jeg ønsker ikke at noen skal se meg mer eller bry seg mer i grunnen - men kjenner kanskje på at jeg ikke får realisert andre sider ved meg selv enn de som går på å fylle opp der det trengs. 

Det er sikkert greit nok, mye å være takknemlig for og alt det der. Men det merkes at noe er galt når jeg går og tenker at jeg ønsker noe helt annet for unge jenter jeg bryr meg om. De er så håpefulle, spente og klare for eventyr. Og ingen sier til dem at det ikke lenger spiller en rolle hvem de er etter at de selv blir mor. Hvis det får en for stor plass etter at de er blitt mor så oppstår et tomrom som ingen andre kommer til å fylle- for de er på en måte absolutt alt, bortsett fra en egen person. 

Dette har ikke noe med feminisme eller mannshat å gjøre. Det er bare refleksjoner over mekanismer - ikke et skyldspørsmål: hvem sin feil er dette? Det bare er. Mange kan ha samme livssituasjon og ikke føle det slik i det hele tatt - andre har det i en mye mer eksplisitt og uttalt form enn jeg - selvsagt. Men det forandrer ikke på hvordan det kjennes. 

 

Anonymkode: d102e...989

[AnonymBruker]

Hva hadde du ønsket å gjøre, om du kunne? 

Anonymkode: 81b3d...5fa

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det er ikke noe galt i å primært stå på for å dekke andres behov. I foreldrerollen kommer jo barna først, både driven til det, forventninger utenfra og selvfølgelig barnas faktiske behov.

Jeg syns det er bra du setter ord på dette, for det snakkes ikke så mye om og er antagelig fortsatt litt tabu. Vi lever i en kultur der det stort sett tas for gitt at å få barn er noe de fleste ønsker, men der innskrenkingen av frihet og alle andre negative ting som følger med underkommuniseres. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva hadde du ønsket å gjøre, om du kunne? 

Anonymkode: 81b3d...5fa

Jeg hadde ikke gjort noe. Enkeltdager når pappaen til barna har dem står det stille her. Jeg kommer meg på jobb hvis jeg jobber den dagen men ikke annet. Har ingen ønsker å oppfylle. Har stort behov for å være alene og ikke i kontakt med noen. Det er ikke feil å følge opp barn og være alt det de trenger å være. Men jeg merker at det er det som holder det gående. 

Drømmeautomat skrev (3 timer siden):

Jeg syns det er bra du setter ord på dette, for det snakkes ikke så mye om og er antagelig fortsatt litt tabu. Vi lever i en kultur der det stort sett tas for gitt at å få barn er noe de fleste ønsker, men der innskrenkingen av frihet og alle andre negative ting som følger med underkommuniseres. 

Det er nok tabu av mange gode grunner. En åpen diskusjon kunne ført til at barn føler seg usikre på om de selv er ønsket. Over en viss alder kan de få med seg mye selv om de ikke akkurat sitter og følger med aktivt selv. Så tenker det er like greit at det ikke er altfor åpent om det. 

Har lang erfaring nå med depresjoner. I småbarnsfasen var jeg nokså stabil og trivdes godt med verden. Måten vi fordelte oppgaver på i hjemmet var vårt og jeg var tilfreds tross skjevfordeling. En del år senere har jeg en helt annen situasjon. Vi er separerte men jeg har fortsatt ansvar for det meste som angår barn i begge husholdninger slik jeg opplever det. Det er enda mer krevende å passe på alt når man ikke engang er i samme hus. I tillegg er jeg ikke stabil. Perioder er mer kjennetegnet av lite eller mange depresjonssymptomer - kan ikke si å ha vært "frisk" på noe tidspunkt over flere år nå. 

Slik er det blitt at barna er stabiliserende faktor i det jeg rett og slett MÅ være der for dem, fungere i hverdagen og aldri kan tillate meg å gjøre det jeg føler for over særlig mer enn noen timer av gangen, maks 1 til 2 døgn. Samtidig som de sørger for at jeg ikke krasjer er omsorgsarbeider, bekymringer for dem og alle kravene både utenfor og innefor husets fire vegger tilknyttet det å ha barn definitivt med på at jeg aldri kommer meg igjen heller. Det vondeste som er er de episodene over noen måneder der jeg har krasjet helt og mistet "all funksjon". For de meste lever jeg på kanten av det, hvor valget er å snuble og se alt rase sammen eller bare fortsette. Det jeg gjør forblir det samme, så det ser greit utad. 

Det er vanskelig å forklare at man fungerer dårlig når man fungerer så bra. Men hva er vitsen med å forklare det? Helsehjelp gis vel for å sørge for å opprettholde en persons fungering og å unngå at funksjonstap går utover barn, arbeid eller andre måter å tynge storsamfunnet på. Føler meg ikke "ikke sett" eller at jeg er urettferdig behandlet eller noe slikt. Jeg forstår mekanismene. Samtidig bare understreker de refleksjonene hvor rett jeg har i å være ubetydelig som menneske for meg selv og generelt. Så lenge du "gjør" er du ok. 

Vet ikke om jeg er rette person til å anbefale eller ikke anbefale det å få barn. Jeg håper mange ikke har det slik som jeg. Må bare håpe at det er depresjon som gjør at jeg er slik jeg er og ikke at det må bli sånn for andre, for det gjør meg trist å tenke på og man får tanker om veldig dårlig samvittighet for å ha satt noen til verden. Skal de glede seg til livet sitt og så bare lande i en tilværelse som jeg? I det minste burde man vurdere bevisst slike livsvalg. Det bør ikke tas for gitt at man må ha. 

Ønsker ikke mine bort for alt i verden. Håper det er unødig å si. De er alt. 

Anonymkode: d102e...989

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke gjort noe. Enkeltdager når pappaen til barna har dem står det stille her. Jeg kommer meg på jobb hvis jeg jobber den dagen men ikke annet. Har ingen ønsker å oppfylle. Har stort behov for å være alene og ikke i kontakt med noen. Det er ikke feil å følge opp barn og være alt det de trenger å være. Men jeg merker at det er det som holder det gående. 

Det er nok tabu av mange gode grunner. En åpen diskusjon kunne ført til at barn føler seg usikre på om de selv er ønsket. Over en viss alder kan de få med seg mye selv om de ikke akkurat sitter og følger med aktivt selv. Så tenker det er like greit at det ikke er altfor åpent om det. 

Har lang erfaring nå med depresjoner. I småbarnsfasen var jeg nokså stabil og trivdes godt med verden. Måten vi fordelte oppgaver på i hjemmet var vårt og jeg var tilfreds tross skjevfordeling. En del år senere har jeg en helt annen situasjon. Vi er separerte men jeg har fortsatt ansvar for det meste som angår barn i begge husholdninger slik jeg opplever det. Det er enda mer krevende å passe på alt når man ikke engang er i samme hus. I tillegg er jeg ikke stabil. Perioder er mer kjennetegnet av lite eller mange depresjonssymptomer - kan ikke si å ha vært "frisk" på noe tidspunkt over flere år nå. 

Slik er det blitt at barna er stabiliserende faktor i det jeg rett og slett MÅ være der for dem, fungere i hverdagen og aldri kan tillate meg å gjøre det jeg føler for over særlig mer enn noen timer av gangen, maks 1 til 2 døgn. Samtidig som de sørger for at jeg ikke krasjer er omsorgsarbeider, bekymringer for dem og alle kravene både utenfor og innefor husets fire vegger tilknyttet det å ha barn definitivt med på at jeg aldri kommer meg igjen heller. Det vondeste som er er de episodene over noen måneder der jeg har krasjet helt og mistet "all funksjon". For de meste lever jeg på kanten av det, hvor valget er å snuble og se alt rase sammen eller bare fortsette. Det jeg gjør forblir det samme, så det ser greit utad. 

Det er vanskelig å forklare at man fungerer dårlig når man fungerer så bra. Men hva er vitsen med å forklare det? Helsehjelp gis vel for å sørge for å opprettholde en persons fungering og å unngå at funksjonstap går utover barn, arbeid eller andre måter å tynge storsamfunnet på. Føler meg ikke "ikke sett" eller at jeg er urettferdig behandlet eller noe slikt. Jeg forstår mekanismene. Samtidig bare understreker de refleksjonene hvor rett jeg har i å være ubetydelig som menneske for meg selv og generelt. Så lenge du "gjør" er du ok. 

Vet ikke om jeg er rette person til å anbefale eller ikke anbefale det å få barn. Jeg håper mange ikke har det slik som jeg. Må bare håpe at det er depresjon som gjør at jeg er slik jeg er og ikke at det må bli sånn for andre, for det gjør meg trist å tenke på og man får tanker om veldig dårlig samvittighet for å ha satt noen til verden. Skal de glede seg til livet sitt og så bare lande i en tilværelse som jeg? I det minste burde man vurdere bevisst slike livsvalg. Det bør ikke tas for gitt at man må ha. 

Ønsker ikke mine bort for alt i verden. Håper det er unødig å si. De er alt. 

Anonymkode: d102e...989

Ble du syk før eller etter du fikk barn?

Anonymkode: 28de7...265

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2025 den 18.48):

Ble du syk før eller etter du fikk barn?

Anonymkode: 28de7...265

Hadde søvnproblemer og en depresjon som varte 6 måneder en gang. Visste ikke at de ville bli hyppigere, lengre og ledsaget av burnouts, bare mange år senere. Er ikke akkurat det man går og håper på når man er ung og starter på livet. 

Anonymkode: d102e...989

[Grendel]

Det er sånn livet er noen år med barn og jobb  Det aller meste av tiden handler om andre. Jeg husker jeg ble helt desperat etter egentid en periode.

Jeg tror du må ta deg litt tid til dine ting og forklare det til barna. Det er en slags læring for dem at du også har behov.

[Grendel]

Drømmeautomat skrev (På 8.12.2025 den 13.35):

Jeg syns det er bra du setter ord på dette, for det snakkes ikke så mye om og er antagelig fortsatt litt tabu. Vi lever i en kultur der det stort sett tas for gitt at å få barn er noe de fleste ønsker, men der innskrenkingen av frihet og alle andre negative ting som følger med underkommuniseres. 

Jeg tror det fortsatt at de som velger bort barn nærmest avkreves en forklaring fra venner og familie. Det er tabu. I det offentlige ordskifte er det tabu å si noe positivt om å ha barn. Da får man mange illsinte kronikker som svar. Jeg synes de negative sidene overkommuniseres noen ganger.

Jeg tenker folk vet best selv. Har du veldig lyst på barn så gjør det. Har du ikke lyst så la være.

Når det gjelder TS så biter jeg meg merke i at dagene uten barn er helt tomme. Hun har ikke lyst til noe. Det tenker jeg ikke er en naturlig følge av barn.

Jeg tror også at uavhengig av barn så er alle muligheter åpne for en 19 åring. Man blir en del av maskinen uansett. De fleste drømmer blir ikke noe av. Jeg synes det er litt for mørkt å påstå at kvinner med barn ikke har noe igjen av seg selv.

Til slutt tenker jeg man ikke skal glemme at det er ekstra krevende å være aleneforelder. TS tar ansvar hjemme og borte. Litt mer enn hun strengt tatt burde, tenker jeg 

Endret 10. desember 2025 av Grendel

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 7.12.2025 den 23.01):

Jeg tror jeg har en depresjon igjen, så det er ikke slik at jeg går og lengter etter å gjøre noe som helst egentlig, men bare reflekterer over hvor lite annerledes dagene er eller "utøves" under depresjon kontra under ikke-depresjon. Følelsene og energien er selvfølgelig en annen hele tiden, så kvalitet i det jeg gjør varierer helt sikkert. Men livet mitt består egentlig i å løse andres problemer eller å dekke andres behov.

Det er ikke noe galt i å primært stå på for å dekke andres behov. I foreldrerollen kommer jo barna først, både driven til det, forventninger utenfra og selvfølgelig barnas faktiske behov. Jeg snakker ikke om at barn skal nedprioriteres eller at jeg burde bli mer egoistisk. Jeg bare grubler. Det finnes få ting ila en dag som har noe som helst å gjøre med min person. Hvis det ikke har med barna å gjøre, så er det gjerne hensyn til andre som styrer. Det virker på en måte litt trist. Selv om en har folk som er glad i seg og faktisk bryr seg om at en har det godt- så er realiteten den at jeg er en statist i de andres liv. 

Er det noen som kan føle det samme? Jeg er på en måte rollene jeg utøver men ikke særlig mer. Forventinger og krav som helt naturlig hører til det å være forelder, det å være arbeidstager, kvinne, i min aldersgruppe: Man er en tilrettelegger. 

Jeg ønsker ikke bort det jeg har eller rollen jeg har, får og tar. Og jeg ønsker ikke at noen skal se meg mer eller bry seg mer i grunnen - men kjenner kanskje på at jeg ikke får realisert andre sider ved meg selv enn de som går på å fylle opp der det trengs. 

Det er sikkert greit nok, mye å være takknemlig for og alt det der. Men det merkes at noe er galt når jeg går og tenker at jeg ønsker noe helt annet for unge jenter jeg bryr meg om. De er så håpefulle, spente og klare for eventyr. Og ingen sier til dem at det ikke lenger spiller en rolle hvem de er etter at de selv blir mor. Hvis det får en for stor plass etter at de er blitt mor så oppstår et tomrom som ingen andre kommer til å fylle- for de er på en måte absolutt alt, bortsett fra en egen person. 

Dette har ikke noe med feminisme eller mannshat å gjøre. Det er bare refleksjoner over mekanismer - ikke et skyldspørsmål: hvem sin feil er dette? Det bare er. Mange kan ha samme livssituasjon og ikke føle det slik i det hele tatt - andre har det i en mye mer eksplisitt og uttalt form enn jeg - selvsagt. Men det forandrer ikke på hvordan det kjennes. 

 

Anonymkode: d102e...989

Du sier at "ingen sier til dem at det ikke lenger spiller en rolle hvem de er etter at de selv blir mor" og det er jammen bra. Om du opplever det sånn, så gjelder det for ditt liv, men mange vil ikke kjenne seg igjen i den påstanden. 

Endret 10. desember 2025 av frosken

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2025 den 17.33):

Jeg hadde ikke gjort noe. Enkeltdager når pappaen til barna har dem står det stille her. Jeg kommer meg på jobb hvis jeg jobber den dagen men ikke annet. Har ingen ønsker å oppfylle. Har stort behov for å være alene og ikke i kontakt med noen. Det er ikke feil å følge opp barn og være alt det de trenger å være. Men jeg merker at det er det som holder det gående.

(...)

Slik er det blitt at barna er stabiliserende faktor i det jeg rett og slett MÅ være der for dem, fungere i hverdagen og aldri kan tillate meg å gjøre det jeg føler for over særlig mer enn noen timer av gangen, maks 1 til 2 døgn. Samtidig som de sørger for at jeg ikke krasjer er omsorgsarbeider, bekymringer for dem og alle kravene både utenfor og innefor husets fire vegger tilknyttet det å ha barn definitivt med på at jeg aldri kommer meg igjen heller.

Jeg kan på min måte kjenne meg igjen i dette. Jeg har ikke barn, men jeg ser at min hverdag trenger støtte av ytre struktur og rutiner for å fungere (finne mening). Om noe av dette faller bort, krasjer hverdagen og døgnstrukturen faller sammen.

 

Er det kanskje noe tilsvarende som skjer når du ikke har ansvar for barna? Det er ingen mening å kun fungere for deg selv om du ikke skal på jobb/møte andre.