Ny fastlege og xanor

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Delir, epileptiske kramper, psykose, selvmordsønsker, panikkanfall, coma, død.  

Så skremmende!

Anonymkode: b0e85...cd9

[frosken]

Sokk skrev (5 timer siden):

Nå får TS enormt med støtte i denne tråden basert på hennes fremstilling av den ene siden av saken.

Men hvordan vet dere egentlig at hun ikke har utviklet toleranse og at «effekten» av medisinen i dag kun er å tilfredsstille et sug eller å dempe abstinenssymptomer?

Hvordan vet dere at den desperate tonen i innleggene handler om at medisinen er så god for den underliggende psykiske lidelsen, og ikke snarere er en rusmisbrukers forsøk på å manipulere omgivelsene til å støtte opp under misbruket?

Hvis de grunnleggende diagnosene er personlighetsforstyrrelser med angst, så reagerer jeg sterkt på at «løsningen» skal være Xanor, uavhengig av hvor mye terapi eller medisiner som allerede er forsøkt. Er ikke borderline i seg selv en risikofaktor for rusmisbruk? 

Hva om TS måtte bytte fastlege fordi den gamle legen ble felt for bl.a. å skrive ut Xanor i doser høyere enn anbefalt til sårbare og avhengige pasienter? En som er avhengig av benzodiazepiner blir ekstremt sårbar i møte med legen. Hvordan kunne legen forsvare å sette henne i denne situasjonen? Hvordan kunne hun få så høy dose? (Det er også spesielt av legen å skrive ut høyere doser enn anbefalt av en medisin som sikkert har god salgsverdi på gata). Det er mye kritikk mot fastlegen her, men lite mot legen som har gjort dette mot henne. 

Umiddelbart er jeg enig i at fastlegens fremgangsmåte virker noe klønete og at hun har mistet alliansen med pasienten ved å forsøke å tre en løsning ned over hodet hennes med en eneste gang. Samtidig vet vi vel ikke om TS nå faktisk har en ruslidelse og at det er derfor det har blitt snakk om innleggelse.

Tråden har utviklet seg til en veldig sterk støtte til TS’ forestilling om at denne medisinen er viktig og riktig for henne, og at hun absolutt ikke er rusavhengig. Dette kan bidra til å gjøre det vanskeligere for leger/andre som vil forsøke å gjøre henne åpen for et alternativt perspektiv på hennes forhold til medisinen. 

Jeg er kritisk til den første fastlegen som jo burde ha forberedt pasienten på at et så høyt forbruk fort vil kunne skape vansker også i relasjon til helsevesenet - og til den andre for å ikke ta seg tid til å finne ok løsning sammen med pasienten. 

Jeg har imidlertid for en del år siden sett en situasjon som sett utenifra lignet. Pasienten brukte litium og hadde hatt svært svingende litiumkonsentrasjoner uten at man fant en opplagt årsak. Ved en ren tilfeldighet oppdaget psykiateren at i perioder hvor pasienten fikk somadril (som nå er avregistrert) for ryggsmerter, så ble litiumkonsentrasjonen stabil og pasienten tilsvarende. Av den grunn valgte psykiateren en utradisjonell løsning og forskrev somadril til fast bruk i doser som var høyere enn det anbefalte selv for kortvarig bruk. Dette fungterte godt noen år, men så ble psykiateren alvorlig syk og måtte brått avslutte sin praksis. Fastlegen som hadde kjent pasienten gjennom lang tid fortsatte å skrive ut somadril i samme doser - men så sluttet også fastlegen - og dermed ble det en veldig ugrei situasjon. Ny fastlege nektet fra dag 1 å fortsette medisineringen som hadde fungert godt - og også her var mange alternativer prøvd ut grundig. 

En klok psykiater sa da følgende: "Dette er en behandling jeg aldri ville ha igangsatt selv, men siden den fungerer så godt, så skal jeg se om noen i mitt nettverk kjenner til en fastlege der du bor som kan være villig til å fortsette behandlingen". Heldigvis kunne han anbefale et navn og der ble pasienten godt mottatt.

Denne pasienten hadde i tillegg utviklet alvorlig sykdom av en annen karakter. Da det senere ble gitt palliativ behandling, så viste det seg igjen at medikamenter måtte doseres mye høyere enn hva som var vanlig. Sannsynligvis omsatte han legemidler annerledes enn det de fleste gjør.. De som sto for den palliative behandlingen sto støtt i sin avgjørelse om å behandle med utradisjonelle doser for å lindre ekstrem smerte og krampeanfall, men igjen ble det fra tid til annen krasj med mer konservative fagmiljøer som mente at kun kreftpasienter burde gis så omfattende palliativ behandling.  

Denne erfaringen gjør at jeg mener man skal være forsiktig med å være skråsikker når man vurderer behandling igangsatt av andre og heller bruke tid på å få oversikt.