Jeg har store problemer med å akseptere medisiner igjen

[Vendi]

Spesielt Trevicta. At den er i kroppen min i 3 mnd gir meg litt angst og på en måte følelse av kontrolltap. Akkurat som om jeg mister "retten" til å bestemme over egen kropp i 3 mnd. Nå skal jeg etter planen ha neste injeksjon i slutten av måneden, men jeg føler sterk motvilje. Kanskje hadde det blitt litt lettere å akseptere månedlige injeksjoner, for det er liksom ikke så langvarig. Da blir det vel tilbake til Xeplion. Men kanskje det aller beste for meg er å ta tabletter daglig slik jeg gjorde før. 

MEN så tenker jeg at jeg kanskje ikke trenger slik medisin. At jeg kan håndtere livet uten. Jeg tenker at det ikke er sikkert at diagnosen stemmer heller, så hvorfor skal jeg da ta medisiner mot det? Synes dette er vanskelig. Det er en tilbakevendende problemstilling. Slitsomt. 

Endret 19. desember 2025 av Vendi

[Vendi]

Skulle ha skrevet dette på Dagbok i stedet. Dette har jo ikke noe spørsmål i seg som andre kan svare på. Beklager. 

[Glitter]

Du har jo blitt dårlig før flere ganger når du har gått på mindre medisin. Så tror ikke det er så lurt å slutte? Men går jo an å feks bytte tii Xeplion dersom det føles bedre for deg. 

[AnonymBruker]

Hvordan har du håndtert livet uten medisiner før? Og hvorfor begynte du med injeksjoner i stede for tabbletter?

Anonymkode: 4b606...f33

[Vendi]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Du har jo blitt dårlig før flere ganger når du har gått på mindre medisin. Så tror ikke det er så lurt å slutte? Men går jo an å feks bytte tii Xeplion dersom det føles bedre for deg. 

Det er bare det også, at jeg tror jeg har det like dårlig/bra uten medisiner.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan har du håndtert livet uten medisiner før? Og hvorfor begynte du med injeksjoner i stede for tabbletter?

Anonymkode: 4b606...f33

Jeg begynte med injeksjoner fordi jeg innimellom ble veldig ambivalent til om jeg skulle ta tablettene eller ikke. Men denne ambivalensen kommer nå hver 3. måned i stedet..

[frosken]

Vendi skrev (38 minutter siden):

Spesielt Trevicta. At den er i kroppen min i 3 mnd gir meg litt angst og på en måte følelse av kontrolltap. Akkurat som om jeg mister "retten" til å bestemme over egen kropp i 3 mnd. Nå skal jeg etter planen ha neste injeksjon i slutten av måneden, men jeg føler sterk motvilje. Kanskje hadde det blitt litt lettere å akseptere månedlige injeksjoner, for det er liksom ikke så langvarig. Da blir det vel tilbake til Xeplion. Men kanskje det aller beste for meg er å ta tabletter daglig slik jeg gjorde før. 

MEN så tenker jeg at jeg kanskje ikke trenger slik medisin. At jeg kan håndtere livet uten. Jeg tenker at det ikke er sikkert at diagnosen stemmer heller, så hvorfor skal jeg da ta medisiner mot det? Synes dette er vanskelig. Det er en tilbakevendende problemstilling. Slitsomt. 

Jeg tenker at du her bør bruke fornuft mer enn følelser til å styre valgene dine.

[Glitter]

Vendi skrev (9 minutter siden):

Det er bare det også, at jeg tror jeg har det like dårlig/bra uten medisiner.

Skjønner. Jeg bare har observert hvor dårlig du har følt deg uten medisiner/på lavere doser og for meg virker det som du har det verre da. 

[Sokk]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Skjønner. Jeg bare har observert hvor dårlig du har følt deg uten medisiner/på lavere doser og for meg virker det som du har det verre da. 

Samme her. Psykosesymptomene dine høres skikkelig fæle ut, @Vendi. Du har det ikke noe godt når de er der og du blir redd. Jeg skjønner ikke at du har lyst til å oppleve mer av det. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (34 minutter siden):

Jeg tenker at du her bør bruke fornuft mer enn følelser til å styre valgene dine.

Er det hva du mener andre som er ambivalent til medisiner også bør ?

Anonymkode: 4b606...f33

[emilie321]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det hva du mener andre som er ambivalent til medisiner også bør ?

Anonymkode: 4b606...f33

Ikke meg du spør, men jeg mener at alle som går på medisiner burde bruke fornuften når det gjelder det å slutte på medisiner (uten legens velsignelse)  Dette gjelder ikke bare psykiatri medisiner, men også for somatisk sykdom. Har selv autoseponert noen ganger og blitt skikkelig dårlig hver gang. Dette vet jeg at også mange andre har blitt. Det er som oftes en god grunn til at vi er satt på medisiner og da bør vi i det minste høre med legen om dette er særlig lurt, det å slutte.

[ISW]

Hvis man avslutter en medisin uten legens godkjennelse, har man implisitt satt seg selv i en rolle hvor man er mer kompetent enn legen om medisiner. Jeg synes man skal stille seg selv dette spørsmålet eller gjøre denne refleksjonen hver gang man ønsker å slutte med medisin mot legens råd.

Med det sagt: Jeg forstår godt at du kan ha følelser rundt dette. Alle og enhver kan føle at vi ønsker medisiner til ett eller annet hett sted, men da er det viktig å ta fram sin rasjonelle side og huske hvor ille ting var uten medisiner, og at det nok er en grunn til at legen har anbefalt en behandling. 

Hvis man absolutt ikke vil ta en medisin, så er det en god ide å ta en prat med legen, evt. få en second opinion av annen lege, før man tar en slik beslutning.

Som et eksempel: Jeg hadde kolesterol på 7,0. Så satte legen meg på kolesterolsenkende medisin, og nå er kolesterolet mitt 3,1. Er det da lurt å slutte med medisin, nå som kolesterolet mitt er normalt/lavt?

Endret 19. desember 2025 av ISW

[stjernestøv]

Jeg forstår det der. 

[Vendi]

Takk for alle gode svar! Jeg skal prøve å svare dere i en felles melding her, siden det blir litt mye å sitere hver enkelt. 

@frosken og @emilie321: Ja, med fornuften forstår jeg jo at jeg bør ta medisinene mine. Men noen ganger blir jeg i tvil om diagnosen stemmer, og da kan det bli litt vanskelig. Det rare er jo at når jeg er dårlig med mange ubehagelige symptomer, så kan jeg liksom ikke få medisiner fort nok eller mye nok. Men når jeg er stabil tenker jeg at jeg ikke trenger dem. (Må være en eller annen brist et sted i hjernen) Jeg synes noen ganger det kan bli litt konflikt mellom fornuft og følelser. Vanskelig å forstå, sikkert. Men jeg skal prøve å la fornuften seire denne gangen også. Det går jo som regel greit bare jeg får tatt den injeksjonen, da ofrer jeg det knapt en tanke, (de neste tre månedene i alle fall..)

@Glitter og @Sokk: Det var i grunnen veldig fint at dere minnet meg på dette. Det er liksom sånne ting som går i Glemmeboka når jeg føler meg bra igjen. 

@ISW: Hmm, sånn har jeg aldri tenkt, tror jeg. Men det blir jo egentlig sånn at man liksom da stiller seg over legen og tror man vet bedre enn han, ja.. (og det vet jeg jo at jeg ikke gjør 🙂)

God idé å evt få en second opinion ang medisinene. Jeg har faktisk tenkt tanken selv, for kanskje finnes det andre løsninger.

Til det siste du skriver: Nei, det er selvfølgelig ikke lurt å slutte på medisiner som gjør deg friskere. Jeg er glad for at de har så god virkning på deg. Men jeg klarer dessverre ikke å alltid trekke parallellen til meg selv. 

Men ja, det er vel bare til å ta fram sin rasjonelle side og ikke gi følelsene så mye makt, som flere av dere sier. 

Takk for alle innspill! Det hjalp mye å ha denne "samtalen" med dere alle. 

[AnonymBruker]

emilie321 skrev (2 timer siden):

Ikke meg du spør, men jeg mener at alle som går på medisiner burde bruke fornuften når det gjelder det å slutte på medisiner (uten legens velsignelse)  Dette gjelder ikke bare psykiatri medisiner, men også for somatisk sykdom. Har selv autoseponert noen ganger og blitt skikkelig dårlig hver gang. Dette vet jeg at også mange andre har blitt. Det er som oftes en god grunn til at vi er satt på medisiner og da bør vi i det minste høre med legen om dette er særlig lurt, det å slutte.

Det er bare måten hen svarer andre på. Noen skal ta seg sammen, andre skal dalles med, samme lidelse. 

Anonymkode: 4b606...f33

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er bare måten hen svarer andre på. Noen skal ta seg sammen, andre skal dalles med, samme lidelse. 

Anonymkode: 4b606...f33

Jeg svarer jo ikke en lidelse, jeg svarer personer. Jeg driver ikke og forfatter generelle retningslinjer. Dermed tilpasser jeg også mitt svar til den som har stilt et spørsmål, jeg prøver å svare noe jeg tenker mottakeren kan enten ha nytte av, finne interessant, like osv. Folk er som kjent mye mer enn sin psykiske lidelse, og konteksten spørsmålene stilles innenfor er heller ikke identisk. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde store problemer med å akseptere å ta medisiner selv om det bare var antidepressiva og senere antispykotika. Så jeg vil bare si at jeg kan forstå at det er vanskelig, selv om det er umulig for meg å sette fingeren på akkurat hva det er.

Anonymkode: 62b5e...a55

[Vendi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde store problemer med å akseptere å ta medisiner selv om det bare var antidepressiva og senere antispykotika. Så jeg vil bare si at jeg kan forstå at det er vanskelig, selv om det er umulig for meg å sette fingeren på akkurat hva det er.

Anonymkode: 62b5e...a55

Takk for forståelse. Jeg har lurt litt på hvorfor det for noen kan oppleves vanskeligere å ta psykofarmaka enn medisiner for det somatiske. Jeg har tenkt for mitt vedkommende at det (spesielt AP) forteller meg hvor feil og gal jeg er som må ta det. Det er lettere for meg å akseptere at jeg må ta medisiner for somatiske tilstander, for det går ikke på "meg" (det som liksom er selve meg), på samme måten. Det truer ikke selvbildet mitt å f.eks ta Pantoprazol mot Øsofagitt. Men å ta AP gjør det. På en måte. For det går som sagt på selve meg/hvem jeg er. Det føles i alle fall sånn i blant. 

Endret 19. desember 2025 av Vendi

[AnonymBruker]

For min del ble tilbud om medisin først møtt med "yes, endelig noe som kan hjelpe meg opp av grøfta" men ble veldig fort til en stor utfordring. Det tok uker fra jeg hentet ut til jeg greide å ta de

Anonymkode: 62b5e...a55

[Vendi]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

For min del ble tilbud om medisin først møtt med "yes, endelig noe som kan hjelpe meg opp av grøfta" men ble veldig fort til en stor utfordring. Det tok uker fra jeg hentet ut til jeg greide å ta de

Anonymkode: 62b5e...a55

Husker du hvordan du tenkte da? Hvorfor var det så vanskelig å ta dem?

[AnonymBruker]

Nei, ikke helt. Jeg var tiår på overtid med å skyve alle somatiske og psykiske problemer til side og det var en veldig omveltning som jeg... ikke tok veldig bra. Skulle ønske de hadde gjennomskuet det jeg skjulte, så hadde jeg kanskje ikke sittet med arr idag.

Anonymkode: 62b5e...a55