Ambivalens rundt time med fastlegen - er dette depresjon eller livet?

[Sokk]

Jeg har bestilt meg en legetime neste uke, men jeg vet ikke om jeg kan gå på den, jeg gruer meg, og jeg har en del konfliktfylte tanker og følelser knyttet til dette.

Jeg har fått diagnosene bp2 og blandet pf (trekk fra flere, men ikke nok til noen).

De siste 3 årene har jeg hatt 4 depressive episoder, flere med selvmordstanker og -planer, men som heldigvis har gitt seg når depresjonen har gitt seg. Ingen i 2025. Jeg har også hatt en del episoder som i hvert fall kan minne en del om, eller har likhetstrekk med, hypomani. Men jeg vet ikke om bipolardiagnosen er riktig, eller om jeg bare har overdrevet, for jeg føler at jeg tåler lite, har liten utholdenhet, er lat, og at personlighetstrekkene mine kanskje har fått meg til å overdrive når ting bare blir bittelitt vanskelig.

I høst har jeg hatt flere runder på et par uker av gangen hvor jeg har merket at ting ble tungt, og jeg har lurt på om høst-/ vinterdepresjonen var på vei. Men så har det gått over. Men nå har dette vart siden 22. november.

Jeg har kommentert i en annen tråd om at jeg sliter med å ivareta hygiene og husarbeid. Jeg har skjermtid på over 5 timer hver dag, og jeg har ikke gjort noen selvstudier på flere uker (men stort sett møtt opp, med noen unntak og noen forsentkomminger). Jeg gruer meg til alt. Humøret er flatt/dødt, men også irritabelt. Men det er liksom ikke heeelt dødt. Jeg er fortsatt glad i barna mine. Jeg har ingen selvmordsønsker. Jeg sover stort sett godt (med quetiapin), selv om det er svært tungt å stå opp om morgenen. Det er ikke så ille. Det har vært mye verre før.

Kanskje er dette bare det jeg må forvente? Det er normalt å være nedstemt og at ting er tungt i vinterhalvåret. Det er veldig normalt for meg, og noe jeg hadde et forhold til lenge før jeg fikk noen diagnoser. Jeg er alenemor 50% og jeg går på et krevende studie. Livet mitt skal være tungt. Jeg SKAL liksom føle meg dritt. Det er helt riktig at jeg skal ha det vanskelig.

Samtidig er det et problem at det er så tungt og vanskelig å gjøre det jeg må, og dette er ganske bekymringsverdig med tanke på de neste eksamenene, at jeg ikke får lest.

Men er dette et medisinsk problem? Et gyldig problem? Eller sløser jeg bort fastlegens verdifulle tid med å syte over ting som bare er en naturlig del av livet, sammenholdt med mine manglende evner til mestring?

Evt. kan jeg gjøre noe med dette? Bli flinkere til å ta meg sammen? Er det noe vits å ta flere medisiner? Jeg har gått på litium i over et år nå og jeg har lite bivirkninger. Orker jeg da et nytt kjør med bivirkninger fra eventuelle AD? Er det verdt det? Det blir jo kanskje bedre i mars en gang uansett. Men da er det for sent med tanke på eksamen. 

Hva vil jeg med denne tråden? Jo, jeg trenger hjelp til å rydde vekk ambivalensen. Enten at dere roper til meg «Ta deg sammen, din lille dritt!!!» så jeg kan unngå å drite meg ut. Eventuelt at dere sier at det er et gyldig problem å ta opp med fastlegen, og kanskje også kan gi noen råd for hva jeg kan gjøre for å «ta meg sammen» i tiden fremover.

Det er forresten litt sånn typisk for mine depresjoner at jeg ikke føler jeg har lov til å si fra eller søke hjelp, fordi det er galt. Samtidig kan det jo også hende at det faktisk er galt i mitt tilfelle fordi det ikke er depresjoner, men bare livet og/eller min personlighet, og at jeg bare forsøker å sykeliggjøre normale livsproblemer fordi jeg ikke aksepterer min mangel på perfeksjon. 

[nachnoo]

Du er deprimert og skal møte opp til legetime. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (13 minutter siden):

Du er deprimert og skal møte opp til legetime. 

Hva kan fastlegen gjøre på en sånn time?

Anonymkode: de8b5...42c

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hva kan fastlegen gjøre på en sånn time?

Anonymkode: de8b5...42c

Vurdere situasjonen og ut fra den vurderingen evt endre medisinering, konferere med en spesialist evt henvise. Sette opp en snarlig kontrolltime for å følge situasjonen.