Ambivalens rundt time med fastlegen - er dette depresjon eller livet?

[krøll9]

Sokk skrev (2 timer siden):

Han var stødig. Han var et forbilde for meg. Jeg har vært utsatt for en del psykologer som nærmest har forsøkt å psyke meg ut som en del av behandlingen, mens han var mye mer direkte (men alltid veldig hyggelig, han var mye mer tålmodig med meg enn jeg noensinne hadde klart selv). 

Det siste jeg vet er at han begynte i ny jobb «på en annen poliklinikk». Det kan ha vært ved samme institusjon, en annen i byen, eller et helt annet sted i landet. På dialekten tror jeg kanskje han opprinnelig var fra Drammen e.l. Jeg vet ikke. Foreldrene mine (som også likte ham godt, mamma har hatt samtale med ham) har tidligere snakket om at jeg burde forsøke å finne ut av hvor han jobber, men jeg har sagt at det er veldig stalker-ish, og ikke passende.

Dessuten kvalifiserer jeg vel ikke til så mye hjelp ved et DPS per i dag og jeg merker jeg uansett ikke har lyst til å «bruke opp» den dyrebare tiden/ressursen på at jeg surrer rundt og ikke er flink nok til å nyttiggjøre meg behandling. Men i en ideell verden hadde han vært min faste behandler som jeg kunne kontaktet og fått satt opp time med ved behov. Dessverre er ikke verden ideell.

Jeg skulle ønske jeg i større grad klarte å «knekke koden» for hvordan man skal gå i behandling. Jeg har ikke klart det med hun psykologen jeg går til nå heller. 

Hva driver dere med i de timene da? Altså hos nåværende. 

[Sokk]

krøll9 skrev (8 timer siden):

Hva driver dere med i de timene da? Altså hos nåværende. 

En del har handlet om at hun ska bli kjent med meg. Vi har snakket en del om diagnoser og personlighetstrekk, men ikke noen utredning eller noe sånt. Så har vi snakker om noen aktuelle ting som har skjedd denne høsten.

Hun virker som sagt veldig hyggelig og det har en stor verdi i seg selv sånn som jeg har det i livet for tiden. Jeg tviler ikke på hennes kompetanse. Men vi har ikke helt kommet frem til hva konkret jeg skal jobbe med, og jeg sliter med å formulere dette selv. Hun kan ikke veldig mye om bipolar lidelse, og jeg vet ikke hvordan hun pleier å behandle personlighetsforstyrrelser. Hun forteller meg hver gang at bipolar 2 er en veldig mild diagnose og at de andre pasientene hun har med den diagnosen (satt av andre, tror jeg) ikke trenger medisiner. Så blir hun sjokkert hver gang jeg forteller henne at jeg bruker litium.

Men igjen, hun er hyggelig mot meg og det virker som hun er på «min side». Det setter jeg veldig stor pris på.

Ellers tok jeg en sånn tablett, duloksetin i går kveld, og jeg våknet kvart på fem igjen, men denne gangen fikk jeg ikke sove igjen, bortsett fra kanskje noen mikrosekunder her og der. I tillegg er jeg veldig kvalm, svetter og skjelver. Så jeg vet ikke om det er verdt å gå gjennom denne prosessen hvis den ødelegger for lesing og andre aktiviteter. For hele poenget er jo å fungere bedre. 

[Synva]

Sokk skrev (12 minutter siden):

En del har handlet om at hun ska bli kjent med meg. Vi har snakket en del om diagnoser og personlighetstrekk, men ikke noen utredning eller noe sånt. Så har vi snakker om noen aktuelle ting som har skjedd denne høsten.

Hun virker som sagt veldig hyggelig og det har en stor verdi i seg selv sånn som jeg har det i livet for tiden. Jeg tviler ikke på hennes kompetanse. Men vi har ikke helt kommet frem til hva konkret jeg skal jobbe med, og jeg sliter med å formulere dette selv. Hun kan ikke veldig mye om bipolar lidelse, og jeg vet ikke hvordan hun pleier å behandle personlighetsforstyrrelser. Hun forteller meg hver gang at bipolar 2 er en veldig mild diagnose og at de andre pasientene hun har med den diagnosen (satt av andre, tror jeg) ikke trenger medisiner. Så blir hun sjokkert hver gang jeg forteller henne at jeg bruker litium.

Men igjen, hun er hyggelig mot meg og det virker som hun er på «min side». Det setter jeg veldig stor pris på.

Ellers tok jeg en sånn tablett, duloksetin i går kveld, og jeg våknet kvart på fem igjen, men denne gangen fikk jeg ikke sove igjen, bortsett fra kanskje noen mikrosekunder her og der. I tillegg er jeg veldig kvalm, svetter og skjelver. Så jeg vet ikke om det er verdt å gå gjennom denne prosessen hvis den ødelegger for lesing og andre aktiviteter. For hele poenget er jo å fungere bedre. 

Jeg synes ikke det har opplevdes spesielt mildt å oppleve intenst dype depresjoner blant annet med innleggelse og ECT behandling som ledd i diagnosen,  og uten medisiner går det rett til helvete, så kjente at den uttalelsen vedrørende sykdommens angivelige alvorlighetsgrad provoserte meg (har også selv stått på litium). Det er jo udiskutabelt at mange med denne diagnosen kan ha alvorlige forløp. Om hun er aldri så hyggelig og kompetent på andre områder fremstår ikke dette spesielt tillitsvekkende. Nå er jo ikke dette tema for denne tråden og så lenge du opplever en god allianse med henne er jo det av stor betydning.  Likevel er jo sykdommen sannsynligvis en svært relevant komponent i summen av utfordringer som gjør at du søker hjelp, så noe bedre innsikt fra behandlers ville ikke vært for kravstort å håpe på.

Håper ikke du påtar deg alt ansvaret for ikke å knekke pasientkoden.  

[Sokk]

Synva skrev (10 minutter siden):

Jeg synes ikke det har opplevdes spesielt mildt å oppleve intenst dype depresjoner blant annet med innleggelse og ECT behandling som ledd i diagnosen,  og uten medisiner går det rett til helvete, så kjente at den uttalelsen vedrørende sykdommens angivelige alvorlighetsgrad provoserte meg (har også selv stått på litium).

Jeg er helt enig i at hennes uttalelse om bipolar 2 er feil. Det irriterer meg også at det trolig er flere som deler hennes oppfatning. Jeg har i hvert fall opplevd flere som tar ganske lett på denne diagnosen og som ikke skjønner at det ligger ekte episoder og symptomer bak, som faktisk ikke kan tolkes som en personlighetsforstyrrelse.

Bipolardiagnosen er helt klart det som har preget meg mest og som påvirker meg mest i dag. Så jeg skulle så gjerne hatt en psykiater som behandler, eller i hvert fall en med kompetanse på bipolar lidelse.

Men jeg kan ikke velge. Jeg har vært på DPS før, de skrev meg ut til ustrukturert gruppeterapi hos avtalespesialist, der droppet jeg ut, noe som i ettertid har vist seg å være veldig riktig valg (den konkrete gruppen og behandleren var ikke riktig for meg uansett). Da henviste fastlegen meg til den psykologen jeg går til nå, som er avtalespesialist, men som gikk utenom felles henvisningsmottak.

Jeg får neppe et tilbud via DPS/henvisningsmottak nå og jeg MÅ gå i behandling for å beholde AAP (jeg studerer, men det er ikke godkjent som tiltak, bare behandling). Så enn så lenge får jeg bare gjøre det beste ut av det og forsøke å få mest mulig ut av det. 

[ISW]

Sokk skrev (1 time siden):

Hun forteller meg hver gang at bipolar 2 er en veldig mild diagnose og at de andre pasientene hun har med den diagnosen (satt av andre, tror jeg) ikke trenger medisiner

Jeg synes behandleren din bør lese denne:

Bipolar lidelse - Utredning hos psykiater - Psykia

Bipolar 2 er absolutt ikke en mild diagnose. Depresjonene er like tunge som for bipolar 1.

[Synva]

Sokk skrev (2 timer siden):

Jeg er helt enig i at hennes uttalelse om bipolar 2 er feil. Det irriterer meg også at det trolig er flere som deler hennes oppfatning. Jeg har i hvert fall opplevd flere som tar ganske lett på denne diagnosen og som ikke skjønner at det ligger ekte episoder og symptomer bak, som faktisk ikke kan tolkes som en personlighetsforstyrrelse.

Bipolardiagnosen er helt klart det som har preget meg mest og som påvirker meg mest i dag. Så jeg skulle så gjerne hatt en psykiater som behandler, eller i hvert fall en med kompetanse på bipolar lidelse.

Men jeg kan ikke velge. Jeg har vært på DPS før, de skrev meg ut til ustrukturert gruppeterapi hos avtalespesialist, der droppet jeg ut, noe som i ettertid har vist seg å være veldig riktig valg (den konkrete gruppen og behandleren var ikke riktig for meg uansett). Da henviste fastlegen meg til den psykologen jeg går til nå, som er avtalespesialist, men som gikk utenom felles henvisningsmottak.

Jeg får neppe et tilbud via DPS/henvisningsmottak nå og jeg MÅ gå i behandling for å beholde AAP (jeg studerer, men det er ikke godkjent som tiltak, bare behandling). Så enn så lenge får jeg bare gjøre det beste ut av det og forsøke å få mest mulig ut av det. 

Jeg håper virkelig også at du får noe ut av det.

På bakgrunn av egen erfaring deler jeg preferansen din for å få hjelp av en psykiater når det røyner på, selv om jeg innser at ressurssituasjonen sikkert umuliggjør det. Psykologen min virket overrasket  og uenig da jeg ytret frempå at depresjonen nok hadde en sterk biologisk komponent og ikke hadde rot i oppveksten 

 

 

Endret 31. desember 2025 av Synva

[krøll9]

Sokk skrev (14 timer siden):

En del har handlet om at hun ska bli kjent med meg. Vi har snakket en del om diagnoser og personlighetstrekk, men ikke noen utredning eller noe sånt. Så har vi snakker om noen aktuelle ting som har skjedd denne høsten.

Hun virker som sagt veldig hyggelig og det har en stor verdi i seg selv sånn som jeg har det i livet for tiden. Jeg tviler ikke på hennes kompetanse. Men vi har ikke helt kommet frem til hva konkret jeg skal jobbe med, og jeg sliter med å formulere dette selv. Hun kan ikke veldig mye om bipolar lidelse, og jeg vet ikke hvordan hun pleier å behandle personlighetsforstyrrelser. Hun forteller meg hver gang at bipolar 2 er en veldig mild diagnose og at de andre pasientene hun har med den diagnosen (satt av andre, tror jeg) ikke trenger medisiner. Så blir hun sjokkert hver gang jeg forteller henne at jeg bruker litium.

Men igjen, hun er hyggelig mot meg og det virker som hun er på «min side». Det setter jeg veldig stor pris på.

Ellers tok jeg en sånn tablett, duloksetin i går kveld, og jeg våknet kvart på fem igjen, men denne gangen fikk jeg ikke sove igjen, bortsett fra kanskje noen mikrosekunder her og der. I tillegg er jeg veldig kvalm, svetter og skjelver. Så jeg vet ikke om det er verdt å gå gjennom denne prosessen hvis den ødelegger for lesing og andre aktiviteter. For hele poenget er jo å fungere bedre. 

God kjemi er bra men slik som det er blitt tatt opp her før så er det noen ganger nødvendig å be om konkret behandlingsplan. Ikke fordi man mistrives i timene men fordi det er meninga å skulle kunne endre på noen ting. 

Uff. Bivirkninger i oppstartsukene er definitivt en faktor som må tas med i beregningen når man starter på noe nytt. Noen av oss har ikke mulighet til å ta det kuli i flere uker til bølgene har lagt seg. Ønsker deg at disse bivirkningene går over og at det nye året for en god start. 

[Sokk]

krøll9 skrev (5 timer siden):

Uff. Bivirkninger i oppstartsukene er definitivt en faktor som må tas med i beregningen når man starter på noe nytt. Noen av oss har ikke mulighet til å ta det kuli i flere uker til bølgene har lagt seg. Ønsker deg at disse bivirkningene går over og at det nye året for en god start.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den medisinen. Jeg tok bare én dose i forigårs kveld. Apetitten som var dårlig har blitt enda dårligere. Det bidrar nok også til at jeg nå ikke sovner igjen når jeg våkner i 4-5-tiden. Dette hjelper jo ikke akkurat på depresjonen. I tillegg har jeg svære pupiller, så folk som snakker med meg mistenker sikkert at jeg er rusa.

Jeg var jo ikke alvorlig deprimert, men hvis det fortsetter sånn går det i utforbakke veldig fort. Det er liksom trinn 1 på planen min: sikre mat og søvn. 

[krøll9]

Sokk skrev (6 timer siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den medisinen. Jeg tok bare én dose i forigårs kveld. Apetitten som var dårlig har blitt enda dårligere. Det bidrar nok også til at jeg nå ikke sovner igjen når jeg våkner i 4-5-tiden. Dette hjelper jo ikke akkurat på depresjonen. I tillegg har jeg svære pupiller, så folk som snakker med meg mistenker sikkert at jeg er rusa.

Jeg var jo ikke alvorlig deprimert, men hvis det fortsetter sånn går det i utforbakke veldig fort. Det er liksom trinn 1 på planen min: sikre mat og søvn. 

Leste meg kort opp på den her. Det positive med den er at den skal virke både på eksekutive ferdigheter og "lykkenivået", dvs. hemmer både dopamin og serotinin opptak. Synes selv den høres interessant ut, men skjønner du har uheldige bivirkninger nå da. Hold deg for all del til startdose, unngå alkohol og sitt stille i båten. Døgnrytmen kan du tvinge på plass med en kur imovane, ta medisinen tidlig morgen, så bør det være bankers? 

Det med øynene gir seg vel når kroppen har tilsendt seg medikamentet, eller? 

Mener ikke å bagatellisere det du opplever Sokk, men det er mulig jeg spør egen behandler om det preparatet der, siden jeg bare har gått enten på serotinin- eller dopa in- reopptakshemmer. 

Du kan rekke å bli noenlunde stabilisert innen eksamen senere i januar, og ellers tar du konte. 

Apetitt? Har også mindre apetitt men merker at jeg klarer å spise det meste bare jeg tvinger meg selv til å starte. Det er det som ikke frister. Å ikke spise mer enn at man blir mett er jo en bra ting for de fleste av oss? 

Hvordan var kvelden din i går? Alkohol er visst no-no på den der, men det står på alt. 

Endret 1. januar av krøll9

[Sokk]

krøll9 skrev (34 minutter siden):

Leste meg kort opp på den her. Det positive med den er at den skal virke både på eksekutive ferdigheter og "lykkenivået", dvs. hemmer både dopamin og serotinin opptak. Synes selv den høres interessant ut, men skjønner du har uheldige bivirkninger nå da. Hold deg for all del til startdose, unngå alkohol og sitt stille i båten. Døgnrytmen kan du tvinge på plass med en kur imovane, ta medisinen tidlig morgen, så bør det være bankers? 

Det med øynene gir seg vel når kroppen har tilsendt seg medikamentet, eller? 

Mener ikke å bagatellisere det du opplever Sokk, men det er mulig jeg spør egen behandler om det preparatet der, siden jeg bare har gått enten på serotinin- eller dopa in- reopptakshemmer. 

Du kan rekke å bli noenlunde stabilisert innen eksamen senere i januar, og ellers tar du konte. 

Apetitt? Har også mindre apetitt men merker at jeg klarer å spise det meste bare jeg tvinger meg selv til å starte. Det er det som ikke frister. Å ikke spise mer enn at man blir mett er jo en bra ting for de fleste av oss? 

Hvordan var kvelden din i går? Alkohol er visst no-no på den der, men det står på alt. 

Det ble ikke noe alkohol i går. Men jeg gråt for første gang på lenge, det var en interessant opplevelse. Turte heller ikke ta mer AD før jeg hadde kjørt hjem i tilfelle jeg skulle bli så kvalm at jeg ikke klarte det. Men det gikk bra med kjøringen, og jeg tok dose nr 2 i dag morges og så langt går det greit. Jeg øker nok litt på quetiapin hvis disse korte nettene fortsetter. Den nye medisinen er definitivt litt aktiverende, jeg rister på beinet og skjelver på hendene (har kanskje drukket litt mye kaffe også).

Jeg har heller ikke prøvd SNRI før, så da får jeg testet det. Jeg fikk store pupiller på Zoloft også, men jeg gikk ikke på den lenge nok til å se hvordan det utviklet seg. Men jeg satser på at det roer seg etter hvert.

Det er lenge til eksamen, men det er ganske mye pensum jeg skal ha inn i hodet før det, og da gjelder det å ikke være kognitivt svekket (slik jeg til en viss grad er for tiden). 

Jeg har liten appetitt, ja, men en feit og usunn burger får jeg nok alltid ned, så jeg får vel gå for det, for jeg vet at sult ødelegger søvnen min.

Edit: grunnen til at fastlegen min satte meg på en SNRI er at jeg allerede går på litium. Hvis man er bipolar og begynner på SNRI alene tror jeg det er ganske stor fare for at det blir stygt. 

Endret 1. januar av Sokk

[krøll9]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Det ble ikke noe alkohol i går. Turte ikke ta mer AD før jeg hadde kjørt hjem i tilfelle jeg skulle bli så kvalm at jeg ikke klarte det. Men det gikk bra med kjøringen, og jeg tok dose nr 2 i dag morges og så langt går det greit. Jeg øker nok litt på quetiapin hvis disse korte nettene fortsetter. Den nye medisinen er definitivt litt aktiverende, jeg rister på beinet og skjelver på hendene (har kanskje drukket litt mye kaffe også).

Jeg har heller ikke prøvd SNRI før, så da får jeg testet det. Jeg fikk store pupiller på Zoloft også, men jeg gikk ikke på den lenge nok til å se hvordan det utviklet seg. Men jeg satser på at det roer seg etter hvert.

Det er lenge til eksamen, men det er ganske mye pensum jeg skal ha inn i hodet før det, og da gjelder det å ikke være kognitivt svekket (slik jeg til en viss grad er for tiden). 

Jeg har liten appetitt, ja, men en feit og usunn burger får jeg alltid ned, så jeg får vel gå for det, for jeg vet at sult ødelegger søvnen min. 

Høres ut som fornuftig valg. Unngår alkohol som gift stort sett... 

Det er lenge til eksamen? Ok. Men da kan du ha vennet deg til medisinen for lengst, for en håpe. Er sikker på at denne tilvenningstiden er veldig turbulent for deg men håper du blir belønnet med god effekt. Hvorfor er du bekymret om det er så lenge til? Jeg har om 3 uker og har ikke startet noe særlig på pensum. Må rydde leiligheten først om du skjønner. Lever i en helt egen verden innafor fire vegger så snart rammene rundt mangler. Trenger press for fremgang... 

[Sokk]

krøll9 skrev (13 minutter siden):

Jeg har om 3 uker og har ikke startet noe særlig på pensum. Må rydde leiligheten først om du skjønner.

Skjønner veldig godt, den samme regelen gjelder her. 

[Sokk]

Jeg er fortsatt utrolig ambivalent til denne medisinen. Og nå må jeg hver dag ta det vanskelige valget om jeg skal ta en pille til. Kanskje jeg skal utsette det litt og se om ting løser seg uten? Eller hoppe i det og stå for valget mitt.

Mot:

- Den ødelegger appetitt og søvn. Hvor lenge vil det vare? I natt våknet jeg halv tre. Fikk først sove igjen da jeg tok mer quetiapin. Skal jeg bare øke quetiapin? Da må jeg ta stilling til hvor mye.

- Har jeg egentlig vært deprimert? Det har vært mye verre før. Hadde jeg ikke hatt en etablert diagnose hadde det nok ikke vært indikasjon for medisin. Det føles også bedre nå som jeg har fri fra alle forpliktelser, men det varer selvsagt ikke evig og jeg har det livet jeg har.

- Det pleier å gå over til våren, det lysner i mars og peaker ofte i april. Da skal jeg ha eksamen. I teorien skal jeg altså treffe med humøret til eksamen. Hva om medisinen ødelegger for denne rytmen?

For:

- det var tungt før jul, hver eneste dag, tungt å stå opp, tungt å gjøre det jeg skal, når jeg kom hjem la jeg meg bare på sofaen. Kanskje kan medisinen hjelpe meg til å stå opp om morgenen og gjøre det jeg skal

- en nylig hendelse som skapte skamfølelse i meg spiller som en loop i hodet mitt, tankene surrer rundt den selv om jeg holder på med andre ting. De kommer stadig tilbake. Kanskje kan medisinen hjelpe på det

- jeg har lyst til å være usynlig for andre mennesker. Kanskje kan medisinen hjelpe på det

- jeg blir spist opp av skyldfølelse overfor barna hver gang de har lagt seg. Kanskje kan medisinen hjelpe på det

Dette er ikke så lett når et av symptomene mine er problemer med å ta valg. 

[ISW]

Sokk skrev (30 minutter siden):

Jeg er fortsatt utrolig ambivalent til denne medisinen. Og nå må jeg hver dag ta det vanskelige valget om jeg skal ta en pille til. Kanskje jeg skal utsette det litt og se om ting løser seg uten? Eller hoppe i det og stå for valget mitt.

Mot:

- Den ødelegger appetitt og søvn. Hvor lenge vil det vare? I natt våknet jeg halv tre. Fikk først sove igjen da jeg tok mer quetiapin. Skal jeg bare øke quetiapin? Da må jeg ta stilling til hvor mye.

- Har jeg egentlig vært deprimert? Det har vært mye verre før. Hadde jeg ikke hatt en etablert diagnose hadde det nok ikke vært indikasjon for medisin. Det føles også bedre nå som jeg har fri fra alle forpliktelser, men det varer selvsagt ikke evig og jeg har det livet jeg har.

- Det pleier å gå over til våren, det lysner i mars og peaker ofte i april. Da skal jeg ha eksamen. I teorien skal jeg altså treffe med humøret til eksamen. Hva om medisinen ødelegger for denne rytmen?

For:

- det var tungt før jul, hver eneste dag, tungt å stå opp, tungt å gjøre det jeg skal, når jeg kom hjem la jeg meg bare på sofaen. Kanskje kan medisinen hjelpe meg til å stå opp om morgenen og gjøre det jeg skal

- en nylig hendelse som skapte skamfølelse i meg spiller som en loop i hodet mitt, tankene surrer rundt den selv om jeg holder på med andre ting. De kommer stadig tilbake. Kanskje kan medisinen hjelpe på det

- jeg har lyst til å være usynlig for andre mennesker. Kanskje kan medisinen hjelpe på det

- jeg blir spist opp av skyldfølelse overfor barna hver gang de har lagt seg. Kanskje kan medisinen hjelpe på det

Dette er ikke så lett når et av symptomene mine er problemer med å ta valg. 

Hei.

Husk at du får mye av "dritten" med medisinen i starten. Det løser seg jo som regel etter et par-tre uker. Husk at NA-bivirkningene som søvnløshet og uro kan slå inn før du får skikkelig effekt av medisinen.

Jeg tenker at du egentlig bare må bestemme deg (forhåpentligvis for å ta medisinen) sånn at du slipper denne "vurderingen" hver morgen. Gi det et par måneder og se an. Ta evalueringen da, og ikke fortløpende.

Når det gjelder søvnløsheten din, så er det som du er inne på en ide å vurdere doseendring av kvetiapin, men jeg håper du kan gjøre denne vurderingen sammen med legen din sånn at det skjer i ordnede former (da denne påvirker litt andre ting enn bare søvn) og ikke som et utslag av halvveis panikk klokken halv tre fordi du våkner og ikke sovner igjen.

[Sokk]

ISW skrev (34 minutter siden):

Hei.

Husk at du får mye av "dritten" med medisinen i starten. Det løser seg jo som regel etter et par-tre uker. Husk at NA-bivirkningene som søvnløshet og uro kan slå inn før du får skikkelig effekt av medisinen.

Jeg tenker at du egentlig bare må bestemme deg (forhåpentligvis for å ta medisinen) sånn at du slipper denne "vurderingen" hver morgen. Gi det et par måneder og se an. Ta evalueringen da, og ikke fortløpende.

Når det gjelder søvnløsheten din, så er det som du er inne på en ide å vurdere doseendring av kvetiapin, men jeg håper du kan gjøre denne vurderingen sammen med legen din sånn at det skjer i ordnede former (da denne påvirker litt andre ting enn bare søvn) og ikke som et utslag av halvveis panikk klokken halv tre fordi du våkner og ikke sovner igjen.

Jeg er enig i at jeg må ta et valg. Det gjelder mange områder i livet, det koster meg veldig mye å måtte ta små beslutninger hele tiden. Tok en ny dose nå, for å utsette valget…

Ulempen med å gi det 2-3 måneder er at da må jeg gå gjennom seponeringssymptomer.

Jeg tar for tiden 25 mg kvetiapin, resepten sier 50-150 mg. Så jeg har ganske stort slingringsmonn. 25 mg funker for innsovning og har hjulpet meg litt til å sovne igjen etter oppvåkninger sånn til vanlig. Jeg lurer på om 50 mg vil være nok nå… 

[ISW]

Sokk skrev (2 timer siden):

Ulempen med å gi det 2-3 måneder er at da må jeg gå gjennom seponeringssymptomer.

Personlig syntes jeg det var mye snakk om seponeringssymptomer, men det var veldig håndterbart. Jeg skulle aldri sluttet på AD (men det er en annen sak). Begynte igjen etter at det gikk åt skogen 5 måneder senere. Men seponeringssymptomene i seg selv handlet stort sett om at jeg fikk en slags merkelig følelse gjennom hodet i et sekunds tid etter at jeg vridde på hodet. Det skjedde svært sjelden ellers. Det hele gikk over etter en uke eller to.

[Sokk]

ISW skrev (6 minutter siden):

Personlig syntes jeg det var mye snakk om seponeringssymptomer, men det var veldig håndterbart. Jeg skulle aldri sluttet på AD (men det er en annen sak). Begynte igjen etter at det gikk åt skogen 5 måneder senere. Men seponeringssymptomene i seg selv handlet stort sett om at jeg fikk en slags merkelig følelse gjennom hodet i et sekunds tid etter at jeg vridde på hodet. Det skjedde svært sjelden ellers. Det hele gikk over etter en uke eller to.

Ja, jeg fikk også sånne brain zaps da jeg seponerte Zoloft, og det gikk jo greit. Jeg fikk ikke noe sånt da jeg seponerte Brintellix, sikkert pga lang halvveringstid.

Jeg tenker mer på evt ustabilitet i humør, eller vanskeligheter med å tenke, men det er vel grunn til å tro at jeg kan komme til å bekymre meg litt unødig… 

Også bråsluttet jeg på remeron 30 mg og det er noe av det verste jeg har opplevd, så det lønner seg å trappe ned gradvis, ja.

[ISW]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg fikk også sånne brain zaps da jeg seponerte Zoloft, og det gikk jo greit. Jeg fikk ikke noe sånt da jeg seponerte Brintellix, sikkert pga lang halvveringstid.

Jeg tenker mer på evt ustabilitet i humør, eller vanskeligheter med å tenke, men det er vel grunn til å tro at jeg kan komme til å bekymre meg litt unødig… 

Også bråsluttet jeg på remeron 30 mg og det er noe av det verste jeg har opplevd, så det lønner seg å trappe ned gradvis, ja.

Psykiateren jeg en gang hadde var tydelig på at Remeron MÅTTE man slutte gradvis med, og veldig rolig. Ellers kunne man visstnok få vegetative symptomer. Remeron gjorde for øvrig lite for meg bortsett fra å gjøre meg trøtt og feit, så det var ikke veldig vellykket.

Ja det var Zoloft jeg også seponerte.

Brintellix gir mindre av disse bivirkningene siden den i større grad direkte påvirker/stimulerer serotoninreseptorer, tror ikke det har så mye med halveringstiden å gjøre

[Sokk]

ISW skrev (17 minutter siden):

Psykiateren jeg en gang hadde var tydelig på at Remeron MÅTTE man slutte gradvis med, og veldig rolig. Ellers kunne man visstnok få vegetative symptomer. Remeron gjorde for øvrig lite for meg bortsett fra å gjøre meg trøtt og feit, så det var ikke veldig vellykket.

Jeg fikk influensasymptomer i en uke. Var sengeliggende. En venninne prøvde å få meg med på kino, men det var helt utenkelig å skulle gjennomføre. Nesten total insomni, og jeg utviklet angst for å sovne fordi jeg opplevde å rykke til idet jeg sovnet med dødsangst og en følelse av å bli kvalt. Midt på natten i den uken var første gang jeg så alle trollene og ansiktene i trærne utenfor, det var lyst pga sommer. Det gjorde så vondt å bevege øynene, at jeg hadde nesten lyst til å stikke dem ut. Knakk fullstendig sammen hos psykologen, gikk helt i oppløsning og krøllet meg sammen i en ball. Ble av legen sterkt anbefalt å gjeninnføre 15 mg 😂 Jeg sov i 16 timer. Da var jeg over kneika. 

[ISW]

Sokk skrev (21 minutter siden):

Jeg fikk influensasymptomer i en uke. Var sengeliggende. En venninne prøvde å få meg med på kino, men det var helt utenkelig å skulle gjennomføre. Nesten total insomni, og jeg utviklet angst for å sovne fordi jeg opplevde å rykke til idet jeg sovnet med dødsangst og en følelse av å bli kvalt. Midt på natten i den uken var første gang jeg så alle trollene og ansiktene i trærne utenfor, det var lyst pga sommer. Det gjorde så vondt å bevege øynene, at jeg hadde nesten lyst til å stikke dem ut. Knakk fullstendig sammen hos psykologen, gikk helt i oppløsning og krøllet meg sammen i en ball. Ble av legen sterkt anbefalt å gjeninnføre 15 mg 😂 Jeg sov i 16 timer. Da var jeg over kneika. 

Huff, det hørtes ikke bra ut!

Husker at jeg gikk fra 45 - 30 - 15 - 7,5 - 3,75 - en smule. Da gikk det greit.