Hjelp, jeg tør ikke ta t-banen

[AnonymBruker]

Strever med sterk angst, går hos psykolog og jobber med eksponering. Noe har gått greit, men nå er det noen nye områder som må utfordres: særlig t-baneangst. T-baneangsten handler om redsel for å bli stående i tunneler og ikke komme ut av situasjonen, bli hjelpeløs og få panikk. Noen som har hatt dette problemet og klart å jobbe seg ut av det? Bor i Oslo, så det hemmer meg veldig. Klarer ikke å stå I den lammende panikkfølelsen når vi blir stående i en tunell. Vil så gjerne bli fri fra dette! Er det mengdeeksponering som er riktig, eller prøve å forstå hvorfor denne følelsen av å være fanget er så skremmende for meg? 

Anonymkode: 7b3ba...330

[ISW]

Har svart deg på Kvinneguiden men velkommen hit også 😊

[AnonymBruker]

ISW skrev (Akkurat nå):

Har svart deg på Kvinneguiden men velkommen hit også 😊

Ja, takk igjen for fantastisk svar. Kunne egentlig slettet her, men går ikke som anonym 🙂

Anonymkode: 7b3ba...330

[AnonymBruker]

Jeg tør heller ikke ta t-banen, særlig fra Majorstua til og med Tøyen. Det er jævlig upraktisk. For t-banen er jo på mange måter bedre enn buss som jeg da tar i stedet for. Har egentlig ikke noen råd. Men du er i hvert fall ikke den eneste. Hos meg dreier det seg også om klaustrofobi. Det å ikke kunne gå av.

Anonymkode: 5fee2...310

[laban]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det mengdeeksponering som er riktig, eller prøve å forstå hvorfor denne følelsen av å være fanget er så skremmende for meg? 

Tror nok ikke det er bryet verd å gruble over hvorfor, hvis det handler eksplisitt om T-banen. Det kan du jo eventuelt snakke med psykologen om, men jeg forstår det som om du har fått råd om eksponering.

T-banen har jo massevis av stasjoner som ligger oppe i dagen, så hvis du åpner favorittstedene på mobilen eller tar med deg noe annet interessant lesestoff eller musikk/lydbok i øreplugger, kan du kanskje konsentrere deg såpass mange minutter at du nesten ikke merker at banen kjører i tunnel mellom f.eks. Majorstua og Carl Berner. (Jeg forstår selvsagt at du kommer til å merke det, men du kan kanskje innbille deg selv at du er fordypet i lesingen/lyttingen, selv om du ikke får med deg innholdet.) Etter noen slike turer gjennom tunnelene kan du bruke disse erfaringene da alt gikk bra (i betydning "ingen nødsituasjon oppsto") til å roe tankene litt. 

Det foretas mer enn 100 millioner reiser med T-banen i Oslo hvert år, så det er nok svært trygt statistisk sett. 

 

[AnonymBruker]

Hadde jeg hatt ett sterkt angstdempende stoff som virket umiddelbart og fjernet all angst, så skulle jeg turt det meste. F.eks. via en inhalator. Bare det å vite at man har den hadde vært nok. Folk som ikke har angst er heldige. Angst er svært destruktivt.

Anonymkode: 5fee2...310

[nachnoo]

Dette er agorafobi. Det behandles best med psykoterapi og eksponering parallelt. Det er relativt enkelt å behandle om du bare finner en behandler som vet hvordan dette skal gjøres.

[ISW]

Jeg tenker vel, som jeg var inne på på det andre forumet (det var litt mer utdypet der), at det her dreier seg om angst for å få angst på t-banen. At det er angsten som er "problemet" - og ikke at t-banen i seg selv, tunneler eller folkemengdene betraktes som skummelt.

Jeg er helt enig med @nachnoo (som til din informasjon, TS, har betydelig psykologisk kompetanse) i at eksponering, gjort i riktige former, kan løse dette nokså enkelt. Men jeg mener også, som jeg skrev, at det er viktig å nedtone angstens fare og betydning i eget liv. Man har lett for å tenke alt mulig man er redd for at angsten skal gjøre (f.eks. besvime, kaste opp, gi hjerteutfordringer, gjøre deg gal, gjøre at du utagerer, osv) - men faktum er jo at angstreaksjonen er ment å være livreddende dersom vi blir stående ovenfor reelle farer (f.eks. en tiger eller en person med kniv). Det er ikke en reaksjon som dreper oss eller skader oss. Derfor trenger vi heller ikke være redde for å få angst, for at angsten aldri skal gå over (det gjør den), eller tillegge angsten "betydning" når det er en falsk alarm. Med falsk alarm mener jeg at ingen har dødd av angst eller av t-banen. Derfor er reaksjonen du får, ikke nyttig, men plagsom. Akkurat som brannøvelsen som gir brannalarm på jobben midt i et møte. 

Det jeg ville gjort hvis jeg var deg, var å leve så normalt som mulig. Når vi bor i Oslo, er det normalt å ta t-banen. Kommer angsten, så kommer den. Da kan du forholde deg til deg jeg har skrevet til deg her, ta banen akkurat så langt som du skulle, og fortsette med hva enn du gjorde før angsten kom. Og prøve å ikke bekymre deg for OM du får angst. Det gjør sånn sett ingenting - det er ubehagelig, men ikke farlig. Det kan ta litt tid å lære seg dette, men det fungerer.

[FjellOgDalar]

Progressiv eksponering i riktig tempo, og allier deg med behandleren din om hvordan du går fram. Man trenger ikke å ta banen igjennom hele Oslo-tunnelen med en gang. Kanskje begynne med en kortere tunnel mellom to stasjoner som ligger over bakken, eller starte f.eks. på Majorstua, ta til Nationaltheateret og gå av der. Lag en trapp og begynn med det minst skumle, når det går greit går du videre til neste trinn. 

Støtter det ISW sier om at det gjerne handler mer om angst for å få angst, og tiltrekke seg oppmerksomhet man ikke liker. Så hva er egentlig det verste som skjer om man får angstanfall på banen? Jeg vil si det skal en del til før noe kan kalles en katastrofe. Selv ikke oppkast, besvimelser e.l. man gjerne frykter er noen stor krise. Gøy er det selvsagt ikke, men det får ikke store konsekvenser på sikt. Og folk har for det meste mer enn nok med seg selv.